Hvorfor meg?

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg blir annerledes behandlet enn andre, eller hva jeg skal si... Jeg har ingen venner, så livet mitt på jobb blir mitt sosiale liv. Her har jeg stått på og ordnet ballonger og morsomheter når kollegaer har hatt bursdager, jeg er alltid med på praten og prøver å være så sosial som mulig. Men jeg får det tydeligvis ikke til... 

Noen eksempler på hvordan jeg har det:
Jeg har som sagt vært med (og gjerne vært pådriver) for å gi de som har bursdag, i hvert fall rundt tall, litt ekstra oppmerksomhet på dagen i form av ballonger, pynte kontoret osv. Da har vi vært en hel gjeng som har hatt det veldig gøy med å pynte og ordne. Da jeg fylte rundt tall fikk jeg 2 "gratulerer med dagen a!", og thats it. Nå fylte jeg riktignok på en søndag, så det var på mandagen ett par stk husket på å gratulere meg med dagen. Ingen ballonger, ingen oppmerksomhet av noe slag. 

Jeg har en datter som tok lappen i sommer. Jeg har jo nevnt det, at hun fikk lappen og at det er rart å ha ei som nå kjører bil. Og har egentlig ikke tenkt noe mer over det. Men nå er det en av mine kollegaer hvor sønnen akkurat har tatt lappen, og det er alt vi prater om!! I lunsjen, ved kaffeautomaten, folk kommer til og med inn i kontorlandskapet til henne og spør hvordan det går med "guttungen som er ute og kjører".

En annen av mine kollegaer gikk ned litt i vekt i vår (vi begynte vel egentlig å jobbe med saken samtidig, flere av oss). Hun fikk masse oppmerksomhet i form av at alle var SÅ imponert over at hun takket nei til alt som var, at hun hadde klart å gå ned 5 kg osv osv. Jeg har nå gått ned 10 kg siden i vår, takker nei til kakestykker og alle vet jo (og ser jo) at jeg har gått ned. Men det nevnes ikke med ett ord! Ikke noe om at jeg har vært flink, ingen spørsmål om hvor mye jeg har tatt av eller noe som helst.

Dette er bare noen eksempler på hvordan jeg har det. Det virker nesten som om det er om å gjøre å ikke gi meg noe som helst oppmerksomhet. Og jeg er jo ikke en som skriker etter oppmerksomhet heller, hadde jeg hele tiden hintet om at jeg ønsket oppmerksomhet eller vært en person som higet etter det hele tiden, skulle jeg ha skjønt at de ble litt sånn "fanken heller! Gidder ikke å gi henne noe oppmerksomhet slik hun oppfører seg". Men jeg gjør jo ikke det. Jeg hadde bare syntes det hadde vært koselig om noen hadde hengt ett par ballonger på døra mi på bursdagen min, hadde spurt en gang eller to om hvordan det går med hun som er fersk sjåfør eller nevnt at de ser at jeg faktisk har gått ned en del.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men håper vel på noen trøstende ord, i stedet for tilbakemeldinger som "dette kan du sikkert for selv" eller "da er du vel ikke noen likandes person, da". For de tankene klarer jeg å finne fram til helt selv...

Anonymkode: fe53a...df2

[AnonymBruker]

Nei, det er tydelig at kollegaene dine har et tettere forhold til hverandre enn til deg.

Hva årsaken kan være, er det jo umulig for oss andre å si.

Kan du snakke med noen om dette? Leder, eller kollega eller noen andre?

Kan det være noen sammenheng mellom hvorfor du ikke har venner utenfor jobb og på jobb?

Kan det være noe i din væremåte som gjør at folk ikke tenker på at du ønsker noe dypere involvering?

 

Eller kan det kanskje være motsatt? At når det er din bursdag, så er ikke "drakraften" for å finne på noe morsomt tilgjengelig, for det er jo deg.

At de føler de "må" snakke med kollegaen din om sønnen og kjøring, fordi de vet at hun ellers ville følt seg slik du føler deg nå. (Men det vet de ikke.)

Folk er uansett ikke tankelesere, og dersom de tror at de oppfører seg slik du ønsker og forventer, og ikke blir korrigert på det, så vil de jo bare fortsette.

Anonymkode: d1b3c...e95

[AnonymBruker]

 Jeg blir lei meg på dine sine vegne💖

Anonymkode: 04d2a...3e4

[AnonymBruker]

♥️

Anonymkode: d2ea8...702

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn🙈 Jeg har heldvigvis søstre og svigerinner som bryr seg, men ellers er jeg ofte som luft for folk! Jeg som engasjerer meg i andres bursdager og alltid tar med kake osv hvis jeg blir spurt.. Jeg har opplevd at jeg drar innom folk på runde tall med en blomst og får kommentaren «blomst fra deg??» og så gjør min svigerinne det samme og da er det «du er så omtenksom», «en velsignelse på to ben» og folk snapper det og viser at de blir så glade.. men når jeg kommer med en oppmerksomhet er det liksom «åh». Og jeg kjøper ikke noe ræl, bruker mer penger på gaver enn det min svigerinne gjør.. og tilbake får jeg ikke engang en bursdagshilsen.. 😔

Det har alltid vært sånn, og jeg vet ikke hva jeg gjør feil. Jeg er en god venn, men folk ser det ikke.. (jeg har noen få gode venner!)❤️ Er sånn at jeg gruer meg til at jeg blir 40 om ett par år.. aner ikke hvem jeg kan be eller hvem som er glad i meg, liksom. Jeg som blir så fort glad i andre. 

Anonymkode: 4dcf1...481

[AnonymBruker]

Må legge til at jeg pratet med søsteren min om dette for mange år siden. Hun sa at folk så på meg som så vellykket og pen at hun trodde folk tenkte at jeg hadde så mange, at jeg var for god for dem (liksom et høyere nivå), at jeg hadde så god selvtillit at jeg ikke trengte komplimenter. Men sannheten har vært at jeg ikke ante at jeg var noe pen, at jeg har hatt veldig dårlig selvbilde. Jeg begynner å skjønne at det bildet folk har av meg ikke stemmer med det jeg har av meg selv. Ei som jeg var så glad i hadde sagt til en annen at hun synes jeg var så raus og skjønn til å være så pen og vellykket, at jeg liksom latet som jeg ikke skjønte at jeg var et høyere nivå enn henne .. men jeg har jo aldri sett på meg selv som et høyere nivå 😔

Vi har er helt vanlig hus, ikke spesielt fint, har kjørt helt vanlige biler, jeg kommer fra en helt vanlig familie, ikke en gjeng pene og vellykkete folk,  men helt vanlige. Så jeg skjønner ikke hvorfor folk ser på meg som «et høyere nivå». Blir faktisk veldig lei meg. Men det forklarer kanskje litt at noen av oss utstråler trygghet og selvsikkerhet (uten at det stemmer), og folk tror vi har så mange og de tenker ikke at vi trenger komplimenter og oppmerksomhet vi også.. 

 

Anonymkode: 4dcf1...481

[AnonymBruker]

Jeg tror at noen mennesker går å grubler og legger mere merke til at alle andre får? Min mor er sånn, hun blir liksom så fornærmet hvis hun ikke får gratulasjoner og oppmerksomhet. Jeg er ofte den som drar i gang og baker kake til andre på bursdag. Jeg får aldri noe tilbake, men det gjør ikke noe da jeg syns det er hyggeligere å overaske andre😀

Sånn er livet, noen får mer oppmerksomhet enn andre. 

Anonymkode: efec9...7de

[AnonymBruker]

Kanskje det skyldes at du er ganske frempå på jobb og tar mye styringen? Lett for at de personene som virker mest selvsikker f.eks, blir fullstendig glemt når det gjelder små oppmerksomheter. Tror folk på en måte tror at de personene ikke trenger det like mye som andre.

Anonymkode: d120c...723

[AnonymBruker]

Selv ønsker jeg minst mulig oppmerksomhet rundt slike ting som bursdager og er bare glad for det jeg slipper. Jeg er trygg nok i meg selv og har ikke det behovet.

Jeg ønsker heller ikke å involvere meg med kollegaer privat. Unntak selvfølgelig hvis det er noen jeg får ekstremt god kjemi med men det har ikke skjedd så mange ganger. Man bruker jo masse tid på jobb så fritiden vil jeg bruke på familie og venner.

Vi har en kollega på jobb som styrer og ordner og henger seg voldsomt opp i detaljer. Det blir  altfor mye og virker så påtatt... hun har heller ikke venner privat. Det er et eller annet med det sosiale spillet hun ikke forstår og hun har en væremåte som er irriterende for flere. For å si det sånn, det siste jeg ønsker er å bli bedre kjent med henne og være med henne på fritiden. (Hadde jo aldri sagt noe til henne men kan si det her). 

Sier IKKE at det samme gjelder deg, det er jo utrolig vanskelig å vite hva det er. Men hvorfor har du ikke venner privat tror du?

Folk er forskjellige og det må man jo bare respektere.

Anonymkode: a1b42...dc7

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selv ønsker jeg minst mulig oppmerksomhet rundt slike ting som bursdager og er bare glad for det jeg slipper. Jeg er trygg nok i meg selv og har ikke det behovet.

Jeg ønsker heller ikke å involvere meg med kollegaer privat. Unntak selvfølgelig hvis det er noen jeg får ekstremt god kjemi med men det har ikke skjedd så mange ganger. Man bruker jo masse tid på jobb så fritiden vil jeg bruke på familie og venner.

Vi har en kollega på jobb som styrer og ordner og henger seg voldsomt opp i detaljer. Det blir  altfor mye og virker så påtatt... hun har heller ikke venner privat. Det er et eller annet med det sosiale spillet hun ikke forstår og hun har en væremåte som er irriterende for flere. For å si det sånn, det siste jeg ønsker er å bli bedre kjent med henne og være med henne på fritiden. (Hadde jo aldri sagt noe til henne men kan si det her). 

Sier IKKE at det samme gjelder deg, det er jo utrolig vanskelig å vite hva det er. Men hvorfor har du ikke venner privat tror du?

Folk er forskjellige og det må man jo bare respektere.

Anonymkode: a1b42...dc7

Folk er forskjellige ja.. men det blir veldig sårt når det betyr såå mye at X blir rundt tall, mens alle glemte Y sitt runde tall. Eller at X skal feires pga fullført utdannelse, mens Y ikke engang får en gratulasjon. Eller at det betyr såå mye for Z når X kommer med blomst, mens det ikke betyr så mye at Y gjorde det samme. Når det blir så tydelige og synlige forskjeller.

Noen er flinke sosialt og får seg lett venner. Andre er mer klønete og anstrengt, kan jo børe mange grunner til det, feks helsemessige utfordringer; og har mer vanskelig med å få venner, men de kan jo være et like flott menneske likevel, og ha like behov for å bli husket på, at noen ser dem og anerkjenner dem. 

Anonymkode: 4dcf1...481

[Trolljeger]

Beklager, men når jeg leser dette får jeg følelsen av at du er en meget oppmerksomhetskrevende person som overdriver hvor mye oppmerksomhet andre får og/ ikke evner å se å se den oppmerksomheten du faktisk får.

Det er godt mulig jeg tar feil, men jeg leser egentlig bare "ååh, det er så synd på meg, hvorfor gjør ikke verden noe for at jeg skal ha det bra". Jeg har vært borti altfor mange av disse gjennom diverse jobber ved siden av studiene, og på studiene. Har de også i svigerfamilien min, og de er UTROLIG slitsomme.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Trolljeger skrev:

Beklager, men når jeg leser dette får jeg følelsen av at du er en meget oppmerksomhetskrevende person som overdriver hvor mye oppmerksomhet andre får og/ ikke evner å se å se den oppmerksomheten du faktisk får.

Det er godt mulig jeg tar feil, men jeg leser egentlig bare "ååh, det er så synd på meg, hvorfor gjør ikke verden noe for at jeg skal ha det bra". Jeg har vært borti altfor mange av disse gjennom diverse jobber ved siden av studiene, og på studiene. Har de også i svigerfamilien min, og de er UTROLIG slitsomme.

Jeg tolket ikke TS sånn. 

Tvert imot, egentlig.  

Anonymkode: 4dcf1...481

[Trolljeger]

Det ser du, man tolker og leser folk forskjellig, derfor er det nærmest umulig å vite hva som er grunnen med mindre man opplever vedkommende i levende live. Likevel synes jeg det er tåpelig å spørre etter trøstende ord på nettet. De har jo ingen verdi når de kommer fra ukjente personer...

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Trolljeger skrev:

Det ser du, man tolker og leser folk forskjellig, derfor er det nærmest umulig å vite hva som er grunnen med mindre man opplever vedkommende i levende live. Likevel synes jeg det er tåpelig å spørre etter trøstende ord på nettet. De har jo ingen verdi når de kommer fra ukjente personer...

Jo, de har verdi. Jeg fikk en utrolig koselig kommentar som varmet langt inni hjertet fra en bruker her, da jeg svarte i en tråd om sykdom.
 

Men enig i at man ikke kan vite grunnen -  men det var nok heller ikke TS ute etter. Men å høre at noen kjenner seg igjen eller har medfølelse er alltid godt ☺️  

Anonymkode: 4dcf1...481

[Missk89]

Vi mennekser må lære å gi litt mere faen.. vet nøyaktig hvordan du har det, men lær deg å gi faen i at andre ikke bryr seg. Neste gang noen feirer noe, ikke pynt med ballonger eller stell i stand noe, hvorfor skal en gidde å gjøre noe for noen andre, når dem ikke gjør en dritt for deg? Fokus bort på shit folk og over på alt det du selv ønsker å gjøre/drømmer om.

[Trolljeger]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, de har verdi.

Så dersom jeg nå skriver at du er et ubrukelig og verdiløst menneske, så tar du deg nær av det?

Jeg mener åpenbart ikke dette da jeg ikke kjenner deg, men det høres søkt ut å skulle la seg påvirke av hva anonyme mennesker på internett sier til deg.

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Trolljeger skrev:

Så dersom jeg nå skriver at du er et ubrukelig og verdiløst menneske, så tar du deg nær av det?

Jeg mener åpenbart ikke dette da jeg ikke kjenner deg, men det høres søkt ut å skulle la seg påvirke av hva anonyme mennesker på internett sier til deg.

Nei, det tok jeg meg ikke nær av.. 😉

Anonymkode: 4dcf1...481

[AnonymBruker]

Hei Ts. Du skal først av alt få en klem. Du har behov for venner og for oppmerksomhet, det har vi alle sammen og det er ensomt og vondt å ikke føle seg som en del i et samfunn. 

Hva med å bruke energien din på hobby der du kan møte noen du liker? Det ser ikke ut som jobben din vil gi noe annet en trivielle hverdags samtaler

Utifra hva jeg leser.

Flink pike syndromet er det jeg ser her med forventning av klapp på skulderen og ros for usynlig arbeid. Det er fint av deg å gjøre slikt for andre, men ikke hvis du kun gjør det for å få ros. Hva er det som gjør DEG glad? Hvis du begynner å fokusere på det så vil jeg garantere at du vil letne litt og det sprer seg fort til andre. Din energi har en påvirkningskraft. 

Du nevner at du er så sosial du kan. Jeg blir litt nysgjerrig på hva du legger i det? Da tolker jeg det som du sliter litt sosialt. Her kan du få hjelp hvis du er villig til det  

 

Anonymkode: 7b518...640

[AnonymBruker]

Du får en klem av meg også TS. Jeg ville gjerne hatt en venninne som deg, jeg synes du høres raus og omtenksom ut!

Jeg opplevde noe av det samme i en venninnegjeng. Jeg tok på meg å arrangere ting for andre, for jeg liker å glede folk. Så fylte jeg 40 selv og gjett hva som skjedde. Jeg ble skikkelig lei meg, selv om jeg forutså det. Etter det tok jeg ikke på meg mer, men turte ikke helt å si rett ut hvorfor, jeg bare kom med unnskyldninger. Så fylte ei annen 40. En av de andre dro igang et voldsomt opplegg, leide lokale og bestilte mat osv. Det skulle være spleiselag, men jeg meldte meg ikke på, noe som førte til at det ble dyrere for de andre. Da jeg ble konfrontert svarte jeg at jeg ikke hadde lyst, for jubilanten har aldri gjort noe for meg.

I etterkant har jeg ikke blitt bedt på noen ting. Jeg har fremdeles litt med de å gjøre av praktiske årsaker. De prater stadig om morsomme ting de har gjort i helgen, og det er sikkert meningen at jeg skal føle meg utenfor. Jeg kjenner litt på det noen ganger, men mest av alt minner det meg om ungdomsskolen og det er deilig å ha stått opp for meg selv. Jeg har fått nye venner som er fine mennesker, men det visste ikke de gamle vennene for ingen spør hvordan jeg har det. Jeg tror de innbilte seg at jeg satt hjemme og var lei meg. 

En dag pratet en av de gamle venninnene om en konsert hun og de andre gjerne ville på, men ikke hadde fått billetter til. Jeg frydet meg litt da jeg medfølende sa at det var dumt, heldigvis hadde jeg og noen venninner fått tak i billetter og vi gledet oss veldig. Hun så ut som et spørsmålstegn, og det var innmari deilig!

Jeg skjønner hvordan du har det TS. Du er typen som liker å glede andre. Det betyr ikke at det ikke er lov til å ønske noe tilbake. Var jeg deg ville jeg begynt å si nei, for da føler du deg i det minste ikke brukt. Og så ville jeg gjort som andre her foreslår, finn en hobby som gjør at du treffer andre. Sjansen er at du da finner noen du er mer kompatibel med, pga sammenfallende interesser. 

Og så håper jeg det går bra med den nybakte sjåføren din! Det er ikke så morsomt for oss mammaer når de skal møte sin første vinter 😊

Anonymkode: 90e3d...228

[AnonymBruker]

Minner meg om da jeg husker jeg reagerte på at det aldri var noen som brukte navnet mitt av mine "venner" rundt meg. De brukte hverandres navn "Tone, kom hit da!", "Vet du hva jeg så i dag Stine?" "Lone, skal vi møtes i kveld eller?", "Mette, skal vi møtes i kveld eller?" Men ingen sa noen gang mitt navn, og jeg ble litt oppgengt i det, for jeg fant ut at i løpet flere år så var det egentlig slik, det hendte så vidt det var, men så godt som aldri.. Følte meg rimelig liten og usynlig ja..

Vet jeg var barn i eksempelt som jeg, men jeg har ofte vært usynlig jeg, i voksen alder. Har blitt mobba mye da, og eksludert. Og i senere tid har jeg jo forstått hvor mye mine foreldre ikke akkurat ga meg følelsen av å være særlig mye verdt som menneske, så jeg forstår jo at jeg sikkert ga/gri fra meg samme energi ute. En dame sa til meg "du gjemmer deg jo!", og det var nok en sannhet etter alle de årene jeg forsækte å beskytte meg fra folk. Jeg får også høre at jeg er "pen", og i andre settinger får en høre at man er "pen" så har man visst ikke problemer med noe i livet selv om en opplever mye dritt, og faktisk mer enn "de fleste" til slutt... yeah..

Anonymkode: c3427...ce0