Hva er god nok grunn til å skille seg?

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Hva mener dere her inne er god nok grunn til å skille seg om man har små barn? 

Jeg har det ikke bra, hadde sikkert hatt det bedre alene. Jeg har gjort nok, prøvd nok, men ingenting har bedret seg. Så fikk jeg spørsmålet fra moren min "er det slik du vil ha det resten av livet?" 

Jeg tenker mest på barnet vårt, og at det i teorien er best å holde sammen, med mindre det er noe alvorlig som vold eller rus i bildet.. Og det er det jo ikke. Og at jeg derfor må holde ut. Men jeg føler jo ingenting for ham lenger, alt er bare dritt.. Men likevel er jeg evig optimist, og tror at alt kommer til å ordne seg. Men erfaring tilsier at det ikke gjør det. 

Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 8b151...118

Så du synes det er ok å sende signal til barnet ditt om at hun må holde ut i dårlige forhold når hun selv blir voksen, i stedet for å ha det bra?

Anonymkode: 1a9dc...f9b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så du synes det er ok å sende signal til barnet ditt om at hun må holde ut i dårlige forhold når hun selv blir voksen, i stedet for å ha det bra?

Anonymkode: 1a9dc...f9b

Den der kunne du ha spart deg for.. 

Anonymkode: 8b151...118

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den der kunne du ha spart deg for.. 

Anonymkode: 8b151...118

Ikke meg du svarte, men hva var galt i det innlegget? Jeg er helt enig. Mamma holdt ut i et dårlig forhold, og jeg lærte at jeg ikke fortjente bedre heller.

Anonymkode: d3117...458

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slutt å gjøre alt han ber deg om. Dersom du ønsker endring må du gjøre endringer. Kanskje følger han etter, kanskje ikke. Men du kan bare endre degselv, du kan ikke endre ham. Men hvis du fortsetter som nå, kommer ingenting til å forandres.

Så vis ham at du er en egen person, med egne ønsker og behov. Overlat barn og hjem til ham noen kvelder i uken og dra på trening/hobby eller hva du vil. Lev slik du ønsker. 

Anonymkode: aae8e...0bb

👏👏👏

Anonymkode: d3117...458

[Lacy]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

👏👏👏

Anonymkode: d3117...458

Enig i denne 😊 begynn å ta vare på deg selv, lev livet som du ønsker og ta de avgjørelsene du føler deg komfortabel med på vegne av familien. Invitér ham inn. Dersom han velger å stå på utsiden har du et bedre beslutningsgrunnlag i veien din videre ❤️

[AnonymBruker]

Vanskelig å gi noen fasit på hva som er god nok grunn til å gå. Svaret er vel at det er riktig å gå når ting er så ødelagt at man ikke ser noen måte å lappe det sammen. Det kan være alvorlige hendelser, eller det kan handle om en mangel på fellesskap, kjemi, tiltrekning og følelser. Man gruer seg til å komme hjem til partneren, det føles helt feil å dele seng, man har blitt en ulykkelig versjon av seg selv. Man kjenner klumpen i magen, tanken på å dele enda flere år sammen føles vond og umulig. Da er det riktig å gå, i hvert fall når dette varer over lang tid og man ikke ser noen løsning. 

Samtidig tror jeg man gjør rett i å være ærlig med seg selv angående konsekvensene for barnet. Det går an å både innse at brudd er det riktige valget, og samtidig erkjenne at det er et stort tap for barnets del. Jeg er på andre siden av samlivsbruddet nå, det er snart et år siden jeg flyttet fra eksen, og jeg ser helt klart at det er en sorg for datteren vår (seks år gammel nå). Hun vil jo være med mamma og pappa samtidig, ikke bli sendt frem og tilbake som en postpakke. Selv om pappaen og jeg gjør alt etter boka og har et fint samarbeid, må jeg iblant trøste en gråtende jente på sengekanten. Og selvsagt savner jeg henne den uka hun er hos faren. Det er en høy pris å betale, selv om jeg vet at i vårt tilfelle var bruddet både gjennomtenkt og nødvendig. 

Skilsmisse er altså ikke noe jeg ville utsatt barnet mitt for om det bare var et innfall, manglende romantikk i den travle småbarnsperioden eller for å utforske en ny spennende kollega. Så lenge det finnes en reell mulighet til å få forholdet til å funke, så bør man prøve. Men det nytter ikke når ting har gått for langt, når det går på psyken løs, eller den andre parten ikke er villig til å endre negative mønstre.

Anonymkode: bd6ae...72b

[AnonymBruker]

Er alle på kg skilsmissemødre som gir opp fordi ting ikke er like hett som for 5 år siden, tror neppe mormor og morfar har bare hatt oppturer i sine 50 år sammen

Anonymkode: d6655...d7a

[Krok1]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Er alle på kg skilsmissemødre som gir opp fordi ting ikke er like hett som for 5 år siden, tror neppe mormor og morfar har bare hatt oppturer i sine 50 år sammen

Anonymkode: d6655...d7a

Nei, ikke alle. 

Vi var hos parterapeut, sjelesørger, familievernkontor og coach I flere omganger. Snakket masse I mange år om det vi strevde med, og var hele tiden innstilt på å få det til å funke. Vi hadde flere år med nedturer og tenkte at dette skulle vi komme over. 

Problemet var bare at han aldri fikk tatt tak i ting fra barndom om ungdom, som gjorde ham usikker og redd, og han det gjorde at han løy. 

Jeg hadde det stadig dårligere, som person, kone og mor. Avstanden mellom oss økte,vi ble mer og mer frustrerte og krangla mer og mer. Men jeg ville ikke gi opp, det gjør man bare ikke i min familie. Til slutt innså vi at barna tok skade av den dårlige stemningen. Det var ikke aktuelt å fortsette da. 

Etter at jeg flytta ut oppdaga jeg en styrke jeg aldri hadde visst at jeg hadde og det var veldig bra for meg, og for barna. Folk kan mene hva de vil om det, vi hadde god kontakt med flere offisielle instanser som bekreftet oss gjennom hele prosessen. 

Synes også at mange gir opp altfor lett, men langt på nær alle og i mange tilfeller er brudd det åpenbare valget. Om man ikke har det bra og den andre ikke viser noen vilje til å gjøre justeringer synes jeg ikke man skal holde ut. Barna har ikke noe godt av det. 

Har flere venner som har vokst opp med foreldre som ikke burde vært sammen (blant annet min eks) og de synes det var pyton. 

[Gjest Katarina441]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er alle på kg skilsmissemødre som gir opp fordi ting ikke er like hett som for 5 år siden, tror neppe mormor og morfar har bare hatt oppturer i sine 50 år sammen

Anonymkode: d6655...d7a

Skulle ønske “mormor og morfar“ hadde tatt ut skilsmisse så hadde jeg sluppet det helvete jeg har vokst opp i! Jeg ga opp ekteskapet fordi det gikk utover ungene og de ble skadelidende, jeg kunne sikkert lidd til the bitter end for min egen del men så er ungene viktigst for meg og hvordan de har det!

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Katarina441 skrev:

Skulle ønske “mormor og morfar“ hadde tatt ut skilsmisse så hadde jeg sluppet det helvete jeg har vokst opp i! Jeg ga opp ekteskapet fordi det gikk utover ungene og de ble skadelidende, jeg kunne sikkert lidd til the bitter end for min egen del men så er ungene viktigst for meg og hvordan de har det!

Det er mange som gir opp fordi partner kaster sokkene på gulvet så de den er sikta til

Anonymkode: d6655...d7a

[Hverdagsfrue]

Å ha et ønske om å skille seg🤷🏻‍♀️

[Aragorn ll Elessar]

Man har lyst

[AnonymBruker]

Jeg skilte meg etter 12 års forhold da barna var hhv 3 og 7 år. Problemene kom først etter vi fikk barn. Det var ikke noen ekstreme krangler eller at barnefar var «helt håpløs». Det var bare at jeg følte jeg ville få det bedre alene rett og slett og at barna også ville få det bedre da. Vi skilte oss og hadde delt omsorg. Det gikk helt fint. Barna tok ikke skade og er 2 voksne velfungerende i dag. Så trenger ikke være så dramatisk. Jeg møtte ny mann som fungerte mye bedre med meg etter noen år alene. Selv om jeg egentlig ikke hadde direkte planer om ny mann så ble det det. Og noen barn til. Vi er fortsatt gift i dag og har det godt! Ex har det også fint og møtte etterhvert en dame som passet han bedre enn jeg gjorde. 
 

Anonymkode: b6826...03c