Mamma kontrollerer livet mitt. Flere som har det sånn?

[AnonymBruker]

Hun der må du bare kutte ut fra livet ditt. 

Anonymkode: afc83...7d8

[minister-mio]

Utrolig komisk at hun sier til sin 34 år gamle datter at hun ikke får lov å dra på ferie med samboeren sin.

Le høyt og tydelig når hun sier det.

[AnonymBruker]

Endte med at jeg eksploderte. Og brøt all kontakt i to måneder. Når jeg til slutt ringte trodde hun at hun hadde vunnet, da la jeg på. En måned til, samme greia. Enda en måned, da ble jeg møtt med en ydmyk holdning. Helt til et nytt utbrudd, og jeg brøt tvert igjen. Nå er hun redd for å kommentere at hun kanskje helst kommer kl 17 i stedet for 18. 

Det handler om makt. Og å tillate andre å ha makt. 

Anonymkode: 9c168...4df

[mammahjarte]

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Moren min oppførte seg omtrent på samme måte!   

For eksempel: Etter videregående ønsket jeg å studere videre på universitet. Jeg hadde allerede jobbet en del ved siden av ungdomsskolen og i løpet av videregående. Så jeg hadde en del penger spart opp, og kunne få litt stipend i tillegg. Men moren min var blankt avvisende til hele greia! Hun vokste opp i en tid hvor det viss nok var utrolig vanlig å begynne i arbeidslivet allerede som atten-åring (eller rundt der) og hun hadde jobbet stort sett i alle år siden hun var ung. Så hun klagde voldsomt over dagens ungdommer (eller unge voksne) som studerte (og fikk seg høyere utdannelse) til de var langt opp i tjue-årene. Dette var "fullstendig bortkastet" ifølge henne. Alle sammen burde begynne å arbeide som kjapt de overhodet kunne. Jo flere år man har fra arbeidslivet, desto mer penger klar man å opparbeide seg i pensjon = Hennes argument som hun til stadighet repeterte i det uendelige. 

Så hun ønsket at jeg skulle bo hjemme hos henne, og finne meg forskjellige jobber i nær-området. For eksempel vaske-hjelp for en eller annen bedrift. Arbeide i den lokale barnehagen. Ringe-vikar for sykehjem / aldershjem. Sitte i kassen på den nærmeste Kiwi-butikken, ogå videre = Lignende jobber som hun selv hadde hatt hele livet hennes. Men jeg hadde absolutt null og niks Interesse for disse jobbene. Men hun kom hele forbanna tiden med kommentarer om at jeg aldri i verden kom til å klare disse studiene som jeg var interessert i. Men selv om jeg klarte å gjennomføre det, så ville jeg "aldri i verden få fast jobb"med disse studiene. Før eller senere kom jeg ril å gi opp, og dette var fullstendig bortkastede tid og penger ifølge mamma. Null og niks støtte altså.    

Anonymkode: 97add...6b9

Kva gjorde du da? Studerte du likevel?

Eg synest du bare skal jatte med og virka litt lite interessert. Ikkje gi ho makt, litt sånn "oki eg hører kva du sier, så fint for deg". Så gjør du det du vil.

Vurder og å kutta kontakten og flytta.

Endret 1. februar 2020 av mammahjarte

[Honey Dew]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Moren min oppførte seg omtrent på samme måte!   

For eksempel: Etter videregående ønsket jeg å studere videre på universitet. Jeg hadde allerede jobbet en del ved siden av ungdomsskolen og i løpet av videregående. Så jeg hadde en del penger spart opp, og kunne få litt stipend i tillegg. Men moren min var blankt avvisende til hele greia! Hun vokste opp i en tid hvor det viss nok var utrolig vanlig å begynne i arbeidslivet allerede som atten-åring (eller rundt der) og hun hadde jobbet stort sett i alle år siden hun var ung. Så hun klagde voldsomt over dagens ungdommer (eller unge voksne) som studerte (og fikk seg høyere utdannelse) til de var langt opp i tjue-årene. Dette var "fullstendig bortkastet" ifølge henne. Alle sammen burde begynne å arbeide som kjapt de overhodet kunne. Jo flere år man har fra arbeidslivet, desto mer penger klar man å opparbeide seg i pensjon = Hennes argument som hun til stadighet repeterte i det uendelige. 

Så hun ønsket at jeg skulle bo hjemme hos henne, og finne meg forskjellige jobber i nær-området. For eksempel vaske-hjelp for en eller annen bedrift. Arbeide i den lokale barnehagen. Ringe-vikar for sykehjem / aldershjem. Sitte i kassen på den nærmeste Kiwi-butikken, ogå videre = Lignende jobber som hun selv hadde hatt hele livet hennes. Men jeg hadde absolutt null og niks Interesse for disse jobbene. Men hun kom hele forbanna tiden med kommentarer om at jeg aldri i verden kom til å klare disse studiene som jeg var interessert i. Men selv om jeg klarte å gjennomføre det, så ville jeg "aldri i verden få fast jobb"med disse studiene. Før eller senere kom jeg ril å gi opp, og dette var fullstendig bortkastede tid og penger ifølge mamma. Null og niks støtte altså.    

Anonymkode: 97add...6b9

Håper du tok studiene trass i at moren din hadde så små forventninger til deg.

[AnonymBruker]

Jeg prøver å trosse det hun sier og gjøre som jeg vil selv om det er vanskelig. Finner meg ikke lenger i å bli behandlet som en 15-åring. Hun truer jo med å straffe meg om jeg gjør som jeg vil, men sikkert noe hun bare sier, og prøver å ikke la henne tro at en sånn trussel skremmer meg. Var jo effektivt da jeg var barn og tenåring. Men ikke nå lenger.

Anonymkode: f3883...188

[AnonymBruker]

På 1.2.2020 den 13.07, Jadzia skrev:

Hadde du vært noen år eldre kunne det vært meg som skrev dette. Jeg har nå ligget i en stor krangel med mamma siden før jul fordi jeg fikk så innmari nok til slutt. I hennes verden har jeg ødelagt henne og psyket henne ned. Laget et helvete og nyter at hun lider. Men denne gangen gir jeg meg ikke! Hun blander seg i alt! Fra jobb til ungene til hvem jeg møter på fritida mi. 

Helt likt her. Jeg er 39... Det ødelegger meg og livet mitt. 

Anonymkode: 3f36c...cda

[Hactar]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg prøver å trosse det hun sier og gjøre som jeg vil selv om det er vanskelig. Finner meg ikke lenger i å bli behandlet som en 15-åring. Hun truer jo med å straffe meg om jeg gjør som jeg vil, men sikkert noe hun bare sier, og prøver å ikke la henne tro at en sånn trussel skremmer meg. Var jo effektivt da jeg var barn og tenåring. Men ikke nå lenger.

Anonymkode: f3883...188

Hun skal straffe deg om du reiser på ferie, for eksempel?
 

Her hadde jeg kuttet kontakten til hun slutter å skape seg. Ikke tale om at jeg hadde giddet å snakke med en mor som innbilte seg at hun hadde rett til å straffe meg.

[AnonymBruker]

Hm.. jeg hadde det lignende. Om jeg kan se "heldigvis" så klarte jeg å rive meg løs ca da jeg var 30... 

Jeg vet dette høres ut utrolig eller latterlig at noen skal kunne kontrollere et menneske som er såpass voksen, men når man har hatt det slik hele livet så er det vanskelig. Kun de som har hatt det slik skjønner dette. 

For min del var foreldrene mine slik, og i tillegg har jeg en søster som også oppførte seg kontrollerende. Sammens med mine foreldre så trudde de at de kunne styre alt i livet mitt og bestemme enhver ting. Selv om jeg jobbet, bodde for meg selv og hadde samboer.

En dag stod jeg opp og inså hvor stor idiot jeg var. Helt seriøst.. jeg ga meg selv ørefik bare for å bekrefte dette selv. Ja jeg var en idiot... jeg var så sint og hadde fått nok av alt sammen. Jeg hadde nesten lyst til å hevne meg. Jeg skulle vise dem at de ikke fil lov til å holde på slik lenger, og ja.. jeg skulle gjøre det på en måte som fik dem til å koke inni. 

Vel fra og med denne dagen var det i allefall over. Ringte foreldrene mine og sa jeg skulle på ferie med noen venner.. da fikk jeg høre det i tlf så jævli og at de ikke ga meg lov. Jeg sa bare : mama det har ikke noe å si hva du mener.. vi reiser 2. Juli.. 😎👍 hun var enda mer sur. Jeg sa bare. Mamma nå legger jeg på.. vil du snakkes, kan vi gjøre det når du har roet nervene... ellers trengef vi ikke å snakkes mer. Noensinne... så la jeg på.

Litt senere ringer søsteren min. Tydligvis snakket ned mamma hun.. jeg var forveredt på dette for jeg kjenner dem. Hun begynner å kjefte hun også.. da sa jeg. NOOOOH.. har du snakket ned mamma.. oj så koslig. De er så fint når mor og datter har så godt forhold. Kan dere begge pliiiis fucke off litt? 👍😎 og la på.. fikk en haug med meldinger i etterkant som jeg bare ignorerte. 

De var pottesur og snakket ikke lenge med meg.. men hey.. det passet meg bra 😎👍

Anonymkode: 997d6...81e

[AnonymBruker]

På 1.2.2020 den 13.04, AnonymBruker skrev:

Moren min oppførte seg omtrent på samme måte!   

For eksempel: Etter videregående ønsket jeg å studere videre på universitet. Jeg hadde allerede jobbet en del ved siden av ungdomsskolen og i løpet av videregående. Så jeg hadde en del penger spart opp, og kunne få litt stipend i tillegg. Men moren min var blankt avvisende til hele greia! Hun vokste opp i en tid hvor det viss nok var utrolig vanlig å begynne i arbeidslivet allerede som atten-åring (eller rundt der) og hun hadde jobbet stort sett i alle år siden hun var ung. Så hun klagde voldsomt over dagens ungdommer (eller unge voksne) som studerte (og fikk seg høyere utdannelse) til de var langt opp i tjue-årene. Dette var "fullstendig bortkastet" ifølge henne. Alle sammen burde begynne å arbeide som kjapt de overhodet kunne. Jo flere år man har fra arbeidslivet, desto mer penger klar man å opparbeide seg i pensjon = Hennes argument som hun til stadighet repeterte i det uendelige. 

Så hun ønsket at jeg skulle bo hjemme hos henne, og finne meg forskjellige jobber i nær-området. For eksempel vaske-hjelp for en eller annen bedrift. Arbeide i den lokale barnehagen. Ringe-vikar for sykehjem / aldershjem. Sitte i kassen på den nærmeste Kiwi-butikken, ogå videre = Lignende jobber som hun selv hadde hatt hele livet hennes. Men jeg hadde absolutt null og niks Interesse for disse jobbene. Men hun kom hele forbanna tiden med kommentarer om at jeg aldri i verden kom til å klare disse studiene som jeg var interessert i. Men selv om jeg klarte å gjennomføre det, så ville jeg "aldri i verden få fast jobb"med disse studiene. Før eller senere kom jeg ril å gi opp, og dette var fullstendig bortkastede tid og penger ifølge mamma. Null og niks støtte altså.    

Anonymkode: 97add...6b9

Fikk du jobb da innenfor det du ville? Jeg må spørre, er i samme båt. Men jeg vet ikke hva jeg skal tro. 🙄

Anonymkode: 7a7b8...f26