.

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å være singel eller barnløs. Du er sikkert bare i 30 årene og kan få familie langt oppe i 50 årene om du vil, i motsetning til kvinner som mister den sjansen.. Jeg kjenner til flere menn som er 50+ med kone og små barn. De vil ikke ha damer på egen alder fordi "alle" er så"kravstore" og så henter de seg unge damer fra utlandet istedet...

Anonymkode: 6cb1b...1f4

[Anonymburker]

.

Endret 10. juni 2021 av Expandable86

[AnonymBruker]

Jeg har det og sånn, bare at jeg er blitt bitter. Dritlei av å høre om andres barn og giftemål osv. Skyver de nesten fra meg fordi jeg ikke orker. Har gitt opp å finne noen kjæreste og, og "alle" rundt meg har kjæreste OG barn, og ikke bare ett, men gjerne 3 eler 4. Hvorfor er det ingen single rundt meg da, så jeg slipper å føle meg så alene..??

Anonymkode: 70a86...d1e

[Anonymburker]

.

Endret 10. juni 2021 av Expandable86

[AnonymBruker]

Jeg ble sammen med mannen min da jeg var sent i 20-årene og han sent i 30-årene. Nå skal vi bli foreldre, og han er noen-og-førti (vi prøvde noen år før det gikk). Han var en evig ungkar uten lange forhold bak seg, en snever vennekrets, og har sine litt merkelige sosiale sider. Og det er helt greit! Han er perfekt for MEG. Han er den perfekte partner for meg.

Ikke gå etter det du tror du vil ha og det livet alle andre har/vil ha hvis det ikke passer deg. Den tabben gjorde jeg. Livet er mest hverdager. Det blir ufattelig slitsomt hvis man er i et skjevt forhold. Heller vent på "den rette" som du kan dele hverdagene med

Anonymkode: 5f0dd...f54

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært i den situasjonen hadde jeg flyttet til Oslo for å studere. Vært aktiv i studiemiljøet helt fra start. Startet et nytt liv rett og slett! SiO har også psykolog, som det høres ut som kunne være nyttig for deg å benytte. Velg gjerne et studie hvor det også går en del av det motsatte kjønn;) 

Anonymkode: cf2d5...4e1

[AnonymBruker]

Panikk når du bare er 33....jaja.  Det er vel mer naturlig å kjenne på denne panikken når du er 45+. Som dame kjente jeg mer på denne panikken eller sorgen i 40 års alder noe som er helt naturlig siden vi kvinner mister evnen til å få barn mye tidligere enn dere menn. Nå så er den følelsen helt borte. Det går fint an å ha et godt og meningsfullt liv som singel og barnløs. På en måte så er jeg bare lettet og glad for at jeg ikke har fått barn inn i denne onde verden hvor det er så mye lidelse og sorg. Og hvor samfunnets normer er i ferd med å brytes ned og jordas fremtiden ser mørk ut for menneskeheten.

Anonymkode: 6cb1b...1f4

[Anonymburker]

.

Endret 10. juni 2021 av Expandable86

[AnonymBruker]

14 timer siden, Expandable86 skrev:

Er du dame?

Jeg kan skjønne at det føles kjipt. Personlig tror jeg ikke jeg vil støte noen bort, jeg bare opplever denne panikken nå i starten, og så forsvinner de vonde følelsene mer og mer.

Jeg er dame ja. Men jeg har et barn. Selvfølgelig veldig takknemlig og glad for det, men samtidig blir jeg «presset» opp i andre barnefamilier siden jeg har et barn, og jeg kan ikke flytte til et annet sted, pga at jeg er dømt til å bo her faren til barnet bor.

Anonymkode: 70a86...d1e

[Hjertefisk]

Håper ikke dette oppfattes feil, men jeg ble litt "glad" for å høre at noen andre har det slik som meg. Du setter ord på mye av mine egne tanker og følelser. Jeg kjenner meg godt igjen i sorgen, misunnelsen og panikken.
Som kvinne på samme alder er det allikevel enda mer stressende. Jeg nærmer meg 33 og har max 6-7 år på å få barn. Tanken på at jeg faktisk har en tidsfrist kan være altoppslukende til tider. Jeg mister både nattesøvn og livsglede.
For at du (og jeg) skal klare å unngå å gå helt til grunne med disse tankene så er det svært viktig å jobbe med egen mentale helse, livssyn og tankemønster.
Hvorfor det? Jo fordi livet blir aldri slik man tror. Livet er uforutsigbart. Man kan ikke kontrollere alt. Men er det ikke godt å leve allikevel?
Man blir jo sittende å fokusere så mye på alt man ikke har, at man glemmer det man faktisk har.
Å gruble for mye er oppskriften på depresjon, og dit må man for all del ikke havne.

Jeg leste nylig i avisen om en mann som var i en billulykke da han var 29 og ble helt lam. Alle drømmer for framtiden ble knust. Så har jeg lest om hun som ønsket seg barn, men uansett hvor hardt hun prøvde så fikk hun det ikke til. Hun var infertil og mannen forlot henne. Har også lest om hun treningsbloggeren som døde i ung alder. Tror de hadde 2-3 barn. Han ble alenefar.
Hva om du fant kjærligheten, men hun døde eller var infertil?
Hva om du fikk barn, men barnet var sterkt handicappet?

Poenget med disse sørgelige anekdotene: Man lager seg en drøm eller illusjon om hvordan framtiden skal bli, også glemmer man at livet er uforutsigbart og full av tragedier og utfordringer. Livet er heller ikke rettferdig. Noen får i pose og sekk mens andre får ingenting. Men dette til tross så kan man allikevel velge sine tanker og man kan et rikt og lykkelig liv selv om ting ikke blir som man tror.
Jeg tror en bra innstilling er å begynne å leve litt mer i nuet og unngå for mye grubling (man kan tenke og tro og planlegge men aldri vite 100% hva framtida bringer!). Samtidig som man er åpen og utfordrer seg selv til å vokse og være modigere.

En annen viktig ting å huske på er hvor fort ting kan endres. Det skal bare en liten situasjon til, før hele livet blir snudd på hodet. Kanskje møter du kvinnen-i-ditt-liv på busstoppet i morgen helt tilfeldig? Alt kan skje!

En ting som nesten er helt sikkert er at ingenting skjer hvis man velger å sitte stille. Man må ut, røre på seg. Mentalt og fysisk. Man må si ja til muligheter (også det som er vanskelig). Lær deg noe nytt, ta et kurs. Reis et sted - alene eller sammen med noen. Les noen gode bøker, skaff deg en hund, vær aktiv på et forum. Flytt bort en stund. SKff deg profil på sukker. Vær i bevegelse - og hele tiden bør du fokusere på hva som er bra for deg. For til syvende å sist er vi alle alene. Egenpleie, egenutvikling og egenkjærlighet er viktig.
Bli en god utgave av deg selv og du vil også tiltrekke deg gode mennesker.

Dessuten: Å bli far i 40-årene er absolutt ikke gammelt. Jeg kjenner mange menn med småbarn i den alderen. Det er null problem! Selv tenker jeg at hvis jeg ikke får barn i 30-årene så kanskje jeg kan adoptere i 40-årene? Jeg tror jeg ville blitt en kjempegod mor. Det skjer kanskje ikke på den måten jeg har forestilt meg - men jeg (og du) er fortsatt unge og alt kan skje. Inntil videre må vi bare ta vare på oss selv på best mulig måte! Slik at vi kan bli gode foreldre og gode partnere når det skulle skje.

Du kan jo sjekke ut Jordan Peterson på Youtube. Han har mye bra stoff. Han har også noen kurs/programmer som heter "self authoring" og "understanding myself" som kanskje er verdt å snuse på? Ville bare nevne det fordi jeg også er litt nevrotisk og angstpreget til tider, og synes sånt er ganske givende.

Nyt livet! Ta det med ro! Du er ung og har hele verden foran dine føtter. 😁
 

[Anonymburker]

2 timer siden, Hjertefisk skrev:

Håper ikke dette oppfattes feil, men jeg ble litt "glad" for å høre at noen andre har det slik som meg. Du setter ord på mye av mine egne tanker og følelser. Jeg kjenner meg godt igjen i sorgen, misunnelsen og panikken.
Som kvinne på samme alder er det allikevel enda mer stressende. Jeg nærmer meg 33 og har max 6-7 år på å få barn. Tanken på at jeg faktisk har en tidsfrist kan være altoppslukende til tider. Jeg mister både nattesøvn og livsglede.
For at du (og jeg) skal klare å unngå å gå helt til grunne med disse tankene så er det svært viktig å jobbe med egen mentale helse, livssyn og tankemønster.
Hvorfor det? Jo fordi livet blir aldri slik man tror. Livet er uforutsigbart. Man kan ikke kontrollere alt. Men er det ikke godt å leve allikevel?
Man blir jo sittende å fokusere så mye på alt man ikke har, at man glemmer det man faktisk har.
Å gruble for mye er oppskriften på depresjon, og dit må man for all del ikke havne.

Jeg leste nylig i avisen om en mann som var i en billulykke da han var 29 og ble helt lam. Alle drømmer for framtiden ble knust. Så har jeg lest om hun som ønsket seg barn, men uansett hvor hardt hun prøvde så fikk hun det ikke til. Hun var infertil og mannen forlot henne. Har også lest om hun treningsbloggeren som døde i ung alder. Tror de hadde 2-3 barn. Han ble alenefar.
Hva om du fant kjærligheten, men hun døde eller var infertil?
Hva om du fikk barn, men barnet var sterkt handicappet?

Poenget med disse sørgelige anekdotene: Man lager seg en drøm eller illusjon om hvordan framtiden skal bli, også glemmer man at livet er uforutsigbart og full av tragedier og utfordringer. Livet er heller ikke rettferdig. Noen får i pose og sekk mens andre får ingenting. Men dette til tross så kan man allikevel velge sine tanker og man kan et rikt og lykkelig liv selv om ting ikke blir som man tror.
Jeg tror en bra innstilling er å begynne å leve litt mer i nuet og unngå for mye grubling (man kan tenke og tro og planlegge men aldri vite 100% hva framtida bringer!). Samtidig som man er åpen og utfordrer seg selv til å vokse og være modigere.

En annen viktig ting å huske på er hvor fort ting kan endres. Det skal bare en liten situasjon til, før hele livet blir snudd på hodet. Kanskje møter du kvinnen-i-ditt-liv på busstoppet i morgen helt tilfeldig? Alt kan skje!

En ting som nesten er helt sikkert er at ingenting skjer hvis man velger å sitte stille. Man må ut, røre på seg. Mentalt og fysisk. Man må si ja til muligheter (også det som er vanskelig). Lær deg noe nytt, ta et kurs. Reis et sted - alene eller sammen med noen. Les noen gode bøker, skaff deg en hund, vær aktiv på et forum. Flytt bort en stund. SKff deg profil på sukker. Vær i bevegelse - og hele tiden bør du fokusere på hva som er bra for deg. For til syvende å sist er vi alle alene. Egenpleie, egenutvikling og egenkjærlighet er viktig.
Bli en god utgave av deg selv og du vil også tiltrekke deg gode mennesker.

Dessuten: Å bli far i 40-årene er absolutt ikke gammelt. Jeg kjenner mange menn med småbarn i den alderen. Det er null problem! Selv tenker jeg at hvis jeg ikke får barn i 30-årene så kanskje jeg kan adoptere i 40-årene? Jeg tror jeg ville blitt en kjempegod mor. Det skjer kanskje ikke på den måten jeg har forestilt meg - men jeg (og du) er fortsatt unge og alt kan skje. Inntil videre må vi bare ta vare på oss selv på best mulig måte! Slik at vi kan bli gode foreldre og gode partnere når det skulle skje.

Du kan jo sjekke ut Jordan Peterson på Youtube. Han har mye bra stoff. Han har også noen kurs/programmer som heter "self authoring" og "understanding myself" som kanskje er verdt å snuse på? Ville bare nevne det fordi jeg også er litt nevrotisk og angstpreget til tider, og synes sånt er ganske givende.

Nyt livet! Ta det med ro! Du er ung og har hele verden foran dine føtter. 😁
 

Takk, det var et fint innlegg! Det hjalp en god del, iallefall for nå🙂

Håper det ordner seg for deg også😉

[Anonymburker]

. 

Endret 10. juni 2021 av Expandable86

[Gjest Lasox]

På 20.2.2020 den 1.05, Expandable86 skrev:

 

Hva tenker dere om at jeg, som mann, tenker slik? Jeg føler på skam av å være så svak, føle misunnelse og sjalusi. Alt jeg har drømt om er et stabilt familieliv, men så er jeg som luft for det motsatte kjønn, og føler jeg mangler alt som skal til.. Føler meg lite verdt. I tillegg når man ikke har noe nettverk, fast jobb eller noen faste holdepunkter i livet, er det nesten ikke til å holde ut.. 😭 

Det beste for meg har bare vært å innse at det ikke blir noe selv om det er sårt. Er tydeligvis ikke attraktiv nok, men det hjelper ingenting å tenke noe spesielt over det og prøve å leve livet videre. For om man begynner å tenke for mye over det så kan man jo bli deprimert og det hjelper jo ihvertfall ikke på situasjonen.

[Xcase33]

On 2/20/2020 at 12:35 PM, Expandable86 said:

Jeg er definitivt ikke som han du kjenner. Ja, jeg sliter litt med bitterhet over hvor jeg er i livet og hvor alle andre er. Det føles urettferdig, spesielt med tanke på at jeg har opplevd flere tap enn de fleste. Mistet bla. far i barndommen, og har søsken som er/ har vært psykisk syke. Derfor er jeg heller ikke onkel til noen. Det føles tomt og trist.. Samtidig er jeg ikke bitter hele tiden. Ofte er det overveldende følelser som står på i kort tid, hvor jeg av og til får en reality-check over livet mitt, og får et slags panikkanfall. Med et nettverk som nærmest er ikke-eksisterende, vet jeg ikke hvor jeg skal begynne med å bli kjent med folk. 

Hvor alle andre er? du som selvstendig singel kan utvikle og leve livet ditt som du vil. Uten å være låst av et kvinnfolk som går deg på nervene, krevende unger, en hverdag du aldri har tid til deg selv. Hva som er av verdi for andre er nødvendigvis ikke av verdi for deg. Selv om de sminker seg gjennom sosiale medier på den ene eller andre måten så er det ikke så fantastisk flott på innsiden. Men forstår at de klarer å gjøre deg misunnelig slik at de selv kan føle seg bedre. Nei uff.....du må ikke la andre eller samfunnet bestemme hva som har verdi for deg i livet ditt..du er et selvstendig individ som må forstå at å stifte familie med hvem som helst ikke er veien å gå. Vil si at det skal være truly the special one om det trumfer et selvstendig singeliv. Svært få er i en situasjon hvor de med hånden må hjertet kan si at de ikke ville hatt det på en annen måte. 

Hadde du snudd på det og oppdatert sosiale medier om det fantastiske frie livet du lever så er det ikke lenge før det hadde sittet mange deprimerte småbarns fedre misunnelige bak skjermene på andre siden av gjerdet. Problemet er at de er lenket fast..det er ikke du. 

[Xcase33]

1 hour ago, Lasox said:

Det beste for meg har bare vært å innse at det ikke blir noe selv om det er sårt. Er tydeligvis ikke attraktiv nok, men det hjelper ingenting å tenke noe spesielt over det og prøve å leve livet videre. For om man begynner å tenke for mye over det så kan man jo bli deprimert og det hjelper jo ihvertfall ikke på situasjonen.

Hva som gjør at du føler livet du lever som mye mindre verdt enn dem som har stiftet familie? Er det ikke verdi i å bygge seg opp selvstendig og uavhengig selv og kunne leve livet man ønsker. Uten å være låst av ei sur kjerring og masse forpliktelser som stopper selvutviklingen din før du har rundet 30?....hjelpe det meg hvordan er det du har blitt hjernevasket? 

[Gjest Lasox]

6 timer siden, Xcase33 skrev:

Hva som gjør at du føler livet du lever som mye mindre verdt enn dem som har stiftet familie? Er det ikke verdi i å bygge seg opp selvstendig og uavhengig selv og kunne leve livet man ønsker. Uten å være låst av ei sur kjerring og masse forpliktelser som stopper selvutviklingen din før du har rundet 30?....hjelpe det meg hvordan er det du har blitt hjernevasket? 

Som jeg skrev nettopp fordi jeg føler meg mindre attraktiv. De jeg har vist interesse for har jo aldri vist noen interesse for meg utenom som en venn. Så orker ikke å bli avvist flere ganger. Så skjønner ikke hva du mener med at jeg har blitt hjernevasket? Er ikke låst til ei sur kjerring som du hevder. Er jo singel? Uansett så har selvutviklingen min blitt mye bedre i de siste årene, men akkurat det med forhold har jeg bare gitt opp. Ser for ung ut for alderen til de som er rundt omkring i samme alder som meg, men er overhodet ikke interessert til å skape noe forhold med jenter som er 20 år med tanke på at jeg er jo 28.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Lasox skrev:

Som jeg skrev nettopp fordi jeg føler meg mindre attraktiv. De jeg har vist interesse for har jo aldri vist noen interesse for meg utenom som en venn. Så orker ikke å bli avvist flere ganger. Så skjønner ikke hva du mener med at jeg har blitt hjernevasket? Er ikke låst til ei sur kjerring som du hevder. Er jo singel? Uansett så har selvutviklingen min blitt mye bedre i de siste årene, men akkurat det med forhold har jeg bare gitt opp. Ser for ung ut for alderen til de som er rundt omkring i samme alder som meg, men er overhodet ikke interessert til å skape noe forhold med jenter som er 20 år med tanke på at jeg er jo 28.

28 år er ingen alder, du skal se det ordner seg😊 Jeg kjenner flere som var single til langt ut i 30-årene, som både har fått seg partner og barn. Hva som er viktig for jenter i et forhold, endrer seg fra man er ung til man blir litt mer voksen. I 20-årene var nok utseende mer av betydning, men etter hvert ser man at andre faktorer blir viktigere, som det å finne en bestevenn, en man kan stole på og føle seg hjemme sammen med med, kunne være seg selv sammen med, en som behandler jenta si med omsorg og godhet. Men du må finne en trygghet i deg selv først, bygge opp selvtilliten litt og ha troen på at du vil bli en bra partner. Samtidig er det virkig å holde alt annet i livet ditt på stell, en stabil jobb og stabil økonomi, et tiltalende hjem osv. Du skal sender ordner seg😊 

Anonymkode: d58ab...c39

[Xcase33]

6 hours ago, Lasox said:

Som jeg skrev nettopp fordi jeg føler meg mindre attraktiv. De jeg har vist interesse for har jo aldri vist noen interesse for meg utenom som en venn. Så orker ikke å bli avvist flere ganger. Så skjønner ikke hva du mener med at jeg har blitt hjernevasket? Er ikke låst til ei sur kjerring som du hevder. Er jo singel? Uansett så har selvutviklingen min blitt mye bedre i de siste årene, men akkurat det med forhold har jeg bare gitt opp. Ser for ung ut for alderen til de som er rundt omkring i samme alder som meg, men er overhodet ikke interessert til å skape noe forhold med jenter som er 20 år med tanke på at jeg er jo 28.

Du setter en høyere verdi på de mennene som har familie og er iforhold. Derfor blir du veldig #needy og føler deg mindre verdt\attraktiv whatever you wanna call it når du sitter der som singel.  Det er et feil utgangspunkt uansett å gå inn i noe forhold på. Prøv nå å forstå hva jeg sier til deg her da ihvertfall? 

[Anonymburker]

.

Endret 10. juni 2021 av Expandable86

[Gjest miaw]

På 22.2.2020 den 15.23, Hjertefisk skrev:

Håper ikke dette oppfattes feil, men jeg ble litt "glad" for å høre at noen andre har det slik som meg. Du setter ord på mye av mine egne tanker og følelser. Jeg kjenner meg godt igjen i sorgen, misunnelsen og panikken.
Som kvinne på samme alder er det allikevel enda mer stressende. Jeg nærmer meg 33 og har max 6-7 år på å få barn. Tanken på at jeg faktisk har en tidsfrist kan være altoppslukende til tider. Jeg mister både nattesøvn og livsglede.
For at du (og jeg) skal klare å unngå å gå helt til grunne med disse tankene så er det svært viktig å jobbe med egen mentale helse, livssyn og tankemønster.
Hvorfor det? Jo fordi livet blir aldri slik man tror. Livet er uforutsigbart. Man kan ikke kontrollere alt. Men er det ikke godt å leve allikevel?
Man blir jo sittende å fokusere så mye på alt man ikke har, at man glemmer det man faktisk har.
Å gruble for mye er oppskriften på depresjon, og dit må man for all del ikke havne.

Jeg leste nylig i avisen om en mann som var i en billulykke da han var 29 og ble helt lam. Alle drømmer for framtiden ble knust. Så har jeg lest om hun som ønsket seg barn, men uansett hvor hardt hun prøvde så fikk hun det ikke til. Hun var infertil og mannen forlot henne. Har også lest om hun treningsbloggeren som døde i ung alder. Tror de hadde 2-3 barn. Han ble alenefar.
Hva om du fant kjærligheten, men hun døde eller var infertil?
Hva om du fikk barn, men barnet var sterkt handicappet?

Poenget med disse sørgelige anekdotene: Man lager seg en drøm eller illusjon om hvordan framtiden skal bli, også glemmer man at livet er uforutsigbart og full av tragedier og utfordringer. Livet er heller ikke rettferdig. Noen får i pose og sekk mens andre får ingenting. Men dette til tross så kan man allikevel velge sine tanker og man kan et rikt og lykkelig liv selv om ting ikke blir som man tror.
Jeg tror en bra innstilling er å begynne å leve litt mer i nuet og unngå for mye grubling (man kan tenke og tro og planlegge men aldri vite 100% hva framtida bringer!). Samtidig som man er åpen og utfordrer seg selv til å vokse og være modigere.

En annen viktig ting å huske på er hvor fort ting kan endres. Det skal bare en liten situasjon til, før hele livet blir snudd på hodet. Kanskje møter du kvinnen-i-ditt-liv på busstoppet i morgen helt tilfeldig? Alt kan skje!

En ting som nesten er helt sikkert er at ingenting skjer hvis man velger å sitte stille. Man må ut, røre på seg. Mentalt og fysisk. Man må si ja til muligheter (også det som er vanskelig). Lær deg noe nytt, ta et kurs. Reis et sted - alene eller sammen med noen. Les noen gode bøker, skaff deg en hund, vær aktiv på et forum. Flytt bort en stund. SKff deg profil på sukker. Vær i bevegelse - og hele tiden bør du fokusere på hva som er bra for deg. For til syvende å sist er vi alle alene. Egenpleie, egenutvikling og egenkjærlighet er viktig.
Bli en god utgave av deg selv og du vil også tiltrekke deg gode mennesker.

Dessuten: Å bli far i 40-årene er absolutt ikke gammelt. Jeg kjenner mange menn med småbarn i den alderen. Det er null problem! Selv tenker jeg at hvis jeg ikke får barn i 30-årene så kanskje jeg kan adoptere i 40-årene? Jeg tror jeg ville blitt en kjempegod mor. Det skjer kanskje ikke på den måten jeg har forestilt meg - men jeg (og du) er fortsatt unge og alt kan skje. Inntil videre må vi bare ta vare på oss selv på best mulig måte! Slik at vi kan bli gode foreldre og gode partnere når det skulle skje.

Du kan jo sjekke ut Jordan Peterson på Youtube. Han har mye bra stoff. Han har også noen kurs/programmer som heter "self authoring" og "understanding myself" som kanskje er verdt å snuse på? Ville bare nevne det fordi jeg også er litt nevrotisk og angstpreget til tider, og synes sånt er ganske givende.

Nyt livet! Ta det med ro! Du er ung og har hele verden foran dine føtter. 😁
 

For et oppløftende og fint innlegg!