Innsett at alt er over med min datter

[AnonymBruker]

Beklager langt innlegg, men jeg har et stort behov for å fortelle min historie. Om en far som kjenner på et fryktelig savn etter sin datter.

For 20 år siden så fikk jeg en vakker datter. Jeg og moren hadde hatt et kort forhold før vi reiste til hver vår del av landet. For min del så var det ikke så store følelser involvert. Så du hun ringte meg et par måneder etter og sa at hun var gravid så var jeg klar på at jeg skulle stille opp så godt jeg kunne og selfølgelig betale farsbidrag. Hun såg nok for seg at vi skulle flytte sammen, men for meg så var det ikke aktuelt. Jeg hadde vanvittig dårlig samvittighet overfor moren, så det var viktig for meg at vi skulle ha et godt forhold med tanke på vår felles datter. Jeg reiste over så ofte jeg kunne og hadde råd de første 7-8 årene. Selv om jeg hadde dårlig økonomi, så tok jeg aldri opp temaet om vi skulle dele på reiseregningene. Det var fly og hotell. Konfliktsky som jeg var. Derfor søkte jeg heller ikke etter hjelp og i forbindelse med samværshelgene. Vi var stort sett sammen. Jeg, mor og min datter. Jeg var aldri alene med min datter. Det mente moren hun var for ung til. Det var jeg forsåvidt enig i.

Etter et par år så flyttet moren sammen med en ny mann. Jeg tenkte at det var bra. Jeg reiste fortsatt over så ofte jeg hadde råd. Vi hadde mange fantastiske helger sammen. Jeg og min datter. Men aldri alene. Ikke optimalt å ha samvær en hel helg på et lite hotellrom, men jeg skjønner jo nå at det er det jeg burde krevd. Jeg burde søkt etter hjelp. Men jeg gjorde ikke det. Det viktigste var å ha et godt forhold til mor. Det ville være det beste for datteren vår. 

Men ting skled ut etterhvert. Selv om vi avtalte helger på forhand, så opplevde jeg stadig oftere at de hadde andre planer. Bursdager og være med venner o.l. Jeg tenkte at jeg må reise oftere over for å opprettholde det gode forholdet til min datter. Derfor tok jeg mot til meg og spurte om vi skulle dele på reisekostnadene. Da ble jeg skjelt ut etter noter! I min datters og stefars nærvær. Hun slengte 200 kroner pluss noen mynter til meg. Jeg prøvde å redde situasjonen ved å gi pengene videre til min datter. 

Dagen etter skulle vår datter til en venninne. Men hun hadde fått seg mobil, så jeg kunne ringe hun og spør om hun ville møte meg. Hun er nå 9-10 år. Jeg ringte. Hun ville ikke møte meg. Så tikket det inn en melding fra hun. "Jeg hater deg! Du er ikke min pappa!" Jeg ble fullstendig knust. Det gikk opp for meg hvor naiv jeg hadde vært. Det gikk en stund før jeg såg min datter igjen...

Jeg holdt kontakt via telefon så ofte jeg kunne, men det var sjelden min datter ville prate med meg. Etter noen måneder så tok hun kontakt på msn. Jeg ble kjempeglad. Vi pratet sammen hver uke. Problemet var at hver gang jeg spurte om jeg kunne komme på besøk eller om hun ville komme på besøk til meg, så avsluttet hun samtalen. 

Når hun var ca 12 år så var jeg tilfeldigvis i hennes by i en annen anledning. Hun tok kontakt på msn. Jeg sa jeg var i byn og lurte på om jeg kunne komme på besøk. " Nei jeg vil ikke ha besøk av deg", sa hun. Jeg hørte med moren for sikkerhets skyld om det var greit at stakk innom. Og det var det. I over en time sa hun ikke et ord. Hun så ikke på meg i det hele tatt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å ta opp tråden fra msn samtalene, men det hjalp ikke. Hun satt bare å så på Ipaden sin. Dette er siste gang jeg traff min kjære datter. Og det gjør så jævlig vondt. Jeg har hver uke i 10 år nå sendt henne meldinger der jeg spør hvordan det går med henne og at jeg er glad i henne. Vi har ok kontakt, men hun vil ikke møte meg. Hun ser på stefaren sin som pappa. Det har hun nok gjort  siden hun var 8-9 år. Kanskje før også. Forstålig nok, men utroligt leit for meg. Hva hun kaller meg, vet jeg ikke.

Det har gått stort sett greit med meg, Jeg er glad for all kontakt med dattera min. Hun tar stort sett kontakt når hun trenger penger. Hver gang så lokker hun med at vi kan møtes snart, men hun har det travelt. Men jeg har gjennom alle disse åra tenkt at det kommer til å ordne seg. Hun vil treffe meg en dag. Jeg må bare være tålmodig. Men plutselig så smalt det. Jeg innså at jeg kommer aldri til å møte min datter igjen. Hun har en familie og far som hun er glad i. Hun trenger ikke meg. Tankene gikk videre til at jeg heller aldri kommer til å møte barnebarna mine når den tid kommer. Eller se hun stå som brud. Jeg vet ikke hvorfor disse tankene kom akkurat nå, Muligens de har ligget latent langt der inne hele tiden, men jeg har klart å undertrykke de. 

Jeg skrev et langt brev til ho der jeg la ut om hvordan jeg har opplevd disse 20 årene. Jeg var 100% ærlig. Jeg fortalte også at jeg skjønte at hun har hatt en farsfigur hos seg og at jeg aksepterte det. Jeg spurte også hvordan hun såg for seg fremtiden mellom meg og hun.

Hun svarte at dette er noe hun syns er veldig vanskelig og hun vet ikke hvordan hun ser for seg oss to videre. Og at hun trenger tid til å svare meg.

I en uke nå har jeg slitt med mørke tanker. Sovet maks ti timer og nesten ikke spist. Jeg har en vond mørk stein i brystet som ikke forsvinner. Jeg frykter at hun sier at hun vil bryte all kontakt. Hun trenger ikke meg i livet sitt. Jeg sliter samtidig med at alt er min feil for at det ble slik. 

Jeg forventer ikke noen svar eller råd på dette innlegget. Dette er men som selvterapi, men jeg setter pris på de som vil lese gjennom.

 

 

 

 

 

Anonymkode: 0f7d7...868

[AnonymBruker]

🤗🤗🤗🤗🤗🤗🤗🤗🤗🤗🤗🤗🤗🤗🤗

til deg

 

ikke gi opp❤️

Anonymkode: edf30...f55

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske at barnefaren her var som deg 😩❤️

Sender deg en varm klem ❤️

Anonymkode: cf2f1...744

[AnonymBruker]

Så trist! Dette var ikke hyggelig lesning.

Hun er veldig heldig som har deg! Vokst opp med en far jeg var hos annenhver helg, men han brydde seg fint lite om meg og mitt liv. Har gitt han mange sjanser til å gjøre det godt igjen, men hver gang blir jeg skuffet. Har derfor ingen kontakt i dag.

Syns du er modig og omtenksom som skriver brev til henne. Og er ærlig. Gi aldri opp, en dag vil hun forstå hvordan du har hatt det❤️ Og være takknemlig for at du ikke ga opp. 

Anonymkode: c5897...f41

[AnonymBruker]

❤️ Du har kjempet og gjort alt!

Anonymkode: 202f4...218

[Sliten&kjørt52]

Uansett hva som skjer nå, -kan jo ting endre seg over tid. Hun vokser til...

a.

[AnonymBruker]

❤️

Anonymkode: 61ed2...a0b

[Blondine]

Dette er noe mange fedre opplever, og jeg føler så med deg. Jeg er mor til to, forlot samboer men oppmuntret mine barn til samvær med far. Involverte de aldri i konflikten mellom oss. Tror nok dessverre at mor i denne situasjonen ikke har tatt ansvar og lagt til rette for samvær. Det er tragisk når dette skjer og det skjer for ofte. Faren er ofte overlatt til morens velvilje og om hun vil kan hun ødelegge forholdet mellom barn og mann dessverre. Dette er vanskelig når barnet vegrer seg for samvær med far, da lurer jeg på hvorfor datteren vegrer seg? Mor skal så sant det er tilrådelig oppmuntre barnet til samvær med far. Det er så viktig, men alle ser dessverre ikke det, og tenker ikke på barnets beste.

[AnonymBruker]

Ikke gi opp håpet, dette kan endre seg nå når hun blir mer voksen.

Jeg har tro på kontakt her.

Det er viktig at du setter ord på dette, snakke gjerne med noen andre om det også. Så du får tømt hodet og tanker.

Anonymkode: 74f4b...905

[AnonymBruker]

Vanskelig.. men hvis jeg regner ca riktig, så er hun i starten av 20-åra? Hun vil nok se annerledes på dette når hun vokser til, og ikke minst når hun blir mor selv 

Anonymkode: c431f...84a

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Blondine skrev:

Dette er noe mange fedre opplever, og jeg føler så med deg. Jeg er mor til to, forlot samboer men oppmuntret mine barn til samvær med far. Involverte de aldri i konflikten mellom oss. Tror nok dessverre at mor i denne situasjonen ikke har tatt ansvar og lagt til rette for samvær. Det er tragisk når dette skjer og det skjer for ofte. Faren er ofte overlatt til morens velvilje og om hun vil kan hun ødelegge forholdet mellom barn og mann dessverre. Dette er vanskelig når barnet vegrer seg for samvær med far, da lurer jeg på hvorfor datteren vegrer seg? Mor skal så sant det er tilrådelig oppmuntre barnet til samvær med far. Det er så viktig, men alle ser dessverre ikke det, og tenker ikke på barnets beste.

Du skriver nok mye riktig her.

Er nok endel menn som mister farsrollen sin.

Anonymkode: 74f4b...905

[AnonymBruker]

Vil bare sende deg en god klem Synes det er trist at hun ikke ser fordelene med å ha god kontakt med deg i livet sitt. Ja, hun har en stefar, men så er det noe annet å ha en ekte far også og noe man absolutt bør holde på om man kan. Det kan hende hun ikke forstår det nå, men det er mulig hun innser det etterhvert. 

Anonymkode: a3567...805

[AnonymBruker]

Du har gjort alt du kan for å få et godt forhold. Hun er tydelig preget av sin mors negative syn og omtale av deg. - Som kalles foreldrefremmedgjøring. Du får bare la henne gå når hun ikke vil ha kontakt. Kanskje hun en dag forstår når hun blir mer moden og voksen at hun er blitt manipulert og hjernevasket til å hate deg. Til da må hun bare være når hun ikke bryr seg om deg. Håper at du har andre i ditt liv som er glad i deg. 

Anonymkode: 7499a...b77

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Blondine skrev:

Dette er noe mange fedre opplever, og jeg føler så med deg. Jeg er mor til to, forlot samboer men oppmuntret mine barn til samvær med far. Involverte de aldri i konflikten mellom oss. Tror nok dessverre at mor i denne situasjonen ikke har tatt ansvar og lagt til rette for samvær. Det er tragisk når dette skjer og det skjer for ofte. Faren er ofte overlatt til morens velvilje og om hun vil kan hun ødelegge forholdet mellom barn og mann dessverre. Dette er vanskelig når barnet vegrer seg for samvær med far, da lurer jeg på hvorfor datteren vegrer seg? Mor skal så sant det er tilrådelig oppmuntre barnet til samvær med far. Det er så viktig, men alle ser dessverre ikke det, og tenker ikke på barnets beste.

Enig i dette. Min mor gjorde alt hun kunne for å ødelegge forholdet til meg og min far, men heldigvis har jeg innsett hva hun har drevet med og har i dag et svært godt forhold til min pappa og et ganske overfladisk forhold til min mor. 

Anonymkode: a3567...805

[Ponderoza]

8 minutter siden, Blondine skrev:

Dette er noe mange fedre opplever, og jeg føler så med deg. Jeg er mor til to, forlot samboer men oppmuntret mine barn til samvær med far. Involverte de aldri i konflikten mellom oss. Tror nok dessverre at mor i denne situasjonen ikke har tatt ansvar og lagt til rette for samvær. Det er tragisk når dette skjer og det skjer for ofte. Faren er ofte overlatt til morens velvilje og om hun vil kan hun ødelegge forholdet mellom barn og mann dessverre. Dette er vanskelig når barnet vegrer seg for samvær med far, da lurer jeg på hvorfor datteren vegrer seg? Mor skal så sant det er tilrådelig oppmuntre barnet til samvær med far. Det er så viktig, men alle ser dessverre ikke det, og tenker ikke på barnets beste.

TS her. Takk for svar. Jeg har selfølgelig gjort opp mine tanker om mors rolle. At hun følte seg sviktet av meg og at dette er en slags hevn. Jeg har mange eksempler på det, men jeg ville ikke at innlegget mitt skulle handle om det. Og jeg kommer heller aldri til å fortelle min datter om hvorfor jeg tror det ble som det ble.

[AnonymBruker]

Ikke gi opp håpet. Fortsett med meldinger om hvordan det går med jobb/studier/kjæreste/familie osv. en gang i blant. I hvert fall et par ganger i året. I dagens samfunn er 20-åringer ikke helt voksne. De er også i stor grad ungdom. Slutt å pushe om dere skal møtes, det fungerer jo tydligvis ikke. 

Anonymkode: be8a6...766

[AnonymBruker]

Hun er enda ung. Hadde også et anstrengt forhold til min far, snakket ikke på flere år. Men etterhvert som jeg kom utti 20 årene så modnes man mer, og jeg tok da etterhvert kontakt. Vi snakker sammen minst en gang i uken på telefon, treffes i ferier etc. Jeg og mannen fikk en datter før jul og har nå planlagt å besøke han til sommeren. Når Jeg skal gifte meg skal min far og stefar følge meg opp gulvet, for stefar betyr også mye for meg. Fortsett å opprettholde noe kontakt, når hun modnes mer vil det kanskje løse seg. Håper på det for deg, og henne. 

Anonymkode: a520a...a64

[Ponderoza]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vanskelig.. men hvis jeg regner ca riktig, så er hun i starten av 20-åra? Hun vil nok se annerledes på dette når hun vokser til, og ikke minst når hun blir mor selv 

Anonymkode: c431f...84a

Ts her. Takk for svar. Det er riktig at hun er i begynnelsen av 20 årene. Jeg har selv tenkt det du skriver, men jeg begynner å frykte det verste.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig i dette. Min mor gjorde alt hun kunne for å ødelegge forholdet til meg og min far, men heldigvis har jeg innsett hva hun har drevet med og har i dag et svært godt forhold til min pappa og et ganske overfladisk forhold til min mor. 

Anonymkode: a3567...805

Tenk så mange mødre der ute som gjør alt for å sverte barnefaren. Setter griller i hodet på barna at pappa er et ondt og dårlig menneske.

Mens far er en som vil ha kontakt, gjøre godt for sine barn. Mens mor stopper alt dette.

Anonymkode: 74f4b...905

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er enda ung. Hadde også et anstrengt forhold til min far, snakket ikke på flere år. Men etterhvert som jeg kom utti 20 årene så modnes man mer, og jeg tok da etterhvert kontakt. Vi snakker sammen minst en gang i uken på telefon, treffes i ferier etc. Jeg og mannen fikk en datter før jul og har nå planlagt å besøke han til sommeren. Når Jeg skal gifte meg skal min far og stefar følge meg opp gulvet, for stefar betyr også mye for meg. Fortsett å opprettholde noe kontakt, når hun modnes mer vil det kanskje løse seg. Håper på det for deg, og henne. 

Anonymkode: a520a...a64

Har tro på dette jeg også 🙂 

Anonymkode: 74f4b...905