Ciaras bokhjørne

[Fakse]

Godt nytt år

[Amadea]

Godt nytt år!

Jeg er sent ute med månedens bok igjen! Nå skal jeg kjöpe Lövekvinnen med én gang, så jeg rekker å lese den ut för 1. februar.

[Ciara]

Tusen takk for alle hyggelige hilsener! Ønsker alle dere alt godt nå i 2007!

Oisann, var ikke meningen å være så hemmelighetsfull, har lagt ut om det i det vide og det brede i min egen bok  Det er "Hair" som er høstens store teaterslager hos meg

←

Høres spennende ut. Kanskje jeg burde få den med meg? Det er lenge siden jeg var på teater, så jeg har lyst til å ta meg en tur.

[Fakse]

Jeg må altså bare tilstå at jeg ikke har rukket å lese ferdig Ville svaner. Men jeg vil gjerne være med i diskusjonen så snart jeg har fått lest den ut altså! Etter en jul med mye sosialt samvær er jeg klar for noen rolige hjemmekvelder uten for mye farting og besøk. Så da blir det nok for lest ut tenker jeg

[Ciara]

Det var en vellykket feiring i går, det må jeg si. La meg klokka sju, så denne dagen har jo vært temmelig amputert Men det er litt deilig å tusle rundt i leiligheten når man har hatt det så hyggelig. Da gjør ikke litt dårlig form noenting

Men i dag går jo startskuddet for ny bokdiskusjon:

Jung Chang: Ville svaner

Dette er selvbiografisk fortelling om Jung Chang og hennes familie, særlig bestemoren, moren og Jung Chang selv. Historien om deres liv blir historien om hvordan de påvirkes av regimet de lever under, og om kommunismens vekst og fall. Det er svært lærerikt, og veldig interessant å se kommunismen fra to hold - både slik den var ment, og slik den faktisk utviklet seg. Ikke minst gir romanen også et godt og spennende bilde av Kina, et land jeg synes er veldig fascinerende i utgangspunktet.

Jeg synes denne boka er svært vellykket. Slike historier om lands utvikling blir ofte kjedelige, synes jeg, jeg synes historie er interessant, men bare så lenge jeg kan forstå hvordan den påvirker menneskene. Tørre fakta er altså ikke min greie, men dette er midt i blinken. Jeg forstår historien, samtidig som jeg får vite hvordan historiske hendelser påvirket disse kvinnene og generasjonene etter dem. Men ikke bare historisk sett er boka spennende, kvinnene lever også svært interessante og begivenhetsrike liv ellers, med ekteskap og barn.

De fleste personene har jeg stor sans for, men den jeg ble mest svak for var Jung Changs far. Jeg synes portrettet hun har tegnet av ham er helt strålende. Hvordan han som intelligent og velutdannet mann var idealist på sin hals og ble kommunist av geniun omtanke for folket. Og det er helt hjerteskjærende på slutten, når han innser at denne ideologien har skadet mer enn den har hjulpet folket. Det er et grusomt fall, hvor han mister troen på alt han har levd for.

Språket er nøkternt og greit, men denne romanen leser man heller ikke for språkets del, vil jeg tro. Menneskene og historien holder i massevis for meg.

[Ciara]

Jeg må altså bare tilstå at jeg ikke har rukket å lese ferdig Ville svaner. Men jeg vil gjerne være med i diskusjonen så snart jeg har fått lest den ut altså! Etter en jul med mye sosialt samvær er jeg klar for noen rolige hjemmekvelder uten for mye farting og besøk. Så da blir det nok for lest ut tenker jeg

←

Det skjønner jeg godt, skal isolere meg litt nå utover. Trenger å være i fred og tenke litt, vil det skal skje litt mindre. Jeg behøver ro, rett og slett. Det gjelder de fleste (med mulig unntak av de hypersosiale), vil jeg tro. Vil nok være en fredelig nyttårsstemning en stund til. Og da håper jeg du får lest en del, Fakse, og slappet av enda mer

[Prinsesse på erten]

For meg ble Ville Svaner, sammen med Bienes hemmelige liv, årets litterære nedtur Jeg hadde faktisk store problemer med å komme meg igjennom den.

Det historiske var jo interessant å lese. Det er mye jeg ikke visste om Maos Kina. Spesielt interessant var det å få et innblikk i hvordan et helt folk (på 800 millioner!) ble hjernevasket. Men for meg fungerer ikke den "personlige delen" av boken. Jeg synes rett og slett ikke den var personlig nok. Chang gir svært lite av seg selv, mener jeg. Hun nærmest bare ramser opp skjebenen til alle hun kjente som opplevde noe vondt. Hun sier svært lite om hva hun følte og tenkte (nå høres jeg sikkert ut som en skikkelig kjærring.... , men jeg klarte ikke få tak i henne som person). At det er vanskeligere å formidle sin bestemors og mors opplevelser er jo klart, men hennes egen historie kunne vært mye mer engansjerende.

Jeg synes også historien drukner i for mange opplysninger. Chang ønsker å formidle for mange menneskers skjebne på en gang. Jeg klarte ikke å fordøye alt sammen.... Men de menneskene hun kunne ha fortalt oss mest om - hennes egne søsken - hører vi svært lite om. Det syntes jeg var litt merkelig.

Er forøvrig enig i at historien om Changs far er den som gikk mest inn på meg.

Etter Ville Svaner og Jeg er Charlotte Simmons trenger jeg virkelig en opptur!

Endret 2. januar 2007 av Prinsesse på erten

[Ciara]

Flott anmeldelse, Ciara, og jeg er veldig enig med deg!

Som deg, så ser jeg på boken mer som en beretning som er mer dokumentasjon og historieskrivning enn fortellerkunst og litteratur.  Akkurat som om forfatteren ikke hadde noe stort ønske om å skrive en litterær perle, men mer hadde en historie på hjertet hun måtte få ut. Men det gjør ingen verdens ting når historien er så spennende som her, så personlig- og samtidig så historisk og kulturelt interessant.

Og som deg ble jeg rørt av Changs far. Selv om jeg til tider hadde lyst til å riste fyren   Det til dels kompliserte forholdet mellom foreldrene er nydelig beskrevet.

←

Ja, forholdet mellom foreldrene var veldig spennende. Og fortvilende hvordan familien alltid kommer i annen rekke etter partiet og politiske hensyn. Men tenk å ha en sånn prioritering og innse at du har tatt feil? Hvor mye man skulle gjort annerledes. Det må jo være enormt bittert.

For meg ble Ville Svaner, sammen med Bienes hemmelige liv, årets litterære nedtur    Jeg hadde faktisk store problemer med å komme meg igjennom den.

Det historiske var jo interessant å lese. Det er mye jeg ikke visste om Maos Kina. Spesielt interessant var det å få et innblikk i hvordan et helt folk (på 800 millioner!) ble hjernevasket. Men for meg fungerer ikke den "personlige delen" av boken. Jeg synes rett og slett ikke den var personlig nok. Chang gir svært lite av seg selv, mener jeg. Hun nærmest bare ramser opp skjebenen til alle hun kjente som opplevde noe vondt. Hun sier svært lite om hva hun følte og tenkte (nå høres jeg sikkert ut som en skikkelig kjærring....  , men jeg klarte ikke få tak i henne som person). At det er vanskeligere å formidle sin bestemors og mors opplevelser er jo klart, men hennes egen historie kunne vært mye mer engansjerende.

Jeg synes også historien drukner i for mange opplysninger. Chang ønsker å formidle for mange menneskers skjebne på en gang. Jeg klarte ikke å fordøye alt sammen.... Men de menneskene hun kunne ha fortalt oss mest om - hennes egne søsken - hører vi svært lite om. Det syntes jeg var litt merkelig.

Er forøvrig enig i at historien om Changs far er den som gikk mest inn på meg.

Etter Ville Svaner og Jeg er Charlotte Simmons trenger jeg virkelig en opptur!

←

Interessant innlegg, Prinsessen. Jeg liker når folk er uenige. Og jeg ser til en viss grad hva du mener. Det ER veldig mange faktaopplysninger, og jeg synes også det virker som om Chang gaper over for mye til tider, med alle bipersoner som dukker opp. Samtidig skjønner jeg at det må være enormt vanskelig å sette strek også, for mange av disse bipersonene hadde interessante skjebner. Men enkelte ganger tar det en del av fokus vekk for hovedpersonene. Dette kan kanskje forklares med at prosjektet hennes har vært mer av historisk art enn litterær? At hun tenker mindre fortellerteknikk enn hun tenker på å fortelle om alle disse menneskenes liv. Men ideelt sett burde hun kanskje tenke mer begge deler.

Hva slags personlige opplysninger savnet du om Jung Chang selv? Jeg synes det gikk litt fort mot slutten, men ellers var det greit. Men hun var veldig nøytral i skildringen av seg selv, bortsett fra at hun hadde tendens til å være oppsiktsvekkende tidlig lei av kommunismen, at hun noen ganger fremstiller det som hun gjennomskuer kommunismen før de fleste andre. Det tviler jeg kanskje på

Men du fikk meg til å tenke på disse søsknene. Det er jo en grusom historie, egentlig. Hvordan moren slår søsteren som spedbarn, og den ene broren ser på ammen sin som mor. Mens foreldrene jobber mest for partiet. Det er jo ikke en god oppvekst, men det merker man heller ikke så mye til. Barna virker veldig villige til å se bort fra foreldrenes feilgrep i blant. Det er jo beundringsverdig, men virker merkelig. Men det har kanskje med kulturforskjeller å gjøre?

Og hvis du vil lese noe bra: Les Music of Chance av Paul Auster

[Daria]

Høres spennende ut. Kanskje jeg burde få den med meg? Det er lenge siden jeg var på teater, så jeg har lyst til å ta meg en tur.

←

Anbefales

Blir nok en rolig periode framover for min del også. Delvis fordi jeg ikke har noe valg riktignok ,men kjenner at jeg trenger det også etter den hypersosiale ferien. Siden det er såpass lenge mellom hver gang jeg er hjemme, blir det veldig intense dager når jeg er der, så det skal nok bli deilig å slappe av litt i fred og ro Selv om jeg jo helst skulle vært i Oslo hele tiden, og heller hatt litt mindre intense dager der...

[Miami]

Hei og godt nytt år til deg Ciara. Her har julen gått unna i ekspressfart, med familieselskaper, masse mat og litt lesing. Leste ferdig Honningtunger og jeg kjente meg mindre og mindre igjen ja . Grei tidtrøyte, men den tok veldig av etterhvert. Har også lest Ensomhetens Grunn. Min første Paul Auster bok, men definitivt ikke den siste. Er i gang med Ville Svaner nå, og den virker svært lovende. Masse informasjon, men absolutt en bok etter min smak.

Takk for alle gode lesetips Ciara, håper du får et strålende nytt år

[Prinsesse på erten]

Hva slags personlige opplysninger savnet du om Jung Chang selv? Jeg synes det gikk litt fort mot slutten, men ellers var det greit. Men hun var veldig nøytral i skildringen av seg selv, bortsett fra at hun hadde tendens til å være oppsiktsvekkende tidlig lei av kommunismen, at hun noen ganger fremstiller det som hun gjennomskuer kommunismen før de fleste andre. Det tviler jeg kanskje på

Men du fikk meg til å tenke på disse søsknene. Det er jo en grusom historie, egentlig. Hvordan moren slår søsteren som spedbarn, og den ene broren ser på ammen sin som mor. Mens foreldrene jobber mest for partiet. Det er jo ikke en god oppvekst, men det merker man heller ikke så mye til. Barna virker veldig villige til å se bort fra foreldrenes feilgrep i blant. Det er jo beundringsverdig, men virker merkelig. Men det har kanskje med kulturforskjeller å gjøre?

Og hvis du vil lese noe bra: Les Music of Chance av Paul Auster

←

Ja, hva er det egentlig jeg savner i fortellingen? Har spurt meg selv om det, uten egentlig å komme frem til et skikkelig svar. Men.... jeg tror historien kunne ha løftet seg hvis det ikke kun var oppramsing av hendelser. Det var for mye "Først dro jeg på pilgrimsferd til Peking, men så ble mor syk, så derfor dro jeg hjem etc...". Det skal litt mer til for å gi en person kjøtt på beina, hvis du skjønner hva jeg mener.....

Men det er interessant at du nevner kulturforskjeller. Det jeg syntes var vanskelig å forstå da jeg leste boken, er kanskje ikke det for en kineser? Kanskje er dette typisk kinesisk skrivestil - mye hendelser, lite følelse. Hmmmm...., har jeg lest annen kinesisk litteratur?

Leste anmeldelsen din av Music og Chance. Inspirerende, Ciara. Den skal jeg notere meg. Men har også Illusjonenes bok og Moon Palace liggende og vente på meg, så det er ikke synd på meg.

Og så har jeg forresten kjøpt meg Løvekvinnen som jeg skal kaste meg over veldig snart.

[Tabris]

Denne boken er en av mine favorittbøker (nå ser jeg bort fra geekbøker som Harry Potter, selvsagt ), og jeg har lest den flere ganger.

Jeg har alltid trodd at man nesten må ha en interesse for Kina før man begynner på boken for virkelig å kunne like den. Jeg vet ikke om det er tilfellet, men jeg har en slik interesse og syntes derfor den var veldig interessant. Spesielt siden den skildret tre vidt forskjellige generasjoner i en brytningstid i Kinas historie.

I tillegg syntes jeg det var veldig interessant å lese om Mao og kommunismen, det er skremmende å se hva mennesker faktisk er i stand til, og jeg tar meg i selv i å fundere på massepsykologien som ligger bak. Hva er det som får mennesker til å utføre slike grufulle handlinger som beskrives i boken? Og hva får statsleder Mao til å beordre handlinger som til og med lille meg, som ikke er statviter eller politiker av noe slag, kan se vil føre til omfattende konsekvenser?

[Gjest Talula]

Har nå lest "Ville Svaner", og alt i alt så likte jeg den veldig godt.

Veldig lærerik og ispedd mye historie(er svært interessert i historie), og mange menneskeskjebner, men dette gjør jo at det blir litt vanskelig til tider å beholde full oversikt. Måtte stoppe lesingen og forsøke å oppsummere for meg selv noen ganger. Synes det var veldig interessant å lese om hvordan kommunismen utviklet seg i Kina, og hvordan det påvirket menneskene. Hvordan man kan få helt vanlige mennesker til å begå slike grusomheter som beskrives i boken.

Jung Changs far var for meg en av de mest gripende personportrettene i boken (ser jeg ikke er alene om det), selv om jeg synes mange av hans handlinger, spesielt mot sin kone og barn ikke alltid var av det gode, så gjorde han jo alt av fast overbevisning og idealisme fordi han virkelig trodde på kommunismen som ide.

Når det gjelder språket så er det som Ciara sa i anmeldelsen sin, som forøvrig var veldig god, svært nøkternt språk. Jeg irriterte meg litt over at de samme uttrykkene og måten å beskrive ting på gikk igjen mange steder i boken, jeg fikk en følelse av at hun gjentok seg selv, på en måte. Men når selve historien er så god og spennende, så synes ikke jeg det gjør så mye.

Har også lest "Jeg er Charlotte Simmons", og er ikke særlig imponert må jeg bare si. Skal forsøke å lese noe annet av Tom Wolfe en annen gang, kanskje på originalspråket.

Endret 2. januar 2007 av Talula

[Ciara]

Anbefales

Blir nok en rolig periode framover for min del også. Delvis fordi jeg ikke har noe valg riktignok    ,men kjenner at jeg trenger det også etter den hypersosiale ferien. Siden det er såpass lenge mellom hver gang jeg er hjemme, blir det veldig intense dager når jeg er der, så det skal nok bli deilig å slappe av litt i fred og ro Selv om jeg jo helst skulle vært i Oslo hele tiden, og heller hatt litt mindre intense dager der... 

←

Sånne oversosiale ferier er ikke akkurat avslappende. Men morsomt å gjøre mye også, så lenge man kan slappe av etterpå. Tror du det blir lenge til du flytter tilbake til Norges beste by?

Hei og godt nytt år til deg Ciara. Her har julen gått unna i ekspressfart, med familieselskaper, masse mat og litt lesing. Leste ferdig Honningtunger og jeg kjente meg mindre og mindre igjen ja  . Grei tidtrøyte, men den tok veldig av etterhvert. Har også lest Ensomhetens Grunn. Min første Paul Auster bok, men definitivt ikke den siste. Er i gang med Ville Svaner nå, og den virker svært lovende. Masse informasjon, men absolutt en bok etter min smak.

Takk for alle gode lesetips Ciara, håper du får et strålende nytt år 

←

Ja, Honningtunger tok av. Og det var noe ubehagelig med den. Men den hadde noe interessante poenger, og den var lett og grei å lese - i blant holder det i massevis. Tror jeg skal kjøpe meg Ensomhetens grunn snart, bare på engelsk. Så mange her som har lest den forresten? Er det noen bestemt grunn til det som jeg ikke kjenner? :klø:

Godt nyttår til deg også, Miami

Ja, hva er det egentlig jeg savner i fortellingen? Har spurt meg selv om det, uten egentlig å komme frem til et skikkelig svar. Men.... jeg tror historien kunne ha løftet seg hvis det ikke kun var oppramsing av hendelser. Det var for mye "Først dro jeg på pilgrimsferd til Peking, men så ble mor syk, så derfor dro jeg hjem etc...". Det skal litt mer til for å gi en person kjøtt på beina, hvis du skjønner hva jeg mener.....

Men det er interessant at du nevner kulturforskjeller. Det jeg syntes var vanskelig å forstå da jeg leste boken, er kanskje ikke det for en kineser? Kanskje er dette typisk kinesisk skrivestil - mye hendelser, lite følelse. Hmmmm...., har jeg lest annen kinesisk litteratur?

Leste anmeldelsen din av Music og Chance. Inspirerende, Ciara. Den skal jeg notere meg. Men har også Illusjonenes bok og Moon Palace liggende og vente på meg, så det er ikke synd på meg.

Og så har jeg forresten kjøpt meg Løvekvinnen som jeg skal kaste meg over veldig snart.

←

Da virker det rett og slett som om du savner det poetiske aspektet, synes jeg. Og det kan jeg forstå, det skjønnlitterære er så godt som fraværende.

Dette med kulturforskjeller synes jeg er vanskelig å tenke på. Skulle ønske en kineser kunne gi et svar på spørsmålet. Og at en japaner kunne forklare meg hvordan man ser på Murakami i Japan. Jeg skjønner liksom ikke om det jeg synes er "annerledes" skyldes meg som person eller at jeg er fra en annen kultur.

Gleder meg til å få kjøpt mer Paul Auster. Det er noe eget med bøker man har kjøpt som venter på å bli lest. Nå er det ikke akkurat manko på uleste bøker her, da

Denne boken er en av mine favorittbøker (nå ser jeg bort fra geekbøker som Harry Potter, selvsagt  ), og jeg har lest den flere ganger.

Jeg har alltid trodd at man nesten må ha en interesse for Kina før man begynner på boken for virkelig å kunne like den. Jeg vet ikke om det er tilfellet, men jeg har en slik interesse og syntes derfor den var veldig interessant. Spesielt siden den skildret tre vidt forskjellige generasjoner i en brytningstid i Kinas historie.

I tillegg syntes jeg det var veldig interessant å lese om Mao og kommunismen, det er skremmende å se hva mennesker faktisk er i stand til, og jeg tar meg i selv i å fundere på massepsykologien som ligger bak. Hva er det som får mennesker til å utføre slike grufulle handlinger som beskrives i boken? Og hva får statsleder Mao til å beordre handlinger som til og med lille meg, som ikke er statviter eller politiker av noe slag, kan se vil føre til omfattende konsekvenser?

←

Interessant spørsmål. Jeg har inntrykk av at slike statsledere, tross sine enorme visjoner og politiske evner, må være i besittelse av en grenseløs naivitet for å kunne gjøre som de gjør. Eller, selvfølgelig, at de bare ønsker personlig vinning og ikke "egentlig" er kommunister i det hele tatt. Ikke godt å si. For meg som ikke tror på kommunismen, beviser bare slike folk at det er ideologi som aldri vil fungere i praksis...

Har nå lest "Ville Svaner", og alt i alt så likte jeg den veldig godt. 

Veldig lærerik og ispedd mye historie(er svært interessert i historie), og mange menneskeskjebner, men dette gjør jo at det blir litt vanskelig til tider å beholde full oversikt. Måtte stoppe lesingen og forsøke å oppsummere for meg selv noen ganger. Synes det var veldig interessant å lese om hvordan kommunismen utviklet seg i Kina, og hvordan det påvirket menneskene. Hvordan man kan få helt vanlige mennesker til å begå slike grusomheter som beskrives i boken.

Jung Changs far var for meg en av de mest gripende personportrettene i boken (ser jeg ikke er alene om det), selv om jeg synes mange av hans handlinger, spesielt mot sin kone og barn ikke alltid var av det gode, så gjorde han jo alt av fast overbevisning og idealisme fordi han virkelig trodde på kommunismen som ide.

Når det gjelder språket så er det som Ciara sa i anmeldelsen sin, som forøvrig var veldig god, svært nøkternt språk. Jeg irriterte meg litt over at de samme uttrykkene og måten å beskrive ting på gikk igjen mange steder i boken, jeg fikk en følelse av at hun gjentok seg selv, på en måte. Men når selve historien er så god og spennende, så synes ikke jeg det gjør så mye.

Har også lest "Jeg er Charlotte Simmons", og er ikke særlig imponert må jeg bare si. Skal forsøke å lese noe annet av Tom Wolfe en annen gang, kanskje på originalspråket.

←

Helt enig med deg, Talula

Slike skildringer er jo egentlig grunnleggende deprimerende. Hvordan mennesker lar seg forlede til alskens galskap. Drap og angiveri, og mindre alvorlig, sette partiet foran sine egne familier. Absurd!

Jeg har som mål å få lest Tom Wolfe i løpet av 2007, men ikke Jeg er Charlotte Simmons

[Daria]

Sånne oversosiale ferier er ikke akkurat avslappende. Men morsomt å gjøre mye også, så lenge man kan slappe av etterpå. Tror du det blir lenge til du flytter tilbake til Norges beste by?

←

Håper og tror i løpet av året -jo før jo bedre Men jeg skal hvertfall hjem en helg i februar... og en uke i mars... og til påske...

Likner du på avataren din forresten? Så en jente i Oslo som fikk meg til å tenke Ciara! umiddelbart -hun hadde litt Audrey Hepburn-stilen...

[Ciara]

Så bra da! At du kommer hjem igjen, mener jeg. Det har jo ligget i kortene at du liker Oslo bedre enn der du bor nå

Jeg likner nok ikke så mye på Audrey som jeg skulle ønske, så tviler sterkt på at det var meg du så, dessverre

[Daria]

Det har jo ligget i kortene at du liker Oslo bedre enn der du bor nå

←

Har jeg ikke klart å skjule det altså?

[Gjest Talula]

Jeg har som mål å få lest Tom Wolfe i løpet av 2007, men ikke Jeg er Charlotte Simmons

←

Jeg ville holdt meg unna "Jeg er Charlotte Simmons". Har imidlertid hørt at "Forfengelighetens fyrverkeri" er veldig bra, så vurderer å gi Tom Wolfe en ny sjanse med den..

[Ciara]

Det er den jeg også har lyst til å lese

[Gjest Talula]

Ja, jeg og egentlig. Lurer på om jeg skal forsøke meg på den engelske versjonen denne gangen. Men jeg får vente litt med det; har akkurat begynt på "Snø" av Orhan Pamuk

Endret 3. januar 2007 av Talula