Hva husker du av tiden på barsel?

[AnonymBruker]

Barseltiden på sykehuset ble en kort affære, dro hjem kort tid etter fødsel, hhv ca 12 og 15 t etter fødsel. Men jeg erindrer lykkefølelse og stolthet, jeg svevde på en rosa sky❣️ Også veldig hormonell, sår og lett rørt.. Styrtfødsel med førstemann og fikk tilbud om samtale med jordmor på sykehuset. 

Litt dårlig sykehus opplevelse begge gangene, iskaldt vann i dursjen, sur og gretten barnepleier (hadde 40 i feber pluss at vi strevde med ammingen og barnet gråt. Avslappende og godt å komme hjem❣️

Anonymkode: ae0ca...5a9

[AnonymBruker]

Jeg har født på to forskjellige sykehus. 

Med nr.1 var det litt sånn: hva skjedde nå egentlig? Skal vi ta oss av denne ungen? Hva gjør man egentlig? Det begynner å bli noen år siden nå, så jeg husker ikke alt i detalj. Bare at det var litt kjedelig? Babyen sov jo hele tiden! Hadde familierom på barselshotell sammen med pappaen. Fødte natt til tirsdag og dro hjem fredag. 

Med nr. 2 gikk alt rett vest. Ingenting gikk som planlagt. Måtte føde alene, var midt i flytting, måtte sende eldste til besteforeldrene flere timer unna, osv. Var bare et stort kaos rett og slett. Tiden på barsel var ikke noe å rope hurra for. Ble lagt på 3-mannsrom hvor de hadde puttet inn 4 personer. Det var alt for mange som fødte på den tiden. Fikk ikke sove pga alt bråket, var ensom, savnet mannen og eldste barnet, og ville bare hjem. Jeg dro hjem etter legesjekken dagen etter, så 12 timer etter fødsel. Følte meg frisk og rask veldig raskt etter fødsel, og alt jeg ville var å dra hjem for å slappe av (klarer det ikke på sykehus). Følte heller ikke at jeg trengte noe hjelp med babyen eller noe rundt, så jeg hadde liksom ikke noe å gjøre på barsel. Måtte bare være der pga legesjekk, osv. 

Hadde jeg født i dag så ville jeg sett på tiden på barsel som et avbrekk fra hverdagen

Anonymkode: 75ada...725

[AnonymBruker]

Husker mye. 

Måtte være inne en del døgn pga ks. 
husker all hjelpen jeg fikk av de som jobba der, de kom med en gang jeg dro i snoren. Det var trøbbel med ammingen pga feil sugeteknikk Og vi prøvde mange forskjellige ting. Fant en løsning til slutt. 
 

husker maten jeg fikk av romkameraten min (mannen var kokk og mat var kun tilgjebgelig når sykehuset sa så, eksen hadde aldri med noe), husker samtalen med legene. 

Husker vi synes det var så snodig at vi ikke våkna når den andre sitt barn gråt. Husker jeg måtte ut av sykehuset for å hjelpe til med noe helt idiotisk pga eksen var så udugelig. 
 

Husker eksen bare satt på en stol og ikke hjalp noe under fødselen (før ks ble aktuelt), husker jeg våkna opp etter narkosen og øyeblikket ungen ble plassert i armene mine, ble så lagt på gangen på barselavd, deretter firemannsrom før vi noen timer senere fikk tomannsrom. 
 

Husker veldig mye. Også all vannet som bare poff, forsvant etter fødselen. Og bekkenløsningen som forsvant. Helt utrolig! Alt sammen. 
 

Kun et barn, men nok å forholde seg til med eksen! 

Anonymkode: 63fbe...2d2

[AnonymBruker]

Ja, stort sett. Var overveldende, men husker det var fint fordi jeg fikk mye besøk. Spesielt min far som kom inn med stjerner i øynene når han så sitt første barnebarn. 

Ellers var det mye smerter i kroppen(naturlig nok) og særlig ammeoppstart med DE smertene. Ble ellers godt behandlet og jeg er evig takknemlig for hjelpen! 

Men!

Dette er noen år siden og jeg måtte være noen dager på barsel fordi barnevernet ville ha vurdert meg etter fødsel (pga alvorlig svangerskapsdepresjon jeg ble fulgt opp for). Barnevernet kom aldri til sykehuset i denne perioden, så lot personale på føde/barsel gjøre sine vurderinger. Dessverre ble jeg kortvarig i den forbindelse plassert på samme rom som en mor som de hadde fratatt barnet sitt etter fødsel (antar de plasserte "BV-mødrene" på samme rom pga. plassmangel) og det var altså en påkjenning jeg ikke unner noen. Hun hadde 20 telefoner til alt og alle om det jævla psykopatbarnevernet (ROPTE!!!) og utdypende rapport om det meste som hadde skjedd det siste året i løpet av kort tid. En jordmor kom tilfeldig innom å hørte dette og jeg og babyen ble fjernet fra rommet i løpet av maks 5 minutter, men det var det jævligste jeg opplevde i forbindelse med barsel. Jeg har allverdens sympati med henne fordi hun opplevde et helvete, men jeg husker dette som en situasjon der jeg nærmest ville rømme ut vinduet med babyen fordi jeg ble så skremt. 

 

Anonymkode: a2f56...17b

[AnonymBruker]

Jeg husker barsel som er mareritt jeg aldri vil skal gjenta seg. 

Aldri igjen. Har aldri følt meg så ydmyket som når jeg lå i mitt eget blod fordi ingen kom når jeg dro i snora, at ungen min lå i sin egen dritt fordi ingen hjalp meg når jeg dro i snora.

Jeg kom meg ikke opp av senga. Fikk kjeft fordi jeg "var lat" som ikke kunne gjøre ting selv. De visste jeg hadde mistet en del blod, men i deres øyne var det ikke nok til å føle seg dårlig. Jeg ble kalt ekkel som ikke hadde dusjet,eller som ikke tvang meg selv opp av sengen på natta for å skifte på meg eller baby. 

Ble andre boller etter sjekk dagen etter når prøvende kom tilbake. Viste seg at jeg hadde alvorlig anemi, og plutselig ble det veldig viktig at jeg holdt senga gitt, og at jeg for all del ikke måtte bære rundt på baby alene.  

Aldri aldri aldri igjen. 

Er ungen frisk, skal jeg hjem dit jeg har hjelp til alle døgnets tider. Jeg har ingen tillit til de som jobber på barsel. 

Anonymkode: e2916...b38

[AnonymBruker]

Husker det godt. Hadde en komplisert fødsel der baby trengte pustehjelp i begynnelsen pga vann i lungene, og oppholdet på barsel var en blanding av lykke og frykt og forundring og generell omtumlethet. Var sjeleglad for enerom der barnefar også kunne være med hele tiden. Følte meg trygg og godt passet på av fantastiske jordmødre og pleiere, og skulle gjerne blitt lengre enn to netter. Mye skumlere å komme hjem og måtte klare seg selv uten noen å spørre, akkurat når barseltårene satte inn. 

Anonymkode: 9259c...f44

[Million]

Jeg husker jeg ble overveldet av hormoner  på tredje dagen, det man kaller "baby blues", og lå på sengen på rommet mitt og strigråt. Jeg hadde vært inne på babyrommet for å se til babyen min, han var prematur og ble lagt i lyskasse pga gulsott. Det var hardt å ikke kunne holde barnet sitt når man ville, men bare la han ligge der og kanskje gråte. Stoffbrillene han hadde fått av sykepleierne for å ha på seg i lyskassen, hadde glidd ned, så jeg stakk hånden inn for å rette på de sånn at de beskyttet øynene hans mot lyset bedre.

Da våknet babyen av at jeg rettet på brillene, og begynte å gråte. Et helvetes rivjern av ei sykepleier som sto rett i nærheten begynte da å KJEFTE på meg, barnets mor, fordi jeg hadde "rørt han og vekket han, han som han endelig hadde sovnet!!!"

Istedenfor å ta igjen og stå for mine rettigheter (jeg var barnets mor for faen, jeg rører vel babyen min når jeg vil!!) og våge å ta igjen med dama, så ble jeg kjempelei meg og bare stakk inn på rommet hvor sengen min var. Der la jeg meg og bare gråt. Dette var tredje dagen. Vi skulle ligge på sykehuset i flere dager til, fordi barnet var prematurt og fordi han hadde gulsott.

En annen sykepleier kom forbi den åpne døren til rommet mitt og så at jeg gråt, og kom ilende til for å hjelpe og trøste og spurte hva det var i veien. Jeg fortalte at jeg hadde fått kjeft for å røre barnet mitt, og jeg kunne se at denne yngre sykepleieren ble både irritert og oppgitt på sin eldre kollega. Hun sa at jeg for all del bare måtte røre barnet mitt akkurat når jeg ville, og holde han kunne jeg også nå og da i noen minutter, men siden han lå i lyskasse, så var det viktig at han fikk mye tid der.

Jeg ble trøstet, og tørket tårene. Støttet av denne yngre sykepleieren gikk jeg ned på babyrommet igjen og tok ut barnet mitt, og ammet han. Det var hyggelig for en nybakt mor!  

Dette er det jeg husker best fra tiden på barsel. Det og at man var så "løs i rumpehullet" den første dagen man fødte, så fisen bare "ramlet ut" uten at man hadde sjans til å stramme noen muskler og holde det igjen. Husker jeg gikk nedover korridoren på vei til badet, og det bare ramla ut flere promp og jeg fortvilet prøvde å knipe igjen. Det gikk ikke! Heldigvis gikk det ingen mennesker bak meg akkurat da i gangen 🤣

Endret 23. februar 2020 av Million

[AnonymBruker]

2 timer siden, Million skrev:

Jeg husker jeg ble overveldet av hormoner  på tredje dagen, det man kaller "baby blues", og lå på sengen på rommet mitt og strigråt. Jeg hadde vært inne på babyrommet for å se til babyen min, han var prematur og ble lagt i lyskasse pga gulsott. Det var hardt å ikke kunne holde barnet sitt når man ville, men bare la han ligge der og kanskje gråte. Stoffbrillene han hadde fått av sykepleierne for å ha på seg i lyskassen, hadde glidd ned, så jeg stakk hånden inn for å rette på de sånn at de beskyttet øynene hans mot lyset bedre.

Da våknet babyen av at jeg rettet på brillene, og begynte å gråte. Et helvetes rivjern av ei sykepleier som sto rett i nærheten begynte da å KJEFTE på meg, barnets mor, fordi jeg hadde "rørt han og vekket han, han som han endelig hadde sovnet!!!"

Istedenfor å ta igjen og stå for mine rettigheter (jeg var barnets mor for faen, jeg rører vel babyen min når jeg vil!!) og våge å ta igjen med dama, så ble jeg kjempelei meg og bare stakk inn på rommet hvor sengen min var. Der la jeg meg og bare gråt. Dette var tredje dagen. Vi skulle ligge på sykehuset i flere dager til, fordi barnet var prematurt og fordi han hadde gulsott.

En annen sykepleier kom forbi den åpne døren til rommet mitt og så at jeg gråt, og kom ilende til for å hjelpe og trøste og spurte hva det var i veien. Jeg fortalte at jeg hadde fått kjeft for å røre barnet mitt, og jeg kunne se at denne yngre sykepleieren ble både irritert og oppgitt på sin eldre kollega. Hun sa at jeg for all del bare måtte røre barnet mitt akkurat når jeg ville, og holde han kunne jeg også nå og da i noen minutter, men siden han lå i lyskasse, så var det viktig at han fikk mye tid der.

Jeg ble trøstet, og tørket tårene. Støttet av denne yngre sykepleieren gikk jeg ned på babyrommet igjen og tok ut barnet mitt, og ammet han. Det var hyggelig for en nybakt mor!  

Dette er det jeg husker best fra tiden på barsel. Det og at man var så "løs i rumpehullet" den første dagen man fødte, så fisen bare "ramlet ut" uten at man hadde sjans til å stramme noen muskler og holde det igjen. Husker jeg gikk nedover korridoren på vei til badet, og det bare ramla ut flere promp og jeg fortvilet prøvde å knipe igjen. Det gikk ikke! Heldigvis gikk det ingen mennesker bak meg akkurat da i gangen 🤣

Åååå, ja! Det var så grusomt å kle av babyen sin og la han ligge naken helt alene der inne i et helt døgn! Fytti grisen så naturstridig det føltes.. pappaen som aldri viser følelser, verken før eller siden syns også det var helt jævlig. 
 

jeg ler litt i ettertid, for vi har opplevd mye verre ting enn det, men fremdeles syns jeg det var noe av det verste. Det var nesten lettere å se barnet få narkose og gå fra ham på operasjonsbordet. 
 

den lille kroppen i den store kassen, helt alene og med bare bleie på. Det så så kaldt og ensomt ut...

Anonymkode: 61452...a2d

[Amy.kw]

Husker mye, men fødte tidlig på morgenen, etter å hatt rier i 23 timer, og derav ingen søvn. Var ufattelig sliten og utmattet, med mye smerter forbindet med klipp. Baby gikk ned mye i vekt, som førte til at vi måtte bli 5 dager på barsel, og følte meg til slutt innestengt og fengsel. 

Vi fikk masse god hjelp, og ble tatt utrolig godt vare på, men melken stod som en sprut ide vi kom hjem, så jeg stresset trolig mer enn jeg viste på sykehuset. 

Jeg var i tillegg klar for å ha kroppen for meg selv, etter fødsel, utallige kateter etter fødsel og sjekk av klipp. Manglet også litt klær å utstyr da jeg ikke forventet og måtte være så lenge. 

[AnonymBruker]

Jeg husker ganske mye, men første døgnet er noe tåkete. Jeg ble tatt inn rundt 09-tiden på morgenen etter å ha hatt rier i 22 timer. Jeg fikk epidural veldig fort og riene stoppet opp med en gang så jeg fikk beskjed om å legge meg nedpå og sove en liten time, for å samle krefter til riene kom tilbake for fullt. Jeg hadde jo ikke sovet ett sekund den natten. Så det gjorde jeg, med samboeren min sittende ved siden av sengen min. Neste gang jeg åpnet øynene lå jeg på observasjon med masse ledninger og ingen kjente i sikte. Wtf tenkte jeg - hva skjer, skal jeg føde snart? Hvor er jeg? Like etter kom en sykepleier bort til meg og smilte mens hun sa: «Hei *mitt navn*, gratulerer - du har fått en nydelig og frisk sønn » Jeg: ... Skjønte ingenting, jeg hadde jo ikke født en gang?? Hva skjer? Nei de måtte ta et hastekeisersnitt med meg i narkose, pga jeg fikk et epileptisk anfall mens jeg sov. 😳😱 Jeg våknet da 2-3 timer etter det.

Samboer kom så trillende inn med babyen og la ham oppå brystet mitt og jeg ble helt overveldet av følelser. Enda groggy etter narkose og av smertestillende (morfin og alt mulig), og litt i sjokk av denne absurde hendelsen. Begynte å le og gråte om hverandre da jeg fikk se ham og ble momentant forelsket. Det sa bare klikk med en gang vi fikk øyekontakt og jeg var så innmari stolt av ham! 😍
 

Vi fikk beskjed om at vi kanskje skulle bli flyttet til barsel om kvelden, på familierom. Ved vaktskifte fikk vi beskjed om at nei, jeg måtte nok bli der jeg var på observasjon eller recovery eller hva det nå heter. Samboer måtte da gå hjem etter kl 20:00 og baby ble passet på av helsepersonell på barsel. Så vi tre ble adskilt den første natta og det var ganske fælt egentlig 😢 Jeg hadde jo akkurat blitt mamma og ville jo helst ha babyen klistret fast på meg hele tiden, men det var nok for det beste. Allikevel... 😞

Samboer kom til sykehuset på morgenen neste dag, og vi ble flyttet til et familierom. Deilig! Jeg var sengeliggende hele den dagen med kateter, og fikk mye hjelp av både jordmødre og helsefagarbeidere og så klart samboer. De kom kjapt da jeg trakk i snoren, veldig hyggelige og hjelpsomme. Det tok litt tid for melkeproduksjonen å komme helt i gang og jeg slet veldig med teknikken.
 

Akkurat det med ammingen var et stort stressmoment for meg, jeg bare fikk det ikke til - det var vondt og fikk ikke helt teknikken. Baby gikk litt ned i vekt så det var noe vi måtte følge nøye med på, vi fikk litt nan også i tillegg. 

Utenom det så var det koselig  Veldig rolig baby som sov en del, vi koste masse med ham og byttet på å ha ham oppå brystet. 

Dagen etter var kateteret ut, jeg måtte nå begynne å bevege meg litt for å minimere faren for blodpropp. Hovedsaklig holde sengen men gå litt når jeg kunne. Samboer hjalp meg veldig mye - med å finne mat, drikke, skifte klær og bleie på babyen og sånne ting. Det var så deilig den dagen da jeg endelig klarte å dusje 🤩 Dag 3 tror jeg. Magisk. 

Jeg husker de 4 nettene på barselavdelingen som hyggelig og fin, bare minus den ammingen. Den fikk jeg først til da jeg kom hjem  God mat, rolig baby, fint personale, og veldig hett da dette var midt på sommeren 🤪 

 

Anonymkode: 55ec4...97a

[AnonymBruker]

Begge gangene delte jeg rom med en annen. Begge gangene var det godt å komme hjem, for de gjorde så mye ut av seg. Ba om hjelp til de minste ting døgnet rundt, så jeg og baby ikke fikk sove etc, snakka i telefon.. Generelt mye støy.

Anonymkode: 871f6...96e

[AnonymBruker]

Nesten ingenting med første, men det var dramatisk fødsel med masse blodtap og baby som ikke pustet. Så der sitter bare det vonde igjen. 

På nr 2 husker jeg at jeg kjedet meg noe voldsomt, og gikk og ventet på å få hjem slik at jeg kunne få sove og få fred fra besøk og bråkete sykehus. Ble bedre da jeg kom hjem, men ble ikke noe fred før vi låste dørene da ungen var 3 uker gammel og vi var helt utslitte. 

Anonymkode: 0b51a...342

[AnonymBruker]

Jeg husker den som traumatisk for meg som da var en nybakt mor. Første natt delte jeg rom med ei somaler som hadde besøk av storfamilien omtrent hele tiden. Folk skrek og hoiet, bærte inn stinkende mat og babyen hennes skrek konstant. Jeg ble lagt på en høy seng og var kjemperedd for å legge babyen min ved siden av i frykt for at hun skulle falle i bakken.

De neste nettene var jeg på barselshotellet. Der var det rolig, men NULL hjelp å få av de som jobbet der. Ba man om hjelp til noe med babyen så ble man regelrett kjeftet ned og jeg har aldri følt meg så liten i hele mitt liv. 

Anonymkode: bf766...5c5

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg husker den som traumatisk for meg som da var en nybakt mor. Første natt delte jeg rom med ei somaler som hadde besøk av storfamilien omtrent hele tiden. Folk skrek og hoiet, bærte inn stinkende mat og babyen hennes skrek konstant. Jeg ble lagt på en høy seng og var kjemperedd for å legge babyen min ved siden av i frykt for at hun skulle falle i bakken.

De neste nettene var jeg på barselshotellet. Der var det rolig, men NULL hjelp å få av de som jobbet der. Ba man om hjelp til noe med babyen så ble man regelrett kjeftet ned og jeg har aldri følt meg så liten i hele mitt liv. 

Anonymkode: bf766...5c5

Hele familien?? Er det lenge siden? Nå er det jo bare babyens far og eventuelle søsken som får komme på besøk, mellom 17:00 og 20:00, hvis man deler rom med andre. Utenom det må man ut på fellesarealet og møte dem. Og det er nettopp for å unngå det du opplevde her. Fy fader jeg syns uendelig synd på deg! 😳 Som om man ikke er sliten nok etter fødsel og har mer enn nok med sin egen nyfødte baby.. 

Anonymkode: 55ec4...97a

[AnonymBruker]

Stress, frustrasjon, oppgitthet, "stange hodet i veggen" følelse, redd, håpløshet, noe kos. 

Anonymkode: da619...128

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hele familien?? Er det lenge siden? Nå er det jo bare babyens far og eventuelle søsken som får komme på besøk, mellom 17:00 og 20:00, hvis man deler rom med andre. Utenom det må man ut på fellesarealet og møte dem. Og det er nettopp for å unngå det du opplevde her. Fy fader jeg syns uendelig synd på deg! 😳 Som om man ikke er sliten nok etter fødsel og har mer enn nok med sin egen nyfødte baby.. 

Anonymkode: 55ec4...97a

Hele familien ja, flere voksne mennesker med småbarn samtidig. Dette var på slutten av 2018🙈

Anonymkode: bf766...5c5

[AnonymBruker]

Ammepress og mye besøk. At pappaen ikke skjønte påkjenningen etter 36 timer med rier og tøff fødsel. Følte meg veldig svak og sliten etter traumatiske døgn. Skulle ønske noen hadde sett meg og vernet om meg. Mannen var så stolt og kry, han ville vise fram til alle og tok ikke et nei for nei fra min side.

Anonymkode: 55127...0db

[AnonymBruker]

At jeg var hinsides trøtt. Sånn type trøtt og sliten at jeg holdt på å gå på veggen. Når jeg lukket øynene så snurret alt og jeg følte jeg ble slengt i veggen. Var helt grusomt og jeg får ikke til å beskrive det godt nok. 

Anonymkode: 316ac...b1e

[AnonymBruker]

De 4 dagene på barselavdelingen var grusomme! Lå på 4 mannsrom, og badet var nedgriset av blod hele tiden!!!! Jeg blødde jo i strie strømmer selv også, og uansett hvor mye jeg spylte hele badet før og etter jeg brukte det så var hele opplevelsen bare nasty!!!

Hadde en flott jordmor under fødselen,   men syntes alle barnepleierne og jordmødrene på barsel var bryske og lite hjelpsomme. 

Ble veldig kjedelig etterhvert, savnet en felles dagligstue med TV. 

Jeg var veldig godt fornøyd med mattilbudet da! En minikantine der man kunne lage seg brødmat og varme opp ferdige middager. 

Og uansett spiller det ingen rolle nå. Fikk en fantastisk baby med meg hjem 😁

Anonymkode: 25ffe...4ed