Husker du din stemor/stefar?

[AnonymBruker]

Jeg hadde en stefar fra jeg var ca 2 til 8 år. Vi tok opp kontakten igjen når jeg ble voksen. Han sier jeg er en av 'gjeldsarvingene' hans

Anonymkode: 93a1b...372

[AnonymBruker]

Jeg husker ikke kjæresten pappa hadde da jeg var liten noe særlig. De bodde bare sammen tre år og jeg var bare hos pappa i helgene så jeg husker ikke noe egentlig. Ser ikke på henne som stemor ihvertfall, kjæresten pappa fikk etter henne (og senere giftet seg med) er hun som er stemoren min. 

Anonymkode: 82dbb...c43

[moroklompen]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke gi deg? Altså.. Hvilken barnemor vil ha barnefar på nakken pga en eks som vil ha kontakt med barnet. Let It to. Barnet fortjener god stemning mellom sine foreldre, så se på deg som en tidligere "barnehagetante" heller

Anonymkode: c389e...924

Helt uenig med deg. Om dette var barnefar sin eks hadde jeg vært utrolig glad og takknemlig for at hun fortsatt ønsket kontakt og at båndet deres var helt uavhengig av eks sin relasjon til barnefar. Jeg skjønner meg ikke på voksne som skal diktere og bestemmer hvem som er viktig for ett barn.

[AnonymBruker]

2 timer siden, moroklompen skrev:

Helt uenig med deg. Om dette var barnefar sin eks hadde jeg vært utrolig glad og takknemlig for at hun fortsatt ønsket kontakt og at båndet deres var helt uavhengig av eks sin relasjon til barnefar. Jeg skjønner meg ikke på voksne som skal diktere og bestemmer hvem som er viktig for ett barn.

Jeg tenker at dette er den nye kjæresten til far som styrer så tenker at selvsagt velger barnefar kjærsten over eksen og barnemoren velger barnefars ønske over eksdamen hans

 

Anonymkode: c389e...924

[moroklompen]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at dette er den nye kjæresten til far som styrer så tenker at selvsagt velger barnefar kjærsten over eksen og barnemoren velger barnefars ønske over eksdamen hans

 

Anonymkode: c389e...924

Men ingen velger hva barnet vil først. Trist.

[AnonymBruker]

Takk for alle svar og alt av støtte! 

Jeg har vært innom mange av tankene som nevnes her.. og jeg tror jeg skal prøve å prate med far igjen, for å komme igjennom der. Han vet veldig godt hva barnet ønsker.. jeg tror bare at det dessverre er lettere for han å lukke øyne og ører og heller bare fokusere på fremtiden med hun nye. (Jeg tror også at hun styrer litt/at han ikke orker å ta ”den kampen” med henne). Men han har veldig dårlig samvittighet for alt han gjorde mot meg - så jeg har litt å gå på der. 

Det triste er at jeg har 0 tro på at forholdet til hun nye kommer til å vare.. og jeg får så vondt av tanken på hvordan det kommer til å påvirke barnet med så mange stemødre/fedre. Mor er også på 2. kjæreste etter bruddet med barnefar. Jeg ønsker så INDERLIG å ikke være en av de som forsvant.. jeg har så lyst til å være en støtte, og vise barnet at noen mennesker blir i livet uansett hva. 

Ser at noen nevner det å ta kontakt igjen når h*n blir eldre. Det har jeg også tenkt på! Jeg har også tenkt at vi kanskje kan få mer kontakt den dagen h*n blir stor nok til å få egen mobil. Da kan vi kommunisere uten at det må gå gjennom mor/far. Så det holder jeg meg litt fast i! 
 

ts

Anonymkode: 558c7...24b

[Silva Pluvialis]

Jeg vil ikke tro at barnet glemmer deg om dere var knyttet til hverandre og hadde et nært forhold. Mange barn husker godt. Om kontakten uteblir i resten av oppveksten er det ikke sikkert barnet vil huske akkurat hvordan du ser ut, men det vil sannsynligvis huske hvordan du fikk vedkomne til å føle seg og kanskje også hva dere gjorde sammen. Uansett har du etterlatt et fotavtrykk i barnets hjerte, et trygghetspunkt, noe som barnet vil kunne ta med seg i livet som noe trygt, kjærlig og godt.
 

[AnonymBruker]

42 minutter siden, moroklompen skrev:

Men ingen velger hva barnet vil først. Trist.

Er ikke uenig i det. Mitt barn har kontakt med sin forrige stefar selv om hans nye samboer ikke liker det, men jeg har forståelse for at dette ikke blir gjennomført av alle og en kan ikke forvente dette heller etter brudd. 

Og når far seier nei, moren sier hun støtter faren så bør eksen la dette ligge. De er foreldrene, respekter dem. 

Anonymkode: c389e...924

[AnonymBruker]

Jeg hadde en stemor da jeg var rundt ni. Hadde null kontakt via pappa etter bruddet, men hun kom på besøk til mamma innimellom. Ble jo mindre kontakt, men var veldig hyggelig likevel. Så flyttet hun til en annen by og etablerte seg på nytt der. Da facebook kom ble vi venner der og jeg flyttet til byen hun bodde i for å studere helt tilfeldig. Da gjenopptok vi kontakten, jeg satt barnevakt for barna hennes f.eks.

Anonymkode: 73d96...c92

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke uenig i det. Mitt barn har kontakt med sin forrige stefar selv om hans nye samboer ikke liker det, men jeg har forståelse for at dette ikke blir gjennomført av alle og en kan ikke forvente dette heller etter brudd. 

Og når far seier nei, moren sier hun støtter faren så bør eksen la dette ligge. De er foreldrene, respekter dem. 

Anonymkode: c389e...924

Helt uenig, det er strålende av TS å stå opp for dette barnet når ingen andre gjør det. Hvis ikke foreldrene klarer å sette sitt eget barn først ser jeg ingen grunn til at TS skal respektere dem mer enn det som er nødvendig for å holde sporadisk kontakt til en av dem finner ut at det kan være hyggelig for barnet at TS får møte det. Eventuelt til en av dem er i beit for barnevakt, de høres ut som typene til å handle i ren egeninteresse.

Anonymkode: 6e07b...9a9

[Sjokoladefruen]

Nja, nei, ble ikke særlig påvirket av at min stefar forsvant ut av livet. Har kontakt med han den dagen i dag, savner han veldig, det har jeg alltid gjort.

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt uenig, det er strålende av TS å stå opp for dette barnet når ingen andre gjør det. Hvis ikke foreldrene klarer å sette sitt eget barn først ser jeg ingen grunn til at TS skal respektere dem mer enn det som er nødvendig for å holde sporadisk kontakt til en av dem finner ut at det kan være hyggelig for barnet at TS får møte det. Eventuelt til en av dem er i beit for barnevakt, de høres ut som typene til å handle i ren egeninteresse.

Anonymkode: 6e07b...9a9

Ts setter barnet i fare for at barnet blir satt opp i mot sine egne foreldre. La barnet være. Vil ikke foreldrene så vil dem ikke. Barnet trenger mer fred og ro hvis foreldrene ikke godtar dette, enn kontakt med en eks. 

Anonymkode: c389e...924

[AnonymBruker]

Er som å høre meg dette ! 
 

Var gjennom et brudd med samboeren min i sommer. Han har en gutt fra et annet forhold som fylte 5 nå. 
 

Jeg var der fra han var liten baby. Behandlet han som min egen. Jeg stelte, tok nattevåk, trøstet, ga han flaske, hentet i barnehagen, jeg klemte, nusset, sa alltid hvor glad jeg var i han. Jeg stilte opp på legetimer, tannlege, sykehus opphold. Var med på en operasjon også. 
I mine øyne er han gutten min. Elsker han så høyt. 
 

Bruddet med far har gnagd på meg lenge. Vi har et felles barn sammen også. Stesønnen min har en lillebror. Så jeg trøster meg med at litt kontakt får jeg uansett på et eller annet vis. Eneste grunnen til at jeg holdt ut langt mer enn jeg burde var den gutten. For jeg visste så snart det ble slutt så fikk jeg ikke være sammen med han noe mer. 
 

Har møtt på han ved henting og levering av lillebroren. Da får jeg alltid en god klem og han spør når jeg kommer tilbake. Det som knuste meg var at han sa «Er du sint på meg?» «Nei lille venn, hvorfor tror du det?» «Pappa sier at jeg ikke før komme på besøk til deg mer.» «Selvsagt får du komme på besøk, døren min er alltid åpen. Men jeg og pappa er ikke kjærester mer og vi voksne kan bli litt sinte på hverandre da. Men jeg håper jeg og pappa kan bli venner snart slik at du kan besøke meg og lillebror ganske snart igjen.» Da nikket han og sa han savnet meg. 
 

Jeg fikk ikke gi han bursdagsgave eller julegave engang av faren. Jeg sendte de derfor til moren hans som bor et stykke unna. Hun ble veldig glad og sa at vi fikk komme på besøk når det passet oss i ferien. 
 

Grunnen til at jeg har vært så engasjert i gutten er fordi at faren selv ikke var det. Jeg tok over den rollen. Var en mer enn medmor enn stemor.
 

Jeg kommer nok alltid til å være der i bakgrunnen. Om han kommer til å huske de fine stundene sammen vet jeg ikke. Men spør han en dag han blir eldre så kommer jeg til å fortelle alt til han. Har tatt vare på alle bildene av han. Ferier, høytider og hverdager. Skal samle disse i en bok og gi det til han til konfirmasjonen tror jeg. 
 

Det er ikke barna sin skyld at steforeldre og foreldrene velger å gå fra hverandre. Barna opplever at en omsorgsperson forsvinner og det kan være veldig tøft for de. Blir noe helt annet når foreldrene skiller lag, da får de sett barna sine iallefall (med noen unntak selvsagt).  Slike rettigheter har ikke steforeldre. 
 

Hilsen stemamma (hjertemamma)

Anonymkode: a7f85...f00

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er som å høre meg dette ! 
 

Var gjennom et brudd med samboeren min i sommer. Han har en gutt fra et annet forhold som fylte 5 nå. 
 

Jeg var der fra han var liten baby. Behandlet han som min egen. Jeg stelte, tok nattevåk, trøstet, ga han flaske, hentet i barnehagen, jeg klemte, nusset, sa alltid hvor glad jeg var i han. Jeg stilte opp på legetimer, tannlege, sykehus opphold. Var med på en operasjon også. 
I mine øyne er han gutten min. Elsker han så høyt. 
 

Bruddet med far har gnagd på meg lenge. Vi har et felles barn sammen også. Stesønnen min har en lillebror. Så jeg trøster meg med at litt kontakt får jeg uansett på et eller annet vis. Eneste grunnen til at jeg holdt ut langt mer enn jeg burde var den gutten. For jeg visste så snart det ble slutt så fikk jeg ikke være sammen med han noe mer. 
 

Har møtt på han ved henting og levering av lillebroren. Da får jeg alltid en god klem og han spør når jeg kommer tilbake. Det som knuste meg var at han sa «Er du sint på meg?» «Nei lille venn, hvorfor tror du det?» «Pappa sier at jeg ikke før komme på besøk til deg mer.» «Selvsagt får du komme på besøk, døren min er alltid åpen. Men jeg og pappa er ikke kjærester mer og vi voksne kan bli litt sinte på hverandre da. Men jeg håper jeg og pappa kan bli venner snart slik at du kan besøke meg og lillebror ganske snart igjen.» Da nikket han og sa han savnet meg. 
 

Jeg fikk ikke gi han bursdagsgave eller julegave engang av faren. Jeg sendte de derfor til moren hans som bor et stykke unna. Hun ble veldig glad og sa at vi fikk komme på besøk når det passet oss i ferien. 
 

Grunnen til at jeg har vært så engasjert i gutten er fordi at faren selv ikke var det. Jeg tok over den rollen. Var en mer enn medmor enn stemor.
 

Jeg kommer nok alltid til å være der i bakgrunnen. Om han kommer til å huske de fine stundene sammen vet jeg ikke. Men spør han en dag han blir eldre så kommer jeg til å fortelle alt til han. Har tatt vare på alle bildene av han. Ferier, høytider og hverdager. Skal samle disse i en bok og gi det til han til konfirmasjonen tror jeg. 
 

Det er ikke barna sin skyld at steforeldre og foreldrene velger å gå fra hverandre. Barna opplever at en omsorgsperson forsvinner og det kan være veldig tøft for de. Blir noe helt annet når foreldrene skiller lag, da får de sett barna sine iallefall (med noen unntak selvsagt).  Slike rettigheter har ikke steforeldre. 
 

Hilsen stemamma (hjertemamma)

Anonymkode: a7f85...f00

Så trist at halvbroren ikke får ha besøk av sitt egen søsken. Vi har titt og ofte halvbroren på besøk og overnatting fordi barna ønsker det selv. 

Anonymkode: c389e...924

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så trist at halvbroren ikke får ha besøk av sitt egen søsken. Vi har titt og ofte halvbroren på besøk og overnatting fordi barna ønsker det selv. 

Anonymkode: c389e...924

Svært sjeldent de ser hverandre. Gutten bor langt unna da moren flyttet for 1 år siden og må reise med fly for å komme på besøk til han. 
Han er mest hos bestemoren for faren jobber i ukedagene. Har tilbudt meg å ha gutten mens far er på jobb slik at guttene kunne tilbringe litt mer tid sammen, men det var ikke aktuelt. Tilbudt meg å være barnevakt for å hjelpe far litt også. Han velger heller å se gutten mer sjeldent enn at jeg kan hjelpe han litt. 
Jeg jobber deltid og studerer hjemmefra. Så er mye hjemme om dagene. Gutten min har ikke full plass i barnehagen heller, så bruker å ta han litt fri de dagene jeg ikke jobber. 
Jeg vet liksom ikke hva mer jeg kan gjøre med saken. Sender gutten min på besøk i helgene og på ettermiddager slik at han får lekt med broren sin mer den lille stunden han er på besøk til faren. 

Anonymkode: a7f85...f00

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er som å høre meg dette ! 
 

Var gjennom et brudd med samboeren min i sommer. Han har en gutt fra et annet forhold som fylte 5 nå. 
 

Jeg var der fra han var liten baby. Behandlet han som min egen. Jeg stelte, tok nattevåk, trøstet, ga han flaske, hentet i barnehagen, jeg klemte, nusset, sa alltid hvor glad jeg var i han. Jeg stilte opp på legetimer, tannlege, sykehus opphold. Var med på en operasjon også. 
I mine øyne er han gutten min. Elsker han så høyt. 
 

Bruddet med far har gnagd på meg lenge. Vi har et felles barn sammen også. Stesønnen min har en lillebror. Så jeg trøster meg med at litt kontakt får jeg uansett på et eller annet vis. Eneste grunnen til at jeg holdt ut langt mer enn jeg burde var den gutten. For jeg visste så snart det ble slutt så fikk jeg ikke være sammen med han noe mer. 
 

Har møtt på han ved henting og levering av lillebroren. Da får jeg alltid en god klem og han spør når jeg kommer tilbake. Det som knuste meg var at han sa «Er du sint på meg?» «Nei lille venn, hvorfor tror du det?» «Pappa sier at jeg ikke før komme på besøk til deg mer.» «Selvsagt får du komme på besøk, døren min er alltid åpen. Men jeg og pappa er ikke kjærester mer og vi voksne kan bli litt sinte på hverandre da. Men jeg håper jeg og pappa kan bli venner snart slik at du kan besøke meg og lillebror ganske snart igjen.» Da nikket han og sa han savnet meg. 
 

Jeg fikk ikke gi han bursdagsgave eller julegave engang av faren. Jeg sendte de derfor til moren hans som bor et stykke unna. Hun ble veldig glad og sa at vi fikk komme på besøk når det passet oss i ferien. 
 

Grunnen til at jeg har vært så engasjert i gutten er fordi at faren selv ikke var det. Jeg tok over den rollen. Var en mer enn medmor enn stemor.
 

Jeg kommer nok alltid til å være der i bakgrunnen. Om han kommer til å huske de fine stundene sammen vet jeg ikke. Men spør han en dag han blir eldre så kommer jeg til å fortelle alt til han. Har tatt vare på alle bildene av han. Ferier, høytider og hverdager. Skal samle disse i en bok og gi det til han til konfirmasjonen tror jeg. 
 

Det er ikke barna sin skyld at steforeldre og foreldrene velger å gå fra hverandre. Barna opplever at en omsorgsperson forsvinner og det kan være veldig tøft for de. Blir noe helt annet når foreldrene skiller lag, da får de sett barna sine iallefall (med noen unntak selvsagt).  Slike rettigheter har ikke steforeldre. 
 

Hilsen stemamma (hjertemamma)

Anonymkode: a7f85...f00

TS

Ja, det høres veldig likt ut! Jeg gjorde det samme for dette barnet, og holdt ut i forholdet lenge pga barnet.. Jeg lagde matpakkene, leverte, henta, bakte med, kjørte på aktiviteter, trøstet, dusjet.. ALT! Jeg gjorde ALT for dette barnet.. og jeg elsket det, og savner det så innmari mye. Men det vondeste er å vite hvor mye barnet også savner meg.. når barnet fortsatt venter på at jeg skal få barn slik at h*n kan få søsken.. det knuser hjertet mitt. 

Møtte ”heldigvis” tilfeldig på far i går og spurte da om jeg og barnet ikke kunne få treffes i ny og ne.. Han var heldigvis i godt humør, og det ser ut som om jeg kanskje får litt innpass. At vi kan møtes ”tilfeldig” noen ganger... noe som bekrefter tanken om at hun nye er med på å styre dette! Men om det er sånn det må være for å få se h*n, så er det greit for meg.. 

Anonymkode: 558c7...24b

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS

Ja, det høres veldig likt ut! Jeg gjorde det samme for dette barnet, og holdt ut i forholdet lenge pga barnet.. Jeg lagde matpakkene, leverte, henta, bakte med, kjørte på aktiviteter, trøstet, dusjet.. ALT! Jeg gjorde ALT for dette barnet.. og jeg elsket det, og savner det så innmari mye. Men det vondeste er å vite hvor mye barnet også savner meg.. når barnet fortsatt venter på at jeg skal få barn slik at h*n kan få søsken.. det knuser hjertet mitt. 

Møtte ”heldigvis” tilfeldig på far i går og spurte da om jeg og barnet ikke kunne få treffes i ny og ne.. Han var heldigvis i godt humør, og det ser ut som om jeg kanskje får litt innpass. At vi kan møtes ”tilfeldig” noen ganger... noe som bekrefter tanken om at hun nye er med på å styre dette! Men om det er sånn det må være for å få se h*n, så er det greit for meg.. 

Anonymkode: 558c7...24b

Det er veldig vondt og jeg vet godt hvordan det føles. Gråter fortsatt over det «tapte» barnet. Sliter mer med det enn selveste bruddet med faren. 
Får aldri vite hvordan det går med han eller noe. Da far sa «han er ikke ditt problem lengre». Fikk heldigvis oppdateringer og bilder av moren til gutten, da vi har et godt forhold. Hjulpet henne mye med gutten de siste 5 årene. 
Håper bare ikke forholdet til guttene blir dårlig pga de ser hverandre sjeldent. 
 

Så bra at du kanskje får møtt ungen iblant. Tror jeg barnet og du har godt av ❤️ Håper jeg får sjansen snart jeg også. 

Anonymkode: a7f85...f00

[AnonymBruker]

Samboeren min var i lag med eksen sin i 2,5 år. Sønnen hans har ennå kontakt med henne på melding, men jeg hadde virkelig ikke godtatt at de hadde møttes regelmessig i virkeligheten på grunn av at jeg er 100% sikker på at hun hadde prøvd å fått han mot meg. (Hun skrev frekke meldinger om meg til sambo)  Sambo hadde nok heller ikke sagt ja til det for han vil ikke ha noe med henne å gjøre mer. 

Anonymkode: a11e1...ad0

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samboeren min var i lag med eksen sin i 2,5 år. Sønnen hans har ennå kontakt med henne på melding, men jeg hadde virkelig ikke godtatt at de hadde møttes regelmessig i virkeligheten på grunn av at jeg er 100% sikker på at hun hadde prøvd å fått han mot meg. (Hun skrev frekke meldinger om meg til sambo)  Sambo hadde nok heller ikke sagt ja til det for han vil ikke ha noe med henne å gjøre mer. 

Anonymkode: a11e1...ad0

Hva hadde barnet ønsket/trengt da? Det handler jo egentlig ikke om dere voksne. 

Anonymkode: 558c7...24b

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva hadde barnet ønsket/trengt da? Det handler jo egentlig ikke om dere voksne. 

Anonymkode: 558c7...24b

Det er DIN mening, og høres veldig fint ut i en fantasiverden. Men i den virkelige verden så går livet videre. Han kommer aldri til å få et godt forhold med meg når hun prøver å sabotere forholdet til meg og faren hans gjennom meg. 

Anonymkode: a11e1...ad0