Innsett at alt er over med min datter

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenkte selvfølgelig mye på å flytte over da for 20 år siden. Omstendighetene da gjorde det vanskelig. Men jeg skulle prøvd. Tenker på det hver dag. Ja jeg har tatt offerrollen i all tid. Det er det jeg jobber med å endre nå. Jeg må lære meg å akseptere at jeg ikke kan gjøre noe med fortiden. Har prøvd å fortelle om mitt liv, men det virker ikke som hun er interessert. Har sagt til henne at jeg ikke skal mase mer om å treffes. Det skal isåfall kun foregå på hennes premisser og hvis hun ønsker det. Jeg vet jeg ikke kan kreve noe som helst lengre. Jeg tenker nøye gjennom hver melding før jeg sender. Det siste jeg vil er at hun får dårlig samvittighet.

Anonymkode: 0f7d7...868

Ja jeg tror at det er best å heller begynne å tenke positivt nå, TS. Fokser på deg og bli bedre og sterkere mentalt. Fokuser på hvordan du kan få et bedre liv. invistere i det rette, som feks læring om deg selv og i din kunnskap og i din mentale helse. At du sender henne bursdagsgave og julegave synes jeg er veldig fint. Det kan åpne for videre kontakt. Send også feks en nyttårshilsen, påskehilsen, 17 mai, sommer osv. Slike hilsener viser at du tenker på henne. Det kan komme en tid hvor hun når ut til deg, når hun blir voksen. Kansje vil hun lære om sin farfar og farmor. Da er det fint om du feks har et fotoalbum hun kan få. da tar du ansvar for at hun får en forståelse for hennes opphav. 

Det er nok anger og lidelse nå ts. Legg det bak deg.

Anonymkode: 63fcc...39d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Veldig bra at du har søkt hjelp hos psykolog, TS. Ble helt rørt av å lese denne tråden. Kanskje litt fordi jeg har hatt et trøblete forhold selv til min egen pappa. Ikke det samme som din situasjon, men jeg og mor flyttet til en annen del av landet da jeg var 8 år. Etter det ble det gradvis mindre kontakt med min pappa, og han er en mann som har veldig problemer med å vise følelser. Penger derimot, er det ikke et problem med.
Grunnen til at jeg skriver dette er at nå som jeg er 30 forstår jeg så mye mer, og har i dag et mye bedre forhold til faren min enn tidligere. Vi gikk også glipp av å virkelig kjenne hverandre, men samtidig vet jeg at hvis jeg blir mor en dag, så gleder jeg meg til at han skal få være bestefar. 
 

Jeg tror det er viktig at du ikke gir opp din datter, men du skal respektere henne. Hun har sin egen historie, og virker som at hun ikke er klar for å dele den med deg enda. Kanskje du kan sende en melding av og til og presisere at du er der for henne og at det aldri vil endre seg. Men at du forstår at hun trenger tid. 

Bygg deg selv opp, du skal ta godt vare på deg selv nå! 

Klem til deg, TS! 

Anonymkode: 94680...099

Selv om vi har hatt kontakt sammen hele tiden, så kan jeg ikke si at hun kjenner meg og jeg kjenner henne. De første 10 årene jeg reiste over på besøk, så klarte jeg ikke å være meg selv. Det var en ukomfortabel situasjon. Det var ofte andre tilstede. Enten mor sin familie eller stefars familie. Men alt skulle bli bedre når hun ble litt eldre og vi kunne være sammen alene. Slik gikk det ikke. Det er slike meldinger du beskriver jeg sender henne nå. Jeg må presisere at vi har hatt god kjemi på meldinger og chat hele tiden. Men det er frustrerende å ikke vite hva hun tenker og føler om meg. Jeg må jo bare innfinne meg i at det kan hende jeg aldri får vite det heller. Hvordan hun opplevde de første 10 årene. Spurte hun om meg? Savnet hun meg? Følte hun seg sviktet? Jeg vet ikke. 

Anonymkode: 0f7d7...868

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg tror at det er best å heller begynne å tenke positivt nå, TS. Fokser på deg og bli bedre og sterkere mentalt. Fokuser på hvordan du kan få et bedre liv. invistere i det rette, som feks læring om deg selv og i din kunnskap og i din mentale helse. At du sender henne bursdagsgave og julegave synes jeg er veldig fint. Det kan åpne for videre kontakt. Send også feks en nyttårshilsen, påskehilsen, 17 mai, sommer osv. Slike hilsener viser at du tenker på henne. Det kan komme en tid hvor hun når ut til deg, når hun blir voksen. Kansje vil hun lære om sin farfar og farmor. Da er det fint om du feks har et fotoalbum hun kan få. da tar du ansvar for at hun får en forståelse for hennes opphav. 

Det er nok anger og lidelse nå ts. Legg det bak deg.

Anonymkode: 63fcc...39d

Det er nettopp det du skriver jeg jobber med hver dag. Jeg får daglige tilbakeslag der jeg synker ned i et sort hull, men jeg har fått verktøyene til å komme meg opp igjen. Men det vil ta tid. Jeg vet hva det gjør med meg. Jeg vil ikke være den personen jeg blir i de verste stundene. 

Anonymkode: 0f7d7...868

[AnonymBruker]

En jeg kjenner hadde ikke særlig kontakt med sin far før han var 25/26. De har i dag et kjempegodt forhold. Så det er håp ts! ❤

Anonymkode: c1661...da1

[Apis]

Du må fokusere mer på fremtiden og ikke det som har vært, prøv å bygge opp en relasjon og bygg tillit, det er så mye bedre for kropp og sinn å ha fokus på det du faktisk kan gjøre noe med, har du annen familie du også kan involvere slik at hun kan bli et vanlig familiemedlem av din familie også?

[AnonymBruker]

Aldri, aldri gi opp. Det værste du kan gjøre er å slutte. Om hun ikke vil ha kontakt så respekter det, men fortsett å sende litt penger og et sommer og julekort eller hva enn du kan som ikke er påtrengende. Men ALDRI slutt å holde døren åpen for henne.

 

Jeg kuttet kontakten med min pappa, og han har gått i offer og martyr-rollen hvor han klandrer meg og synes synd på seg selv. Han gav meg altså opp. Jeg hadde gode grunner, synes jeg selv, til å ikke orke mer. Men hadde han i det minste prøvd og latt døra stå på gløtt på meg så kanskje jeg hadde klart å finne tilbake til han. Det skjer ikke, for måten han reagerte på bare understreker grunnen til at jeg ikke orket mer. 

 

Sender deg en stor klem, du er en god pappa ❤️

Anonymkode: 82d03...9c9

[AnonymBruker]

Sånn er livet noen ganger. Jeg er også vokst opp med stefar som jeg ser på som min pappa og han er morfar til mine barn. Min biologiske far har jeg ikke noe forhold til, selv om det var samvær, og jeg trenger ikke ha det. Så ham sist da jeg var 13 år. Nå er jeg 44. Jeg har min familie og det er nok❤ 

Anonymkode: 346ff...3ff

[AnonymBruker]

Altså jeg skjønner at du har det tungt når ting ble så annerledes enn det du ønsket og håpet, godt du har noen å snakke med. Men for å være ærlig så har du jo ikke vært en far i hverdagen for datteren din. Det er ikke du som har stilt opp i hverdagen, lært henne å sykle, hjulpet med lekser, lest bok, lagd fredagstaco, trøstet når hun har slått seg, sunget nattasang, fulgt til den skumle tannlegen, pleiet henne når du har vært syk, dratt på turer i sommersolen, hjulpet med venninnekonflikter, lagd bursdag osv. Du er han som kommer på besøk 2-3 ganger i året, det er rett og slett ikke nok til å ha en farsrolle. Skulle du vært så mye far som du gir uttrykk for at du ønsker burde du flyttet til barnets hjemsted og hatt samvær helt fra hun var liten.

Jeg tror ikke mor har slengt så mye dritt som du tenker heller, barn er ikke dumme, de ser jo hvem som har hverdagsjobben. Selv om du har betalt bidrag er det jo mor som har fått hverdagslogistikken til å gå rundt med bosted, jobb, barnehage, sosialt nettverk, klær og sko, helseoppfølging osv. Det virker som at du tror ditt bidrag har vært mer reelt enn det det egentlig har vært. Å sende meldinger på mns er fint det, men det hjelper ikke datteren din med ødelagt sykkel, å bli kjørt på trening eller få hjelp til matteleksen. Det være sagt så er det godt mulig dere vil få et bedre forhold etterhvert som hun slår seg til ro og får egen barn. Det kan være hun da får et større behov for kontakt med deg. 

Anonymkode: f8a65...df0

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Altså jeg skjønner at du har det tungt når ting ble så annerledes enn det du ønsket og håpet, godt du har noen å snakke med. Men for å være ærlig så har du jo ikke vært en far i hverdagen for datteren din. Det er ikke du som har stilt opp i hverdagen, lært henne å sykle, hjulpet med lekser, lest bok, lagd fredagstaco, trøstet når hun har slått seg, sunget nattasang, fulgt til den skumle tannlegen, pleiet henne når du har vært syk, dratt på turer i sommersolen, hjulpet med venninnekonflikter, lagd bursdag osv. Du er han som kommer på besøk 2-3 ganger i året, det er rett og slett ikke nok til å ha en farsrolle. Skulle du vært så mye far som du gir uttrykk for at du ønsker burde du flyttet til barnets hjemsted og hatt samvær helt fra hun var liten.

Jeg tror ikke mor har slengt så mye dritt som du tenker heller, barn er ikke dumme, de ser jo hvem som har hverdagsjobben. Selv om du har betalt bidrag er det jo mor som har fått hverdagslogistikken til å gå rundt med bosted, jobb, barnehage, sosialt nettverk, klær og sko, helseoppfølging osv. Det virker som at du tror ditt bidrag har vært mer reelt enn det det egentlig har vært. Å sende meldinger på mns er fint det, men det hjelper ikke datteren din med ødelagt sykkel, å bli kjørt på trening eller få hjelp til matteleksen. Det være sagt så er det godt mulig dere vil få et bedre forhold etterhvert som hun slår seg til ro og får egen barn. Det kan være hun da får et større behov for kontakt med deg. 

Anonymkode: f8a65...df0

Det er helt korrekt det du skriver. Det er i stor grad det jeg skriver også i innlegget også. Det er dette som nå "hjemsøker" meg. Det er derfor jeg nå sliter. De scenarioene du beskriver kverner i hodet mitt 24 timer i døgnet. Det er mitt ansvar. Jeg går ikke i terapi fordi jeg idag ikke har kontakt med min datter. Det er fordi jeg sliter med de valgene jeg gjorde for 15-20 år siden.

Anonymkode: 0f7d7...868

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Aldri, aldri gi opp. Det værste du kan gjøre er å slutte. Om hun ikke vil ha kontakt så respekter det, men fortsett å sende litt penger og et sommer og julekort eller hva enn du kan som ikke er påtrengende. Men ALDRI slutt å holde døren åpen for henne.

 

Jeg kuttet kontakten med min pappa, og han har gått i offer og martyr-rollen hvor han klandrer meg og synes synd på seg selv. Han gav meg altså opp. Jeg hadde gode grunner, synes jeg selv, til å ikke orke mer. Men hadde han i det minste prøvd og latt døra stå på gløtt på meg så kanskje jeg hadde klart å finne tilbake til han. Det skjer ikke, for måten han reagerte på bare understreker grunnen til at jeg ikke orket mer. 

 

Sender deg en stor klem, du er en god pappa ❤️

Anonymkode: 82d03...9c9

Jeg kommer selvfølgelig aldri til å gi opp. Hvilken alder var du i da han gav deg opp? Føler jeg selv har tatt offer rollen til tider. Jeg har har kastet bort dyrbar tid der.

Anonymkode: 0f7d7...868

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sånn er livet noen ganger. Jeg er også vokst opp med stefar som jeg ser på som min pappa og han er morfar til mine barn. Min biologiske far har jeg ikke noe forhold til, selv om det var samvær, og jeg trenger ikke ha det. Så ham sist da jeg var 13 år. Nå er jeg 44. Jeg har min familie og det er nok❤ 

Anonymkode: 346ff...3ff

Jeg har sagt til min datter at jeg skjønner og aksepterer at hun ser på stefaren sin som sin pappa. Jeg har også sagt at jeg har innsett at det er for sent for meg å innta noen som helst form for papparolle. Hadde dere kontakt i det hele tatt etter du var 13 år? Hvordan reagerte din biofar i perioden etter du såg han sist?

Anonymkode: 0f7d7...868

[Drizzt]

For det første vil jeg si at du har gjort mer enn nok gjennom årene. Du har holdt kontakt, du har ønsket å delta i livet hennes og du har vært glad i henne. At ting utviklet seg som de gjorde skyldes mest sannsynlig en helt vanlig forvirring og blandende følelser, kanskje konflikt mellom lojalitet mot den nye farsfiguren og lojalitet mot deg. Hun har nettopp gått gjennom tenårene som er vanskelig for seg selv, men jeg har stor tro på at hun kommer til å endre mening med tiden. Ikke mist håpet og ikke kutt kontakt. Støtt henne med det hun trenger og minn henne om at du er glad i henne. Har du prøvd å snakke med moren og finne ut hvorfor det er blitt sånn? Hva synes mor om det? 

[AnonymBruker]

9 timer siden, Drizzt skrev:

For det første vil jeg si at du har gjort mer enn nok gjennom årene. Du har holdt kontakt, du har ønsket å delta i livet hennes og du har vært glad i henne. At ting utviklet seg som de gjorde skyldes mest sannsynlig en helt vanlig forvirring og blandende følelser, kanskje konflikt mellom lojalitet mot den nye farsfiguren og lojalitet mot deg. Hun har nettopp gått gjennom tenårene som er vanskelig for seg selv, men jeg har stor tro på at hun kommer til å endre mening med tiden. Ikke mist håpet og ikke kutt kontakt. Støtt henne med det hun trenger og minn henne om at du er glad i henne. Har du prøvd å snakke med moren og finne ut hvorfor det er blitt sånn? Hva synes mor om det? 

Dette skal jeg ta med meg videre. Jeg har blitt dratt mellom flere teorier om hva som gjorde at ting ble som det ble. Dette er en teori jeg håper har skjedd. Men jeg vet ikke. Hverken jeg eller mor har vært særlig flinke til å kommunisere med hverandre opp gjennom årene. Men vi har nesten aldri kranglet. Antageligvis på grunn av min konflikt skyhet og jeg har latt alt skje på mor og datters premisser. Jeg pratet jo en del med mor når min datter ikke ville prate med meg på telefon. Men det gikk stort sett i at jeg spurte hvordan det går og hun sa at alt sto fint til. Etterhvert som jeg fikk bedre kontakt med datter på sosiale media, så ble det mindre kontakt med mor. Dette skal jeg og min datter ordne sammen uten hjelp fra mor, tenkte jeg. Men ja. Jeg har tenkt mye på å kontakte mor nå i det siste. Men jeg frykter reaksjonen. "Hvorfor skal han liksom bry seg nå etter 20 år?". "trur han at han kan komme å bli far nå?". For jeg vet ikke om mor vet at jeg og min datter har hatt ok kontakt de siste 10 årene. At jeg har prøvd å involvere meg i hennes liv. At jeg har hele tiden invitert henne hjem til meg og invitert meg selv til henne. Dette vet jeg ikke om mor vet. Så det er jo helt klart at jeg og mor burde hatt oss prat. Jeg har forsåvidt ikke noe å tape på det.

Anonymkode: 0f7d7...868

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du bare må akseptere dette, og ikke dvele i uendelighet. Du har forsøkt, det er alt du kan gjøre. 
Jeg har selv en far som ikke var tilstede. Han bor i et annet land, og anså gavene han sendte til bursdag; som godt nok. Jeg bodde en periode i ungdommen hos han, og knyttet bånd. Derimot ønsker han nå i voksen alder å ha kontakt; meldinger om hvordan det går, komme på besøk, at jeg skal komme på besøk, mine barn mm. Jeg er ikke interessert, og vil ikke ha noe med han å gjøre. Han er ikke min «far», det er for sent. 

Anonymkode: 83be1...a17

[Hmmmmmm]

Mulig du har fått dette spørsmålet før, men hva gjorde at du ikke kunne flytte til plassen barnet ditt ble født i? Altså mens hun fortsatt var liten.

[AnonymBruker]

Og en annen ting, ikke tving deg på mor etter disse årene. Mor vet det helt sikkert; mor og datter snakker garantert sammen om dette. Det er for sent å bli «far» nå. 

Anonymkode: 83be1...a17

[AnonymBruker]

På 17.1.2020 den 18.13, Ponderoza skrev:

Ts her. Jeg er jo ikke det. En fin pappa er en som stiller opp for datteren sin når hun er lei seg, hjelper til med leksene, lærer henne å sykle og kjøre henne på trening og skole. Jeg har ikke fått gjort noe av dette. 

Jo du er en fin pappa. Min pappa stilte nogenlunde opp for meg, men han var full ved en hver anledning. Jeg hadde lett valgt en pappa som deg istedenfor.. 

Anonymkode: 5a78a...fe9

[MammaTilLL26]

Vil gjerne trøste deg med å si at de fleste voksne mennesker ser ting i et annet lys. Spesielt når man får barn selv. Hvis du bare er rolig, positiv og oppmuntrende vil det nok gå seg til, kanskje noen måneder, kanskje noen år. Men uansett, hva annet kan du gjøre? Stå på. Etter hva du har skrevet virker du som en flott pappa. Ikke mist deg selv oppi dette. Det beste du kan gjøre er å ta vare på deg selv og dyrke din glede. Jeg har en stor tro på at det man sender ut får man tilbake på et eller annet vis ❤️ 

[Duftavsommerregn]

På 17.1.2020 den 17.17, AnonymBruker skrev:

Jeg må bare være tålmodig. Men plutselig så smalt det. Jeg innså at jeg kommer aldri til å møte min datter igjen. Hun har en familie og far som hun er glad i. Hun trenger ikke meg. Tankene gikk videre til at jeg heller aldri kommer til å møte barnebarna mine når den tid kommer. Eller se hun stå som brud. Jeg vet ikke hvorfor disse tankene kom akkurat nå, Muligens de har ligget latent langt der inne hele tiden, men jeg har klart å undertrykke de. 

Jeg skrev et langt brev til ho der jeg la ut om hvordan jeg har opplevd disse 20 årene. Jeg var 100% ærlig. Jeg fortalte også at jeg skjønte at hun har hatt en farsfigur hos seg og at jeg aksepterte det. Jeg spurte også hvordan hun såg for seg fremtiden mellom meg og hun.

Hun svarte at dette er noe hun syns er veldig vanskelig og hun vet ikke hvordan hun ser for seg oss to videre. Og at hun trenger tid til å svare meg.

Hun er enda veldig ung, og du må bare håpe på at hun blir voksen hun også, det blir hun helt garantert. Da kan ting raskt endre seg fort.Om du ikke har gjort noe traumatisk mot henne vil dette at hun blir voksen og reflekterer over livet kanskje endre alt sammen. Så bare forsett å holde litt kontakt med henne, uten å presse henne. Barn er aldri rasjonelle på noen måte, ungdommer er det iallefall ikke. Når man blir voksen og litt reflekterte så endrer dette kanskje seg. Hun vet og har sett at du iallefall har prøvd over mange mange år.

[Duftavsommerregn]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og en annen ting, ikke tving deg på mor etter disse årene. Mor vet det helt sikkert; mor og datter snakker garantert sammen om dette. Det er for sent å bli «far» nå. 

Far er man livet ut, og det er aldri for sent å komme inn i barna sine liv igjen om de vil det. Nå er hun voksen i forhold til å bestemme selv, men ikke mentalt. Det er ikke noen før de bikker 25 år, gutter ofte enda eldre. Det er først da mange reflekterer over livet. Før dette er hele greien idag et eneste stort "disneyshow" for de.