Innsett at alt er over med min datter

[AnonymBruker]

36 minutter siden, Hmmmmmm skrev:

Mulig du har fått dette spørsmålet før, men hva gjorde at du ikke kunne flytte til plassen barnet ditt ble født i? Altså mens hun fortsatt var liten.

Ja hvorfor gjorde jeg ikke det? En del personlige ting rundt den tiden jeg ikke vil inn på. Økonomi er en annen. Jeg sjekket opp mulighetene for både jobb og leilighet. Frykten for å feile helt. At hun ikke hadde trivst sammen med meg annenhver helg i en liten kjellerleilighet. Fryktet at jeg aldri kunne tilby henne det samme som mor. Et trygt hjem med familie rundt seg. Håpet at ved jevnlig reiser over den første perioden skulle føre til reiser hjem til meg i ferier, påske og jul. Slik gikk det ikke. Jeg var naiv og dum. Går ikke en dag uten at jeg angrer på det nå. Betaler prisen for det nå.

Anonymkode: 0f7d7...868

[Hmmmmmm]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja hvorfor gjorde jeg ikke det? En del personlige ting rundt den tiden jeg ikke vil inn på. Økonomi er en annen. Jeg sjekket opp mulighetene for både jobb og leilighet. Frykten for å feile helt. At hun ikke hadde trivst sammen med meg annenhver helg i en liten kjellerleilighet. Fryktet at jeg aldri kunne tilby henne det samme som mor. Et trygt hjem med familie rundt seg. Håpet at ved jevnlig reiser over den første perioden skulle føre til reiser hjem til meg i ferier, påske og jul. Slik gikk det ikke. Jeg var naiv og dum. Går ikke en dag uten at jeg angrer på det nå. Betaler prisen for det nå.

Anonymkode: 0f7d7...868

Med mindre du bodde gratis der du er ifra så koster det antagelig å bo/leve begge plasser. Å være ferie pappa er ikke bra nok. Foreldre er man hele året. Det er hverdagen som teller. Barn skjønner utrolig mye, de vil også komme til samme konklusjon. Hadde du virkelig ville hatt et ordentlig forhold til ditt barn hadde du flyttet. 
 

Det er ikke meningen å være hard her, men trolig kan det være en av følelsene din datter sitter igjen med. 
 

 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Hmmmmmm skrev:

Med mindre du bodde gratis der du er ifra så koster det antagelig å bo/leve begge plasser. Å være ferie pappa er ikke bra nok. Foreldre er man hele året. Det er hverdagen som teller. Barn skjønner utrolig mye, de vil også komme til samme konklusjon. Hadde du virkelig ville hatt et ordentlig forhold til ditt barn hadde du flyttet. 
 

Det er ikke meningen å være hard her, men trolig kan det være en av følelsene din datter sitter igjen med. 
 

 

Du er ikke hard. Du kommer med fasiten. Jeg har aldri vært ute etter sympati i denne tråden. Jeg vet at jeg har kun meg selv å takke for de valgene jeg gjorde den gang. Jeg var ung og naiv. Hørte på feil råd. Det ironiske er at jeg var på samme alder da som min datter er nå. Men jeg har hele tiden prøvd. Bare ikke godt nok

Anonymkode: 0f7d7...868

[AnonymBruker]

Hei ts. Er en selv som har hatt fraværende far.

Det du skulle ha gjort var å flytte til byen hvor barnet oppholdt seg. Økonomi spiller ikke rolle her i Norge, så den kjøper jeg ikke.

Å møte opp noen ganger i året er oftest mer skadelig enn å være helt fraværende for barnet. 

Barnets mor har ikke ansvar for hvor mye og hva du skal gjøre for ditt barn. Du må ville det selv og ta din del. 

 

Nå er det gått 20 år og toget er gått. Det er 20 år hvor du skulle ha gjort din innsats. 

Og dere som påpeker å bruke barnefar som lommebok bommer. Han har absolutt ansvar å gi barnet han lagde økonomisk trygghet. Skulle da bare mangle. Hatt ferie i 20 år med sus og dus og nå kommer han å sipper. Spar meg. 

Ja det er brutalt ts. Men bare en liten brøkdel av brutalitet du har forårsaket denne stakkars jenta sitt følelsesliv.

Hilsen mann 30 årene.

Anonymkode: f6d3b...7d2

[AnonymBruker]

Hva var grunnen til at du ikke kunne være alene med din datter? Høres ut som du hadde noen svin på skogen allerede fra tidlig av? 

Jeg som far hadde ikke funnet meg i at mor måtte passe på meg under samvær. Med mindre det lå foran en god grunn til at jeg var farlig for barnet.

Anonymkode: a0ae2...698

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei ts. Er en selv som har hatt fraværende far.

Det du skulle ha gjort var å flytte til byen hvor barnet oppholdt seg. Økonomi spiller ikke rolle her i Norge, så den kjøper jeg ikke.

Å møte opp noen ganger i året er oftest mer skadelig enn å være helt fraværende for barnet. 

Barnets mor har ikke ansvar for hvor mye og hva du skal gjøre for ditt barn. Du må ville det selv og ta din del. 

 

Nå er det gått 20 år og toget er gått. Det er 20 år hvor du skulle ha gjort din innsats. 

Og dere som påpeker å bruke barnefar som lommebok bommer. Han har absolutt ansvar å gi barnet han lagde økonomisk trygghet. Skulle da bare mangle. Hatt ferie i 20 år med sus og dus og nå kommer han å sipper. Spar meg. 

Ja det er brutalt ts. Men bare en liten brøkdel av brutalitet du har forårsaket denne stakkars jenta sitt følelsesliv.

Hilsen mann 30 årene.

Anonymkode: f6d3b...7d2

Ja det er brutalt, men det er sant. Jeg skulle flyttet. Enkelt og greit.

Anonymkode: 0f7d7...868

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva var grunnen til at du ikke kunne være alene med din datter? Høres ut som du hadde noen svin på skogen allerede fra tidlig av? 

Jeg som far hadde ikke funnet meg i at mor måtte passe på meg under samvær. Med mindre det lå foran en god grunn til at jeg var farlig for barnet.

Anonymkode: a0ae2...698

Absolutt ingen svin på skogen. Kun for at hun skulle være i trygge rammer frem til hun ble trygg på meg. 

Anonymkode: 0f7d7...868

[AnonymBruker]

2 timer siden, Duftavsommerregn skrev:

Far er man livet ut, og det er aldri for sent å komme inn i barna sine liv igjen om de vil det. Nå er hun voksen i forhold til å bestemme selv, men ikke mentalt. Det er ikke noen før de bikker 25 år, gutter ofte enda eldre. Det er først da mange reflekterer over livet. Før dette er hele greien idag et eneste stort "disneyshow" for de.

Det er helt feil. Min «far» kan aldri bli far for meg, og jeg er over 30. Han var ikke der når jeg trengte han. Angre og leke farsfigur når barnet er voksen; fungerer ikke. Barnet føler seg sviktet, ikke viktig nok- ikke god nok. Det er for sent. At barnet blir voksen og reflektert endrer ikke dette, evt endres det til å bli ytterligere negativt. 

Anonymkode: 83be1...a17

[Duftavsommerregn]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

et er helt feil. Min «far» kan aldri bli far for meg, og jeg er over 30. Han var ikke der når jeg trengte han. Angre og leke farsfigur når barnet er voksen; fungerer ikke. Barnet føler seg sviktet, ikke viktig nok- ikke god nok. Det er for sent. At barnet blir voksen og reflektert endrer ikke dette, evt endres det til å bli ytterligere negativt. 

For deg nei! Men ikke tro at du sitter med fasiten for alle i hele landet. Det irriterer meg at så mange her inne på KG går rundt og sier "vi" om seg selv. Mennesker gjør feil, men i TS sitt tilfelle virker det ikke som han har gjort mye feil, han har forsøkt!  Slike ting kan repareres over tid om begge er innstilt på det. I ditt tilfelle lukket du døren, andre kan holde den på gløtt og åpne. Så slutt med denne generaliseringen. 

[Duftavsommerregn]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Barnets mor har ikke ansvar for hvor mye og hva du skal gjøre for ditt barn. Du må ville det selv og ta din del. 

For en patetisk forenkling! Joda begge foreldre har et stort ansvar her! Alt for ofte ser vi mor stenge for at far skal ha samvær, eller gjøre det ekstremt vanskelig. Indoktrinerer barnet med masse dritt og er direkte med å ødelegge relasjon til en far som ikke bor sammen med barnet daglig. Dette er ekstremt lett å få til som en forelder som har barnet hele tiden. Det er masse eksempler på detter skjer og har skjedd. Det er nok av de fedre som ønsket, men aldri fikk lov av mor. Jadda det er nok av de som faktisk ikke ønsker det, men TS virker ikke som en av de.  Vet ikke, men det høres ikke ut som mor i dette tilfellet har oppmuntret barnet på å holde en kontakt, og være med på å bidra til at det kunne skje. For som forelder skal du ha barnet beste for øye! Alt for ofte ser vi at det er bare egoisme som rår. Til TS vil jeg bare si, aldri gi opp og prøv på en snill og forsiktig måte. Håpe på at hun en dag våkner og gir deg en sjanse.

[AnonymBruker]

1 time siden, Duftavsommerregn skrev:

For deg nei! Men ikke tro at du sitter med fasiten for alle i hele landet. Det irriterer meg at så mange her inne på KG går rundt og sier "vi" om seg selv. Mennesker gjør feil, men i TS sitt tilfelle virker det ikke som han har gjort mye feil, han har forsøkt!  Slike ting kan repareres over tid om begge er innstilt på det. I ditt tilfelle lukket du døren, andre kan holde den på gløtt og åpne. Så slutt med denne generaliseringen. 

Ok, jeg sitter ikke med fasiten, men det gjør heller ikke du. Har du ikke vert der selv, er det særdeles vanskelig å forstå nyansene i dette. Ja, mennesker er forskjellig, men en primærrelasjon, (som har vert overflatisk) er særdeles vanskelig å reparere, eller i dette tilfellet «danne». Datteren virker ikke videre innstilt på å gjøre det heller. 

Jeg personlig tror heller ikke at mor har indoktrinert på noe vis. TS har selv valgt denne avstanden, og kunne gjort mye annerledes. Hva vet vi om hvor mye mor har forsøkt? 

Anonymkode: 83be1...a17

[Drizzt]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt feil. Min «far» kan aldri bli far for meg, og jeg er over 30. Han var ikke der når jeg trengte han. Angre og leke farsfigur når barnet er voksen; fungerer ikke. Barnet føler seg sviktet, ikke viktig nok- ikke god nok. Det er for sent. At barnet blir voksen og reflektert endrer ikke dette, evt endres det til å bli ytterligere negativt. 

Anonymkode: 83be1...a17

Men det gjelder ikke TS som har tross alt holdt kontakten og ønsket kontakt alle disse årene? Her er det ikke snakk om noen som ikke har vært der i det hele tatt bare for å dukke opp senere sånn plutselig.

Jeg synes TS bør fortsette å holde kontakt og ønske kontakt med sin datter. Det er sikkert ting han nå kunne tenkt seg å gjøre annerledes for en del år siden, men man kan ikke endre fortiden, bare sørge for at fremtiden er på best mulig måte.

Jeg er mest spent på hva mors rolle i det hele er, hva hun har fortalt barnet om biologisk far, om hun har bidratt villig eller ufrivillig til situasjonen i dag, osv. 

Endret 1. mars 2020 av Drizzt

[AnonymBruker]

Gå videre med livet ts. Det nytter ikke å angre. Kanskje vil hun klare å forsone seg med deg og dere vil få et bedre forhold. Men ikke forvent det. Dette er din sorg i livet. Lev med det. Du er ikke den eneste. Job med deg selv og hvis du er ung nok og villig, stift en ny familie og vær den faren du vill være. 

Anonymkode: e97a8...241

[AnonymBruker]

På 1.3.2020 den 9.23, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at du bare må akseptere dette, og ikke dvele i uendelighet. Du har forsøkt, det er alt du kan gjøre. 
Jeg har selv en far som ikke var tilstede. Han bor i et annet land, og anså gavene han sendte til bursdag; som godt nok. Jeg bodde en periode i ungdommen hos han, og knyttet bånd. Derimot ønsker han nå i voksen alder å ha kontakt; meldinger om hvordan det går, komme på besøk, at jeg skal komme på besøk, mine barn mm. Jeg er ikke interessert, og vil ikke ha noe med han å gjøre. Han er ikke min «far», det er for sent. 

Anonymkode: 83be1...a17

Så du lukker han helt ute av livet ditt? Hvorfor???

Anonymkode: d4920...ca8

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt feil. Min «far» kan aldri bli far for meg, og jeg er over 30. Han var ikke der når jeg trengte han. Angre og leke farsfigur når barnet er voksen; fungerer ikke. Barnet føler seg sviktet, ikke viktig nok- ikke god nok. Det er for sent. At barnet blir voksen og reflektert endrer ikke dette, evt endres det til å bli ytterligere negativt. 

Anonymkode: 83be1...a17

Dette gjelder for deg. Jeg kjenner voksne som tenkte som deg da de var ungdom. Heldigvis ble det modne og skjønte at alle kan gjøre feil. De har kontakt med biologisk far idag. Om far vil ha kontakt i voksen alder er man selvfølgelig god nok og viktig nok, hvis ikke hadde ikke faren din heller tatt kontakt? Hadde du ikke vært viktig for ham hadde han ikke villet besøke deg og se barna dine. Jeg synes du virker streng her og litt kald. Jeg har ikke vært i din situasjon, men alle har sin fortid. Kanskje var ikke faren din moden nok til å stille opp for deg da du var liten. Synd at ungene dine skal gå glipp av muligheten til å bli kjent med bestefar. 

Jeg ville aldri utestengt far eller mor, selv om de ikke var der ofte da jeg var liten. Livet er for kort til å være bitter. Dagen man får beskjed om at biologisk far/mor man ikke ville se er død kan få ting i perspektiv. Jeg kuttet kontakt med moren min en periode. Plutselig en dag så jeg for meg at jeg gikk i begravelsen hennes. Og skjønte at nei, livet er for kort til å straffe noen for feil de har gjort. Hun er en positiv ressurs i livet mitt og jeg betyr mye i hennes liv . Vi hadde bare et veldig turbulent forhold en stund. Å bli eldre innebærer at man tilgir. Jeg kunne aldri tilgitt meg selv om mamma hadde dødd og jeg ikke hadde fått skværet opp og fått sjansen til å bygge opp forholdet på nytt .

Anonymkode: d4920...ca8

[AnonymBruker]

Du gjorde en feil for mange år siden men du kan ikke la det ødelegge fremtiden din. Du virker som en mann med god selvinnsikt og empati. Du prøver så godt du kan å bygge opp forholdet. Ikke dra deg selv lenger ned, det hjelper ingen. Ha døren åpen og send meldinger. Ting forandrer seg for mange når de blir eldre. Hun kan få behov for å bli mer kjent med deg. Nå er hun i en vanskelig alder, og det kan fremdeles ligge bitterhet og stolthet der. Vær i livet hennes, men gi henne også rom. Hun kan ha behov for å trekke seg litt tilbake for å nøste opp i følelser hun ikke helt vet hvordan hun skal takle. Håper du får gode dager. Stor klem til deg ts❤️

Anonymkode: d4920...ca8

[AnonymBruker]

Bare for å presisere. Vi har hele tiden hatt bra kontakt. Selv etter den fatale helgen hun sa at hun hatet meg og at jeg ikke var pappaen hennes. Jeg gav aldri opp. Jeg tenkte hele tiden at hvis jeg sa og gjorde de rette tingene så ville det ordne seg når hun ble eldre. Men hun har ikke ville møtt meg de siste 10 årene. Jeg har også møtt opp hjemme hos henne. Et års tid etter den fatale helga. Det var ikke så vellykket. Hun har gitt meg forhåpninger flere ganger om møte. Det har holdt meg oppe. Men det har rent ut i sanden hver gang. Jeg har nok bagatellisert fraværet mitt de første årene. Jeg vet ikke hva jeg tenkte. Jeg kunne ikke forstå hvorfor hun var så avvisende. Alle barn elsket jo meg! Det var tungt å se hun knyttet sterkere og sterkere bånd til stefar for hver gang jeg reiste over. Jeg brukte mye energi på å skylde på at mor ikke la skikkelig tilrette og fryktet hva som ble sagt om meg når jeg ikke var der. Men det har ikke vært fokus i det siste årene. Jeg har ikke noe grunn til å skylde på andre enn meg. 

Vil også takke for alle tilbakemeldinger. Positive og negative. Det er godt for meg å skrive om det. Har ikke fortalt om situasjonen og hva jeg har slitt med i 20 år. 

Anonymkode: 0f7d7...868