Hvorfor meg?

[AnonymBruker]

Der hadde jeg plutselig mange slurvete skrivefeil, skriver fort og føler meg fortsatt stressa av slike temaer

Anonymkode: c3427...ce0

[AnonymBruker]

På 14.11.2019 den 9.46, AnonymBruker skrev:

Jeg føler jeg blir annerledes behandlet enn andre, eller hva jeg skal si... Jeg har ingen venner, så livet mitt på jobb blir mitt sosiale liv. Her har jeg stått på og ordnet ballonger og morsomheter når kollegaer har hatt bursdager, jeg er alltid med på praten og prøver å være så sosial som mulig. Men jeg får det tydeligvis ikke til... 

Noen eksempler på hvordan jeg har det:
Jeg har som sagt vært med (og gjerne vært pådriver) for å gi de som har bursdag, i hvert fall rundt tall, litt ekstra oppmerksomhet på dagen i form av ballonger, pynte kontoret osv. Da har vi vært en hel gjeng som har hatt det veldig gøy med å pynte og ordne. Da jeg fylte rundt tall fikk jeg 2 "gratulerer med dagen a!", og thats it. Nå fylte jeg riktignok på en søndag, så det var på mandagen ett par stk husket på å gratulere meg med dagen. Ingen ballonger, ingen oppmerksomhet av noe slag. 

Jeg har en datter som tok lappen i sommer. Jeg har jo nevnt det, at hun fikk lappen og at det er rart å ha ei som nå kjører bil. Og har egentlig ikke tenkt noe mer over det. Men nå er det en av mine kollegaer hvor sønnen akkurat har tatt lappen, og det er alt vi prater om!! I lunsjen, ved kaffeautomaten, folk kommer til og med inn i kontorlandskapet til henne og spør hvordan det går med "guttungen som er ute og kjører".

En annen av mine kollegaer gikk ned litt i vekt i vår (vi begynte vel egentlig å jobbe med saken samtidig, flere av oss). Hun fikk masse oppmerksomhet i form av at alle var SÅ imponert over at hun takket nei til alt som var, at hun hadde klart å gå ned 5 kg osv osv. Jeg har nå gått ned 10 kg siden i vår, takker nei til kakestykker og alle vet jo (og ser jo) at jeg har gått ned. Men det nevnes ikke med ett ord! Ikke noe om at jeg har vært flink, ingen spørsmål om hvor mye jeg har tatt av eller noe som helst.

Dette er bare noen eksempler på hvordan jeg har det. Det virker nesten som om det er om å gjøre å ikke gi meg noe som helst oppmerksomhet. Og jeg er jo ikke en som skriker etter oppmerksomhet heller, hadde jeg hele tiden hintet om at jeg ønsket oppmerksomhet eller vært en person som higet etter det hele tiden, skulle jeg ha skjønt at de ble litt sånn "fanken heller! Gidder ikke å gi henne noe oppmerksomhet slik hun oppfører seg". Men jeg gjør jo ikke det. Jeg hadde bare syntes det hadde vært koselig om noen hadde hengt ett par ballonger på døra mi på bursdagen min, hadde spurt en gang eller to om hvordan det går med hun som er fersk sjåfør eller nevnt at de ser at jeg faktisk har gått ned en del.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men håper vel på noen trøstende ord, i stedet for tilbakemeldinger som "dette kan du sikkert for selv" eller "da er du vel ikke noen likandes person, da". For de tankene klarer jeg å finne fram til helt selv...

Anonymkode: fe53a...df2

Dette er det vanskelig å svare på uten å ha truffet deg. Men det kan være at du kan virke litt lukket og vanskelig å komme inn på. Rett og slett litt vanskelig å holde igang en samtale med. 

Jeg har det som deg. I tillegg er jeg gift med en som er helt motsatt, en som får all den oppmerksomheten du skriver om. For å ta slankeeksempelet kan det være at jeg har gått ned 15 kg og ektefellen 5kg, likevel er det bare ektefellen som får komplimenter. Jeg har blitt vant til at det er slik.

Konklusjonen min er at jeg kan virke litt kald. Det er jeg ikke uenig i. Jeg er ikke den som er overstrømmende glad når jeg treffer kollegaer, eller som alltid sier noe hyggelig til noen. Jeg er kortfattet, saklig, men blid og oppegående. Min oppgave er å ta mer plass, for jeg får aldri den plassen ellers.

Anonymkode: 8a2c1...149

[Trolljeger]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det tok jeg meg ikke nær av.. 😉

Anonymkode: 4dcf1...481

Nei, så hvordan i all verden har noen trøstende ord noen verdi?

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle gode svar og trøstende ord, det varmer ❤️ Det er både godt og vondt å høre at flere kjenner seg igjen.. Jeg tror egentlig at noen av oss bare har en slik personlighet at man har lett for å bli glemt/utelatt. Jeg ble mobbet/utestengt gjennom hele skolegangen (fra barneskolen og ut videregående), så det at jeg kan virke kald og vanskelig å komme inn på, stemmer nok ganske bra. Samtidig som jeg da prøver å åpne meg ved å være raus og snill mot alle. Og jeg gjør det ikke for å få noe tilbake, men syns samtidig at det hadde vært veldig koselig om noen tenkte på meg en gang i mellom...

Den ene datteren vår har det helt likt. Hun går på ungdomsskolen nå, og er mye mer sosial og utadvent enn meg. Men av en eller annen grunn blir hun også holdt utenfor. Hun ber inn til jentekvelder/filmkvelder/grillkvelder, og da kan hun ha en hel gjeng på besøk, Men hun blir aldri bedt tilbake... Alle de som har vært hos henne, har jentekvelder, feirer bursdager osv sammen, og da er alle bedt, unntatt datteren vår 💔 Jeg klarer heller ikke å se hva det er med henne som gjør at hun mer enn bra nok på skolen, når hun ber inn til noe, når noen har et problem (for da er det henne de går til), men hun er aldri bra nok når noen skal be noen til seg eller feire bursdager osv. Men hun har jo vært så tøff at hun har spurt rett ut hvorfor det er sånn, og da er det alltid at de ikke hadde plass til flere, eller at de ikke fikk lov av foreldrene sine å be flere enn så og så mange. Merkelig da at det alltid er henne de ikke har plass til....

TS

Anonymkode: fe53a...df2

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for alle gode svar og trøstende ord, det varmer ❤️ Det er både godt og vondt å høre at flere kjenner seg igjen.. Jeg tror egentlig at noen av oss bare har en slik personlighet at man har lett for å bli glemt/utelatt. Jeg ble mobbet/utestengt gjennom hele skolegangen (fra barneskolen og ut videregående), så det at jeg kan virke kald og vanskelig å komme inn på, stemmer nok ganske bra. Samtidig som jeg da prøver å åpne meg ved å være raus og snill mot alle. Og jeg gjør det ikke for å få noe tilbake, men syns samtidig at det hadde vært veldig koselig om noen tenkte på meg en gang i mellom...

Den ene datteren vår har det helt likt. Hun går på ungdomsskolen nå, og er mye mer sosial og utadvent enn meg. Men av en eller annen grunn blir hun også holdt utenfor. Hun ber inn til jentekvelder/filmkvelder/grillkvelder, og da kan hun ha en hel gjeng på besøk, Men hun blir aldri bedt tilbake... Alle de som har vært hos henne, har jentekvelder, feirer bursdager osv sammen, og da er alle bedt, unntatt datteren vår 💔 Jeg klarer heller ikke å se hva det er med henne som gjør at hun mer enn bra nok på skolen, når hun ber inn til noe, når noen har et problem (for da er det henne de går til), men hun er aldri bra nok når noen skal be noen til seg eller feire bursdager osv. Men hun har jo vært så tøff at hun har spurt rett ut hvorfor det er sånn, og da er det alltid at de ikke hadde plass til flere, eller at de ikke fikk lov av foreldrene sine å be flere enn så og så mange. Merkelig da at det alltid er henne de ikke har plass til....

TS

Anonymkode: fe53a...df2

Det er nok sant det du sier, det kan ha med personlighet å gjøre. Jeg har merket meg at blant mine venner er jeg den eneste som sier det jeg mener. Jeg er ikke krass og uvennlig, men jeg later ikke som når vi diskuterer. Derfor skjer det ofte at de andre nikker samstemmig mot meg om jeg har meninger litt utenom de andre, selv om jeg vet noen av dem er enig med meg. Dette vet jeg fordi det kommer fram i senere samtaler under fire øyne. Dette er jo litt på godt og vondt. Jeg blir ofte stående alene i en diskusjon.

Samtidig ser de andre at jeg er ærlig og våger å stå for noe. Det har gjort at flere kommer til meg med problemene sine, fordi de stoler på meg. De vet de får ærlige svar og at jeg ikke er enig med dem for å være snill. Men så ser jeg at ofte er det bare dette jeg er brukende til. Nå er jeg såpass voksen at sosiale media ikke er en stor del av mitt liv, men man får jo ting med seg. Flere ganger ser jeg venner tagger "alle andre" enn meg f.eks når det kommer til "hvem vil du dele denne opplevelsen med"-konkurranser.

Det gjelder også flere ting, og det er gjentagende. Kvelden før gråt de på mine skuldre og ber meg holde temaet for meg selv, før de dagen etter tagger en annen som "verdens beste". Jeg trodde man delte sorger og problemer med "verdens beste". At det bl.a er derfor at noen er verdens beste, fordi de kan stoles på. 

Jeg burde vel egentlig ikke ta meg så nær av det, men jeg må innrømme at det er litt sårt, særlig når det blir så offentlig. Hvorfor vil de ikke vise sin relasjon til meg, som jeg oppfatter de mener er god når de kommer til meg for råd og støtte?

Jeg har bekymret meg for mange venner, brukt mye energi på noen av dem, prøvd å holde dem oppe. Dette har noen ganger slitt meg ut. Nå har jeg begynt å begrense det, jeg henvender dem heller til "verdens beste" og spør om kanskje ikke de kan hjelpe? Det hjelper meg på den måten at jeg ikke sliter meg ut for noen som ikke stiller så mye opp for meg. Samtidig blir jeg jo ikke invitert oftere til morsomme ting.

Jeg skriver dette fordi jeg tenkte på jenta di. Hvordan hun også syns dette er sårt. Jeg lurer på om det kan lønne seg for henne å ikke være den som alltid er der. At de må jobbe litt for å nå henne. Samtidig må hun ta mer plass. Det er ikke lett dette. Særlig når de andre sier de ikke fikk lov til å invitere flere. Det tror jeg dessverre ikke på. Kan hun oppmuntres til å finne andre venner?

Anonymkode: 8a2c1...149

[AnonymBruker]

Mine tanker rundt dette: du har rett og slett "skjemt bort" kollegaene dine. Ingen har behøvd å løfte en finger tidligere i forbindelse med bursdager osv, for du trør jo alltid til og steller i stand noe. Hva skjer så når du fyller år? Ingenting, for folk er jo vant med å slippe å ta initiativ.

Det andre du nevner kan nok være reellt, men man legger også ekstra godt merke til slikt (og overanalyserer) når man er kommet i sånn modus som du er i nå.

Anonymkode: 5f9bf...415

[AnonymBruker]

Vet du- jeg har en kollega som deg. Og det er utrolig slitsomt! Ho misforstår alt og tar alt i værste mening. Føler hun blir urettferdig behandlet av alt og alle. 
Det VI ser er en utrolig selvsentrert person med stort markeringsbehov.... slitsomt! 

Anonymkode: bd8e9...32e

[Måbarefåsiat...]

Der jeg jobbet før, var det forskjellsbehandling. Da jeg fikk barn, hang det en halvvissen plante på døra. Da kolleger fikk barn, ble det handlet for en formue hos Fru Lyng. Jeg var den som ble sendt ut etter bakerikaker og blomster til enhver bursdag. Da jeg hadde rundt år, hadde jeg med kake selv. Jeg er ingen usynlig person, de bare likte meg ikke så godt, så ingen brydde seg. 

[AnonymBruker]

På 16.11.2019 den 10.57, Trolljeger skrev:

Nei, så hvordan i all verden har noen trøstende ord noen verdi?

Fordi folk som kommer med stygge kommentarer enten er folk som liker å trykke andre ned (finnes alltid en gruppe av de på nett) eller er personer som sliter så mye med seg selv at de bare sprer negativitet til andre. De fleste mennesker er bygd opp slik at de liker å motivere og hjelpe andre. Og det er den gruppen man bryr seg om. Fremmede folk som tar seg tid til å hjelpe folk med råd og kommer med oppmuntringer på nett- de har valgt å ta seg tid på deg og de kunne valgt å bruke tiden på noe helt annet. Selvfølgelig har det da verdi.

Mulig du blir overrasket over at fremmede mennesker faktisk har lyst til å gi andre fremmede et løft og faktisk bryr seg, men det er mange av dem. Jeg har ofte kommet med oppmuntrende råd og ord til andre på nett, fordi man enten kjenner seg igjen i noe man har opplevd selv eller fordi man ser et menneske som er på et dårlig sted. Andres erfaringer kan i tillegg  få ts til å se at flere er i samme situasjon og da vil det i seg selv ofte hjelpe. 

Anonymkode: 49238...3be