Hvorfor er livet bare for noen?

[AnonymBruker]

Hva med å dra en tur til sydligere strøk? Sol og varme gjør underverker for psyken i disse mørke tider! 

Anonymkode: c06e9...309

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å dra en tur til sydligere strøk? Sol og varme gjør underverker for psyken i disse mørke tider! 

Anonymkode: c06e9...309

Men så skal vi tilbake...

Anonymkode: 6ee77...c24

[AnonymBruker]

Enig, livet kan være så utrolig dritt. Det hjelper nok ikke at kontrastene forsterkes når man ser at mange har det ganske bra, og da lurer man på ''hvorfor kan ikke jeg ha det sånn?'' men det er også de som putter opp en fasade, så vil tro mange skjuler mørke sannheter om at livet kan være virkelig tøft til tider.

Jeg har ikke noe fasitsvar. Det finnes lkke på livet. Man får noen år til å leve på denne planeten, og mye av de årene går til å finne ut av ting...

Men tror det hjelper å skrive ned litt hva man tenker av og til.

 

Anonymkode: dac6e...6e6

[AnonymBruker]

3 timer siden, Kvelertak skrev:

Skjønner anonymbrukeren jeg. Psykologer er ikke alltid til hjelp... 

Det verste og noe jeg ikke hadde trodd er hvor vanskelig det er å få hjelp. Som i dag/kveld har jeg det helt forjævlig. Ikke en gang trening og snakke med de jeg er glad i får meg bedre. Føler meg ødelagt og skulle hatt skikkelig hjelp for lenge siden. Jeg misunner de som får hjelp når de trenger det som mest.

Eneste som har skjedd her, er å gå å prate med forskjellig psykologer. Når jeg trenger akutt hjelp har jeg ikke fått det. Jeg har bare vært en jævla kasteball. I dag har det vært akutt. Kom til legevakt ble sendt hjem. Rett hjem til selvskading og like dårlig psykisk. Når jeg ikke klarer å bli bedre selv og ingen hjelp å få så vet jeg ikke hva annet jeg kan gjøre. Det er så jævlig vanskelig for noen.

Tror nok ikke du skjønte hva jeg mente eller grunnen til at jeg svarte AB. 

Det er tungt slik du har det. Jeg har opplevd og opplever det samme som deg. Var til legevakten for 4 uker siden fordi jeg var suicidal. Ble avvist fordi jeg hadde drukket alkohol og de sendte ambulanse til å kjøre meg hjem. Det visste jeg var livsfarlig så jeg motsatte meg dette så da ble politiet tilkalt som kjørte meg hjem med tvang. 15 min senere forsøkte jeg å ta livet mitt og endte opp på sykehus, takket være fordi min mor ante uråd og sendte min stefar hjem til meg som fant meg i sofaen. Jeg sliter med å være destruktiv hele tiden. Sitter og sliter ekstremt nå også. Jeg får hjelp, men noen ganger feiler systemet fullstendig. Og spesielt da de som ikke kjenner meg i dette systemet. Sliter med demonene mine hver dag. 

Håper du etter hvert får riktig hjelp. 

Anonymkode: 56d1c...a50

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes livet jeg har fått er bortkastet. Jeg har ikke stått opp enda for jeg har virkelig ingentig å stå opp til. Jeg tenker at folk har det bedre uten å se meg. 
Jeg var lykkelig for 2 år siden. Da var ting på vei opp som så mange ganger før. Men så går det ned igjen. Nå tar alderen meg igjen og jeg vet ikke om jeg gidder å stå på mer. 

Hva mener du med kort? Jeg vil tørke meg i rumpa med mine kort etter jeg har driti. For alt for mye påminner om at jeg ikke hører til der jeg vil høre til. 
De som er født og oppvokst i byen, av foreldre med ok og bra økonomi, blir lett kjent med nye, tar høyere utdannelse mens de allerede har bra jobber. Reiser mye til utlandet . 
 

Jeg er skikkelig norsk potet. Min familie har bodd i hjembygda i generasjoner. Mamma flyttet tilbake så fort hun fikk meg. Vi var aldri en familie som reiste til utlandet. Bodde så langt fra alt at vi ikke bare kunne sette oss på et tog til flyplassen. Alltid vært veldig redde for det nye( utenfor verden sin) og jeg ble tillært at mennesker var farlige noe som gjorde at jeg slet med å få venner. 
 

Hva gjør din egentlig når du går i ei drittljedelig bygd, men vil møte en kjæreste i utenlandske storbyer? Det er menn her som er interessert og har villet date i over et år, men de er utelukket for meg da jeg ikke vil få føre videre potetgenerasjonen. Jeg vil helst finne utenlandsk far. Og aldri komme tilbake hit . 

Anonymkode: 6ee77...c24

Men hvorfor har du ikke flyttet fra denne bygda når du trives så dårlig? 

Anonymkode: 3d58f...982

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hva med oss som ikke er den vi vil? menneskene vi vil ha i livene blir ikke der. de tilhører liksom andre. De blir i mitt liv en kort periode. men de kom ikke for å bli. Det er bare "de gamle" som blir i mitt liv, men det er ikke de jeg vil. jeg prøvde å passe inn hos dem mens vi bodde i samme område, men så reiste jeg ut og fikk meg et liv som dessverre var veldig kort. Hvorfor tiltrekker jeg meg bare de gamle? Hvorfor får jeg stort sett bare avvisninger? nå snakker jeg om arbeidsliv osv... hvorfor er jeg alltid "upopulær"? Jeg var upopulær på skolen, blandt lærerne, dette fulgte etter på videregående, på folkehøgskole..og nå tør jeg ikke engang flrøte med noen jeg liker fordi jeg er redd han skal dumpe meg fordi jeg ikke er popilær nok

Anonymkode: 6ee77...c24

Hvordan har du oppført deg mot disse vennene som bare forsvinner? 

Anonymkode: 3d58f...982

[AnonymBruker]

Jeg hadde det likt. Fortiden og nåtiden spiste meg opp. Solgte nesten alt jeg eide og begynte med blanke ark i utlandet  

Forstår at det ikke er løsningen for alle, men det funka fjell her. Var suicidal og innlagt mye på hjemstedet. Har vært takknemlig for livet i to år i strekk nå, her i utlandet. 

Poenget mitt med å si dette er ikke at alle bør flytte langt bort, men at når ting føles poengløst uansett kan det være godt å gjøre noe litt crazy (så lenge det ikke er potensielt skadelig for seg selv eller andre)  

Anonymkode: 40123...7e8

[Gjest Warrior]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å dra en tur til sydligere strøk? Sol og varme gjør underverker for psyken i disse mørke tider! 

Anonymkode: c06e9...309

Ja det hadde vært herlig. 

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror nok ikke du skjønte hva jeg mente eller grunnen til at jeg svarte AB. 

Det er tungt slik du har det. Jeg har opplevd og opplever det samme som deg. Var til legevakten for 4 uker siden fordi jeg var suicidal. Ble avvist fordi jeg hadde drukket alkohol og de sendte ambulanse til å kjøre meg hjem. Det visste jeg var livsfarlig så jeg motsatte meg dette så da ble politiet tilkalt som kjørte meg hjem med tvang. 15 min senere forsøkte jeg å ta livet mitt og endte opp på sykehus, takket være fordi min mor ante uråd og sendte min stefar hjem til meg som fant meg i sofaen. Jeg sliter med å være destruktiv hele tiden. Sitter og sliter ekstremt nå også. Jeg får hjelp, men noen ganger feiler systemet fullstendig. Og spesielt da de som ikke kjenner meg i dette systemet. Sliter med demonene mine hver dag. 

Håper du etter hvert får riktig hjelp. 

Anonymkode: 56d1c...a50

Det er helt på trynet at de behandler folk sånn. Må ligge der halvdød eller overdose for å få hjelp. Har lyst å få hjelp så jeg kan leve videre. Vil liksom ikke forsvinne fra alle jeg er glad i, men når det går utover de også føler jeg meg bare fæl og får lyst å forsvinne så de får fred og ikke må se meg sånn.

Alt hadde vært så mye enklere hvis folk hadde fått hjelp når de trenger det. 

Jeg er ikke så sterk psykisk som folk tror.

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde det likt. Fortiden og nåtiden spiste meg opp. Solgte nesten alt jeg eide og begynte med blanke ark i utlandet  

Forstår at det ikke er løsningen for alle, men det funka fjell her. Var suicidal og innlagt mye på hjemstedet. Har vært takknemlig for livet i to år i strekk nå, her i utlandet. 

Poenget mitt med å si dette er ikke at alle bør flytte langt bort, men at når ting føles poengløst uansett kan det være godt å gjøre noe litt crazy (så lenge det ikke er potensielt skadelig for seg selv eller andre)  

Anonymkode: 40123...7e8

De fleste norske gjør ikke slik. Alle lever på «gresset er ikke grønnere.....» og holder seg der de er, for det er tryggest. 
 

Anonymkode: 6ee77...c24

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig, livet kan være så utrolig dritt. Det hjelper nok ikke at kontrastene forsterkes når man ser at mange har det ganske bra, og da lurer man på ''hvorfor kan ikke jeg ha det sånn?'' men det er også de som putter opp en fasade, så vil tro mange skjuler mørke sannheter om at livet kan være virkelig tøft til tider.

Jeg har ikke noe fasitsvar. Det finnes lkke på livet. Man får noen år til å leve på denne planeten, og mye av de årene går til å finne ut av ting...

Men tror det hjelper å skrive ned litt hva man tenker av og til.

 

Anonymkode: dac6e...6e6

Noe stemmer her. For mye av livet går bort til å finne ut av ting. Talentløst 

Anonymkode: 6ee77...c24

[Tara,090]

På 1.11.2019 den 15.48, AnonymBruker skrev:

Livet valgte deg til å være deg fordi du var sterk nok til å klare det. Det betyr ikke at du må gjøre alt alene eller er alene. Hva trenger du akkurat nå?

Anonymkode: f8fcb...a88

Det er det verste jeg har hørt? For får folk fra sånne teite tekster? Nei, det stemmer ikke overhodet, det er derfor folk tar selvmord. De klarer ikke alltid det de har fått og skal gå gjennom.

[Tara,090]

På 1.11.2019 den 15.59, Kvelertak skrev:

Eneste jeg trenger er noen ukers pause fra faenskap og dritt. Bli frisk. Få sjansen til det. Ikke min feil at det skjedde noe som ødela meg psykisk. Likevel blir jeg og de rundt meg straffet for det. Andre får leve godt uten noe problem. Hvorfor kan ikke alle det. Her får jeg ikke sjans til å bli bedre før noe nytt og tøft skjer. Hele høsten har gått til helvete. Når dette skjer gang på gang så lurer jeg på hvorfor livet er sånn. Noen skal få alt tøft, andre får leve godt. Hvorfor kan ikke alle få leve godt. Det går ikke an å leve sånn til du blir gammel. Ikke minst dårlige samvittigheten for at jeg er sånn og det går utover folk jeg er glad i. Går bare ikke når man er så utslitt. 

Jeg føler meg deg. skjedde noe drit med meg like før sommer fysisk, jeg trodde jeg skulle dø, ble fraktet til sykehuset. Tenk: jeg har ALDRI mitt liv vært syk og når dette duket opp så var jeg syk i 3 mnd uten mellomrom, dette har gjort at jeg må kutte ut mye ting. Og har nå brukt om 8 liv av 9. Jeg blir aldri helt frisk fra dette. Det som skjedde var at jeg drakk noe jeg trodde var helt ufrarlig, men det visste seg at flere mennesker har død av det, det innholder mye caffine også, flaks at jeg lever akkurat nå, vet ikke hva tiden vil bringe. Men mitt beste tips er å være forsiktig å ta dine egene valg du vet er bra, ikke gjør det fordi folk gjør det og fordi folk sier det er trygt. Gjør din egen søk og hold deg unna alt som kan gå galt. Om du har dårlig energi av der du bor, prøv å flytt om du har muligheten til det. Prøv å kontrollere stress så mye du kan, og kutt ut mennesker som gir deg dårlige energier og sett dem på pause, du kommer først. 

[AnonymBruker]

Det har allerede blitt sagt at livet inneholder både fine og dårlige ting, og sånn er det for de aller fleste av oss. Ikke tro at du vet hvordan andre har det ut i fra den fasaden du ser.  Det er mye sant i at "det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det". Nå er jeg en godt voksen dame som synes jeg har hatt et godt liv, men jeg har hatt min andel av vanskelige og vonde ting. Hvis jeg bare skulle fokusert på de negative tingene som har skjedd meg så ville faktisk livet mitt fremstått som den reneste tragedie. Jeg kjenner et par stykker som bare har opplevd en brøkdel av hva jeg har gjort, men som syter og klager over det stadig vekk. De skylder på hendelser i fortiden for å slippe å ta ansvar for nåtiden, og evner ikke å se hvor bra de kunne ha det nå hvis de bare kunne innse at fortiden kan ingen endre. Fokuset må jo være nåtid og fremtid!  Mine "traumer" er blitt til erfaringer, mens de får sine "traumer" til å bli et slags livsvarig fengsel...

 

Anonymkode: 03080...a90

[Gjest Warrior]

Jeg vet fortiden ikke kan endres, men skulle ønske det ikke skjedde tøffe ting så ofte. Får liksom alt mulig fælt som jeg ikke takler så bra kastet mot meg hele tiden. Jeg er svak psykisk og klarer bare ikke bli sterkere.

Jeg føler meg også traumatisert for det som har skjedd tidligere og det gjør at jeg ikke takler ting så bra.

Er også så sliten av å ikke få skikkelig hjelp, må klare alt selv når jeg ikke klarer det, bare er en kasteball. Når det er akutt og jeg kommer til legevakt så blir jeg sendt hjem. Skjedde i helga også. Rett hjem til selvskading. Hatt vondt siden da.

Politiet måtte jo sette meg i håndjern og tvinge meg til legevakt for det var så ille en gang. Ble sendt hjem samme kveld. Selv om jeg hadde skadet meg selv. 

Mister litt trua på at jeg noen gang blir bedre. Tror det bare blir verre med åra. Det er i alle fall det som har skjedd til nå. Verre og verre. Trening skal jo også være så godt for psyken, men det biter jo ikke på meg mer når ting er så tøft likevel. Dagene går i trening, familien, venner, være sosial, og en hel drøss med fæle tanker, angst, depresjon og helvete. Som ødelegger meg siden det er så sterkt. Snart mister jeg vel alt og alle. Siden jeg ødelegger folk når de ser meg sånn.

Nei dette livet er ikke for alle. 

[AnonymBruker]

På 1.11.2019 den 15.59, Kvelertak skrev:

Eneste jeg trenger er noen ukers pause fra faenskap og dritt. Bli frisk. Få sjansen til det. Ikke min feil at det skjedde noe som ødela meg psykisk. Likevel blir jeg og de rundt meg straffet for det. Andre får leve godt uten noe problem. Hvorfor kan ikke alle det. Her får jeg ikke sjans til å bli bedre før noe nytt og tøft skjer. Hele høsten har gått til helvete. Når dette skjer gang på gang så lurer jeg på hvorfor livet er sånn. Noen skal få alt tøft, andre får leve godt. Hvorfor kan ikke alle få leve godt. Det går ikke an å leve sånn til du blir gammel. Ikke minst dårlige samvittigheten for at jeg er sånn og det går utover folk jeg er glad i. Går bare ikke når man er så utslitt. 

Du må komme deg ut av offerrollen, alt er tydeligvis alle andre sin skyld.....

Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Anonymkode: a7bf4...ae9

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Kvelertak skrev:

Dagene går i trening, familien, venner, være sosial, og en hel drøss med fæle tanker, angst, depresjon og helvete. Som ødelegger meg siden det er så sterkt. Snart mister jeg vel alt og alle. Siden jeg ødelegger folk når de ser meg sånn.

Nei dette livet er ikke for alle. 

Du er frisk nok til å rene, du har familie og venner. Skjønner at det ikke er alt, men du har jo faktisk ganske mye i livet ditt. Vet ikke hvorfor du er deprimert, men du må nesten nyte det du har i stedet for å være misfornøyd med det du ikke har. 

Sier ikke at det er lett å bli kvitt de vonde tankene, men klart man lever i et helvete om man ikke setter pris på det man faktisk har og kun tenker på det negative.  

Anonymkode: c7b1e...464

[Miklo Velka]

1 minutt siden, Kvelertak said:

Mister litt trua på at jeg noen gang blir bedre. Tror det bare blir verre med åra. Det er i alle fall det som har skjedd til nå. Verre og verre. Trening skal jo også være så godt for psyken, men det biter jo ikke på meg mer når ting er så tøft likevel. Dagene går i trening, familien, venner, være sosial, og en hel drøss med fæle tanker, angst, depresjon og helvete. Som ødelegger meg siden det er så sterkt. Snart mister jeg vel alt og alle. Siden jeg ødelegger folk når de ser meg sånn.

Nei dette livet er ikke for alle. 

Jeg føler faktisk at jeg forstår akkurat hva du mener, og når man er på et sånt sted så er man som regel ikke veldig mottagelig for råd fra andre. Man tror det kanskje, for man vil jo være det, men hodet sier nei, og slipper ikke inn det som kan gi deg tilbake kontrollen. 

Når tankene får lov til å utfolde seg helt fritt så åpner de opp for andre, og lignende, tanker, til å bli med på festen. Det blir litt som en hjemme-alene-fest som går litt over styr, hvor det kommer noen eldre ungdommer og tar kommandoen. Det gjelder bare å ta tilbake eierskapet til sitt eget sinn. Man må sette ned foten, fokusere, og ta tilbake kontrollen. Ikke la de kjøre rundt med deg. Si i mot de, og om de ikke gir seg, så setter du hardt mot hardt. Du er herre over deg selv, du må bare tro på det. Eie det.

Start med å forsøke å tenke positive tanker. Tenk på de virkelig gode minnene og stundene, og kun det. "Go to your happy place", sier man ofte på film og tv, og det er faktisk ikke tull. Ikke la tankene dra deg over på andre ting. De vil forsøke, for de merker at du er i ferd med å ta tilbake kontrollen. Litt etter litt. Om tankene dine sier negative ting om eller til deg, så fortell deg selv at de lyver. Ikke hør på de. De forsøker bare å få deg i ubalanse, slik at de kan kjøre rundt med deg, og gjøre som de vil.

Du må bare huske at de er der for å skade deg. Det er deres eneste formål. Farene som du forsøker å beskytte deg mot er der, men du beskytter deg mot feil farer. De er bare kamuflerte, undercover, for at de trenger at du stoler på de, og tror på det som de sier til deg. Gjør de ikke det så dør de, og dine tanker forsøker også bare å overleve, og beskytte seg mot farer, akkurat som deg. Men du er sterkere enn de, ikke tro noe annet.

[Gjest Warrior]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må komme deg ut av offerrollen, alt er tydeligvis alle andre sin skyld.....

Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Anonymkode: a7bf4...ae9

Nei jeg har aldri ment det er alle andre sin skyld. Eneste jeg ikke forstår er hvorfor noen får så lett hjelp, mens andre ikke får. Hvorfor noen får et hardt spark ned i mørket igjen når livet begynner å gå bedre. Det gikk så mye bedre i vår og i sommer. Jeg var lykkelig. Så kom høsten, og det var en grei start på den. Helt til livet ga meg et kraftig spark i magen og rett ned i mørket. Jeg skjønner det bare ikke. Jeg blir bare så sliten når jeg ikke kommer ut av det. S

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er frisk nok til å rene, du har familie og venner. Skjønner at det ikke er alt, men du har jo faktisk ganske mye i livet ditt. Vet ikke hvorfor du er deprimert, men du må nesten nyte det du har i stedet for å være misfornøyd med det du ikke har. 

Sier ikke at det er lett å bli kvitt de vonde tankene, men klart man lever i et helvete om man ikke setter pris på det man faktisk har og kun tenker på det negative.  

Anonymkode: c7b1e...464

Jeg nyter det jeg har, og trenger ikke annet enn å bli frisk psykisk. Likevel skjer det alltid noe, i tillegg til at jeg ikke klarer å glemme det som har skjedd. Klarer ikke å bli frisk på egenhånd og det er så frustrerende.