Hva er god nok grunn til å skille seg?

[AnonymBruker]

Hva mener dere her inne er god nok grunn til å skille seg om man har små barn? 

Jeg har det ikke bra, hadde sikkert hatt det bedre alene. Jeg har gjort nok, prøvd nok, men ingenting har bedret seg. Så fikk jeg spørsmålet fra moren min "er det slik du vil ha det resten av livet?" 

Jeg tenker mest på barnet vårt, og at det i teorien er best å holde sammen, med mindre det er noe alvorlig som vold eller rus i bildet.. Og det er det jo ikke. Og at jeg derfor må holde ut. Men jeg føler jo ingenting for ham lenger, alt er bare dritt.. Men likevel er jeg evig optimist, og tror at alt kommer til å ordne seg. Men erfaring tilsier at det ikke gjør det. 

Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 8b151...118

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet? 

Har dere dorsøkt samlivsterapi? 

Hva sier mannen din om samlivsproblemene deres? Hva mener han må gjøres for at dere skal få det bedre? Hva tenker du må gjøres? 

Anonymkode: aae8e...0bb

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammelt er barnet? 

Har dere dorsøkt samlivsterapi? 

Hva sier mannen din om samlivsproblemene deres? Hva mener han må gjøres for at dere skal få det bedre? Hva tenker du må gjøres? 

Anonymkode: aae8e...0bb

Hun fyller snart 3.

Jeg har foreslått terapi, men mannen vil ikke og mener vi ikke har et problem (fordi jeg gjør alt han sier, klart han er lykkelig). 

Det som må gjøres er at han trenger å forstå at jeg er et menneske også, og finne en måte å tenke over om det han gjør mot meg er greit. 

Anonymkode: 8b151...118

[AnonymBruker]

Men da får du vel stille et ultimatum nesten; at han får bli med på terapi, ellers drar du. 

Anonymkode: 3cdfd...bb6

[AnonymBruker]

At man har lyst. Man trenger ikke annen grunn enn det! 

At man ikke har det bra er en kjempegod grunn! Trenger ikke være låst pga kvinneundertrykkende kjønnsrolle mønstre om å bli og om å måtte holde sammen med far. Barnet klarer seg fint med separerte foreldre , mye bedre enn å ha en trist og umotivert mor som utvikler psykiske problemer og en far og mor som lærer barnet skadelig forholdsideal så barnet også vil ende i kaldt og trist forhold.  

Anonymkode: 0b46d...03f

[Gjest Katarina441]

 I det du kjenner at du har mistet deg selv så er det god nok grunn til å gå, barnet ditt har det best når du har det bra❤️ Lykke til med avgjørelsen din, men det går helt fint å være alene med barnet ditt, du finner festet ditt fort igjen og får igjen glimtet i øynene😊 helt sant! 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun fyller snart 3.

Jeg har foreslått terapi, men mannen vil ikke og mener vi ikke har et problem (fordi jeg gjør alt han sier, klart han er lykkelig). 

Det som må gjøres er at han trenger å forstå at jeg er et menneske også, og finne en måte å tenke over om det han gjør mot meg er greit. 

Anonymkode: 8b151...118

Du har sikkert god nok grunn. Du har et problem, han mener alt er bra. Du prøver å fikse, ikke han. 
 

Du trenger ikke en gang en såkalt ‘god’ grunn. Det er grunn nok at du vil ut, at du vil ha det bedre uten han er hvert fall god nok grunn. 

Anonymkode: 6c7b3...872

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

At man har lyst. Man trenger ikke annen grunn enn det! 

At man ikke har det bra er en kjempegod grunn! Trenger ikke være låst pga kvinneundertrykkende kjønnsrolle mønstre om å bli og om å måtte holde sammen med far. Barnet klarer seg fint med separerte foreldre , mye bedre enn å ha en trist og umotivert mor som utvikler psykiske problemer og en far og mor som lærer barnet skadelig forholdsideal så barnet også vil ende i kaldt og trist forhold.  

Anonymkode: 0b46d...03f

Jeg skal innrømme at jeg helst vil ha barnet vårt hos meg hele tiden. Pappaen hennes er en god far, men vi er veldig ulike. Grovt sett vil hun med ham få styre showet, sitte inne og spise sjokolade fremfor middag uten en eneste tur ut.. Og snu døgnet. Ikke superalvorlig, men ikke ideelt.. 

Jeg føler jeg drar hele skipet, og med en umotivert mann som ikke står ved min side, men forventer at jeg skal støtte ham, det blir ekstra slitsomt. 

Anonymkode: 8b151...118

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Katarina441 skrev:

 I det du kjenner at du har mistet deg selv så er det god nok grunn til å gå, barnet ditt har det best når du har det bra❤️ Lykke til med avgjørelsen din, men det går helt fint å være alene med barnet ditt, du finner festet ditt fort igjen og får igjen glimtet i øynene😊 helt sant! 

Tusen takk ❤️ jeg kommer nok til å klare det alene

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du har sikkert god nok grunn. Du har et problem, han mener alt er bra. Du prøver å fikse, ikke han. 
 

Du trenger ikke en gang en såkalt ‘god’ grunn. Det er grunn nok at du vil ut, at du vil ha det bedre uten han er hvert fall god nok grunn. 

Anonymkode: 6c7b3...872

Vel, det er mange små ting. Mange små smuler som ikke gjør noe når det bare er en eller to.. Men hele brødet blir ganske uspiselig for meg. Jeg kan ikke sette fingeren på det, hadde han vært utro, kunne jeg gitt en konkret grunn. Det hadde vært lettere.. Og noen ganger skulle jeg ønske det var noe såpass enkel, for da hadde jeg og alle andre forstått det. 

Men det er alt fra sex, skyldfølelse, dårlig selvtillit hos meg, dårlig samvittighet, ting han sier og ting han gjør. Ting som er viktig for meg, bryr han seg ikke om. 

Anonymkode: 8b151...118

[Gjest Katarina441]

Ikke spis brød du ikke liker😉 for at et forhold skal kunne fungere må dere ha samme synspunkt på det som er viktig for deg, ellers jobber dere ikke mot felles mål og det er tungt i lengden og uholdbart for ene parten tilslutt. 

[Gjest Den tredje]

Når partneren ikke ønsker deg det beste. Altså kan gjerne si det, lyger om det etc. Men det å faktisk ønsker å gjør det, er en annen sak. 

Det er jo litt som ekteskaps kontrakten en har med hverandre. Avtalen... støtte hverandre gjennom gode og vonde dager. Er jo faktisk brudd på kontrakten om en plutselig finner på å ikke støtte partneren sin, som ved feks ikke gjøre det som er best for hverandre kan være en måte å ikke støtte hverandre... 

 

[Gjest Den tredje]

1 minutt siden, Katarina441 skrev:

Ikke spis brød du ikke liker😉 for at et forhold skal kunne fungere må dere ha samme synspunkt på det som er viktig for deg, ellers jobber dere ikke mot felles mål og det er tungt i lengden og uholdbart for ene parten tilslutt. 

Ok?

Jeg og kona har svært få delte synspunkt. Men vi deler nå mål for det om... ?!?

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

...det er alt fra sex, skyldfølelse, dårlig selvtillit hos meg, dårlig samvittighet, ting han sier og ting han gjør. Ting som er viktig for meg, bryr han seg ikke om. 

Anonymkode: 8b151...118

Det er generator vanskelig å vise omsorg for en med dårlig sjøltilit. 

Anonymkode: 138d2...6b4

[Gjest Katarina441]

28 minutter siden, Den tredje skrev:

Ok?

Jeg og kona har svært få delte synspunkt. Men vi deler nå mål for det om... ?!?

Ja...? Dere deler mål ja, men Ts ser ikke ut til at har det slik, det som er viktig for henne er ikke viktig for han. Greit å ha noen felles mål i et forhold👍🏼

[Fjaselina]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal innrømme at jeg helst vil ha barnet vårt hos meg hele tiden. Pappaen hennes er en god far, men vi er veldig ulike. Grovt sett vil hun med ham få styre showet, sitte inne og spise sjokolade fremfor middag uten en eneste tur ut.. Og snu døgnet. Ikke superalvorlig, men ikke ideelt.. 

Jeg føler jeg drar hele skipet, og med en umotivert mann som ikke står ved min side, men forventer at jeg skal støtte ham, det blir ekstra slitsomt. 

Anonymkode: 8b151...118

Du må vurdere om halvparten av tida med barn er ditt er nok for deg. Sannsynligvis er det realistisk.  Ta det med i vurderinga!

[Gjest Alterego666]

For meg var vurderingen om jeg ville bli en best far som skilt eller ektemann. Jeg var langt forbi kjærlighetsvurderingen.

Da jeg begynte å se for meg selv som en dvask og bitter 45-åring med et gryende alkoholproblem manglet jeg bare litt tid til å manne meg opp til å ta beslutningen.

Med en gang beslutningen var tatt og formidlet visste jeg at det var det rette. Jeg følte meg ti kilo lettere og har aldri sett meg tilbake.

Ekskona er et godt menneske og en god mor. Vi fikset det bare ikke sammen, men har gjort en god jobb som fraskilte. Vi har fått flotte barn sammen.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener dere her inne er god nok grunn til å skille seg om man har små barn? 

Jeg har det ikke bra, hadde sikkert hatt det bedre alene. Jeg har gjort nok, prøvd nok, men ingenting har bedret seg. Så fikk jeg spørsmålet fra moren min "er det slik du vil ha det resten av livet?" 

Jeg tenker mest på barnet vårt, og at det i teorien er best å holde sammen, med mindre det er noe alvorlig som vold eller rus i bildet.. Og det er det jo ikke. Og at jeg derfor må holde ut. Men jeg føler jo ingenting for ham lenger, alt er bare dritt.. Men likevel er jeg evig optimist, og tror at alt kommer til å ordne seg. Men erfaring tilsier at det ikke gjør det. 

Hva gjør jeg? 

Anonymkode: 8b151...118

Barnet er såpass lite at det vil ikke ta noen skade at du skiller deg nå. Noe annet når barnet er eldre. 

 

Anonymkode: 7059e...795

[AnonymBruker]

Du skal ikke være i et forhold kun for barnets skyld. Dere må være et par også, dere må begge jobbe sammen for at forholdet skal være godt. Når han ikke vil, så kan ikke du fikse forholdet alene. Å la han få viljen sin for husfredens skyld er ikke kjærlighet!

Av og til er man bedre foreldre hver for seg. Du vil blomstre og være lykkelig, og dermed bli en bedre mor. Han må plutselig ta ansvar for barnet sitt. Ja, kanskje det blir litt prøving og feiling i starten, men han lærer fort av seg selv at man ikke kan ha sjokolade til middag og være våken til 23 når en er 3 år. Og han blir fort lei av at barnehagen ringer om manglende støvler og byttetøy. Plutselig en dag, så husker han det helt av seg selv. Kanskje han til og med pynter matpakka med stjerneformede agurker. Dette lærer han seg ikke før han må. Er han sammen med deg, så vil du ta deg av alt slikt til barnet er stor nok til å fikse det selv. Av og til er brudd det beste!

Anonymkode: d3117...458

[AnonymBruker]

Jeg mener at man ikke skal "holde ut" i et forhold. Man kan "holde ut" i en periode, men om forholdet over lengre tid er dårlig og man ikke kan gjøre noe med det... Da er det på tide å vurdere hva som er det beste å gjøre!

Mitt beste råd til deg er å bruke tid så du iallfall kan gå med vissheten om at du gav alt. Tro meg, den vissheten vil du ha med deg inn i fremtiden, for det vil gjøre sorgprosessen over mislykket ekteskap så mye enklere.

Jeg var gift men vi hadde ikke barn. Vi hadde mange problemer som bygde seg opp over tid. Til slutt var forholdet kaldt og uten kjærlighet. Vi var kalde mot hverandre og hadde krisestemning hjemme. Jeg oppsøkte psykolog og hun rådet meg til å gjøre det slutt. Jeg fulgte hennes råd, men da krisestemningen hadde lagt seg og eksen hadde pakket alle tingene sine stod jeg igjen med en sorg som slo meg i trynet. Jeg hadde tatt en alt for rask avgjørelse og jeg angret. Denne skyldfølelsen har jeg slitt med i mange år etter bruddet, og anger ikke minst. Heldigvis har det gått seg til, men det tok veldig lang tid.

Lykke til.

Anonymkode: 0ece8...8b0

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun fyller snart 3.

Jeg har foreslått terapi, men mannen vil ikke og mener vi ikke har et problem (fordi jeg gjør alt han sier, klart han er lykkelig). 

Det som må gjøres er at han trenger å forstå at jeg er et menneske også, og finne en måte å tenke over om det han gjør mot meg er greit. 

Anonymkode: 8b151...118

Slutt å gjøre alt han ber deg om. Dersom du ønsker endring må du gjøre endringer. Kanskje følger han etter, kanskje ikke. Men du kan bare endre degselv, du kan ikke endre ham. Men hvis du fortsetter som nå, kommer ingenting til å forandres.

Så vis ham at du er en egen person, med egne ønsker og behov. Overlat barn og hjem til ham noen kvelder i uken og dra på trening/hobby eller hva du vil. Lev slik du ønsker. 

Anonymkode: aae8e...0bb