TA BARNET PÅ FØDESTUEN?

[AnonymBruker]

På 23.2.2020 den 11.03, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde nok greid å jobbe mer, men måtte tatt det gradvis. Og om jeg fikk barn, og er gravid, hadde jeg tatt en pause fra jobb, og heller begynt å jobbe når barnet begynner i barnehagen.

Anonymkode: b263f...8f7

Da trapper du opp jobben først, og ser hvordan du takler stress. Et barn har du hele tiden, du får lite tid til å slappe av. Mannen din har vel jobb? Så hva om du skulle bli dårlig eller få symtpomer?

Anonymkode: f3d9f...c06

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor kontakter jordmor? er det om hun føler vi oppfører oss rart? For hun vet vel ikke at jeg har den diagnosen jeg har..

Anonymkode: b263f...8f7

Jordmor bør få vite der ila svangerskapet, tema psykisk helse er svært relevant i en graviditet. Du må absolutt ikke unnlate å si noe om det til henne. Sammen kan dere finne ut hva som er mest hensiktsmessig for deg, barnet ditt og mannen din. 

Jeg ønsker ikke å si konkret hvor jeg jobber, i tilfelle gjenkjennelse. Men om du er usikker kan jo som noen har nevnt her inne kontakte Barnevernet eller helsestasjonen anonymt og drøfte saken. De har mye erfaring med dette ☺️

Anonymkode: cafbe...7fe

[AnonymBruker]

On 2/23/2020 at 10:58 AM, AnonymBruker said:

«Har også smått begynt å jobbe, men presser meg ikke slik symptomene blir trigget. Jobber 1-2 ganger måneden.»

Dette, dette er grunnen til at det er en dårlig ide. Ja, mannen din kan sikkert ta seg av barnet, og jeg forstår så godt at du ønsker barn! Men vær så snill å la helsa di komme først<3 Det er fantastisk at du fungerer så bra som du gjør nå! Ikke ødelegg det, det finnes mange måter å leve et godt liv på.  Hilsen ei som ble kjempedårlig av å få barn.

Anonymkode: 0988c...cff

Nettopp. Barn ER en fulltidsjobb, som aldri går bort. Hva om babyen har kolikk i ukesvis mens far jobber? Hvordan VET ts at hun ikke vil bli psykotisk av all søvnmangelen og stresset? Hun gjør ikke det, fordi det er umulig å forutsi. Og svangerskap og fødsel utløser også en god del hormoner i kroppen som definitivt kan påvirke folk til det negative. I tillegg til økt risiko for svangerskaps- og fødselsdepresjon selvfølgelig. Virker ikke som om ts har tenkt på dette, fordi det er rett og slett umulig å helgardere seg.

Anonymkode: b10b7...916

[Sam Jones]

Det er to ting her: det ene er om du skal være bekymret for at barnevernet tar barnet. Jeg tenker at det er en underordnet problemstilling. 
Det andre og viktige er din og barnets helse. Som flere andre skriver her; barnet ditt kommer til å merke at du et psykisk syk, det vil prege barnet. Hvor mye er vanskelig å si, men uansett hva du velger er det dette fokuset du må ha. 
 

Ut fra det du beskriver ser du deg selv som ganske frisk nå, og det er bra. Men du oppfattes som ganske naiv og med lite innsikt. Dette kan få store konsekvenser for et barn. 
 

Så for all del: frykt ikke barnevernet, frykt heller å ikke kunne ivareta barnet.

[AnonymBruker]

Hva gjør du om far får fødseldepresjon og ikke klarer å være tilstede og hjelpe deg? Du bør uansett kunne jobbe fullt og ha en stabil pyskisk helse over flere år, der du ikke har tilbakefall før du får barn. Det er en fulltidsjobb og en tøff oppgave. 

Anonymkode: 90dec...cf8

[AnonymBruker]

Uten å fortelle deg min yrkestittel, men har jobbet på gyn/føde/barsel i årrekke. Har opplevd flere ganger barn blitt hentet på føden, men da har det vært rus, alvorlig utviklingshemning eller alvorlig ustabil psykisk lidelse inne i bildet. Det du beskriver her er kasus for eksempel til noen ukers opphold på mødrehjem for å hjelpe deg i gang med mammarollen. Og så det skal sies...utrolig mange mødre som bærer med seg barna hjem etter tre dager på barsel har en mer effektiv ller mindre alvorlig psykisk lidelse i bagasjen. Det definerer ikke deg som mor:-)

Anonymkode: 4888d...729

[got2go]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør du om far får fødseldepresjon og ikke klarer å være tilstede og hjelpe deg? Du bør uansett kunne jobbe fullt og ha en stabil pyskisk helse over flere år, der du ikke har tilbakefall før du får barn. Det er en fulltidsjobb og en tøff oppgave. 

Anonymkode: 90dec...cf8

Enig! Og hva om det blir slutt mellom hun og barnefar? En skal aldri få barn og basere seg på hjelp av andre.

[Rucula]

Er ikke dette temmelig arvelige sykdommer? Er det noe å avle videre på?? 

[tirben]

32 minutter siden, got2go skrev:

Enig! Og hva om det blir slutt mellom hun og barnefar? En skal aldri få barn og basere seg på hjelp av andre.

Skal man krisemaksimere sånn er det vel ingen som kan få barn! Hva hvis far dør? Hva hvis huset brenner? Hva hvis mor får ALS?  

De aller fleste som har hatt psykiske plager blir friske! Jeg har jobbet på psykiatrisk institusjon, og selv om det er mange gjengangere der,  er det også mange som er syke bare en gang.  Alle kan få psykiske problemer en gang i livet,  det betyr ikke at man er uegnet som foreldre.  

[AnonymBruker]

Jeg ble gravid på p-pille. Hadde alvorlig depresjon, skadet meg selv/prøvde å ta livet mitt flere ganger i måneden, eksplosive temperament, flere personlighetsforstyrrelser, rus problemer, kompleks ptsd etc.

Ønsket ikke å ta abort, det var helt uaktuelt. Fikk intensiv behandling på et senter med flere timer i uka + masse støtte og samtaler hos lege, jordmor og sykehuset, leste alt som var om babyer, fødsel etc og gikk på alle kurs som var mulig. Ble friskmeldt rett før fødsel. 

Etter fødsel fikk jeg tett oppfølging av jordmor. Hun var imponert over både meg som mor og barnets utvikling. Jeg har oppdratt en sunn, frisk gutt. Gjør det helt supert på skolen, blid og fornøyd, trygg og veldig sosial. Etter endt permisjon tok jeg en bachelor og startet i full jobb etter endt studie. 

En ting jeg hadde som fordel var at jeg alltid har sovet dårlig og taklet godt et barn som sov lite. Mine psykiske sykdommer og tidligere utfordringer og problemer ble min styrke. Slitsomt ja, men ikke i nærheten av alt annet jeg har gått igjennom i livet og jobbet for. 

Men hadde jeg slitet like mye som før jeg ble gravid når jeg fikk gutten min hadde jeg aldri klart å ta vare på han. Men det å ha et annet liv som man er ansvarlig for, gjorde noe med meg ihvertfall. Helt 100% frisk blir jeg nok aldri, men frisk nok. 

Nå kan jeg ikke så mye om sykdommen du har Ts, men ville ihvertfall dele min historie. Jeg ble aldri meldt til bv og aldri hatt noe med de å gjøre. 

Anonymkode: 383b7...bce

[Iia]

Jeg ville snakket med fastlegen om dette, var jeg deg. Ihvertfall hvis du har gått til samme lege over tid.

[AnonymBruker]

4 timer siden, got2go skrev:

Enig! Og hva om det blir slutt mellom hun og barnefar? En skal aldri få barn og basere seg på hjelp av andre.

Men barnefar blir jo ikke helt ute av bildet om det blir slutt da?  Eller hva med å  være helgepappa? Kan det ikke deles 50-50 ved eventuelt brudd eller at han får hovedomsorgen om hun selv ikke vil klare det? Synes det er så rart med alle som snakker som om barnefar bare blir borte i løse lufta når det kommer til potensielle brudd  

( og nei, jeg synes ikke det er en god ide at TS blir gravid i utgangspunktet med de plagene hun har )

Anonymkode: b67b8...b5a

[AnonymBruker]

6 hours ago, tirben said:

Skal man krisemaksimere sånn er det vel ingen som kan få barn! Hva hvis far dør? Hva hvis huset brenner? Hva hvis mor får ALS?  

De aller fleste som har hatt psykiske plager blir friske! Jeg har jobbet på psykiatrisk institusjon, og selv om det er mange gjengangere der,  er det også mange som er syke bare en gang.  Alle kan få psykiske problemer en gang i livet,  det betyr ikke at man er uegnet som foreldre.  

Hva er sannsynligheten for at huset brenner sammenlignet med sannsynligheten for skilsmisse? Sistnevnte er nemlig meget høy.

Anonymkode: b10b7...916

[AnonymBruker]

Tror nok barnevernet vil automatisk bli innblandet ja. Du har veldig alvorlige diagnoser, men det betyr ikke at de vil ta barnet. Det er det ingen her inne som kan svare på!  Husk også at barn er veldig slitsomt, jeg har 1 barn og det er mitt første og siste. Selvom vi er 2 så er vi helt ferdige på kvelden. Elsker gutten min og det er verdt min tid. Men som sagt må dere tenke dere godt om å få barn med en sånn diagnose, det kan overføre til barnet, og ja du kan risikere bv blir innblandet osv osv. Du kan ikke vise at du svikter viss du skal ha barn, for da vil de bruke diagnosene dine mot deg. 

Anonymkode: 816be...595

[AnonymBruker]

Det som er så skummelt med barnevernet er at de ikke har kompetanse på diagnoser. Likevel sitter de med enorm makt. Treffer du på «feil» saksbehandler kan det bli et helvete for deg. Jeg hadde vel først og fremst snakket med legen min hvis jeg var deg. Du har jo mann og nettverk. Og har vært symptomfri i 4-5 år. Det fremstår også som du er reflektert og har god selvinnsikt.

Ta en prat med legen om dine bekymringer, fremtidsutsikter med diagnosen. 

Anonymkode: 7c375...aea

[got2go]

14 timer siden, tirben skrev:

Skal man krisemaksimere sånn er det vel ingen som kan få barn! Hva hvis far dør? Hva hvis huset brenner? Hva hvis mor får ALS?  

De aller fleste som har hatt psykiske plager blir friske! Jeg har jobbet på psykiatrisk institusjon, og selv om det er mange gjengangere der,  er det også mange som er syke bare en gang.  Alle kan få psykiske problemer en gang i livet,  det betyr ikke at man er uegnet som foreldre.  

Her er det jo snakk om at utgangspunket er dårlig fra starten av.

[got2go]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men barnefar blir jo ikke helt ute av bildet om det blir slutt da?  Eller hva med å  være helgepappa? Kan det ikke deles 50-50 ved eventuelt brudd eller at han får hovedomsorgen om hun selv ikke vil klare det? Synes det er så rart med alle som snakker som om barnefar bare blir borte i løse lufta når det kommer til potensielle brudd  

( og nei, jeg synes ikke det er en god ide at TS blir gravid i utgangspunktet med de plagene hun har )

Anonymkode: b67b8...b5a

Jeg tenkte mer på om ts var i stand til å ta vare på barna alene de dagene hun har omsorg. 

[AnonymBruker]

På 23.2.2020 den 18.39, AnonymBruker skrev:

Det er mye mer slitsomt med graviditet og småbarnstid enn jobb, og graviditet kan du ikke ta en pasue fra, ikke småbarnstid heller nødvendigvis. Er du så frisk som du mener bør du klare å jobbe 100%. Utløser full jobb for mange triggere og du blir syk, så er du ikke kapabel til barn heller. Det er ikke din skyld at du ble syk, men livet er nå en gang sånn at man må håndtere de kortene man får tildelt. Du bør være mindre bekymret for om barenvernet tar barnet, og mer opptatt av barnets beste. 

Anonymkode: 641ff...8a5

Jeg er ikke helt enig. Min mor har sosial angst og en alvorlig hudsykdom som blir kraftig forverret av stress. Hun kan ikke jobbe så mye som én dag i måneden engang. Vært gjennom omskolering, jobbtrening og x antall forsøk i arbeidslivet. Alle forsøk har endt med sykehusinnleggelse.

Likevel har hun to egne barn, tantebarn hun har delvis omsorg for for på grunn av at barnevernet er involvert i brorens familiesituasjon, samt flere oldebarn. 

Klart, mamma var mye sliten, og pappa måtte steppe inn oftere enn hva som var normalt for menn på den tiden, men det gikk helt fint! Mamma ble uføretrygdet, så hun har vært hjemme med oss hele barndommen, og hun noe aldri syk av å være hjemme. Derfor mener jeg at det ikke er noen ubestridt sannhet at man må kunne være kapabel til 100% jobb for å få barn. 

Men selv om jeg er uenig med deg på dette punktet, tror jeg det er utrolig viktig for TS å være åpen og ærlig om de utfordringene hun har. Når hun i tillegg har en mann, samt et omfattende støtteapparat i form av familie i nærheten, så tror jeg det kan gå fint. Blir det barn finnes det også gode ordninger for besøkshjem, slik at Ts kan ha muligheten til å hente seg inn igjen. 

Anonymkode: 0562d...440

[AnonymBruker]

4 timer siden, got2go skrev:

Jeg tenkte mer på om ts var i stand til å ta vare på barna alene de dagene hun har omsorg. 

Hun skriver at hun bor i samme kommune som familien sin, så det er muligheter for at de kan steppe inn om nødvendig. 

Anonymkode: 0562d...440

[AnonymBruker]

Du gir mang varselsignaler her.. ser du har fått mange svar ang helsen, men har du tenkt på økonomi? Å få barn og jobbe 1-2 ganger i måneden er.. ja.. jeg tenker mitt.

Anonymkode: 09989...008