Hvorfor er livet bare for noen?

[Silva Pluvialis]

18 timer siden, Kvelertak skrev:

Eneste jeg trenger er noen ukers pause fra faenskap og dritt. Bli frisk. Få sjansen til det. Ikke min feil at det skjedde noe som ødela meg psykisk. Likevel blir jeg og de rundt meg straffet for det. Andre får leve godt uten noe problem. Hvorfor kan ikke alle det. Her får jeg ikke sjans til å bli bedre før noe nytt og tøft skjer. Hele høsten har gått til helvete. Når dette skjer gang på gang så lurer jeg på hvorfor livet er sånn. Noen skal få alt tøft, andre får leve godt. Hvorfor kan ikke alle få leve godt. Det går ikke an å leve sånn til du blir gammel. Ikke minst dårlige samvittigheten for at jeg er sånn og det går utover folk jeg er glad i. Går bare ikke når man er så utslitt. 

Leit å høre at du har det vondt. Det er ufortjent og trist, og det er lov å være lei seg og sørge over det som skjedde. Samtidig er det ikke sikkert alle du møter har det bra de heller. Mange er flinke til å skjule hvordan de egentlig har det. Kanskje du omgås noen som har gått gjennom det samme som deg men uten å si noe om det? 
Vet ikke om det er noe trøst, men du er ikke alene om å ha det slik selv om det føles sånn. 

[AnonymBruker]

Det er vel ingen mening med det. Og ingen vet grunnen til at noen får alt tenkelig dritt, og andre får svært lite.

Jeg skulle oppriktig ønske jeg aldri var blitt født. Er oppvokst med grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold. Begge foreldrene mine var onde, det startet fra jeg var baby, kjærlighet og omsorg var ikke eksisterende. Kom meg vekk da jeg var 16 år. Har mange fysiske sykdommer, men har da jobbet noen år, studert, og kjempet og kjempet. Men blitt slått ned så mange ganger. Alle mennesker jeg har sluppet inn i livet, svikter. Og den delen av familien som ikke var mine foreldre. Nå er jeg så fysisk syk, at jeg er stort sett bare i mitt hjem. Men jeg har en hobby, jeg har 2 venner. Og jeg prøver å finne det positive i ting. Men dagene går jo veldig opp og ned. Og jeg lever jo og i håp om å bli bedre av mine sykdommer. Så jeg kan få gjort mer av det jeg elsker, jeg elsker å trene, og det har vært min form for terapi siden jeg var barn. Og det er vel derfor man lever videre, håpet om at det skal bli bedre.

Anonymkode: 13329...7ae

[AnonymBruker]

Har dere vurdert Modum Bad? 🥰

Anonymkode: 6b2de...6e3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel ingen mening med det. Og ingen vet grunnen til at noen får alt tenkelig dritt, og andre får svært lite.

Jeg skulle oppriktig ønske jeg aldri var blitt født. Er oppvokst med grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold. Begge foreldrene mine var onde, det startet fra jeg var baby, kjærlighet og omsorg var ikke eksisterende. Kom meg vekk da jeg var 16 år. Har mange fysiske sykdommer, men har da jobbet noen år, studert, og kjempet og kjempet. Men blitt slått ned så mange ganger. Alle mennesker jeg har sluppet inn i livet, svikter. Og den delen av familien som ikke var mine foreldre. Nå er jeg så fysisk syk, at jeg er stort sett bare i mitt hjem. Men jeg har en hobby, jeg har 2 venner. Og jeg prøver å finne det positive i ting. Men dagene går jo veldig opp og ned. Og jeg lever jo og i håp om å bli bedre av mine sykdommer. Så jeg kan få gjort mer av det jeg elsker, jeg elsker å trene, og det har vært min form for terapi siden jeg var barn. Og det er vel derfor man lever videre, håpet om at det skal bli bedre.

Anonymkode: 13329...7ae

Har du vurdert Modum?🥰

Anonymkode: 6b2de...6e3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel ingen mening med det. Og ingen vet grunnen til at noen får alt tenkelig dritt, og andre får svært lite.

Jeg skulle oppriktig ønske jeg aldri var blitt født. Er oppvokst med grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold. Begge foreldrene mine var onde, det startet fra jeg var baby, kjærlighet og omsorg var ikke eksisterende. Kom meg vekk da jeg var 16 år. Har mange fysiske sykdommer, men har da jobbet noen år, studert, og kjempet og kjempet. Men blitt slått ned så mange ganger. Alle mennesker jeg har sluppet inn i livet, svikter. Og den delen av familien som ikke var mine foreldre. Nå er jeg så fysisk syk, at jeg er stort sett bare i mitt hjem. Men jeg har en hobby, jeg har 2 venner. Og jeg prøver å finne det positive i ting. Men dagene går jo veldig opp og ned. Og jeg lever jo og i håp om å bli bedre av mine sykdommer. Så jeg kan få gjort mer av det jeg elsker, jeg elsker å trene, og det har vært min form for terapi siden jeg var barn. Og det er vel derfor man lever videre, håpet om at det skal bli bedre.

Anonymkode: 13329...7ae

Trist å lese om oppveksten. Jeg har det litt lignende. Har du kuttet kontakten med familien? Eller treffer du dem enda og får mer dritt fra dem? Er de fysiske problemene dine pga oppveksten? Eller var det tilfeldig? Kan du komme deg ut av dem?

Anonymkode: 06ad2...daf

[Miklo Velka]

On 11/1/2019 at 3:45 PM, Kvelertak said:

Hva faen er poenget? 

Det kan man gjerne spørre seg ja. Selv om jeg ikke vet noe om deg eller din situasjon, så føler jeg at jeg forstår frustrasjonen din, for at jeg føler lignende selv. Det eneste poenget jeg ser, er at ting skjer for at vi skal utvikle oss. Da er det naturligvis lett å stille seg spørsmål om hvorfor må akkurat vi utvikle oss, eller hva det nå enn er? Hvorfor slipper andre unna så lett? Men sannheten er at man ikke gjør det. Jo da, det finnes mange som tilsynelatende gjør det, men om man sammenligner seg med de mest suksessfulle, når man er langt nede, så er det ikke rart at man føler seg mislykket, og at man ikke strekker til. 

Vi har alle våre problemer. Våre tanker, emosjoner, bagasje, dritt, eller hva man vil kalle det. Men vi er ikke utstyrt likt, og vi har ikke lik måte å agere og håndtere det som skjer på. I tillegg til at vi har blitt påvirket forskjellig gjennom oppveksten, som gjør at enkelte er bare bedre utstyrt til å håndtere dritt. Det betyr ikke at de er bedre, eller at vi er mindre verd, bare at vi er forskjellige.

Jeg føler at vi i dagens samfunn har for lett for å rømme fra vonde tanker og opplevelser. Når en negativ tanke kommer snikende, så gjør vi alt vi kan for å bli kvitt den. Den gjør vondt, så da er vår automatiske respons å forsvare oss mot den. Vi går i forsvarsposisjon. Men tanker og emosjoner kommer ofte av en grunn, og om vi kjemper for å jage de bort, så kommer de ofte tilbake igjen, og noen ganger så tar de med forsterkninger, for å bryte gjennom den muren vi setter opp for å forsvare oss.

Om vi derimot tar i mot disse tankene og emosjonene med åpne armer, og hører på hva de har å fortelle oss, i stedet for å gå til krig mot de, så kan vi heller ta med oss lærdommen som de kommer med, som igjen vil gjøre oss bedre rustet til å stå i mot lignende angrep i fremtiden. Etter hvert vil vi da se at de negative tankene blir ufarliggjort, og man kan da ofte føle at de bølgene som slår inn over oss kommer med lærdom, ikke for å knuse oss.

Det blir litt som å bo i områder i verden som er utsatt for virkelig ekstremvær, som tsunamier, orkaner, tornadoer osv. Man vet at det kommer til å komme uvær med jevne mellomrom, men så lenge man tar forholdsregler, og innser at man må lære seg å leve med uværet, og ikke forsøke å sloss med det, så er det utrolig hvor store stormer man kan lære seg å ri av.

Endret 2. november 2019 av Miklo Velka

[AnonymBruker]

Trikset er å lære kunsten å gi fullstendig faen. Faktisk.

Anonymkode: e9ab5...0fc

[AnonymBruker]

Tror du bare må huske på tingene du faktisk har i livet. Mener å huske at trening gir deg glede. 

Anonymkode: 61b4c...ae8

[Gjest Warrior]

Takk for svar alle. Vondt å lese det noen av dere også har opplevd❤️ Håper dere får det bedre. Ingen fortjener å ha det tøft i livet og det er så urettferdig at det skjer likevel.

Selv hadde jeg en god og trygg oppvekst. Barndommen var kjempefin, med verdens beste foreldre og jeg savner den gode trygge tiden uten problemer. 

Det er siste åra etter noen hendelser jeg har slitt så jævlig, og hva enn jeg gjør så blir jeg ikke bedre, klarer ikke glemme, skjer bare mer og mer tøffe ting. Blir så sliten av det, og det verste er at det går utover de jeg er glad i. Selvfølgelig ikke med vilje for det er absolutt ikke noe jeg vil.

5 timer siden, exictence skrev:

Tror du virkelig det er noen som får leve godt hele tiden?

Livet handler mye om hvordan man ser å det, hvordan man takler det.

Nei det tror jeg ikke, men hvorfor må noen ha det tøft i livet så ofte? Greit nok at alle har det litt tøft av og til. Men når det skal skje så ofte/hele tiden så blir man utslitt. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Wagner skrev:

Hvorfor er livet bare for noen?

Jeg tenker at livet er en gave, et regelrett mirakel og en tilfeldighet. Bare tenk på det astronomiske antallet med tilfeldigheter som gjør at alle vi som lever idag faktisk lever.

Bare det at din far og mor fant hverandre og at det var de som falt for hverandre er en tilfeldighet, for hvert generasjonsledd så øker antallet tilfeldigheter. Hva om din bestemor aldri hadde truffet din bestefar på bussen og de endte opp med andre partnere? Hva om morfar ikke hadde truffet mormor?

Hva om tippoldefar som var en soldat under 2.vk ikke hadde greid komme seg unna en granat som ble hivd etter han og han døde før han rakk gjøre tippoldemor gravid?

Hva om tipptippoldefar valgte emigrere til USA for å finne lykken der istedetfor å gifte seg med tipptippoldemor som bodde i bygda? Hva om tipptipptippoldefar døde av polio eller kopper som barn?

Sånn fortsetter det i mange ledd i over 200 000 år. Du er sluttproduktet av en lang rekke tilfeldigheter. Det setter ting litt i perspektiv.

Men motgang og fremgang er ofte også et produkt av tilfeldigheter. "Til rett tid til riktig sted" eller "På feil sted til feil sted".

En tenåringsgutt hadde hele livet foran seg, han var på vei til å bli en av Norges ledende toppatleter, han hadde en kjæreste som utdannet seg for å bli kirurg , de hadde forlovet seg og alt gikk på skinner.

Helt til han en dag fikk en istapp i hodet mens han var ute å gikk tur. Han ble hjerneskadet, mistet språket og ble pleietrengende for livet ut og kjæresten gikk fra han.  

Livet og skjebnen er uforutsigbar. Det gjelder bruke de kortene vi har blitt utdelt til noe positivt mens vi har muligheten for man vet aldri hva som kan skje i fremtiden. Det finnes ingen garantier i livet.

Jeg tror personlig ikke det er noe overordnet poeng annet enn at man skal gjøre det beste man kan ut av det livet man har.

Jeg synes livet jeg har fått er bortkastet. Jeg har ikke stått opp enda for jeg har virkelig ingentig å stå opp til. Jeg tenker at folk har det bedre uten å se meg. 
Jeg var lykkelig for 2 år siden. Da var ting på vei opp som så mange ganger før. Men så går det ned igjen. Nå tar alderen meg igjen og jeg vet ikke om jeg gidder å stå på mer. 

Hva mener du med kort? Jeg vil tørke meg i rumpa med mine kort etter jeg har driti. For alt for mye påminner om at jeg ikke hører til der jeg vil høre til. 
De som er født og oppvokst i byen, av foreldre med ok og bra økonomi, blir lett kjent med nye, tar høyere utdannelse mens de allerede har bra jobber. Reiser mye til utlandet . 
 

Jeg er skikkelig norsk potet. Min familie har bodd i hjembygda i generasjoner. Mamma flyttet tilbake så fort hun fikk meg. Vi var aldri en familie som reiste til utlandet. Bodde så langt fra alt at vi ikke bare kunne sette oss på et tog til flyplassen. Alltid vært veldig redde for det nye( utenfor verden sin) og jeg ble tillært at mennesker var farlige noe som gjorde at jeg slet med å få venner. 
 

Hva gjør din egentlig når du går i ei drittljedelig bygd, men vil møte en kjæreste i utenlandske storbyer? Det er menn her som er interessert og har villet date i over et år, men de er utelukket for meg da jeg ikke vil få føre videre potetgenerasjonen. Jeg vil helst finne utenlandsk far. Og aldri komme tilbake hit . 

Anonymkode: 6ee77...c24

[Miklo Velka]

36 minutter siden, Kvelertak said:

Nei det tror jeg ikke, men hvorfor må noen ha det tøft i livet så ofte? Greit nok at alle har det litt tøft av og til. Men når det skal skje så ofte/hele tiden så blir man utslitt. 

Ja, man blir utslitt, og det kan føles urettferdig, men alt det betyr er at vi ikke alle er like. I løpet av livene våre så får vi læringer og erfaringer som former de menneskene vi skal bli, og basert på det livet vi gjennomgår, blir vi formet og skapt for fremtiden. Vi har alle forskjellige verktøy eller hjelpemidler for dette, og derfor vil det for noen mennesker ta litt lenger tid, og kanskje kreve litt ekstra arbeid.

Tenk bare på hvordan det er å starte i en ny jobb, å starte å studere et nytt fag, å møte og skulle bli kjent med et nytt menneske. Det er ikke likt hver gang, og det er heller ikke likt for alle andre mennesker. Vi vet at mennesker er forskjellige, vi vet at våre erfaringer og vår historie påvirker oss forskjellig, men allikevel så skal vi sammenligne oss med "alle" andre. Husk at du er deg, og ingen andre. Du kan ikke sammenlignes med noen andre, fordi at du er unik. Det et du er unik betyr også at der du som må finne ut hva som fungerer for deg, akkurat som jeg gjør med meg selv. Jeg finner motivasjon og lærdom hos andre, men det er bare jeg selv som kan gjøre noe med det. Første steg var å innse at jeg ikke kunne sammenligne meg selv med andre hele tiden, eller at fortiden ikke er en fasit på hvordan fremtiden skal bli. 

Starter man i en ny jobb, eller på et nytt studie, så lærer ikke alle i samme tempo. Sånn er det i livet også. Sånn er det i hodene vårt når det gjelder alt som skal læres. Også livet.

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Miklo Velka skrev:

Ja, man blir utslitt, og det kan føles urettferdig, men alt det betyr er at vi ikke alle er like. I løpet av livene våre så får vi læringer og erfaringer som former de menneskene vi skal bli, og basert på det livet vi gjennomgår, blir vi formet og skapt for fremtiden. Vi har alle forskjellige verktøy eller hjelpemidler for dette, og derfor vil det for noen mennesker ta litt lenger tid, og kanskje kreve litt ekstra arbeid.

Tenk bare på hvordan det er å starte i en ny jobb, å starte å studere et nytt fag, å møte og skulle bli kjent med et nytt menneske. Det er ikke likt hver gang, og det er heller ikke likt for alle andre mennesker. Vi vet at mennesker er forskjellige, vi vet at våre erfaringer og vår historie påvirker oss forskjellig, men allikevel så skal vi sammenligne oss med "alle" andre. Husk at du er deg, og ingen andre. Du kan ikke sammenlignes med noen andre, fordi at du er unik. Det et du er unik betyr også at der du som må finne ut hva som fungerer for deg, akkurat som jeg gjør med meg selv. Jeg finner motivasjon og lærdom hos andre, men det er bare jeg selv som kan gjøre noe med det. Første steg var å innse at jeg ikke kunne sammenligne meg selv med andre hele tiden, eller at fortiden ikke er en fasit på hvordan fremtiden skal bli. 

Starter man i en ny jobb, eller på et nytt studie, så lærer ikke alle i samme tempo. Sånn er det i livet også. Sånn er det i hodene vårt når det gjelder alt som skal læres. Også livet.

Men hva med oss som ikke er den vi vil? menneskene vi vil ha i livene blir ikke der. de tilhører liksom andre. De blir i mitt liv en kort periode. men de kom ikke for å bli. Det er bare "de gamle" som blir i mitt liv, men det er ikke de jeg vil. jeg prøvde å passe inn hos dem mens vi bodde i samme område, men så reiste jeg ut og fikk meg et liv som dessverre var veldig kort. Hvorfor tiltrekker jeg meg bare de gamle? Hvorfor får jeg stort sett bare avvisninger? nå snakker jeg om arbeidsliv osv... hvorfor er jeg alltid "upopulær"? Jeg var upopulær på skolen, blandt lærerne, dette fulgte etter på videregående, på folkehøgskole..og nå tør jeg ikke engang flrøte med noen jeg liker fordi jeg er redd han skal dumpe meg fordi jeg ikke er popilær nok

Anonymkode: 6ee77...c24

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva med oss som ikke er den vi vil? menneskene vi vil ha i livene blir ikke der. de tilhører liksom andre. De blir i mitt liv en kort periode. men de kom ikke for å bli. Det er bare "de gamle" som blir i mitt liv, men det er ikke de jeg vil. jeg prøvde å passe inn hos dem mens vi bodde i samme område, men så reiste jeg ut og fikk meg et liv som dessverre var veldig kort. Hvorfor tiltrekker jeg meg bare de gamle? Hvorfor får jeg stort sett bare avvisninger? nå snakker jeg om arbeidsliv osv... hvorfor er jeg alltid "upopulær"? Jeg var upopulær på skolen, blandt lærerne, dette fulgte etter på videregående, på folkehøgskole..og nå tør jeg ikke engang flrøte med noen jeg liker fordi jeg er redd han skal dumpe meg fordi jeg ikke er popilær nok

Anonymkode: 6ee77...c24

Som du har fått høre veldig mange ganger før så er det du selv som setter disse begrensningene for deg selv. Du burde jobbe med dette sammen med psykologen din og ikke skrive masse tråder og innlegg på KG hele tiden om akkurat det samme måned etter måned. Dette har du gjort i hvert fall siden i vår. 

Anonymkode: 56d1c...a50

[Miklo Velka]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Men hva med oss som ikke er den vi vil? 

Anonymkode: 6ee77...c24

Da må vi spørre oss hvorfor vi ikke er den personen vi vil være. Er det noe vi kan gjøre noe med selv? Hvis ja, så starter man der. Da må man først definere den man vil være, for så å finne ut hvordan man kan bli den personen man vil være. Hvis nei, så er det faktisk et problem, for om du ikke kan gjøre noe med det selv, hvem kan da gjøre det? Da er ikke problemet at du ikke er den du vil være, men kanskje at du ikke er den som du tror at andre vil at du skal være.

Alternativt, og myyye lettere, så kan man innse at man er den man er, og forsøke å bli fornøyd med, og glad i denne personen også. Vi har alle gått gjennom våre liv, og blitt formet til den vi er i dag. Ingen av oss kan gå tilbake og forandre på dette, eller å gjøre noen valg på nytt, så da må man enten forsøke å gjøre det beste ut av den situasjonen man er i, ellers så kan man grave seg ned i sine egne tanker og emosjoner. Men det er faen meg lettere sagt enn gjort, det er helt sikkert.

9 minutter siden, AnonymBruker said:

menneskene vi vil ha i livene blir ikke der. de tilhører liksom andre. De blir i mitt liv en kort periode. men de kom ikke for å bli. 

Anonymkode: 6ee77...c24

Jeg har vært gjennom akkurat det samme selv nå, så jeg vet hva du mener. På under ett år så flyttet hele min omgangskrets bort fra stedet jeg bor. Jeg ble plutselig stående alene, og gikk fra å være en del av en vennegjeng, som jeg så på familie, til å bli sittende igjen helt alene. Jeg hadde ingen å feire bursdagen min med i år, og tilbragte hele bursdagen, pluss uken før og etter bursdagen min helt alene. Uten et eneste menneske å snakke med. Det var helt jævlig. Så liten og alene har jeg faktisk aldri følt meg.

Jeg må aktivisere meg selv. Jeg må belønne eller berømme meg selv. Eller jeg kan forsøke å mobbe meg selv, og hate meg selv, og se hva som gir meg mest glede. Hva som er mest konstruktivt er det ikke vanskelig å se, men veien videre kan derimot være det. Det eneste jeg vet, er at for å få til en forbedring, så må jeg gjøre noe aktivt selv. Man må prøve og feile, og virkelig lete etter krefter og motivasjon. Men uansett hvor tungt det er, så er det som oftest bedre enn alternativet. Det hadde selvfølgelig vært lettere å slippe å gå gjennom det, eller å ha noen å gå gjennom det med, men da hadde man heller ikke fått den læringen, som jeg mener er alfa omega for at vi skal kunne gjøre det til noe positivt og konstruktivt.

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor får jeg stort sett bare avvisninger? nå snakker jeg om arbeidsliv osv... hvorfor er jeg alltid "upopulær"? Jeg var upopulær på skolen, blandt lærerne, dette fulgte etter på videregående, på folkehøgskole..og nå tør jeg ikke engang flrøte med noen jeg liker fordi jeg er redd han skal dumpe meg fordi jeg ikke er popilær nok

Anonymkode: 6ee77...c24

Dette kunne vært skrevet om meg. Jeg har også blitt avvist, over alt. Skole, jobb, damer, venner, militæret. Avvisning er blodtungt, og tips jeg får fra folk er "prøv igjen!", "det løsner snart!", eller lignende, og det funker bare ikke. Blir som når jeg ser Donald Trump på TV. Jeg aner ikke hva han skal si eller gjøre, men jeg vet at det kommer til å være dritteit, og at jeg kommer til å gremmes om noen sekunder. Det gir meg ikke en dritt, og det skaper heller mere frustrasjon, enn optimisme og glede. Men jeg fortsetter i alle fall å prøve, og å forbedre det som kan forbedres.

Det å flørte er jo dritskummelt, så at du er redd for det forstår jeg veldig godt. Jeg har sluttet med det nå, og har aldri fått et ja fra ei dame, så der har jeg dessverre ikke mange tips. Dessuten så er jeg mann, og fikk inntrykk av at du er kvinne, så da har jeg enda mindre erfaring eller innsikt. Men i bunn og grunn så påvirkes vi av motgang, og når det påvirker oss så kan det også vises på oss. Om det vises på oss så kan det gjøre at man blir oppfattet som en "annen" person, av enkelte, fordi at det kan være "lett" å la seg bli påvirket av motgang, negativitet, avslag, og all annen negativ dritt som skjer med oss i løpet av livene våre. Den sikreste måten å få til forandring på er derfor å faktisk gjøre en forandring. Det suger, og det er ikke alltid lett å forstå hvorfor man må forandre på noe, eller kanskje en gang hva man må forandre på, men er man ikke lykkelig så er det faktisk den eneste løsningen.

Hvordan man skal gjøre det er derimot en annen sak, og umulig å svare på, i mine øyne, fordi at det er så mye man ikke vet og forstår om mennesker og vår psyke og helse, men en god, åpen og positiv innstilling kommer man langt med. Og ja, jeg vet hvor ufattelig tungt og vanskelig det kan være. 

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg skal si, men over skyene er himmelen alltid blå. Og vi går felles, selv når man føler seg alene. 

Husker ikke hvor jeg leste dette, bruker lese flere bøker på samme tid. 

Det er så mye dritt, jeg klarer nesten ikke se på nyhetene, det er fakta. Foretrekker å lese, og holder meg til såkalte kilder, som igjen er fake. Alt vi mener, alt vi tror på, alt det rare, alt er fake. 

De voksne sier; take it ore live it. Åh, var den jakka dum, ja men da kjøper vi en ny, hvilken farge vil du ha? Nå må du ta på klærne før vi skal bile til barnehagen. 

Nåtiden, med sin tidsmangel og overarbeidede foreldre, og mye sosial og øko-nød. 

Du er ikke alene når du har lest Sandemose. Han bosatte seg på landet, hadde en shetlandsponni, som kjørte slede og trakk vogn. En dag i uka. 

Men, livet var heller ikke perfekt tidligere. 

Anonymkode: 2878f...6c7

[Gjest Warrior]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som du har fått høre veldig mange ganger før så er det du selv som setter disse begrensningene for deg selv. Du burde jobbe med dette sammen med psykologen din og ikke skrive masse tråder og innlegg på KG hele tiden om akkurat det samme måned etter måned. Dette har du gjort i hvert fall siden i vår. 

Anonymkode: 56d1c...a50

Skjønner anonymbrukeren jeg. Psykologer er ikke alltid til hjelp... 

Det verste og noe jeg ikke hadde trodd er hvor vanskelig det er å få hjelp. Som i dag/kveld har jeg det helt forjævlig. Ikke en gang trening og snakke med de jeg er glad i får meg bedre. Føler meg ødelagt og skulle hatt skikkelig hjelp for lenge siden. Jeg misunner de som får hjelp når de trenger det som mest.

Eneste som har skjedd her, er å gå å prate med forskjellig psykologer. Når jeg trenger akutt hjelp har jeg ikke fått det. Jeg har bare vært en jævla kasteball. I dag har det vært akutt. Kom til legevakt ble sendt hjem. Rett hjem til selvskading og like dårlig psykisk. Når jeg ikke klarer å bli bedre selv og ingen hjelp å få så vet jeg ikke hva annet jeg kan gjøre. Det er så jævlig vanskelig for noen.

[AnonymBruker]

49 minutter siden, Miklo Velka skrev:

Da må vi spørre oss hvorfor vi ikke er den personen vi vil være. Er det noe vi kan gjøre noe med selv? Hvis ja, så starter man der. Da må man først definere den man vil være, for så å finne ut hvordan man kan bli den personen man vil være. Hvis nei, så er det faktisk et problem, for om du ikke kan gjøre noe med det selv, hvem kan da gjøre det? Da er ikke problemet at du ikke er den du vil være, men kanskje at du ikke er den som du tror at andre vil at du skal være.

Alternativt, og myyye lettere, så kan man innse at man er den man er, og forsøke å bli fornøyd med, og glad i denne personen også. Vi har alle gått gjennom våre liv, og blitt formet til den vi er i dag. Ingen av oss kan gå tilbake og forandre på dette, eller å gjøre noen valg på nytt, så da må man enten forsøke å gjøre det beste ut av den situasjonen man er i, ellers så kan man grave seg ned i sine egne tanker og emosjoner. Men det er faen meg lettere sagt enn gjort, det er helt sikkert.

Jeg har vært gjennom akkurat det samme selv nå, så jeg vet hva du mener. På under ett år så flyttet hele min omgangskrets bort fra stedet jeg bor. Jeg ble plutselig stående alene, og gikk fra å være en del av en vennegjeng, som jeg så på familie, til å bli sittende igjen helt alene. Jeg hadde ingen å feire bursdagen min med i år, og tilbragte hele bursdagen, pluss uken før og etter bursdagen min helt alene. Uten et eneste menneske å snakke med. Det var helt jævlig. Så liten og alene har jeg faktisk aldri følt meg.

Jeg må aktivisere meg selv. Jeg må belønne eller berømme meg selv. Eller jeg kan forsøke å mobbe meg selv, og hate meg selv, og se hva som gir meg mest glede. Hva som er mest konstruktivt er det ikke vanskelig å se, men veien videre kan derimot være det. Det eneste jeg vet, er at for å få til en forbedring, så må jeg gjøre noe aktivt selv. Man må prøve og feile, og virkelig lete etter krefter og motivasjon. Men uansett hvor tungt det er, så er det som oftest bedre enn alternativet. Det hadde selvfølgelig vært lettere å slippe å gå gjennom det, eller å ha noen å gå gjennom det med, men da hadde man heller ikke fått den læringen, som jeg mener er alfa omega for at vi skal kunne gjøre det til noe positivt og konstruktivt.

Dette kunne vært skrevet om meg. Jeg har også blitt avvist, over alt. Skole, jobb, damer, venner, militæret. Avvisning er blodtungt, og tips jeg får fra folk er "prøv igjen!", "det løsner snart!", eller lignende, og det funker bare ikke. Blir som når jeg ser Donald Trump på TV. Jeg aner ikke hva han skal si eller gjøre, men jeg vet at det kommer til å være dritteit, og at jeg kommer til å gremmes om noen sekunder. Det gir meg ikke en dritt, og det skaper heller mere frustrasjon, enn optimisme og glede. Men jeg fortsetter i alle fall å prøve, og å forbedre det som kan forbedres.

Det å flørte er jo dritskummelt, så at du er redd for det forstår jeg veldig godt. Jeg har sluttet med det nå, og har aldri fått et ja fra ei dame, så der har jeg dessverre ikke mange tips. Dessuten så er jeg mann, og fikk inntrykk av at du er kvinne, så da har jeg enda mindre erfaring eller innsikt. Men i bunn og grunn så påvirkes vi av motgang, og når det påvirker oss så kan det også vises på oss. Om det vises på oss så kan det gjøre at man blir oppfattet som en "annen" person, av enkelte, fordi at det kan være "lett" å la seg bli påvirket av motgang, negativitet, avslag, og all annen negativ dritt som skjer med oss i løpet av livene våre. Den sikreste måten å få til forandring på er derfor å faktisk gjøre en forandring. Det suger, og det er ikke alltid lett å forstå hvorfor man må forandre på noe, eller kanskje en gang hva man må forandre på, men er man ikke lykkelig så er det faktisk den eneste løsningen.

Hvordan man skal gjøre det er derimot en annen sak, og umulig å svare på, i mine øyne, fordi at det er så mye man ikke vet og forstår om mennesker og vår psyke og helse, men en god, åpen og positiv innstilling kommer man langt med. Og ja, jeg vet hvor ufattelig tungt og vanskelig det kan være. 

Men det virker som det er noen av oss som bare ikke er mottagelige for å være vellykket. Jeg var upopulær allerede fra barnehagealder. Og jeg er redd det bare aldri ordner seg. 
jeg omgås flust av mennesker som er vellykket. Selv om det er innenfor forskjellige ting. Noen har andre ønsker enn meg og det er ok. Men jeg føler det alltid er der jeg er fra og folka der som hører til meg. Er det en sammenheng med å være bymenneske ig ha hele familien sin i bygda i alle generasjoner? Min familie kjenner ikke til utlandet og kulturer, men har lært meg å være redd. Føler derfor at jeg har en veldig gammel sjel  men jeg har jo flyttet og alt slik. Men jeg tar aldri store skritt. Og det er kjempe irriterende. Vi var aldri på utenlandsturer da jeg var barn. Bare Sverige (billig handel seff). 
 

Jeg tror jeg ser frem til noe som aldri skjer. Jeg følte verden lå for mine hender og at ting endelig skjedde/ men sakte men sikkert kommer din originale identitet tilbake og skal på en måte minne deg på hvor du hører til og med hvem. 
hvordan blir man egentlig kvitt dette? 
 

skal jeg virkelig bare fortsette å bo i bygda og prøve å være hoppende glad?

Anonymkode: 6ee77...c24

[AnonymBruker]

Og man ser det også på some. Jeg liker å bruke insta, men jeg er av dem som må vente på likes. Selv om bildene er av kvalitet og jeg ikke terroriserer feeden ned Selfies. Minuttene går og jeg får en og annen. Men insta går i reprise så når jeg får et varsel så er det gjerne det samme to ganger. Mens så og si alle de andre har flere likes enn det har gått minutter

Anonymkode: 6ee77...c24

[AnonymBruker]

Ikke godt å si. Jeg er dame og 40 år. Mitt liv har vært og er fremdeles er preget av en vanskelig barndom som har ført til at jeg føler meg usikker og annerledes i de fleste situasjoner, både når det kommer til venner, kjærester, jobb - men fake it til you make it er noe jeg lever etter så godt jeg klarer. Jeg føler også at jeg reagerer annerledes og tenker på en annen måte enn mange av de rundt meg som har en mer lettvint tilnærming til livet. Jeg liker ikke å føle for mye av verken det ene eller det andre av følelser i hverdagen, så når jeg kan fordype meg i gode serier og filmer så har jeg det veldig godt - da slipper jeg å kjenne og tenke på tanker og følelser som svirrer rundt.

Jeg er fornøyd som singel (har vært i flere forhold og vært gift) for da slipper jeg å forhold meg til en partners følelser hvor jeg og mine følelser har lett for å "svinne" hen fordi jeg alltid setter andre foran meg selv. Jeg har en foreldre jeg har et godt og nærmt forhold til, og noen venner jeg henger med når jeg kjenner for det - og livet er i grunnen bare greit. Men lykkelig? Aldri følt på i mine 40 år, og jeg er lei av at ikke før jeg er kommet over en kneik så dukker en ny opp.

Det er en evigvarende strøm av hendelser som ikke nødvendigvis trenger å være så negative, men fordi jeg kommer fra den bakgrunnen jeg har og med den emosjonelle baggasjen jeg drasser med meg i livet, så BLIR disse små ubetydelig og betydelige hendelsene så mye tøffere å håndtere og det gjør meg bare så uendelig sliten. Jeg vil bare ha dager og måneder foran meg hvor ingenting skjer, men hvor jeg bare kan skli rolig og forsiktig gjennom livet med mine små daglige gleder. Jeg føler min kvote ble nådd som barn og jeg fortjener et godt voksenliv, og heldigvis er det masse jeg er mye mer avslappet med nå som jeg blir eldre enn som føltes som krise som 20åring f.eks.  

Jeg skal ikke lyve, jeg misunner stadig vekk disse som aldri ser ut til å møte på en eneste prøvelse i livet.

Anonymkode: 166e8...327

[AnonymBruker]

1 time siden, Miklo Velka skrev:

Da må vi spørre oss hvorfor vi ikke er den personen vi vil være. Er det noe vi kan gjøre noe med selv? Hvis ja, så starter man der. Da må man først definere den man vil være, for så å finne ut hvordan man kan bli den personen man vil være. Hvis nei, så er det faktisk et problem, for om du ikke kan gjøre noe med det selv, hvem kan da gjøre det? Da er ikke problemet at du ikke er den du vil være, men kanskje at du ikke er den som du tror at andre vil at du skal være.

Alternativt, og myyye lettere, så kan man innse at man er den man er, og forsøke å bli fornøyd med, og glad i denne personen også. Vi har alle gått gjennom våre liv, og blitt formet til den vi er i dag. Ingen av oss kan gå tilbake og forandre på dette, eller å gjøre noen valg på nytt, så da må man enten forsøke å gjøre det beste ut av den situasjonen man er i, ellers så kan man grave seg ned i sine egne tanker og emosjoner. Men det er faen meg lettere sagt enn gjort, det er helt sikkert.

Jeg har vært gjennom akkurat det samme selv nå, så jeg vet hva du mener. På under ett år så flyttet hele min omgangskrets bort fra stedet jeg bor. Jeg ble plutselig stående alene, og gikk fra å være en del av en vennegjeng, som jeg så på familie, til å bli sittende igjen helt alene. Jeg hadde ingen å feire bursdagen min med i år, og tilbragte hele bursdagen, pluss uken før og etter bursdagen min helt alene. Uten et eneste menneske å snakke med. Det var helt jævlig. Så liten og alene har jeg faktisk aldri følt meg.

Jeg må aktivisere meg selv. Jeg må belønne eller berømme meg selv. Eller jeg kan forsøke å mobbe meg selv, og hate meg selv, og se hva som gir meg mest glede. Hva som er mest konstruktivt er det ikke vanskelig å se, men veien videre kan derimot være det. Det eneste jeg vet, er at for å få til en forbedring, så må jeg gjøre noe aktivt selv. Man må prøve og feile, og virkelig lete etter krefter og motivasjon. Men uansett hvor tungt det er, så er det som oftest bedre enn alternativet. Det hadde selvfølgelig vært lettere å slippe å gå gjennom det, eller å ha noen å gå gjennom det med, men da hadde man heller ikke fått den læringen, som jeg mener er alfa omega for at vi skal kunne gjøre det til noe positivt og konstruktivt.

Dette kunne vært skrevet om meg. Jeg har også blitt avvist, over alt. Skole, jobb, damer, venner, militæret. Avvisning er blodtungt, og tips jeg får fra folk er "prøv igjen!", "det løsner snart!", eller lignende, og det funker bare ikke. Blir som når jeg ser Donald Trump på TV. Jeg aner ikke hva han skal si eller gjøre, men jeg vet at det kommer til å være dritteit, og at jeg kommer til å gremmes om noen sekunder. Det gir meg ikke en dritt, og det skaper heller mere frustrasjon, enn optimisme og glede. Men jeg fortsetter i alle fall å prøve, og å forbedre det som kan forbedres.

Det å flørte er jo dritskummelt, så at du er redd for det forstår jeg veldig godt. Jeg har sluttet med det nå, og har aldri fått et ja fra ei dame, så der har jeg dessverre ikke mange tips. Dessuten så er jeg mann, og fikk inntrykk av at du er kvinne, så da har jeg enda mindre erfaring eller innsikt. Men i bunn og grunn så påvirkes vi av motgang, og når det påvirker oss så kan det også vises på oss. Om det vises på oss så kan det gjøre at man blir oppfattet som en "annen" person, av enkelte, fordi at det kan være "lett" å la seg bli påvirket av motgang, negativitet, avslag, og all annen negativ dritt som skjer med oss i løpet av livene våre. Den sikreste måten å få til forandring på er derfor å faktisk gjøre en forandring. Det suger, og det er ikke alltid lett å forstå hvorfor man må forandre på noe, eller kanskje en gang hva man må forandre på, men er man ikke lykkelig så er det faktisk den eneste løsningen.

Hvordan man skal gjøre det er derimot en annen sak, og umulig å svare på, i mine øyne, fordi at det er så mye man ikke vet og forstår om mennesker og vår psyke og helse, men en god, åpen og positiv innstilling kommer man langt med. Og ja, jeg vet hvor ufattelig tungt og vanskelig det kan være. 

Jeg tenker at du, jeg og slike som oss fremstår som veldig kjedelige. Det er noe «off « med oss, som gjør at vi ikke når frem. 
 

Anonymkode: 6ee77...c24