På tide å tone ned diagnosehysteriet i dag.

[AnonymBruker]

Fin artikkel: http://helseatferd.no/psykiatriske-overgrep/

Skolepsykologien er utdatert på mange områder i dag.

Anonymkode: 24bc0...dd9

[AnonymBruker]

Leser stadig om personer som sier de er diagnosiert for traumer. Flere av disse tingene skjønner jeg ikke da enkelte ganger er det normalt og bli oppskaka for en periode. Jeg har opplevd masse gjennom livet. Min samtale terapeut jeg gikk til en stund sa at flere at disse er såkalte traumer, blant ble jeg slått av en kjæreste da jeg var yngre. Det har skjedd flere ting men aldri fått beskjed at dette er traumer når jeg har vært i kontakt med helsepersonell. Mye er ganske alvorlig.

Har inntrykk av at det er veldig lett og sette diagnose enten det er angst eller redsel. Det er normalt for alle og være redd til tider men ikke dermed sagt at alle har angst. For over 30 år siden sa legen til meg at jeg har angst og depresjon men har aldri fått det på papiret. Har vært sinnsykt mye opp og ned for min del mer enn det som regnes som normalt. De er visst forsiktig med hva som kommer på papiret for ikke og trigge ting eller at pasienten skal henge seg opp i diagnosen. Men i dag så vil visst mange ha dette i journalen sin. Enkelte ting skal man tydeligvis ikke forstå.

Anonymkode: 23750...c8f

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Leser stadig om personer som sier de er diagnosiert for traumer. Flere av disse tingene skjønner jeg ikke da enkelte ganger er det normalt og bli oppskaka for en periode. Jeg har opplevd masse gjennom livet. Min samtale terapeut jeg gikk til en stund sa at flere at disse er såkalte traumer, blant ble jeg slått av en kjæreste da jeg var yngre. Det har skjedd flere ting men aldri fått beskjed at dette er traumer når jeg har vært i kontakt med helsepersonell. Mye er ganske alvorlig.

Har inntrykk av at det er veldig lett og sette diagnose enten det er angst eller redsel. Det er normalt for alle og være redd til tider men ikke dermed sagt at alle har angst. For over 30 år siden sa legen til meg at jeg har angst og depresjon men har aldri fått det på papiret. Har vært sinnsykt mye opp og ned for min del mer enn det som regnes som normalt. De er visst forsiktig med hva som kommer på papiret for ikke og trigge ting eller at pasienten skal henge seg opp i diagnosen. Men i dag så vil visst mange ha dette i journalen sin. Enkelte ting skal man tydeligvis ikke forstå.

Anonymkode: 23750...c8f

Troe vi også må huske på at alle har sin historie og selvom du ikke føler at du har blitt syk av dine opplevelser så er det andre som har blitt det. 

Anonymkode: d8533...823

[CabinCruiser]

I dag har vi diagnosehysteri fordi vi er redde for at noen skal føle seg utenfor. Det er bedre å sette en diagnose på ting slik at man føler at man ikke er den eneste som har diagnoser. Men jeg tror vi har tatt det for langt. Befolkningen vår består nå av diagnoser, gjerne psykiske diagnoser, som tar over mer og mer av hverdagen. Jeg nekter å tro at folk sliter så innmari mer i dag enn for 50 år siden, og det er synd for de menneskene som har faktiske lidelser iht til sin psyke.

Jeg er interessert i sinnet og kroppen, og har tatt nok mange tester til at jeg kan stemples som ganske mange diagnoser, men det som spiller noen rolle er hvordan jeg selv lar meg håndtere ting og diktere av det. Jeg har også en medfødt sykdom som jeg aldri har affisert meg med fordi det ikke ble slått opp som noe stort, at jeg var spesiell eller hadde andre behov enn andre barn.

[AnonymBruker]

Dette er ganske interessant, synes jeg. Hvis vi ser på blant annet selvmordstall og opplevd psykisk helse blant ungdom, er det heller ikke noe som tyder på at psykdomsfokus og diagnoser og behandlinger hjelper noe særlig heller.

Anonymkode: 7ed16...255

[Silva Pluvialis]

Diagnoser blir satt for å kunne gi riktig hjelp. Uten riktig diagnose, er det vanskelig å få riktig hjelp og vanskelig å vite hvilke rettigheter man har. Dessuten kan diagnoser gi en forklaring på hvorfor man har det som man har det, og det kan gi vedkomne en bedre forståelse av seg selv samt at det kan være lettere å gjøre noe med problemet når man vet hva man må jobbe med. Om man ikke har kartlagt problemet og dermed ikke forstår seg selv, så kan det oppstå fryktelig mye forvirring. Å få en diagnose kan være å starte et sted, en begynnelse mot å bli kjent med seg selv og få mer kontakt innover. Da er det lettere å begynne å ta styringen, å bli en aktiv utøver i eget liv, ikke bare en tilskuer hvor alt skjer over hodet på én og man egentlig ikke forstår noe som helst. 
 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er ganske interessant, synes jeg. Hvis vi ser på blant annet selvmordstall og opplevd psykisk helse blant ungdom, er det heller ikke noe som tyder på at psykdomsfokus og diagnoser og behandlinger hjelper noe særlig heller.

Anonymkode: 7ed16...255

Det stemmer, men sosiale media har jo en stor skyld i de psykiske problemene.

Vi er fortsatt førsøkskaniner i psykiatrien, det har vi alltid vært. 

Det verste jo medisinindustrien, som kun skal selge piller til kronisk syke for å tjene penger. Derav psykofarma, man finner på nye diagnoser som det lages nye "medisiner" for.

Anonymkode: 24bc0...dd9

[Gran3]

 

34 minutter siden, AnonymBruker said:

Leser stadig om personer som sier de er diagnosiert for traumer.

Anonymkode: 23750...c8f

Hvor? På forum? Selvsagt vil flere diagnostisert for traumer skrive på forum. Men du kan ikke telle alle som ikke skriver at de har traumediagnose. Jeg har ingen, men jeg skriver jo selvsagt ikke om det på forum. Selvsagt vil det da virke som om mange har det, men du ser ikke alle hundretusener som ikke skriver at de ikke har traumediagnose...

Endret 14. januar 2020 av Gran3

[Callisto83]

Jeg er så enig! 

Ser det en del her inne også. En tråd som kan ta for seg noe helt normalt, som f.eks "Typen er ikke så glad i uanmeldt besøk", blir plutselig forvandlet til, "er han utredet for bipolar lidelse i fjerde ledd, grad 2 på autisme spekteret med mild grad av PTSD?"..

Det var satt litt på spissen, men likevel. Dette er ikke bra! Det fører ikke noe godt med seg på sikt å bli redusert til en diagnose, nærmest som en identitets markør. Eller permanent tilstand. Jeg ser også med bekymring på over at så mange unge gis antidepressiva. Hva gjør det med en hjerne under utvikling?

Endret 14. januar 2020 av Callisto83

[AnonymBruker]

Det er blitt trendy å ha en diagnose, men selvsagt skal vi ikke diskutere dette.

Det er også lett å bruke forskjellige diagnoser for å oppnå stønader og trygd, men selvsagt skal vi ikke diskutere dette.

 

Anonymkode: 5310c...231

[Energidronning]

veldig bra skrevet, takk! 100% enig!!! altfor mange diagnoser! det er ikke bra, ikke lagom! 

jeg anbefaler alle den svenske tommelfingerregelen: "Lagom är bäst" 

[AnonymBruker]

Det verste er jo barn, som er under utvikling i mange år. Ender opp med en merkelapp som ødelegger de for livet, gjerne proppet full av piller i årevis.

La mennesker være mennesker.

Anonymkode: 24bc0...dd9

[AnonymBruker]

1 time siden, Gorilla skrev:

Diagnoser blir satt for å kunne gi riktig hjelp. Uten riktig diagnose, er det vanskelig å få riktig hjelp og vanskelig å vite hvilke rettigheter man har. Dessuten kan diagnoser gi en forklaring på hvorfor man har det som man har det, og det kan gi vedkomne en bedre forståelse av seg selv samt at det kan være lettere å gjøre noe med problemet når man vet hva man må jobbe med. Om man ikke har kartlagt problemet og dermed ikke forstår seg selv, så kan det oppstå fryktelig mye forvirring. Å få en diagnose kan være å starte et sted, en begynnelse mot å bli kjent med seg selv og få mer kontakt innover. Da er det lettere å begynne å ta styringen, å bli en aktiv utøver i eget liv, ikke bare en tilskuer hvor alt skjer over hodet på én og man egentlig ikke forstår noe som helst. 
 

Spørsmålet er vel om alt trenger en diagnose. Jeg er 50 år, og har opplevd mye i livet mitt som i dag ville fått en eller annen diagnose på. For meg, har det vært en del av livet - oppturer og nedturer, det som gjør oss sterkere som menneske, gir oss mer selvinnsikt, men også gir oss evne til å forstå andre.

Å få en diagnose, og dermed beskjed om at "du trenger hjelp, dette klarer du ikke på egenhånd", er å frata mennesker deres evne til å selvhjelp.

Man trenger ikke en diagnose for å bli kjent med seg selv. For hver korsvei, for hver utfordring, for hver motbør, vil normalt et menneske få litt mer kunnskap om seg selv og livet. I dag er "selve livet" blitt noe man skal forskånes for. Og om man møter på denne ufyselige utfordringen som "selve livet" er, så skal det møtes som sykelig, unormalt og noe legemiddelindustrien og legestanden kan tjene penger på.

Anonymkode: b3153...d15

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er blitt trendy å ha en diagnose, men selvsagt skal vi ikke diskutere dette.

Det er også lett å bruke forskjellige diagnoser for å oppnå stønader og trygd, men selvsagt skal vi ikke diskutere dette.

 

Anonymkode: 5310c...231

Nei det er ikke lett å bruke diagnoser for å oppnå trygd. Nav ser på restarbeidsevne og funksjonsnivå,og de må ha erklæringer i hue og ræva fra leger,spesialister osv. Og det er heller ikke sånn at man bare kan stikke innom en lege,psykolog etc og få en diagnose

Anonymkode: a2ea3...389

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei det er ikke lett å bruke diagnoser for å oppnå trygd. Nav ser på restarbeidsevne og funksjonsnivå,og de må ha erklæringer i hue og ræva fra leger,spesialister osv. Og det er heller ikke sånn at man bare kan stikke innom en lege,psykolog etc og få en diagnose

Anonymkode: a2ea3...389

Jeg tror dette misbrukes i stor grad. Du tror noe annet.

Anonymkode: 5310c...231

[AnonymBruker]

En diagnose bør det bli først når det er så alvorlig at du ikke klarer å fungere normalt i hverdagen enten det er i jobb eller sosialt.

Anonymkode: 80916...e46

[AnonymBruker]

Men hvorfor i alle dager blir folk tilsynelatende bare sjukere og sjukere jo mer psykiaterne styrer betingelsene for samfunnet?

Anonymkode: 7ed16...255

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror dette misbrukes i stor grad. Du tror noe annet.

Anonymkode: 5310c...231

Du har med andre ord ikke kjennskap til systemet da du baserer din påstand på hva du tror...

Anonymkode: a2ea3...389

[Silva Pluvialis]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Spørsmålet er vel om alt trenger en diagnose. Jeg er 50 år, og har opplevd mye i livet mitt som i dag ville fått en eller annen diagnose på. For meg, har det vært en del av livet - oppturer og nedturer, det som gjør oss sterkere som menneske, gir oss mer selvinnsikt, men også gir oss evne til å forstå andre.

Å få en diagnose, og dermed beskjed om at "du trenger hjelp, dette klarer du ikke på egenhånd", er å frata mennesker deres evne til å selvhjelp.

Man trenger ikke en diagnose for å bli kjent med seg selv. For hver korsvei, for hver utfordring, for hver motbør, vil normalt et menneske få litt mer kunnskap om seg selv og livet. I dag er "selve livet" blitt noe man skal forskånes for. Og om man møter på denne ufyselige utfordringen som "selve livet" er, så skal det møtes som sykelig, unormalt og noe legemiddelindustrien og legestanden kan tjene penger på.

Anonymkode: b3153...d15

Alt trenger selvsagt ikke en diagnose, men om man har store utfordringer over tid som ikke går over, samt at disse påvirker én negativt i dagliglivet, så kan en diagnose utløse rettigheter til å kvalifisere for hjelp i spesialisthelsetjenesten. Om man klarer å hjelpe seg selv og på egenhånd kommer seg ut av problemene, så er jo det topp. Da trenger man kanskje ikke en diagnose. Men om man har et problem som vedvarer og skaper hindringer i livet og som man ikke klarer å løse selv, så trenger man jo hjelp. 

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har med andre ord ikke kjennskap til systemet da du baserer din påstand på hva du tror...

Anonymkode: a2ea3...389

Jeg har nok større kjennskap til systemet enn deg.

Anonymkode: 5310c...231