Angrer dere på barna?

[Paw Patrol]

1 time siden, Easy5 skrev:

Fikk faktisk den kommentaren i helga. At jeg var egoistisk. Altså 🙄 Ovenfor hvem? Mine ufødte barn da eller? Og det er heller ingenting galt med å være egoistisk. Ikke litt redd for å innrømme det engang. Ja til meg selv i første rekke. 

Har to barn, elsker de inderlig, men kunne jeg valgt igjen hadde jeg bok valgt noe annet. Er så mye bekymringer... 

men du, det er noe av det dummeste jeg hører, at du er egoist når du ikke får barn. Mange for barn og oppdrar de i sitt eget egoistiske selvbilde... da snakker vi!!

[AnonymBruker]

Har aldri angra en dag på ungene og de er godt voksne nå!  Men jeg angrer på at jeg steriliserte meg etter å ha fått mine to. Det var eksen som pressa på for at jeg skulle gjøre det, og jeg var dum og svak. 

Kunne tenkt meg unger med min nåværende men det gikk jo ikke. Det vil alltid være noe som mangler mellom oss når vi ikke har barn. Så tenk over at en dag kan man angre og da er det for sent. 

Anonymkode: 12848...e90

[Easy5]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har aldri angra en dag på ungene og de er godt voksne nå!  Men jeg angrer på at jeg steriliserte meg etter å ha fått mine to. Det var eksen som pressa på for at jeg skulle gjøre det, og jeg var dum og svak. 

Kunne tenkt meg unger med min nåværende men det gikk jo ikke. Det vil alltid være noe som mangler mellom oss når vi ikke har barn. Så tenk over at en dag kan man angre og da er det for sent. 

Anonymkode: 12848...e90

For sent å tenke over det da jeg allerede er steril. Men jeg kommer ikke til å angre, det er jeg helt sikker på. Å sterilisere seg er ikke noe man gjør «bare for at», så det var et valg jeg var helt sikker på var riktig for meg 😊

[AnonymBruker]

Både ja og nei. Det som kreves utenom har bare vært bra for meg, har fått utfordret meg på det sosiale, og blitt mindre sjenert og fått flere venner. 

Men barna mine har vært veldig mye syke, og det har vært utrolig tøft. Hadde aldri turt å få barn om jeg visste det på forhånd. 

Også angrer jeg pga klimakrisen. 

Bortsett fra det er de mitt alt og livet hadde vært kjedelig uten.

Anonymkode: 6dcd6...2cf

[S4050-R40B]

9 minutter siden, Easy5 skrev:

For sent å tenke over det da jeg allerede er steril. Men jeg kommer ikke til å angre, det er jeg helt sikker på. Å sterilisere seg er ikke noe man gjør «bare for at», så det var et valg jeg var helt sikker på var riktig for meg 😊

Samme her. Og som jeg har alltid har sagt: jeg vil mye heller angre på å aldri ha fått barn, enn å sette barn til verden og angre på det.

Som for meg er garantert. Så enkelt valg. For meg

[AnonymBruker]

Har vært mor i 10 år. Har aldri angret et sekund. Skulle ønske jeg hadde flere😊

Anonymkode: f56ac...8a1

[Nooni]

2 timer siden, Easy5 skrev:

Jeg har sterilisert meg da jeg absolutt ikke ønsker barn. Men alle jeg snakker med sier at jeg har tatt et feil valg, at jeg ville blitt lykkelig om jeg først hadde fått barn. Jeg VET at jeg hadde blitt glad i barnet mitt, men lykkelig vet jeg at jeg ikke hadde blitt. Så det jeg lurer på er om noen her angrer på at de fikk barn. Og da tenker jeg mer om du hadde valgt å ikke få barn om du i dag skulle velge. Jeg forstår at alle er glade i barna sine. Håper de av dere som forstår spørsmålet mitt og er en av de som egentlig ikke vil ha barn tør å si det. Vil bare at de rundt meg skal forstå at valget mitt er riktig for meg. 

Men du .. hvis du føler at valget er riktig for deg så skal du ikke trenge å søke bekreftelse i dette forumet. 

Dette forumet er så feil. Så feil. Jeg har ikke lest kommentarfeltet, men gjetter at det for det meste består av foreldre som er så lykkelige for de barna de har fått, og at du har gått glipp av no viktig. 

Lev godt med beslutningen din og vær lykkelig. Du trenger ikke forklare deg for noen. 

[AnonymBruker]

For meg er første tanke at det er imponerende å kjenne seg selv så godt at man velger å sterilisere seg. Men antagelig er det ikke et spesielt vanskelig valg å ta, i så fall hadde man ikke tatt det? Det er sannsynligvis omtrent like enkelt å velge sterilisering for å være trygg på å ikke få barn som det har vært for meg å vite at jeg ville ha barn hvis jeg kunne få det. 

Som svar på spørsmålet ditt så angrer jeg ikke på barna. Men jeg har også "alltid" visst at jeg ønsket meg barn, og har gledet meg til den perioden i livet. Jeg har derimot venninner som opplever det annerledes. Ei har ikke barn uten å ha tatt et veldig aktivt valg, men livet ble slik og hun her det godt. Og ei som har to tette, og selvfølgelig ikke angrer på akkurat barna eller ville levert dem tilbake, men som ikke trives med foreldrerollen. Ikke for tiden i hvert fall. Jeg tror nok, som noen andre har nevnt, at akkurat begrepet "angre på barna" ofte gjør litt vondt å tenke på når man har barn. Men det finnes nok flere som ville valgt annerledes hvis de ikke hadde hatt barna sine. Eller som skulle ønske de kunne spolt over visse perioder i foreldreskapet. 

Da jeg var yngre trodde jeg at alle hadde det som meg, og hadde en lengsel etter barn. Så da kunne jeg funnet på å komme med noen dumme kommentarer ut i fra det. Nå vet jeg heldigvis bedre. Men jeg var uten barn lenge, ufrivillig hos meg. Og jeg fikk også en god del kommentarer om hvordan barn var det som ga livet mening osv. fra folk som ikke visste om at jeg ønsket meg barn. Det er lett å basere seg på sin egen opplevelse av ting, og tro den gjelder for alle. Dette med at det skal være egoistisk å velge å ikke få barn, er jeg forresten enig i er en veldig rar kommentar. Jeg skjønner ikke hvordan det skulle henge sammen. 

Anonymkode: 5eccc...5ff

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, angrer ikke. Samtidig var jeg ikke akkurat ung mor, og førstegangsfødene som 36-åring. Jeg har aldri hatt et "jeg vil ha barn"-mål i livet, og barna fikk vi fordi jeg møtte en jeg ville ha barn med. Jeg har mange ganger tenkt at jeg hater mamma-rollen, men for hver uke som går, så blir barna mer og mer selvstendige, og det blir mer og mer tilfredsstillende. 

Jeg kommer aldri til å anbefale folk å få barn. Det er maks slitsomt og det krever mye. Det er selvfølgelig masse glede og det er gøy også - men dersom man er litt sånn "jeg tror kanskje ikke jeg vil ha barn, egentlig" - så tror jeg heller ikke man kommer til å like å ha barn. 

Skal man ha barn, skal man ha lyst på det, og det er helt greit.

Har man ikke lyst på barn, skal man ikke ha det, og det er helt greit. 

Anonymkode: 8437c...305

[Easy5]

1 time siden, Nooni skrev:

Men du .. hvis du føler at valget er riktig for deg så skal du ikke trenge å søke bekreftelse i dette forumet. 

Dette forumet er så feil. Så feil. Jeg har ikke lest kommentarfeltet, men gjetter at det for det meste består av foreldre som er så lykkelige for de barna de har fått, og at du har gått glipp av no viktig. 

Lev godt med beslutningen din og vær lykkelig. Du trenger ikke forklare deg for noen. 

Da synes jeg du skulle lest kommentarene, for det er ikke som du tenker 😊

[Easy5]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For meg er første tanke at det er imponerende å kjenne seg selv så godt at man velger å sterilisere seg. Men antagelig er det ikke et spesielt vanskelig valg å ta, i så fall hadde man ikke tatt det? Det er sannsynligvis omtrent like enkelt å velge sterilisering for å være trygg på å ikke få barn som det har vært for meg å vite at jeg ville ha barn hvis jeg kunne få det. 

Som svar på spørsmålet ditt så angrer jeg ikke på barna. Men jeg har også "alltid" visst at jeg ønsket meg barn, og har gledet meg til den perioden i livet. Jeg har derimot venninner som opplever det annerledes. Ei har ikke barn uten å ha tatt et veldig aktivt valg, men livet ble slik og hun her det godt. Og ei som har to tette, og selvfølgelig ikke angrer på akkurat barna eller ville levert dem tilbake, men som ikke trives med foreldrerollen. Ikke for tiden i hvert fall. Jeg tror nok, som noen andre har nevnt, at akkurat begrepet "angre på barna" ofte gjør litt vondt å tenke på når man har barn. Men det finnes nok flere som ville valgt annerledes hvis de ikke hadde hatt barna sine. Eller som skulle ønske de kunne spolt over visse perioder i foreldreskapet. 

Da jeg var yngre trodde jeg at alle hadde det som meg, og hadde en lengsel etter barn. Så da kunne jeg funnet på å komme med noen dumme kommentarer ut i fra det. Nå vet jeg heldigvis bedre. Men jeg var uten barn lenge, ufrivillig hos meg. Og jeg fikk også en god del kommentarer om hvordan barn var det som ga livet mening osv. fra folk som ikke visste om at jeg ønsket meg barn. Det er lett å basere seg på sin egen opplevelse av ting, og tro den gjelder for alle. Dette med at det skal være egoistisk å velge å ikke få barn, er jeg forresten enig i er en veldig rar kommentar. Jeg skjønner ikke hvordan det skulle henge sammen. 

Anonymkode: 5eccc...5ff

Jeg har «hele livet» visst at jeg ikke vil ha barn, men tenkte likevel ikke over at jeg faktisk ikke skulle få barn før jeg nærmet meg 30 år og kjente på en slags frykt for graviditet hver gang jeg hadde sex. Det var ikke sunt for meg å ha det slik, og når jeg i tillegg var så fryktelig redd for å bli gravid siden jeg visste at jeg aldri ville gjennomført en graviditet så valgte jeg sterilisering. Kirurgen sa at jeg kom til å få uventede følelser som anger/sorg/sinne osv i etterkant, men at dette ikke trengte å bety at jeg hadde tatt feil valg. Men jeg kjente aldri på de følelsene, kun ren glede over valget mitt. Nå slipper jeg å bekymre meg, og jeg har tatt et valg jeg vet er det absolutt beste for meg og mitt liv, så egentlig ikke så imponerende, men når man vet at noe er rett så bare vet man det. At barn er meningen med livet stemmer nok for veldig mange, men ikke for meg. Men så vil jeg verken ha barn, a4-jobb, eller mange av de andre tingene som hører med det «vanlige» liv 😊

[S4050-R40B]

8 timer siden, Easy5 skrev:

Jeg har «hele livet» visst at jeg ikke vil ha barn, men tenkte likevel ikke over at jeg faktisk ikke skulle få barn før jeg nærmet meg 30 år og kjente på en slags frykt for graviditet hver gang jeg hadde sex. Det var ikke sunt for meg å ha det slik, og når jeg i tillegg var så fryktelig redd for å bli gravid siden jeg visste at jeg aldri ville gjennomført en graviditet så valgte jeg sterilisering. Kirurgen sa at jeg kom til å få uventede følelser som anger/sorg/sinne osv i etterkant, men at dette ikke trengte å bety at jeg hadde tatt feil valg. Men jeg kjente aldri på de følelsene, kun ren glede over valget mitt. Nå slipper jeg å bekymre meg, og jeg har tatt et valg jeg vet er det absolutt beste for meg og mitt liv, så egentlig ikke så imponerende, men når man vet at noe er rett så bare vet man det. At barn er meningen med livet stemmer nok for veldig mange, men ikke for meg. Men så vil jeg verken ha barn, a4-jobb, eller mange av de andre tingene som hører med det «vanlige» liv 😊

Kjenner meg så igjen, har også "hele livet" visst at jeg ikke vil ha barn. Jeg har hatt mange gjennomganger av det valget, pros and cons, følelser, og samtaler med kjæresten min. Og alltid kommet fram til et rungende Nei. Jeg sa det til han når vi begynte å bli kjent at barn kommer ikke på tale, da var jeg 18. Han er heldigvis som meg, og helt enig.

Jeg var i en periode helt paranoid i forhold til frykten for å bli gravid, vi har alltid vært seksuelt aktive som et par, og alltid brukt prevensjon, men jeg tok en graviditetstest hver mnd i flere år, fordi jeg var så redd for å bli gravid. Aldri vært gravid, men steriliseringen har vært en velsignelse for å si det sånn, aldri følt meg lykkeligere og tryggere seksuelt

 

[AnonymBruker]

Nei er det beste som har skjedd meg🙂

Anonymkode: d266c...fa2

[AnonymBruker]

Ja, jeg angrer. Jeg elsker ungene mine, men skulle jeg levd livet på nytt hadde jeg valgt bort barn.

I tillegg er det slik at det ene barnet vårt har spesielle behov, og kommer til å være avhengig av oss resten av livet. Det synes jeg helt ærlig er noe dritt... Alle planer om pensjonisttilværelse i utlandet osv. kan bare skrinlegges, for vi kan ikke flytte ut av landet når vi har et barn som trenge oss (selv om han skulle bo på en egnet bolig).

Anonymkode: 4d2d2...e32

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn, og det er helt perfekt for meg. Har aldri angret på barna. Min søster har aldri ønsket seg barn, og steriliserte seg da hun var 30. Hun er 50 nå, og har så vidt jeg vet aldri angret på det. 

Det å få barn eller ikke, er et dypt personlig valg. Tenker det er ufint av andre å ville mene så mye om det!

Anonymkode: 3410a...d7d

[Easy5]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg angrer. Jeg elsker ungene mine, men skulle jeg levd livet på nytt hadde jeg valgt bort barn.

I tillegg er det slik at det ene barnet vårt har spesielle behov, og kommer til å være avhengig av oss resten av livet. Det synes jeg helt ærlig er noe dritt... Alle planer om pensjonisttilværelse i utlandet osv. kan bare skrinlegges, for vi kan ikke flytte ut av landet når vi har et barn som trenge oss (selv om han skulle bo på en egnet bolig).

Anonymkode: 4d2d2...e32

Huffda. Men håper dere både nå med spesielt senere i livet vil få mye avlastning. Jeg kan se for meg at det er fryktelig tungt og bindende med friske barn, så kan ikke tenke meg hvordan det er med barn som krever mer. Ønsker deg alt det beste, og håper at du får mulighet til å være deg innimellom. 

[Nettmamma85]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg angrer offte, og hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg ikke fått barn!

Elsker selvfølgelig barna mine, men jeg hater tidvis foreldrerollen og ikke minst alt stress, mas og støy. Visste selvsagt at det ikke er noen dans på roser å få barn, men hvor jævlig det tidvis kan være hadde jeg ingen forutsetning for å skjønne før det var for sent.

Så nå er det bare å holde ut til de blir store nok til å klare seg litt mer selv, og mor kan gjennopta livet sitt.

Anonymkode: e7b2f...42b

Føler det på denne måten jeg også. 

[AnonymBruker]

Fra en annen side:

jeg angrer ikke en eneste dag på barnet mitt. Tilogmed med trass, oppkast, bæsj, ørebetennelser, vannkopper (alt på en gang gjerne), ikke kunne gå ut på kvelden, karantener pga sykt barn, aldri ha en uavbrutt samtale fordi jeg må alltid løpe og en rekke andre situasjoner som virkelig setter hodet i spinn til tider angrer jeg ikke. Jeg var skapt til å få barn. Jeg er lykkelig, sterkere og helt hengiven til datteren min. 
 

og det er MEG. Og du er DEG! Jeg synes du er tøff som har tatt valget om å sterilisere deg og er sikker på at du vet at dette er riktig for deg❤️ Lev livet ditt som fu vil, du lever bare en gang. Og det finnes jo muligheter for deg også om du mot formodning skal ombestemme deg, det er mange nok allerede fødte barn som trenger et nytt hjem. Du er egoistisk ja, med din fulle rett. Skal du velge vekk egen frihet og lykke pga andres meninger da? Nei. Stå på ditt, du fortjener å leve ditt eget liv uten at andre skal dytte deres meninger langt ned i halsen på deg.

Anonymkode: 54426...013

[Gjest Line1301]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg angrer. Jeg elsker ungene mine, men skulle jeg levd livet på nytt hadde jeg valgt bort barn.

I tillegg er det slik at det ene barnet vårt har spesielle behov, og kommer til å være avhengig av oss resten av livet. Det synes jeg helt ærlig er noe dritt... Alle planer om pensjonisttilværelse i utlandet osv. kan bare skrinlegges, for vi kan ikke flytte ut av landet når vi har et barn som trenge oss (selv om han skulle bo på en egnet bolig).

Anonymkode: 4d2d2...e32

Du er vel ikke låst for all fremtid selv om du har barn med spesielle behov, håper jeg inderlig ikke. De kan bo fast på institusjon? Nå vet jeg ikke hvor store handicap barnet ditt har, men.. 

[Easy5]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Fra en annen side:

jeg angrer ikke en eneste dag på barnet mitt. Tilogmed med trass, oppkast, bæsj, ørebetennelser, vannkopper (alt på en gang gjerne), ikke kunne gå ut på kvelden, karantener pga sykt barn, aldri ha en uavbrutt samtale fordi jeg må alltid løpe og en rekke andre situasjoner som virkelig setter hodet i spinn til tider angrer jeg ikke. Jeg var skapt til å få barn. Jeg er lykkelig, sterkere og helt hengiven til datteren min. 
 

og det er MEG. Og du er DEG! Jeg synes du er tøff som har tatt valget om å sterilisere deg og er sikker på at du vet at dette er riktig for deg❤️ Lev livet ditt som fu vil, du lever bare en gang. Og det finnes jo muligheter for deg også om du mot formodning skal ombestemme deg, det er mange nok allerede fødte barn som trenger et nytt hjem. Du er egoistisk ja, med din fulle rett. Skal du velge vekk egen frihet og lykke pga andres meninger da? Nei. Stå på ditt, du fortjener å leve ditt eget liv uten at andre skal dytte deres meninger langt ned i halsen på deg.

Anonymkode: 54426...013

Takk for forståelsen selv om du har tatt et helt annet valg 😊 Vet det finnes mange muligheter, min mann er selv fosterbarn fra han var et år, så hans fosterfamilie er for han hans ekte foreldre. Men selv om det hadde vært fint å kunne hjelpe andre vet jeg at dette ikke er noe for meg. Vet i alle fall at det finnes muligheter for de som angrer 😊