Menn fra Marroco

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Ja det er riktig å slutshame når promiskuøsiteten er en fare for sine omgivelser og sprer smitte og sykdommer overalt slik at det blir en epidemi av kjønnsykdommer. Noen grenser er virkelig nødvendige å ha for å bevare både helse og sin psykiske selv respekt. 

Anonymkode: 15ae4...643

Gjelder dette menn også, eller bare kvinner?

Anonymkode: 562a4...a16

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Utrolig bra beskrevet! Disse mennene som gifter seg med " papirer", hvordan blir de sett på av omgivelsene i Marokko? Tror mennesker i Marokko at pengene kommer dalende fra oven i Europa, uten at de trenger å arbeide for det?

Anonymkode: f20e4...c31

Menn som satser på slik løsning er stort sett (alltid egentlig) fra familier uten verken god økonomi eller god utdanning, og det er forståelse i deres omgivelser for valget. Det kan i enkelte tilfeller også være press på å forsøke denne løsningen, for det er også familiens håp at det vil gi håp for dem alle. Om han kommer seg til Europa /USA forventer familien økonomisk støtte. Det ligger store forventninger til dette hos dem også, og alle kjenner noen som reiste til Europa /USA som nå forsørger sin familie godt. De kjenner også som regel noen som aldri ga lyd fra seg igjen, men de tror da at den personen har valgt å være egoistisk, lever i sus og dus selv, men har vist seg å være et dårlig menneske i å ikke ta seg av familien sin. Ingen tror det vil skje angående sine barn, og ja de er svært naive i forhold til hvor lett man kan tjene gode penger her. 

Som nevnt dette er ikke familier som har gode ressurser eller utdanning. De vet egentlig lite om verden, og tror ganske blindt på historier om det lette livet i Europa /USA. De som kommer tilbake med historier er jo også dem som kommer med penger, og de forteller ikke hvor vanskelig det er. De kommer jo tilbake som en helt. En redningsmann/redningskvinne for familien, en av dem som har lykkes. Neida, de soler seg i den glansen, og deler ut penger og gaver. Ofte mer enn de egentlig har råd til. Kanskje har de makset kredittkort for å være "storkar" den tiden de ser familien. Kanskje lever de under elendige forhold, og sparer hver krone til familien. Kanskje har de tydd til kriminalitet for å ikke skuffe. Det forteller de ikke. De vil jo ikke være en av dem som "lever herrens glade dager" i Europa, men ikke bryr seg om familien, og de kan liksom ikke innrømme at de kom seg til Europa, men der er livet ikke i nærheten av det de trodde. Familien har gjerne betalt penger for at han fikk den muligheten. Hatt bryllupsfest for ham og "papiret", eller iallefall hatt litt ekstra utgifter når hun er på besøk, så de ikke skal virke smålige, og hun skulle føle seg godt mottatt. 

Papirkoner er ikke bare hans vei ut av fattigdom, eller hans mulighet, det er hele familiens mulighet. 

Marokkanere ellers er ganske pragmatiske. De fordømmer ikke at folk drømmer om bedre liv. Det er en ganske stor aksept for løsningen, også blant dem som har økonomi og utdanning til å ikke trenge å tenke slik selv. De som har bedre utdanning og vet mer om at det ikke er så enkelt som mange tror sier egentlig ikke så mye om det heller. Holdningen er at de har liksom ikke rett til å ta drømmen fra folk, og hvem vet, kanskje vil akkurat den eller den være akkurat den som faktisk lykkes godt i Europa/USA. 

Middelklassen i Marokko lever ganske tett på fattige og fattigdom de også. Det er jo synlig overalt. Det er mer vanlig å ha lite penger enn mye penger. Når noen dør for eksempel er det helt vanlig, også i middelklasseområder, at naboer kommer med bidrag til å ta imot mange gjester. En kommer med noen kilo sukker, en kommer med en stor pose te, og så videre, fordi det er antatt at kostnadene vil være en tung belastning for familien. 

Her i Norge er det mer eller mindre antatt at folk har en buffer på konto, i tillegg uforutsette utgifter. I Marokko er det antatt at folk ikke har det, og derfor trår de til for hverandre. Det er også rett i de fleste tilfeller. Selv i de familier som har faste inntekter. Lønnsnivå er generelt lavt. Folk flest sliter litt med økonomien. Alle har stort sett familiemedlemmer de må hjelpe litt økonomisk, og når nærmeste familie er ganske vid har de alle ganske mange å sørge for. 

De forstår, de fordømmer ikke, men i en del tilfeller er det nok ganske mange som trekker et lettet sukk i forhold til at det ikke er dem som må gjøre dette. Det ristes litt rystet på hodet i enkelte tilfeller. Det er virkelig forskjell på papir - damer også. Noen er heldigere med dem de får napp hos enn andre, for å si det ærlig, og når desperasjon er så stor at man tar det man får... ja jeg har også hatt problemer med å skjule medlidenhet til tider. Med begge to egentlig. 

Gutt 23 gifter seg med et alkoholisert vrak på 55 år, flott sprek gutt på 25 gifter seg med kvinne som burde være med i et slikt my 500 pounds life- program, det er ikke særlig kjekt å se at det skjer.

Disse papir-forhold er ikke kjekke overhodet, men noen er verre enn andre. Definitivt! 

De virkelig rike er en helt annen rase. Om en mann fra familie med dårlig økonomi gifter seg med en dobbelt så gammel dame, en kvinne på 250 kg, et analfabet fra fjellet eller en kamel for den saks skyld, det vedrører dem ikke. 

 

 

Anonymkode: 31139...7d4

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Menn som satser på slik løsning er stort sett (alltid egentlig) fra familier uten verken god økonomi eller god utdanning, og det er forståelse i deres omgivelser for valget. Det kan i enkelte tilfeller også være press på å forsøke denne løsningen, for det er også familiens håp at det vil gi håp for dem alle. Om han kommer seg til Europa /USA forventer familien økonomisk støtte. Det ligger store forventninger til dette hos dem også, og alle kjenner noen som reiste til Europa /USA som nå forsørger sin familie godt. De kjenner også som regel noen som aldri ga lyd fra seg igjen, men de tror da at den personen har valgt å være egoistisk, lever i sus og dus selv, men har vist seg å være et dårlig menneske i å ikke ta seg av familien sin. Ingen tror det vil skje angående sine barn, og ja de er svært naive i forhold til hvor lett man kan tjene gode penger her. 

Som nevnt dette er ikke familier som har gode ressurser eller utdanning. De vet egentlig lite om verden, og tror ganske blindt på historier om det lette livet i Europa /USA. De som kommer tilbake med historier er jo også dem som kommer med penger, og de forteller ikke hvor vanskelig det er. De kommer jo tilbake som en helt. En redningsmann/redningskvinne for familien, en av dem som har lykkes. Neida, de soler seg i den glansen, og deler ut penger og gaver. Ofte mer enn de egentlig har råd til. Kanskje har de makset kredittkort for å være "storkar" den tiden de ser familien. Kanskje lever de under elendige forhold, og sparer hver krone til familien. Kanskje har de tydd til kriminalitet for å ikke skuffe. Det forteller de ikke. De vil jo ikke være en av dem som "lever herrens glade dager" i Europa, men ikke bryr seg om familien, og de kan liksom ikke innrømme at de kom seg til Europa, men der er livet ikke i nærheten av det de trodde. Familien har gjerne betalt penger for at han fikk den muligheten. Hatt bryllupsfest for ham og "papiret", eller iallefall hatt litt ekstra utgifter når hun er på besøk, så de ikke skal virke smålige, og hun skulle føle seg godt mottatt. 

Papirkoner er ikke bare hans vei ut av fattigdom, eller hans mulighet, det er hele familiens mulighet. 

Marokkanere ellers er ganske pragmatiske. De fordømmer ikke at folk drømmer om bedre liv. Det er en ganske stor aksept for løsningen, også blant dem som har økonomi og utdanning til å ikke trenge å tenke slik selv. De som har bedre utdanning og vet mer om at det ikke er så enkelt som mange tror sier egentlig ikke så mye om det heller. Holdningen er at de har liksom ikke rett til å ta drømmen fra folk, og hvem vet, kanskje vil akkurat den eller den være akkurat den som faktisk lykkes godt i Europa/USA. 

Middelklassen i Marokko lever ganske tett på fattige og fattigdom de også. Det er jo synlig overalt. Det er mer vanlig å ha lite penger enn mye penger. Når noen dør for eksempel er det helt vanlig, også i middelklasseområder, at naboer kommer med bidrag til å ta imot mange gjester. En kommer med noen kilo sukker, en kommer med en stor pose te, og så videre, fordi det er antatt at kostnadene vil være en tung belastning for familien. 

Her i Norge er det mer eller mindre antatt at folk har en buffer på konto, i tillegg uforutsette utgifter. I Marokko er det antatt at folk ikke har det, og derfor trår de til for hverandre. Det er også rett i de fleste tilfeller. Selv i de familier som har faste inntekter. Lønnsnivå er generelt lavt. Folk flest sliter litt med økonomien. Alle har stort sett familiemedlemmer de må hjelpe litt økonomisk, og når nærmeste familie er ganske vid har de alle ganske mange å sørge for. 

De forstår, de fordømmer ikke, men i en del tilfeller er det nok ganske mange som trekker et lettet sukk i forhold til at det ikke er dem som må gjøre dette. Det ristes litt rystet på hodet i enkelte tilfeller. Det er virkelig forskjell på papir - damer også. Noen er heldigere med dem de får napp hos enn andre, for å si det ærlig, og når desperasjon er så stor at man tar det man får... ja jeg har også hatt problemer med å skjule medlidenhet til tider. Med begge to egentlig. 

Gutt 23 gifter seg med et alkoholisert vrak på 55 år, flott sprek gutt på 25 gifter seg med kvinne som burde være med i et slikt my 500 pounds life- program, det er ikke særlig kjekt å se at det skjer.

Disse papir-forhold er ikke kjekke overhodet, men noen er verre enn andre. Definitivt! 

De virkelig rike er en helt annen rase. Om en mann fra familie med dårlig økonomi gifter seg med en dobbelt så gammel dame, en kvinne på 250 kg, et analfabet fra fjellet eller en kamel for den saks skyld, det vedrører dem ikke. 

 

 

Anonymkode: 31139...7d4

Er det noe generelt med disse damene som gifter seg med marokkanske menn på tross av stor aldersforskjell etc? 

Anonymkode: f20e4...c31

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det noe generelt med disse damene som gifter seg med marokkanske menn på tross av stor aldersforskjell etc? 

Anonymkode: f20e4...c31

Naive. Det sier seg selv kanskje. Bortsett fra dem som er kyniske i det selv. Likevel ikke alltid slik at kvinner som absolutt burde forstå at dette er en form for handel, på grunn av urealistisk differanse i alder og/eller utseende, gjør det. 

Samme som når menn henter seg altfor unge og altfor pene damer i Asia, og hevder at det er ekte kjærlighet, til og med at kvinner i den kulturen setter pris på at mannen er mye eldre. Tror på det selv.

Kvinner i slike situasjoner kan hevde at mannen ikke bryr seg om alder, at det bare er et tall, og det er de begge enige om, eller hevde at marokkanere liker at det er "litt å ta i". 

Det siste er forsåvidt sant til en viss grad, selv om dette er under endring. Det har vært slik i Marokko at det har vært nesten ønsket at kvinner skal ha bra med former, men yngre marokkanske menn er mer preget av hvordan kvinner presenteres som perfekte på Internett. De har Internett i Marokko også. Hjelper egentlig lite at en manns far/bestefar synes at kvinner bør være litt gode og runde, når yngre menn, som disse kvinnene gifter seg med, har andre ideer om hvordan den perfekte kvinne er. Det er dessuten forskjell på "litt god og rund" og sykelig feit. Noen av de amerikanske kvinner som finner seg menn på denne måten er ENORME. Kan knapt bevege seg rundt. Nei, det er ikke et ideal i Marokko heller! Selv om marokkanske kvinner gjerne har litt former er de ikke vant til overvekt i slik grad. De stirrer og måper. Likevel er det selvfølgelig ekte kjærlighet... 

Folk er flinke til selvbedrag, når de ønsker å tro på noe. 

Det ser man jo ofte her i Norge også. Hvem har ikke opplevd en venninne eller kamerat, eller vært der selv, at selv om absolutt alt tyder på at en person de er forelska i ikke har samme følelser tilbake, så holder de likevel fast ved at det er håp? Finner seg i alt mulig dritt, og tar de smuler de kan få, og lurer seg selv til at den andre egentlig bryr seg, og at det er håp, selv om alle beviser tyder på at det ikke er tilfelle, og andre rister på hodet og ser altfor tydelig det de selv ikke ønsker å se, og derfor lukker øynene og ører for. 

Det er ikke et fenomen kun i papirekteskap, så egentlig litt vanskelig å svare på om det er noe generelt ved disse damene. De lengter inderlig etter kjærlighet, så inderlig at de tar sjansen, og velger å ikke lytte til advarsler. Håpet og ønsket er sterkere. 

De er ikke alene om det, og de er ikke alene om at slikt fører til at de brenner seg, ender opp såret, heller. Folk drømmer om den store kjærligheten. Ønsker å tro på den. Ønsker å tro på at det er sant når en man er forelsket i selv gir signaler og ord på at det er gjensidig. Finner til og med tegn på slike signaler der det ikke er tilfelle, egentlig. Det er menneskelig. 

I slike tilfeller maler jo også den andre ut store erklæringer på kjærlighet. Løgn, men... det man ønsker å tro... 

Anonymkode: 31139...7d4

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var sammen med en marrokaner for ca 1år siden nå han var en hyggelig mann som tokk vare på meg og var veldig god i senga! 

Anonymkode: bed8d...caf

Godt å høre noe positivt.

Ts 

Anonymkode: afde9...6fd

[AnonymBruker]

On 12/3/2019 at 3:15 AM, ntrane said:

De er jo noen skikkelige hodejegere på skandinaviske kvinner

Nei holder meg nok unna

Det høres veldig fornuftig ut. 

Anonymkode: a46c8...4b8

[AnonymBruker]

På 5.12.2019 den 13.25, AnonymBruker skrev:

Godt å høre noe positivt.

Ts 

Anonymkode: afde9...6fd

Ok, om det bare er positive ting du vil høre kan jeg jo fortelle at min marokkanske mann er god i senga og veldig kjærlig i hverdagen. Han er morsom, veldig lojal og raus mot dem han er glad i. Flink på kjøkkenet. 

Jeg beklager at jeg var så negativ at jeg opplyste deg om høyst reelle farer. Som min mann sier bør jeg slutte med å bry meg og advare, og heller fokusere på at slike naive kvinner gir håp om bedre fremtid for en marokkansk familie. Han mener at jeg får se på det som en form for veldedighet, for det er uansett ikke er vits i å fortelle folk om det, ettersom folk kun lytter til råd de ønsker å høre.

Du gir ham helt rett i dette. 

Anonymkode: 31139...7d4

[AnonymBruker]

Min mann er marokkansk. Jeg syns så klart mannen min er en veldig fin mann på innsiden og utsiden, det er kultur forskjeller men vi har ikke møtt noen store hindre enda.

Vi er begge muslimer, så vi har kanskje litt annet syn på sex enn det du og denne mannen har? 
Har aldri møtt en marokkansk mann som ligger rundt eller har kjæreste uten å ha plan om å gifte seg med denne kjæresten. 
Det er nok ulikt på hvordan de er oppvokst ☺️

Men har i alle fall ikke noe dårlig å si om marokkanere, men er nok ikke helt i samme miljø som deg, om dere kun skal ha et sexuellt forhold, da ingen av våre venner eller familie medlemer har slike holdninger til sex. 

Anonymkode: e5fdf...71f

[~*Nina*~]

AnonymBruker skrev (På 4.12.2019 den 1.10):

Om du går for dette vil du få høre mye negativt. Fra mange vil det være rene fordommer, fordi han kommer fra et muslimsk land og en kultur de uansett er skeptiske til. Uten å kjenne verken land eller kulturen. 

Jeg elsker landet, jeg kjenner kulturen godt og regner Marokko som mitt andre hjemland. Jeg har bodd der også, og har planer om å bo der mye når jeg blir pensjonist. Jeg håper derfor at du ikke tar mine råd som generelle fordommer, uten egentlig kunnskap bak. 

Bakgrunnen for mine råd er at på dette feltet kjenner jeg landet og kulturen FOR godt til å la være å be kvinner stoppe seg selv i å gjøre noe som kun vil føre til problemer for dem. I landet jeg elsker er det mye fattigdom og problemer også. Såpass at jeg forstår hvor desperat mange mennesker der kan være etter å få en bedre sjanse i Europa eller USA. Jeg klarer ikke å fordømme dem fra å drømme om et bedre liv med bedre muligheter. Akkurat som jeg ikke klarer å fordømme unge asiatiske kvinner for å "ofre" seg selv til eldre menn for en bedre sjanse for seg og sin familie. 

Jeg er likevel kvinne, og det gjør meg vondt hver gang jeg treffer eller hører om kvinner som tror de har truffet den store kjærligheten, og så vet jeg at det har de ikke, og at de blir lurt på verste måte. Gir hjerte og sjel, penger og livet sitt, til menn som for en tid selger dem "kjærlighet". Som kvinne selv vet jeg hvor vondt det ville ha gjort å bli lurt slik, og jeg gremmes, skammens som menneske, når jeg hører og ser dette spillet. 

Det finnes de kvinner som går inn i det med åpne øyne. De vet at det er et spill, og at de blir forlatt, men synes tiden de får oppmerksomheten og "kjærlighet" er verdt det likevel. Kanskje synes de ikke selv bedre om seg selv enn at de tar til takke. Kanskje er de så bevisst på at uten dette spillet ville de ikke ha sjansen på en så flott mann, og de er like kyniske tilbake som han er. De får sex og har en kjæreste/ektemann, så lenge det varer. Det synes de kanskje er verdt det. 

De fleste kvinner er imidlertid ikke slik. De fleste klarer å lure seg selv til at det virkelig er kjærlighet. De ønsker å tro det så inderlig at de tror det. 

Jeg HATER å oppleve gleden og forelskelsen i øynene deres, og vite at der vil det synes smerte og fortvilelse senere. Jeg HATER å høre historiene til menn i situasjonen, der de spøker om å lukke øynene og fantasere om andre mens de har sex med kvinner som tror at de er elsket, eller at det er best å gjøre det bakfra "for å slippe gammelkvinneånde". Jeg HATER å høre om kvinner som omtales som papir, og hvor alle vet, unntatt kvinnen, at det er et spill. At mannen kanskje ikke engang liker henne, verken av utseende eller personlighet. Da skammer jeg meg over kulturen jeg også elsker, og HATER at fattigdom og fortvilelse fører til at menn og kvinner føler det nødvendig å spille slike spill, med hjertet til andre. 

La oss være ærlige! Uten fattigdom og fortvilelse er det særdeles få unge kvinner som frivillig ville ha valgt langt eldre menn, og uten fattigdom og fortvilelse hadde en 19 år gammel gutt gjerne hatt sex med kvinner på 34 år, men særdeles få ville vært seriøs angående en så voksen kvinne. Begge deler hender en sjelden gang av kjærlighet, men det hender urealistisk ofte, på grunn av at fattigdom og fortvilelse er driveren og motivasjon for det. Ikke kjærlighet! 

Ikke lur deg selv! Ikke vær en av de kvinner som reiser til Marokko med stjerner i øynene, for så å bli omtalt og behandlet dårlig. Kanskje bare bak ryggen din, men det er ikke ok. 

Du søker kjærlighet, han søker en bedre fremtid. Du vet ikke din kostnad ved det, og det vet faktisk ikke han heller. Mennene som går for dette er nøyaktig like drømmende og naive i forhold til hvor enkelt og fint livet vil bli, bare de kommer seg til Europa som kvinnene er drømmende og naive i forhold til hvilket fantastisk liv de kan få sammen. 

Tro meg, virkeligheten slår inn i både menn og kvinner i denne situasjonen. Å gi opp sitt land, sin hverdag, måten man er vant til å leve på er tungt nok om det faktisk er ekte og brennende kjærlighet som medfører en så dramatisk endring. Når det ikke engang er virkelig brennende kjærlighet bak, men urealistiske forventninger, så brister som regel begges drømmer på en stygg måte. 

Det har tatt meg mange år å tilpasse meg og lære meg deres kultur og levesett. Det har tatt meg år å finne balansen mellom at jeg er en norsk kvinne (noe som medfører tankesett og behov jeg ikke evner å endre på, om jeg forsøker aldri så hardt) og det å likevel fungere i min manns kultur. Min mann var heldigvis godt tilvendt Norges før jeg traff ham, for det er enda vanskeligere for marokkanere å tilpasse seg norsk kultur. For min del er behovet å sette grenser, så jeg får nødvendig alenetid. Vi nordmenn er ikke vant til å ha mennesker tett på oss 24/7 nærmest, eller at hele slekten er nær familie, stadig tett på, blir gjerne værende på besøk i flere dager, at det forventes å være sosial med naboer og at alle er opplyste om ditt liv og svært personlige. Likevel, det kan løses ved å trekke seg unna litt. Skape seg nødvendig rom og privatliv. Det er langt vanskeligere overgang andre veien. Fra å leve i en kultur der man er vant til å ha mennesker rundt seg hele tiden, at det skjer noe hele tiden og at alle er interessert i hva du driver med, og å slå av en prat, til å føle seg ENSOM. Ingen storfamilie som kommer innom og blir noen dager. Naboer hilser kanskje knapt. I starten kan de ikke språket engang, og vår måte å trives på, på skole og så gå hjem til seg selv og stillhet, det er for dem som å bli levende begravet i ensomhet. At de lever uten liv. 

Det er mye enklere for oss nordmenn, med våre behov, å klare å finne måter å få disse behovene dekket på i deres kultur, fordi det bare går på å selv skape mulighet til å få ro, enn det er for dem å tilpasse seg livet her, for det krever andre som ser deres behov, og er villig til å møte det. De kan ikke kreve at naboen skal bli imøtekommende og interessert i å prate eller komme inn på kaffe og mat. De kan forsøke, men vi er nordmenn, og de vil bli skuffet over avvisning så mange ganger at de vil lære å slutte med å forsøke lenge før de slutter med å føle at livet her er vanskelig og ensomt. 

Når de da har trodd sterkt på at alt ville bli så fint, bra og lett, bare de kom seg til Europa, er skuffelsen over hvor vanskelig livet her føles også desto tøffere å takle. 

Selv ikke når det er ekte kjærlighet er dette enkelt. Uten ekte kjærlighet er det så vanskelig at drømmen ofte blir et mareritt. Også for kvinnen som må takle hvor vanskelig det er for ham. 

Egentlig nesten for utfordrende selv om det er ekte kjærlighet i starten. Det skal rimelig sterk kjærlighet til for å tåle det sjokket denne overgangen er. Savnet etter alle kjente og kjære, fortvilelsen over å være så ensom, tomheten ved hvor lite LIV det er i vårt dagligliv. Slikt kan knuse selv sterk kjærlighet. 

Uten egentlig kjærlighet, men kun motivert av å komme seg til Europa og "det enkle liv, fullt av gode muligheter", sier det seg selv at det neppe blir rosa skyer. Mer sannsynlig er det at kvinnen blir søppelbøtte for hvor vanskelig det er, for hans selvforakt i det å ha følt det så nødvendig å "selge seg", og for all frustrasjon over at det å komme til Europa ikke levde opp til forventningene. 

Hadde du truffet en marokkansk mann her i Norge, som allerede hadde papirer på lovlig opphold, og som allerede hadde tilpasset seg livet her, så hadde jeg gitt tommel opp, skrevet om alt det fantastiske hans land og kultur kan tilføre deg, og jeg hadde bedt deg om å legge fordommer til side og bli kjent med den mannen og hans verdier. At du ikke måtte tro blindt på at marokkanere er kvinneundertrykkende, voldelige eller all den skremselspropaganda som finnes, oftest fra mennesker som verken kjenner landet eller kulturen. 

Det er ikke tilfellet i din situasjon, og om jeg virker negativ er det fordi jeg har sett og hørt for mye. Jeg vet for mye, har levd for tett på det i snart to tiår, til å ikke advare kvinner mot slikt. 

Ikke vær en av de naive som settes fast i slikt spill. Du vil bli ulykkelig, garantert, og han vil også bli det, uansett hvor mye han tror at dette er veien til lykke. 

Skal du gå for en marokkansk mann bør han allerede bo i Norge. Noen andre må ha tatt dritten ved tiden det tok ham å bli vant til å leve her, og lære seg å takle det. 

Går du denne veien går du den opp for en annen kvinnes lykke. Kone nr 2 kan han velge av kjærlighet, og hun trenger ikke å lide seg gjennom at han vil hate å leve her noen år, for han vil allerede være gjennom det. (Med mindre han er en av dem som går under i dette. Aldri klarer å takle det.) 

Er han fra en konservative og litt gammeldags familie er kone nr 2 mest sannsynlig marokkansk selv. Er han fra liberal familie er kone nr 2 gjerne også norsk. 

Å importere en marokkansk mann, og være kone nr 1, er et sjansespill hvor oddsen til å vinne er så dårlig at jeg aldri hadde tatt sjansen. 

Negativ... ja jeg er dessverre ytterst negativ. Er du nysgjerrig på hvordan marokkanske menn er i senga, så ha for all del sex med en. Kjør på!

DETTE opplegget med ham du har blitt kjent med, eller tilsvarende, styr unna om du har gode ønsker for fremtiden og ønsker deg selv godt. 

Hadde jeg bare visst om ett eneste eksempel på at slikt fikk lykkelig utfall hadde jeg vært mer enn villig til å være positiv. Si at det er mulig at slikt ender opp med lykke. 

Jeg kjenner ikke ett eneste eksempel på at slikt ble varig lykke. Ikke ett på nesten 20 år med dette tett på meg. 

Beklager, jeg tror ikke at en 19 årig gutt og en 34 år gammel kvinne slår den oddsen.

Tror du virkelig det selv? Om du er 100% ærlig med deg selv, tror du virkelig på det? 

Anonymkode: 31139...7d4

Hei! 

Jeg vet at dette er lenge siden nå men fant innlegget ved en tilfeldighet. Er dessverre en av de som har fått erfare alt du forteller om på smertelig vis. Prøver nå å finne ut hvordan jeg skal komme meg ut av det, men det er sannelig ikke enkelt! Så veldig glad du skrev om dette den gangen. 

[HemmeligSpion]

AnonymBruker skrev (På 3.12.2019 den 11.44):

Rasist?

Anonymkode: 963ff...aef

Dere må slutte å bruke det uttrykket for inngruppepreferanse. Dere har tømt ordet for alvorlighet. Nå er man jo rasist om man sier man liker hvitost.

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er sammen med en marrokansk mann på det tredje året og vi har det veldig fint sammen. Vi har tenkt å gifte oss og starte en familie. Gleder meg!!

 

Anonymkode: 41ee6...f31

[AnonymBruker]

Deilige

Anonymkode: 16e36...ef2