TA BARNET PÅ FØDESTUEN?

[AnonymBruker]

Jeg var utrolig deprimert, og psykologen henviste meg ril å ta en WAIS test, som viste at jeg var under gjennomsnittet, men over grensen for lett psykisk utviklingshemning. Men han skrev i vurderingen at det ikke er sikkert at dette er rett, da jeg var depressiv osv når jeg tok testen. Og at i en frisk periode kunne jeg nok gjøre det bedre. Men at jeg scoret bra på forståelse, at jeg forstår og gjør godt rede for ting og forklarer meg bra. Når jeg var 19 år ble jeg innlagt frivillig på åpen avdeling for raskere utredning.  Jeg fikk diagnosen paranoid schizofreni. Men det skal sies at jeg ikke er ett av de alvorligeste tilfellene. Jeg forstår at det jeg av og til kan se og høre ikke er ekte. Men er mye redd, sliten og tom for energi. Og ingen av mine nærmeste har merket at jeg har schizofreni, da jeg ikke er en person som er så psykotisk at man kan se det. Og trekker meg ofte unna og er aleine når jeg har det verst. Da jeg var diagnosert flyttet jeg hjem igjen, og ble videre følgt opp av dps.  Gikk til samtaler hver uke. Etter hvert ble jeg 100% ufør da jeg ikke mestret både jobb og hverdag. Hensikten med «behandlingen» videre hos dps var å motivere og hjelpe meg til å meste hverdagen bedre. Etter hvert ble samtalene sjeldnere og sjeldnere, og jeg mestret hverdagen bedre og bedre. Og medisinen mot depresjon begynte å virke bra på meg. Men har ikke hatt virkning av medisiner mot psykose. Etter hvert flyttet jeg til en annen kommune, der familien min bor. Har ett veldig godt og stabilt forhold til dem. Har hatt en fantastisk oppvekst og de er ikke annet enn gode. Selv om de skilte seg, lot de ikke meg og søsteren se dem krangle eller kjenne på noe dårlig stemning, det ble jeg og lillesøsteren min skjermet for. Begge jobber i firmaer der de tjener ganske bra. De er altså ikke uansvarlige eller alkoholikere, dere forstå hva jeg mener. Så har ett godt og trygt nettverk rundt meg.
 

Da jeg flyttet fortsatte jeg ikke i samtaler hos dps. Er nå 26 år, og har holdt meg stabil i 4-5 år nå. Fungerer greit i hverdagen med tanke på utfordringene. Har fortsatt diagnosen, men holder meg stabil og vet hva tiggerene er og hva jeg skal unngå. 
 

Da jeg var 21 år møtte jeg han jeg er sammen med i dag. Han er utdannet eiendomsmegler. Han er også veldig omsorgsfull og forståelsesfull. Han tar godt vare på meg og får meg til å føle meg bra. Han pusher meg når jeg trenger det, og hjelper der han kan.

Begge har bil lappen, vi har kjøpt leilighet sammen, og har hund. Har også smått begynt å jobbe, men presser meg ikke slik symptomene blir trigget. Jobber 1-2 ganger måneden.

 Vi tenker på å få barn, men er redd for at noen av legene eller annet helsepersonell skal varsle barnevernet i og med at det står at jeg har den diagnosen. Jeg vet at jeg er i stand til å ta vare på ett barn, og er jeg en dag sliten og dårlig, så stepper selvfølgelig mannen inn. Vi har også god familie rundt oss som gledelig hadde stilt opp. Barnet kommer aldri til å se meg «syk». Hun kommer kanskje til å se at jeg er mye sliten, men hun kommer aldri til å være redd eller føle seg uelsket.

Hvordan funker dette? Kan nav melde inn noe til barnevernet når de ser at jeg er ufør med den diagnosen og søker barnetillegg? Kan leger, jordmødre, eller annet helsepersonell melde inn? Selv om jeg er oppegående og fungerer godt i hverdagen slik det er nå. Men har altså ikke vært i kontakt med psykriatrien eller legen anngående dette siden jeg flyttet.

Har barnevernet god grunn til å eventuelt hente barnet på fødestuen? Eller andre ting som det?

 

IKKE kom med kommentarer som at jeg ikke burde ha barn. Er ikke det jeg spør om.

Anonymkode: b263f...8f7

[AnonymBruker]

Beklager skrivefeil eller dårlig formulerte setninger. Ble skrevet litt i farten.

-TS

Anonymkode: b263f...8f7

[AnonymBruker]

Du er schizofren, lett psykisk utviklingshemmet, deprimert, får psykoser trigget av stress... Ja, barnevernet kan bli involvert fra starten. 

Anonymkode: 08e42...048

[Pinkee]

Hvis du planlegger barn, med en såpass alvorlig diagnose, kanskje du bør gå i dialog med barnevernet før du begynner?

[AnonymBruker]

Om forutsetningene er endret-  bør du da ikke kunne få få ta en ny test? 
 

Anonymkode: ad7df...784

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er schizofren, lett psykisk utviklingshemmet, deprimert, får psykoser trigget av stress... Ja, barnevernet kan bli involvert fra starten. 

Anonymkode: 08e42...048

er IKKE lett psykisk utviklingshemmet? Les hva jeg skriver.

Anonymkode: b263f...8f7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om forutsetningene er endret-  bør du da ikke kunne få få ta en ny test? 
 

Anonymkode: ad7df...784

Ja, men er ikke lett utviklingshemmet, så vet ikke om den testen har noe å si

Anonymkode: b263f...8f7

[AnonymBruker]

Hei, har du noen i nær slekt som du kan alliere deg med? Alene tror jeg ikke at barnevernet kommer til å la deg oppfostre barnet. Men hvis du flytter inn sammen med en slektning som er egnet - og som kan hjelpe så kan det hende dette går helt fint. Da kan barnevernet se om du klarer dette. Eventuelt kan du snakke med barnevernet om å dra på mødrehjem, men hvis du skulle bli syk underveis der vil det gjøre det vanskelig å endre på bekymringen.
 

Rådet mitt er basert på erfaring. Jeg jobber som advokat i slike saker. 

Anonymkode: 1ce0a...429

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Pinkee skrev:

Hvis du planlegger barn, med en såpass alvorlig diagnose, kanskje du bør gå i dialog med barnevernet før du begynner?

Gjør man det ikke bare værre da? Føler det er å be om å bli tatt barnet fra deg..

Anonymkode: b263f...8f7

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hei, har du noen i nær slekt som du kan alliere deg med? Alene tror jeg ikke at barnevernet kommer til å la deg oppfostre barnet. Men hvis du flytter inn sammen med en slektning som er egnet - og som kan hjelpe så kan det hende dette går helt fint. Da kan barnevernet se om du klarer dette. Eventuelt kan du snakke med barnevernet om å dra på mødrehjem, men hvis du skulle bli syk underveis der vil det gjøre det vanskelig å endre på bekymringen.
 

Rådet mitt er basert på erfaring. Jeg jobber som advokat i slike saker. 

Anonymkode: 1ce0a...429

Men teller det ikke at jeg har vært symptomfri i 4-5 år? Og at jeg bor med mannen min som er far til barna, holder ikke det? Eller må en slektning bo med oss?

Anonymkode: b263f...8f7

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Gjør man det ikke bare værre da? Føler det er å be om å bli tatt barnet fra deg..

Anonymkode: b263f...8f7

Nei, det vil vitne om modenhet og selvinnsikt. Barnevernet kan hjelpe med tilrettelegging. 

Anonymkode: ad7df...784

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nei, det vil vitne om modenhet og selvinnsikt. Barnevernet kan hjelpe med tilrettelegging. 

Anonymkode: ad7df...784

Har hørt så mye forferdelige historier om barnevernet, så er redd for å ta kontakt. Kommer de til å hente inn opplysninger fra psykologen?
 

Og hvilken Tilrettelegging er det snakk om?

Anonymkode: b263f...8f7

[Gjest Lama_Drama]

Jeg ville faktisk samarbeidet med barnevernet dersom det ble aktuelt. De kan være en kjemperessurs om man takker ja til det de har å tilby,. Dersom man stritter i mot blir de mistenksomme, men om man samarbeider går det som oftest strålende.

Å vise selvinnsikt er aldri dumt heller, jeg ville foreksempel aldri uttalt at barnet ikke kommer til å se deg sykt. Det er en utopi. Du må heller lage strategier for når det faktisk skjer. Det er slikt barnevernet vil like å høre. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er schizofren, lett psykisk utviklingshemmet, deprimert, får psykoser trigget av stress... Ja, barnevernet kan bli involvert fra starten. 

Anonymkode: 08e42...048

Er heller ikke deprimert lengre. Er ikke trigget av stress på den måten, tåler stress fint. Og igjen, IKKE lett psykisk utviklingshemmet.  Er bare under gjennomsnittet pga testen ble tatt i en dårlig periode. 

Anonymkode: b263f...8f7

[AnonymBruker]

Her kan barnevernet bli involvert, ja. Jeg reagerer litt på at du sier du vet ditt og datt om dere velger å få barn, for sannheten er at det vet du ikke. Både svangerskap og spedbarnstiden kan utløse mye av det du mener du er symptomfri fra nå. Jeg ville hatt en dialog med helsevesenet før dere planlegger graviditet. Det er det som vil være ansvarlig i denne situasjonen og med din helsebakgrunn. Dere må være i forkant, ikke bare satse på at det skal gå greit og at mannen din skal steppe inn. Graviditet, fødsel og barseltid kan være sterke trigger og du vil absolutt være i risiko for dette. Det kan være beintøft selv for kvinner uten psykiske helseutfordringer. 

I stedet for å være redd for barnevernet, bør du heller være redd for at dette kan bli utfordrende og forberede dere godt, samt få innspill fra profesjonelle heller enn å prøve å ligge lavt for at de ikke skal vite ditt og datt. Jeg ville også tenkt over at schizofreni kan være arvelig, og pratet nøye med mannen om dette. 

Anonymkode: c4c1a...0e6

[AnonymBruker]

«Har også smått begynt å jobbe, men presser meg ikke slik symptomene blir trigget. Jobber 1-2 ganger måneden.»

Dette, dette er grunnen til at det er en dårlig ide. Ja, mannen din kan sikkert ta seg av barnet, og jeg forstår så godt at du ønsker barn! Men vær så snill å la helsa di komme først<3 Det er fantastisk at du fungerer så bra som du gjør nå! Ikke ødelegg det, det finnes mange måter å leve et godt liv på.  Hilsen ei som ble kjempedårlig av å få barn.

Anonymkode: 0988c...cff

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

«Har også smått begynt å jobbe, men presser meg ikke slik symptomene blir trigget. Jobber 1-2 ganger måneden.»

Dette, dette er grunnen til at det er en dårlig ide. Ja, mannen din kan sikkert ta seg av barnet, og jeg forstår så godt at du ønsker barn! Men vær så snill å la helsa di komme først<3 Det er fantastisk at du fungerer så bra som du gjør nå! Ikke ødelegg det, det finnes mange måter å leve et godt liv på.  Hilsen ei som ble kjempedårlig av å få barn.

Anonymkode: 0988c...cff

Jeg hadde nok greid å jobbe mer, men måtte tatt det gradvis. Og om jeg fikk barn, og er gravid, hadde jeg tatt en pause fra jobb, og heller begynt å jobbe når barnet begynner i barnehagen.

Anonymkode: b263f...8f7

[AnonymBruker]

Men er dette god grunn til å ta barnet på fødestuen?

Anonymkode: b263f...8f7

[AnonymBruker]

Jeg jobber med barn og deres familier hvor foreldre strever med ulike utfordringer, som deg. Barnevernet blir ofte involvert fra starten i slike tilfeller, feks at jordmor kontakter dem ila svangerskapet e.l. Graviditet, fødsel og småbarnsperioden får selv de friskeste av oss til å bli overveldet, deprimert og stresset. Dette er veldig sterke triggerpunkter. Det blir garantert annerledes enn du forventer.

Du skriver at barnet aldri kommer til å se deg ‘syk’, men sliten. Jeg garanterer deg at barnet likevel vil oppleve mamma som syk, fordi barnet ikke nødvendigvis kan skille mellom ‘syk’ og ‘sliten’. Det vil være dager og uker hvor du ikke orker at barnet har med andre barn hjem fra skolen, helger hvor du ikke orker å bli mer på turer og aktiviteter i hverdagen du ikke kommer til å makte å følge opp. Dette høres kanskje negativt ut fra min side, men dette er erfaring fra oss som jobber med problemstillingen ‘på andre siden av bordet’. Likevel - jeg tror dere kan få de til om dere har nettverksmøte med hjelpeinstanser tidlig i svangerskapet, slik at andre i familien og kan hjelpe. Dersom far må ta alt, blir han også sliten, hvilket ikke gavner noen.

Lykke til TS 💕

Anonymkode: cafbe...7fe

[AnonymBruker]

Hvis du takler stress dårlig bør du tenke deg om før du får barn. Det å få barn er en stor omveltning og kan være veldig stressende. I tillegg til søvnmangel. Sånn jeg leser det så vil ikke dette være bra for deg. Jeg forstår godt hvis barnevernet blir bekymret.

Anonymkode: d153a...194