Innsett at alt er over med min datter

[Ponderoza]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ser mange forsvarer faren og kommer ubegrunnet påstander om moren. Til sjuende og sist valgte han bosette seg langt fra datra. Moren og datteren skal ikke ta regningen for dette. Så klart datra føler seg meir knyttet til enn stefar som velger å flytte inn og ta del av hverdagen hennes. Om han virkelig innbilt seg at noen helga tur på hotell skal gjøre opp før at han ikke er til stede er idiotisk. Og hvor tok han ikke saken vider? Han kunne hatt samværet i ferier og høgtider? 

Anonymkode: 240d9...393

Ts her. Takk for svar. Jeg har ansvaret her. Ingen andre. Jeg spurte en av 20-25 ganger om deling av reiseutgifter. Ellers så betalte jeg alt. Hadde jeg kunne gjort om alt, så hadde jeg flyttet nærmere. Jeg tok ikke saken videre fordi det var viktig for meg å ha et godt forhold til mor. Ville unngå krangling for enhver pris. Jeg vet. Jeg betaler prisen for det nå.

[AnonymBruker]

Ok, du har jo ikke vært noen fantastisk pappa akkurat. 2-3 helger i året de første 8-10 årene er jo ikke noen fantastisk innsats. Hva med ferier? Du hadde kunnet bedre om du hadde villet, vil jeg tro. Og så lar du barnet bare skyve deg vekk uten kamp. Hun testet deg og du forsvant velvillig, så fikk hun det bekrefta. 

Synd for deg, synd for henne. Du burde heller ikke skrevet brevet. Det er ikke hennes feil at du har sviktet og nå har du gitt henne dårlig samvittighet for det også. 

Anonymkode: 4a746...aa5

[Ponderoza]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok, du har jo ikke vært noen fantastisk pappa akkurat. 2-3 helger i året de første 8-10 årene er jo ikke noen fantastisk innsats. Hva med ferier? Du hadde kunnet bedre om du hadde villet, vil jeg tro. Og så lar du barnet bare skyve deg vekk uten kamp. Hun testet deg og du forsvant velvillig, så fikk hun det bekrefta. 

Synd for deg, synd for henne. Du burde heller ikke skrevet brevet. Det er ikke hennes feil at du har sviktet og nå har du gitt henne dårlig samvittighet for det også. 

Anonymkode: 4a746...aa5

Jeg har langt ifra vært noen god pappa, men jeg har aldri velvillig forsvunnet når hun skjøv meg bort. At jeg har beskyldt henne for noe som helst har jeg aldri gjort. Håper for all del at jeg ikke har gitt henne dårlig samvittighet. 

[Gjest Mrs. Random Nick]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Ok, du har jo ikke vært noen fantastisk pappa akkurat. 2-3 helger i året de første 8-10 årene er jo ikke noen fantastisk innsats. Hva med ferier? Du hadde kunnet bedre om du hadde villet, vil jeg tro. Og så lar du barnet bare skyve deg vekk uten kamp. Hun testet deg og du forsvant velvillig, så fikk hun det bekrefta. 

Synd for deg, synd for henne. Du burde heller ikke skrevet brevet. Det er ikke hennes feil at du har sviktet og nå har du gitt henne dårlig samvittighet for det også. 

Anonymkode: 4a746...aa5

Synes det blir helt feil å vurdere fars innsats her, når han er tydelig på at det var økonomien som var årsaken til at det ble slik, og ikke farskjærligheten i seg selv. 

[Gjest theTitanic]

Jeg tenker også at dette vil endre seg ettersom hun vokser. Barn og tenåringer er opptatt av egne behov og lever i en egen verden. Jeg syntes ikke det har skjedd noe galt: mor har tilbragt helger med deg og barnet. Det er ikke så mye mer å få gjort når dere bor langt unna hverandre. Ikke mange huser exn på overnatting, så dette er ikke å forvente. Tror nok ikke det hadde endret noe særlig at du hadde hatt barnet på hotellrommet hele helgen. Det kunne fort ha blitt verre. Fremmed sted, begrenset plass. Begrenset hva dere får gjort. Dere hadde måttet finne på andre aktiviteter enn det, men det hadde blitt et økonomisk spørsmål også. Ved sjeldne treff blir ting vanskelig og du snakker akterut i deltagelsen i hennes liv. Dette er vanskelig selv for samværsforeldre som har hver 14 dag. Å være samværsforelder er vanskelig. Jo sjeldnere jo vanskeligere. Du har gjort ditt. Jeg syntes ikke noe galt har blitt gjort mot deg, bortsett fra at mor burde prioritert samværshelgene mer. (Har bare lest HI) fortsett å ha kontakt så ser hun nok din verdi. 

[AnonymBruker]

Kanskje hun en dag vill innse hvor vondt det er med en far som ikke ønsker kontakt. Noen ganger må man gå noen steg i andres sko for å forstå hvor heldig man er. Håper hun innser dette en dag, og tar kontakt. Ikke mist det håpet. 

Anonymkode: 69151...fbb

[AnonymBruker]

ta kontakt med eksen din og spør om hun kan prate litt. Virker som du trenger litt starthjelp mellom deg og datter, og da er dessverre mor nøkkel.

Send mld til din datter, oppmuntre henne og vær stolt av henne, så blir hun nok voksen etterhvert. Hjernen er først ferdig når hun er 25, trøst deg med det.

Anonymkode: 537e5...b3e

[Gran3]

2 hours ago, Ponderoza said:

Ts her. Jeg har betalt alt jeg skal i bidrag. Først det som ble oppnevnt av nav. Så gikk vi over til privat avtale. Når hun ble 19 så ble hun lærling. Jeg vet hun tjente nok penger til å ikke kreve bidrag av meg, men jeg ble med på å betale henne frem til hun ble ferdig utdannet. Det var i fjor høst. Hun har også bedt om penger utenom bursdag og jul og hun har alltid fått. Sertifikat og bil har jeg også blitt med på å betale. Jeg frykter at dette også kan være kjernen til frykten min. Når jeg nå er ferdig med bidraget, så trenger hun meg ikke lengre. Jeg vet heller ikke om mor vet at hun har fått penger til sertifikat og bil av meg.

Så dere har hatt regelmessiog kontakt de siste årene? For meg virker det som om hun har bestemt seg for at hun ikke vil ha noe forhold med deg, men penger vil hun ha. Om det er fordi hun er sint og bitter fordi du ikke var der, eller om hun har vokst opp og blitt en ufyselig manipulator vites ikke. Uansett hadde jeg sagt til henne at du alltid er der om hun vil ha kontakt, men sluttet å forsøke ha et forhold når det ikke er gjensidig. Du må også sette grenser når det gjelder penger, ellers lærer du datteren din at hun kan bruke menn og få det som hun vil om hun manipulerer dem og spiller på samvittigheten

Endret 17. januar 2020 av Gran3

[Ponderoza]

20 timer siden, theTitanic skrev:

Jeg tenker også at dette vil endre seg ettersom hun vokser. Barn og tenåringer er opptatt av egne behov og lever i en egen verden. Jeg syntes ikke det har skjedd noe galt: mor har tilbragt helger med deg og barnet. Det er ikke så mye mer å få gjort når dere bor langt unna hverandre. Ikke mange huser exn på overnatting, så dette er ikke å forvente. Tror nok ikke det hadde endret noe særlig at du hadde hatt barnet på hotellrommet hele helgen. Det kunne fort ha blitt verre. Fremmed sted, begrenset plass. Begrenset hva dere får gjort. Dere hadde måttet finne på andre aktiviteter enn det, men det hadde blitt et økonomisk spørsmål også. Ved sjeldne treff blir ting vanskelig og du snakker akterut i deltagelsen i hennes liv. Dette er vanskelig selv for samværsforeldre som har hver 14 dag. Å være samværsforelder er vanskelig. Jo sjeldnere jo vanskeligere. Du har gjort ditt. Jeg syntes ikke noe galt har blitt gjort mot deg, bortsett fra at mor burde prioritert samværshelgene mer. (Har bare lest HI) fortsett å ha kontakt så ser hun nok din verdi. 

Ts her. Det var stort av hun og stefar å åpne dørene for meg. Men Hver gang jeg tok opp spørsmål om samvær jul, påske og ferier, så sa hun at dattera fikk bestemme det selv hva hun ville. Selv når hun var barn. Hun ville jo selvfølgelig ikke det. I de situasjonene syns jeg mor kunne vært mer oppmuntrende overfor dattera. 

[Ponderoza]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

ta kontakt med eksen din og spør om hun kan prate litt. Virker som du trenger litt starthjelp mellom deg og datter, og da er dessverre mor nøkkel.

Send mld til din datter, oppmuntre henne og vær stolt av henne, så blir hun nok voksen etterhvert. Hjernen er først ferdig når hun er 25, trøst deg med det.

Anonymkode: 537e5...b3e

Ts her. Jeg har sendt henne melding hver uke i 10 år der jeg sier hvor mye hun betyr for meg og at jeg er glad i henne. Spør også om å komme på besøk og at hun er velkommen hjem til meg når tid som helst. Men jeg må kanskje dempe maset om besøk.

Skal vurdere å ta kontakt med mor. 

[Ponderoza]

19 timer siden, Gran3 skrev:

Så dere har hatt regelmessiog kontakt de siste årene? For meg virker det som om hun har bestemt seg for at hun ikke vil ha noe forhold med deg, men penger vil hun ha. Om det er fordi hun er sint og bitter fordi du ikke var der, eller om hun har vokst opp og blitt en ufyselig manipulator vites ikke. Uansett hadde jeg sagt til henne at du alltid er der om hun vil ha kontakt, men sluttet å forsøke ha et forhold når det ikke er gjensidig. Du må også sette grenser når det gjelder penger, ellers lærer du datteren din at hun kan bruke menn og få det som hun vil om hun manipulerer dem og spiller på samvittigheten

Jada. Vi har hatt ukentlig kontakt all tid. På snapchat og menssenger. Hvilke tanker hun gjør seg om vi to, har jeg dessverre ingen formening om. Vi har aldri hatt noen utfyllende samtale. Jeg ønsker å vite hva hun tenker, men hun sier hun syns det er vanskelig å prate om. Forstålig. Derfor begynner jeg å få dårlig samvittighet over for brevet jeg sendte henne der jeg la ut om mine følelse og tanker. Jeg burde ikke påtvunget henne det. Men jeg ønsker så mye å ta far/datter forholdet et steg lengre, så jeg følte jeg hadde ingen ting å tape. 

[AnonymBruker]

Hun får nok dekket sitt kjærlighetsbehov hos sin mor og stefar. Du blir mer den greie onkelen som sender penger når hun spørr.. 

Ungdomstiden er en egoistisk periode av alle barns liv. De skal frigjøre seg fra foreldrene sine og klare seg mer og mer selv. Venner betyr mye, og familie betyr mindre. 

Jeg tenker du får la henne finne ut av livet sitt. Gi henne tid og rom.  Send meldinger og ring henne som du pleier. 

Etterhvert (et sted mellom 25-35-års alderen) så er hun nok klar for mer kontakt igjen. Hun må bare bli «voksen» først. 

Og slutt å gi henne penger når du ikke har penger å gi. Vær ærlig. Si du dessverre ikke har råd. Du er ikke lommeboka hennes. Hun spiller på den dårlige samvittigheten din..

 

 

Anonymkode: 6fe57...47f

[Gran3]

4 hours ago, Ponderoza said:

Jada. Vi har hatt ukentlig kontakt all tid. På snapchat og menssenger. Hvilke tanker hun gjør seg om vi to, har jeg dessverre ingen formening om. Vi har aldri hatt noen utfyllende samtale. Jeg ønsker å vite hva hun tenker, men hun sier hun syns det er vanskelig å prate om. Forstålig. Derfor begynner jeg å få dårlig samvittighet over for brevet jeg sendte henne der jeg la ut om mine følelse og tanker. Jeg burde ikke påtvunget henne det. Men jeg ønsker så mye å ta far/datter forholdet et steg lengre, så jeg følte jeg hadde ingen ting å tape. 

Eller hun vet nøyaktig hva hun tenker om deres forhold; hun vil ikke ha deg som aktiv far, men hun vil ha deg som pengebank. Du må ikke være naiv og ta alt for god fisk, bare fordi du har dårlig samvittighet. 

[OnFire]

Lurer på hva hun vil tenke om egen oppførsel når hun blir eldre. Kan ikke skylde på at hun er ung til evig tid. 

[AnonymBruker]

På 17.1.2020 den 18.03, Ponderoza skrev:

Ts her. Jeg har betalt alt jeg skal i bidrag. Først det som ble oppnevnt av nav. Så gikk vi over til privat avtale. Når hun ble 19 så ble hun lærling. Jeg vet hun tjente nok penger til å ikke kreve bidrag av meg, men jeg ble med på å betale henne frem til hun ble ferdig utdannet. Det var i fjor høst. Hun har også bedt om penger utenom bursdag og jul og hun har alltid fått. Sertifikat og bil har jeg også blitt med på å betale. Jeg frykter at dette også kan være kjernen til frykten min. Når jeg nå er ferdig med bidraget, så trenger hun meg ikke lengre. Jeg vet heller ikke om mor vet at hun har fått penger til sertifikat og bil av meg.

Seriøst? Klarte ikke barnemor å oppdra datteren sin bedre? Når ble det greit å bruke andre for penger, goder og spons til lappen? Jeg synes integritet er noe hun har å lære om. Det er ikke greit eller normalt å ha kontakt med folk man ikke liker eller har hatt konflikter bare for å få penger og sånt. Ikke uansett om det er egne foreldre, så er det fortsatt ikke greit å utnytte. Du virker som en god far og som sagt, er det ofte sånn at de som gir og gir, og er omsorgsfulle blir tatt for gitt, brukt og må være en søppelbøtte for diverse. Men du er faren hennes og hun endrer seg sikkert når hun blir eldre og oppfører seg bedre. 

Anonymkode: 6347f...d3c

[Gran3]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Seriøst? Klarte ikke barnemor å oppdra datteren sin bedre? Når ble det greit å bruke andre for penger, goder og spons til lappen? Jeg synes integritet er noe hun har å lære om. Det er ikke greit eller normalt å ha kontakt med folk man ikke liker eller har hatt konflikter bare for å få penger og sånt. Ikke uansett om det er egne foreldre, så er det fortsatt ikke greit å utnytte. Du virker som en god far og som sagt, er det ofte sånn at de som gir og gir, og er omsorgsfulle blir tatt for gitt, brukt og må være en søppelbøtte for diverse. Men du er faren hennes og hun endrer seg sikkert når hun blir eldre og oppfører seg bedre. 

Anonymkode: 6347f...d3c

Man er ikke god far om man gir og gir og ikke setter grenser og lærer barna at de ikke kan bruke dem som lommebøker. Man kan heller ikke forvente at andre mennesker lærer å respektere en om man aldri setter grenser. Å være evig snill mot barna sine er oppskrift på bortskjemte og ufordragelige barn som kun bryr seg om seg selv. 

Endret 18. januar 2020 av Gran3

[AnonymBruker]

Tenkte jeg skulle oppdatere litt. Ikke så mye nytt. Jeg sender fortsatt meldinger en gang i uken. Får korte svar tilbake. Utenom når hun trenger penger. Jeg klarer ikke å si nei. Uansett hvor patetisk det høres ut, så føler jeg at det er den eneste måten jeg kan vise kjærlighet og omsorg på. Og holde oppe håpet om møte. Men jeg klarte å si nei for to dager siden. For første gang. Jeg har i bakhodet det mange har skrevet i tråden angående dette. At det ikke fører noe positivt med seg. Hun vil bare fortsette å spille på min dårlige samvittighet. 

Jeg må innrømme at jeg gikk inn i en dyp depresjon. Det ble så galt at jeg måtte be om hjelp. Jeg måtte ha noen å prate med. Dette er et savn og en sorg jeg har båret alene på i 20 år. Jeg går i ukentlig terapi. Jeg får hjelp til å sortere tankene. Jeg har i alt for lang tid tenkt på alt jeg burde gjort annerledes. Alt jeg har gått glipp av. Samtidig som jeg har hatt en illusjon hele tiden om jeg om min datter skal finne ut av dette ilag. En dag skal vi sette oss ned og prate ut. Jeg trenger ikke noe hjelp. Hun må bare bli litt eldre først. Terapeuten ga meg et slag i magen. Hun mente jeg måtte forberede meg på at ingenting kommer til å endre seg. At hun aldri vil møte meg igjen. Dette er noe jeg må lære meg å leve med. Og at det er mitt ansvar og ingens andre. Det kommer til å bli tøft. Jævlig tøft. Men det er den eneste måten jeg kan komme meg videre i livet på. Å innse at alle valg jeg har gjort opp gjennom årene, som jeg oppriktig trodde var for det beste for min datter, har ødelagt, ikke bare mitt forhold til henne, men også hennes forhold til meg og min familie. Det er min feil at hun har gått glipp av et liv uten en biologisk far, biologisk farmor og biologiske tanter. Det er vondt å tenke på at jeg har vært en elendig pappa. En elendig omsorgs person. For jeg har hatt mye kjærlighet og omsorg å gi. Jeg vet at jeg kunne vært verdens beste pappa. Men jeg grep ikke muligheten. Jeg håper bare at hun en dag vil forstå hvor mye hun har preget livet mitt. Hvor utrolig mye hun betyr for meg og hvor glad jeg er i henne. 

Anonymkode: 0f7d7...868

[AnonymBruker]

Så bra at du går til psykolog. 

Du har ikke en egen familie å tenke på ts? 

Din datter har ikke hatt kontakt men det kan godt være hun vil ha det. Men da må du være stabil. Trygg. Med tro på fremtiden. 

Jeg synes at du hsr mye fokus på hvordan du er er den lidende og ikke hvordan du kan bli bedre. Kom ut av offer tenking og husk at du kunne tatt grep. Du kunne flyttet og skapt et liv der for 20 år siden. Du tok et valg stå for det. 

Din datter vokste dermed opp uten å kjenne deg noe særlig godt. Ok. Men det kan komme en tid hvor hun vil ønske å kjenne deg. 

Om du sender brev, skriv heller om ditt liv. Dine mål og spør hva hennes mål er. Hvordan er det å være henne.

Ikke mer jammer om pine og tristhet og anger. Det er faktisk ikke datteren din sin vekt å bære. Ta heller det med psykologen.

Hva er målene videre? Hva skjer om du flytter til deres område? Hva skjer om du bor der du er nå?

Anonymkode: 63fcc...39d

[AnonymBruker]

Veldig bra at du har søkt hjelp hos psykolog, TS. Ble helt rørt av å lese denne tråden. Kanskje litt fordi jeg har hatt et trøblete forhold selv til min egen pappa. Ikke det samme som din situasjon, men jeg og mor flyttet til en annen del av landet da jeg var 8 år. Etter det ble det gradvis mindre kontakt med min pappa, og han er en mann som har veldig problemer med å vise følelser. Penger derimot, er det ikke et problem med.
Grunnen til at jeg skriver dette er at nå som jeg er 30 forstår jeg så mye mer, og har i dag et mye bedre forhold til faren min enn tidligere. Vi gikk også glipp av å virkelig kjenne hverandre, men samtidig vet jeg at hvis jeg blir mor en dag, så gleder jeg meg til at han skal få være bestefar. 
 

Jeg tror det er viktig at du ikke gir opp din datter, men du skal respektere henne. Hun har sin egen historie, og virker som at hun ikke er klar for å dele den med deg enda. Kanskje du kan sende en melding av og til og presisere at du er der for henne og at det aldri vil endre seg. Men at du forstår at hun trenger tid. 

Bygg deg selv opp, du skal ta godt vare på deg selv nå! 

Klem til deg, TS! 

Anonymkode: 94680...099

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så bra at du går til psykolog. 

Du har ikke en egen familie å tenke på ts? 

Din datter har ikke hatt kontakt men det kan godt være hun vil ha det. Men da må du være stabil. Trygg. Med tro på fremtiden. 

Jeg synes at du hsr mye fokus på hvordan du er er den lidende og ikke hvordan du kan bli bedre. Kom ut av offer tenking og husk at du kunne tatt grep. Du kunne flyttet og skapt et liv der for 20 år siden. Du tok et valg stå for det. 

Din datter vokste dermed opp uten å kjenne deg noe særlig godt. Ok. Men det kan komme en tid hvor hun vil ønske å kjenne deg. 

Om du sender brev, skriv heller om ditt liv. Dine mål og spør hva hennes mål er. Hvordan er det å være henne.

Ikke mer jammer om pine og tristhet og anger. Det er faktisk ikke datteren din sin vekt å bære. Ta heller det med psykologen.

Hva er målene videre? Hva skjer om du flytter til deres område? Hva skjer om du bor der du er nå?

Anonymkode: 63fcc...39d

Tenkte selvfølgelig mye på å flytte over da for 20 år siden. Omstendighetene da gjorde det vanskelig. Men jeg skulle prøvd. Tenker på det hver dag. Ja jeg har tatt offerrollen i all tid. Det er det jeg jobber med å endre nå. Jeg må lære meg å akseptere at jeg ikke kan gjøre noe med fortiden. Har prøvd å fortelle om mitt liv, men det virker ikke som hun er interessert. Har sagt til henne at jeg ikke skal mase mer om å treffes. Det skal isåfall kun foregå på hennes premisser og hvis hun ønsker det. Jeg vet jeg ikke kan kreve noe som helst lengre. Jeg tenker nøye gjennom hver melding før jeg sender. Det siste jeg vil er at hun får dårlig samvittighet.

Anonymkode: 0f7d7...868