Upopulært tema og ta opp, men...

[AnonymBruker]

Hei, dette er noe jeg har lurt på ved flere anledninger. Hva er det som har skjedd de siste årene? Hvorfor er det så mange som har psykiske problemer ? Føler jeg leser overalt om folk som er uføretrygdet grunnet angst, depresjoner,bipolar og ja listen er lang.. bare lurer virkelig på : er det så veldig bra at en person som sliter psykisk blir dratt vekk fra arbeidslivet enten resten av livet eller i mange år? Før i tiden måtte folk ut, være sosial og faktisk jobbe for å overleve uansett. Og for å være helt ærlig, i mange tilfeller er det terapi og presse seg ut om ikke det er 100% men hvertfall litt i løpet av en uke.. tror legene og systemet virkelig at et menneske blir bedre av å ikke ha noe meningsfylt å bidra med i livet? Føle dem mestrer noe og gir noe av seg selv? Er det virkelig det beste å la de slippe? Når man er langt nede og har det tøft så vil man selvsagt slippe, og noen sykemelder seg for en liten periode eller tar seg noen egenmeldinger ( noe som jeg syns er helt forståelig at trengs til tider) men at så mange  får valget etter noen år å uføretrygde seg?? Syns det er helt vilt. Er folk egentlig klar over hvor mange som sliter kraftig men likevel går ut i livet og bidrar for seg selv og andre? En med depresjoner blir ikke bedre av å få sjansen til å isolere seg i flere år både fra arbeidslivet og resten av verden, da vil dette menneske slite enda mer den dagen personen skal ut i arbeid igjen! Syns virkelig det skulle vært strengere fra leger ang sykemeldinger og vurderinger ang andre ytelser. De fleste har godt av å hvertfall komme seg ut et par ganger i uken. Om de ikke har en jobb å gå til velger de fleste selvfølgelig å holde seg hjemme å ha det behagelig, 

jeg vet at dette innlegget vil provosere mange og spesielt dere som er uføre eller sliter med de tingene jeg har nevnt over her.! Jeg  mener ikke dere som virkelig har fått skader som gjør at dere ikke fungerer i det heletatt i arbeidslivet. Jeg mener dere som har angst, depresjoner osv, tror dere angsten blir bedre av å ikke ha noe å gå til? Samme med depresjoner, vil dere føle dere bedre av å ikke ha noe å gå til? Jeg er bare så lei av å høre om alle disse sykdommene.. unge folk som blir uføretrygdet pga psykiske problemer. Egentlig i alle aldersgrupper! Og ikke nok med det, de fleste klager over hvor lite penger de får i trygd og at de skulle ønske de kunne jobbe.. er dere klar over hvor hardt andre må jobbe og hvor mange timer vi må jobbe for å få den summen dere får for å «ta vare på helsen» ? Dere skal være glad at vi har et system som faktisk økonomisk støtter dere i slike situasjoner i det heletatt. Vær glad dere får noe i det heletatt.. folk fra andre land som kommer hit er helt sjokket over at man kan bli forsørget av staten, få penger bare pga man får barn og kontantstøtte pga man har barnet hjemme, gratis penger..! Vær takknemlige. Og ja, det er faktisk lov at vi som jobber ræven av oss kan tenke som dette.. vi har kanskje hatt ræva perioder vi og men likevel stått på om det har vart i uker eller år.. flere som har fått tilbud om uføretrygd som velger å stå litt til på og ikke gi opp som faktisk ikke hadde vært frisk den dag i dag om de ikke fortsatte i arbeidslivet og følte de bidro. Norge har ufattelig mange uføre.. og hvorfor det? Og hvorfor har så mange plutselig alle disse psykiske lidelsene?  Jeg har selv vært langt nede i mange år, og kan si med hånden på hjertet at hvis jeg tok den veien noen andre gjør og gitt opp så hadde jeg ikke vært frisk i dag og i full jobb. Jobb er ikke alltid gøy og mange ganger tenker man at det hadde vært god med fri.. men jeg trives i jobben min. Dette innlegget har ingenting med at jeg hater jobben min og derfor er bitter på de som ikke jobber:. Det har med at Norge har faktisk ikke råd til å fortsette slik! Få heller folk til å jobbe mindre men ha mye mindre terskel for å kutte de helt ut av arbeidslivet. Tenk om ikke nav fantes? Da hadde 90% jobbet for å kunne overleve.. i dag er det for lett. Jeg kjenner en som er 26!! År gammel som har angst, han fikk faren med til legen og noen uker etterpå ble han ung ufør.. for Sosialangst!! Eneste som bedrer sosialangst er å stå i det man har angst for å overvinne det. ikke ta den lette veien. selvwagt vil en som har sosial angst slippe å treffe folk, slippe å gå ut. Og det er det de gjør når de får penger for å ha det behagelig. Er så mange som jobber hardt for pengene sine og som kanskje sliter like mye.. da er det faktisk irrirerende å høre om alle som bare gir opp pga de kan. Dette gjelder ikke de som har all grunn til å være uføretrygdet. Langt ifra.. og jeg vet mange tenker dette men ikke tør å si det. Måtte lufte tankene. 

Anonymkode: 57040...d94

[AnonymBruker]

Vel. Uten folketrygden er det ikke sånn at jeg hadde jeg vært i jobb i stedet. Jeg hadde vært død. 

piss off. 

Anonymkode: c08e2...136

[AnonymBruker]

Fy faen så uvitende du er. Kunnskapsløst innlegg. 

Anonymkode: c08e2...136

[AnonymBruker]

I 2019 måles et menneskes verdi kun i antall DIAGNOSER i Norge, ingenting annet. Har man få må de være brutale.

Mange bruker hvert sekund av livet på å gnåle til seg en slik. Må bare ha diagnose.

 

Anonymkode: 473e8...610

[AnonymBruker]

Mener du oppriktig at det «bare» er for de med sosial angst å stå i det og komme seg ut?😂 Ekke sånn det funker. Du har virkelig ikke peiling..

Anonymkode: 466bb...81a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

I 2019 måles et menneskes verdi kun i antall DIAGNOSER i Norge, ingenting annet. Har man få må de være brutale.

Mange bruker hvert sekund av livet på å gnåle til seg en slik. Må bare ha diagnose.

 

Anonymkode: 473e8...610

Jeg skal fortelle deg en ting: jo flere diagnoser, jo mer verdiløs blir du. 

Anonymkode: c08e2...136

[AnonymBruker]

Ytelser fra NAV har i flere år (inntil nå nylig) vært lettere tilgjengelige enn før. I tillegg er jo mange jobber som ikke krever mye utdannelse automatisert bort/digitalisert. I dagens samfunn er det mange krav; utdannelse, jobb, fasade m.m. Kanskje er det et sykdomstegn på hele samfunnet vårt at så mange havner på NAV? 

Folk var mye mindre psykisk syke før, det var enklere å få en random jobb, tersklene var generelt lavere, og gjennomsnittsnordmannen hadde mye mindre materielt. 

Psykiske problemer kan være svært hemmende for de som rammes; det beste er kanskje en kombinasjon av jobb, terapi (ikke grave terapi over mange år), samt mange rundt seg. Altså gode relasjoner. Mindre sentralisering tror jeg også er bra. Det er en sammenheng mellom lettere psykisk sykdom ig det å bo i store byer, 

Anonymkode: 492ec...ac0

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, dette er noe jeg har lurt på ved flere anledninger. Hva er det som har skjedd de siste årene? Hvorfor er det så mange som har psykiske problemer ? Føler jeg leser overalt om folk som er uføretrygdet grunnet angst, depresjoner,bipolar og ja listen er lang.. bare lurer virkelig på : er det så veldig bra at en person som sliter psykisk blir dratt vekk fra arbeidslivet enten resten av livet eller i mange år? Før i tiden måtte folk ut, være sosial og faktisk jobbe for å overleve uansett. Og for å være helt ærlig, i mange tilfeller er det terapi og presse seg ut om ikke det er 100% men hvertfall litt i løpet av en uke.. tror legene og systemet virkelig at et menneske blir bedre av å ikke ha noe meningsfylt å bidra med i livet? Føle dem mestrer noe og gir noe av seg selv? Er det virkelig det beste å la de slippe? Når man er langt nede og har det tøft så vil man selvsagt slippe, og noen sykemelder seg for en liten periode eller tar seg noen egenmeldinger ( noe som jeg syns er helt forståelig at trengs til tider) men at så mange  får valget etter noen år å uføretrygde seg?? Syns det er helt vilt. Er folk egentlig klar over hvor mange som sliter kraftig men likevel går ut i livet og bidrar for seg selv og andre? En med depresjoner blir ikke bedre av å få sjansen til å isolere seg i flere år både fra arbeidslivet og resten av verden, da vil dette menneske slite enda mer den dagen personen skal ut i arbeid igjen! Syns virkelig det skulle vært strengere fra leger ang sykemeldinger og vurderinger ang andre ytelser. De fleste har godt av å hvertfall komme seg ut et par ganger i uken. Om de ikke har en jobb å gå til velger de fleste selvfølgelig å holde seg hjemme å ha det behagelig, 

jeg vet at dette innlegget vil provosere mange og spesielt dere som er uføre eller sliter med de tingene jeg har nevnt over her.! Jeg  mener ikke dere som virkelig har fått skader som gjør at dere ikke fungerer i det heletatt i arbeidslivet. Jeg mener dere som har angst, depresjoner osv, tror dere angsten blir bedre av å ikke ha noe å gå til? Samme med depresjoner, vil dere føle dere bedre av å ikke ha noe å gå til? Jeg er bare så lei av å høre om alle disse sykdommene.. unge folk som blir uføretrygdet pga psykiske problemer. Egentlig i alle aldersgrupper! Og ikke nok med det, de fleste klager over hvor lite penger de får i trygd og at de skulle ønske de kunne jobbe.. er dere klar over hvor hardt andre må jobbe og hvor mange timer vi må jobbe for å få den summen dere får for å «ta vare på helsen» ? Dere skal være glad at vi har et system som faktisk økonomisk støtter dere i slike situasjoner i det heletatt. Vær glad dere får noe i det heletatt.. folk fra andre land som kommer hit er helt sjokket over at man kan bli forsørget av staten, få penger bare pga man får barn og kontantstøtte pga man har barnet hjemme, gratis penger..! Vær takknemlige. Og ja, det er faktisk lov at vi som jobber ræven av oss kan tenke som dette.. vi har kanskje hatt ræva perioder vi og men likevel stått på om det har vart i uker eller år.. flere som har fått tilbud om uføretrygd som velger å stå litt til på og ikke gi opp som faktisk ikke hadde vært frisk den dag i dag om de ikke fortsatte i arbeidslivet og følte de bidro. Norge har ufattelig mange uføre.. og hvorfor det? Og hvorfor har så mange plutselig alle disse psykiske lidelsene?  Jeg har selv vært langt nede i mange år, og kan si med hånden på hjertet at hvis jeg tok den veien noen andre gjør og gitt opp så hadde jeg ikke vært frisk i dag og i full jobb. Jobb er ikke alltid gøy og mange ganger tenker man at det hadde vært god med fri.. men jeg trives i jobben min. Dette innlegget har ingenting med at jeg hater jobben min og derfor er bitter på de som ikke jobber:. Det har med at Norge har faktisk ikke råd til å fortsette slik! Få heller folk til å jobbe mindre men ha mye mindre terskel for å kutte de helt ut av arbeidslivet. Tenk om ikke nav fantes? Da hadde 90% jobbet for å kunne overleve.. i dag er det for lett. Jeg kjenner en som er 26!! År gammel som har angst, han fikk faren med til legen og noen uker etterpå ble han ung ufør.. for Sosialangst!! Eneste som bedrer sosialangst er å stå i det man har angst for å overvinne det. ikke ta den lette veien. selvwagt vil en som har sosial angst slippe å treffe folk, slippe å gå ut. Og det er det de gjør når de får penger for å ha det behagelig. Er så mange som jobber hardt for pengene sine og som kanskje sliter like mye.. da er det faktisk irrirerende å høre om alle som bare gir opp pga de kan. Dette gjelder ikke de som har all grunn til å være uføretrygdet. Langt ifra.. og jeg vet mange tenker dette men ikke tør å si det. Måtte lufte tankene. 

Anonymkode: 57040...d94

Tegn på kunnskapsmangel: man bruker eksemplet "seg selv" og generaliserer dette til å gjelde absolutt alle.

Les forskning. Sett deg inn i temaet du preacher om.

Anonymkode: 540a8...06e

[AnonymBruker]

Jeg synes TS har et poeng. 

Rundt 10 prosent av Norges befolkning i arbeidsfør alder 100% ufør. Jeg synes det er veldig merkelig at 10 prosent av befolkning har null restarbeidsevne.

Og jeg tenker at det er å sy puter under armene på folk å la de få ufør i stedet for å presse de ut i arbeidslivet, da jeg tror sistnevnte på sikt hadde vært best for dem. I tillegg til at det føles urettferdig for de som sliter fysisk eller psykisk men som presser seg i jobb fordi deres arbeidsmoral gjør at de kjemper for å holde seg i jobb.

Men det finnes mange uføre som kjemper det de kan for å forsvare deres rett til trygd, så å snakke om dette blir alltid som å stikke fingeren i et vepsebol. 
 

Anonymkode: 93135...39d

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes TS har et poeng. 

Rundt 10 prosent av Norges befolkning i arbeidsfør alder 100% ufør. Jeg synes det er veldig merkelig at 10 prosent av befolkning har null restarbeidsevne.

Og jeg tenker at det er å sy puter under armene på folk å la de få ufør i stedet for å presse de ut i arbeidslivet, da jeg tror sistnevnte på sikt hadde vært best for dem. I tillegg til at det føles urettferdig for de som sliter fysisk eller psykisk men som presser seg i jobb fordi deres arbeidsmoral gjør at de kjemper for å holde seg i jobb.

Men det finnes mange uføre som kjemper det de kan for å forsvare deres rett til trygd, så å snakke om dette blir alltid som å stikke fingeren i et vepsebol. 
 

Anonymkode: 93135...39d

Det er mange uføre som vil jobbe, det er mange med funksjonshemming som vil jobbe, det er mange med psykiske lidelser som varierer i intensitet som vil jobbe. Det er ikke det som er problemet. Problemet er at det finnes få steder som vil ansette dem.

Anonymkode: 540a8...06e

[AnonymBruker]

Dette er et mye mer sammensatt problem enn at løsningen er å ta fra folk trygda. 

 

Anonymkode: 9b25e...cba

[Angelheart2]

Fakta er jo faktisk at vi har den sykeste befolkningen her i landet, med aller flest sykedager i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med. Vi har også den aller beste sykelønnsordningen... 
You do the math......

[AnonymBruker]

Andre land er jo mye flinkere til å tilrettelegge for småstilinger. Det er nok mange, mange uføre i Norge som har X% restarbeidsevne de gjerne skulle brukt, men her i landet er det kun friske arbeidstakere med mulighet for å stå i 100% jobb som er attraktive.

Anonymkode: acfec...df2

[AnonymBruker]

Jeg er enig med TS i mye. Mange som sliter med psyken for eksempel ville kanskje hatt godt av å komme seg opp til en jobb om dagene. Det er ikke sunt for noen å gå rundt å gruble for mye over meningen med livet. Da kan vi alle havne i depresjon, tenker jeg. Tenk bare på arbeidssøkende som går lenge uten å finne noe. Det tærer på psyken!

Men det er store krav til arbeidsstyrken i Norge. Jeg har en jobb jeg er misfornøyd med, men det er flere hundre om beinet hver gang jeg drister meg til å søke på noe annet. Jeg tør ikke tenke på hvordan jeg ville ha taklet det hvis jeg ikke hadde den jobben jeg har.

Det burde også vært lettere med tilrettelagt arbeid, deltid osv for folk som ikke klarer å stå i full jobb. Men nå forsvinner butikk-stillingene også, med selvbetjente kasser for eksempel. Lavterskeljobbene forsvinner. Det er ikke lett å finne en plass i samfunnet når man føler seg nyttesløs og verdiløs, når ingen har bruk for en. Da blir det en ond sirkel.

Anonymkode: 2b691...4fe

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er 21 år gammel og ble ung ufør på grunn av psykisk sykdom få dager etter jeg ble myndig. Jeg er litt enig med deg, men samtidig ganske uenig. 

For noen er det riktig å presse seg litt. For andre er det det dummeste man kan gjøre. I tillegg kan enkelte trenge å presse seg i noen perioder, men trenge å pakkes inn i bobleplast i andre perioder.

I Norge er vi ikke så flinke til å tilrettelegge arbeid, heller ikke videregående utdanning. Selv hadde jeg krav på individuelt tilpasset undervisning på videregående, men det fikk jeg ikke. Jeg ble plassert i klasser med elever som var lettere psykisk utviklingshemmet og lærte klokka i mattetimene selv om jeg hadde 5-er fra ungdomsskolen, og brukte dermed opp alle årene av ungdomsretten min, enda den var utvidet til maks. antall år, uten å engang få fullført halve vg1. Dette er faktisk vanlig praksis når ungdommer som sliter psykisk begynner på vgs med samme type vedtak. Egentlig skal man kunne få undervisning alene eller i små grupper og følge vanlig pensum og læreplan, men det er dyrere for skolene og blåses vekk. Som faren min pleier å si; skolene blir brukt som oppbevaring av de som faller utenfor og som trenger hjelpen mest. Hvis man kikker på diverse stillingsannonser på Finn og NAV, så ser man at en del klesbutikker krever generell studiekompetanse for å kunne jobbe som ringevikar og julehjelp. Da er det ikke lett å komme seg ut i arbeidslivet om den psykiske helsen har ødelagt for skolegangen.

NAV er heller ikke alltid så veldig behjelpelige når det kommer til å hjelpe med å finne en tilrettelagt jobb. Selv fikk jeg beskjed om at jeg kunne jobbe på bedriften til HVPU, enda saksbehandler mente det var idiotisk å plassere meg der. Da ville arbeidsoppgaven min være å passe på de som jobbet der, og jeg ville tjene en symbolsk 50-lapp i måneden. De hadde ikke noe annet å tilby - ville jeg ikke jobbe der så måtte jeg finne meg noe selv. Det klarte jeg selvfølgelig ikke, for ingen ville ha meg som ansatt. Selv ikke som en gratis hjelpende hånd. Lønn var uviktig for meg, jeg trengte bare erfaring og noe å fylle dagene med.

Anonymkode: f28b3...61b

[AnonymBruker]

Kjære TS, Jeg blir rett og slett forbanna på flere av uttalelser du kommer med. Du angriper syke mennesker, i stede for å angripe systemet som ikke klarer å hjelpe godt nok. DET er et stort problem. Hadde det vært fysisk, hadde det vært noe helt annet og leger, sykehus etc ville blitt angrepet, ikke pasientene. 

Jeg har slitt og sliter med mye psykisk fra barndommen. Depresjon, angst, ptsd, selvmord, selvskading, spiseforstyrrelse etc. Jeg har presset meg igjennom utdannelse og nå jobb. Jeg har jobbet i 6 år, med mye sykefravær. Jeg har presset meg så hardt at jeg nå, i tillegg til psykisk sykdom, har 2 kroniske fysiske sykdommer. Livskvaliteten min er dårlig. 

Så det er slik du ønsker at andre skal ha det? Det gjør ikke jeg! Selv om jeg jobber betaler jeg gledelig skatt for andre som trenger økonomisk støtte. Jeg ønsker at psykisk syke på lik linje som fysisk syke skal få den beste livskvaliteten som er mulig. Det innebærer god nok hjelp, gode nok tilbud, god oppfølging og jobb/aktivitet som frivillig når de er friske nok eller tilrettelagt arbeid som fungerer. 

Og ikke minst - at vi begynner å bli litt mer medmenneskelig med mennesker som sliter. 

Anonymkode: 9afe1...c4e

[AnonymBruker]

På 28.10.2019 den 23.59, AnonymBruker skrev:

Jeg synes TS har et poeng. 

Rundt 10 prosent av Norges befolkning i arbeidsfør alder 100% ufør. Jeg synes det er veldig merkelig at 10 prosent av befolkning har null restarbeidsevne.

Og jeg tenker at det er å sy puter under armene på folk å la de få ufør i stedet for å presse de ut i arbeidslivet, da jeg tror sistnevnte på sikt hadde vært best for dem. I tillegg til at det føles urettferdig for de som sliter fysisk eller psykisk men som presser seg i jobb fordi deres arbeidsmoral gjør at de kjemper for å holde seg i jobb.

Men det finnes mange uføre som kjemper det de kan for å forsvare deres rett til trygd, så å snakke om dette blir alltid som å stikke fingeren i et vepsebol. 
 

Anonymkode: 93135...39d

Arbeidsmoral? Jeg presset meg i årevis, ignorerte alle signaler og tenkte «alle har en dårlig dag». Det endte med psykisk kollaps og langvarig depresjon og angst. Jeg er tilbake i jobb nå, men er fremdeles ikke «frisk». Da jeg var syk, satt jeg ikke hjemme og isolerte meg fra omverdenen, selv om jeg ikke var på jobb.
 

Høy arbeidsmoral hjalp null og niks da jeg var på mitt sykeste, tvert om førte den til en dårlig samvittighet som på ingen måte virket positivt på sykdommen. Noen mennesker kommer aldri helt opp av et sånt mørke. Det finnes få arbeidsgivere som vil ha en ansatt som får dårlige perioder, og som da ikke har sjans til å møte på jobb. Det blir da helt feil å påstå at disse syke menneskene ikke har høy nok arbeidsmoral.

Anonymkode: 14ef6...4ef

[AnonymBruker]

Jeg tror media har litt av skylden her. Angst og depresjon har blitt den nye folkesykdommen, og det er omtrent ikke en eneste kjendis igjen som ikke har stått frem som psykisk syk. "Vi må tørre å snakke om det" hører man, om og om igjen som et mantra.

Det er ikke lengre avvikende å være psykisk syk, det som er unormalt er å være frisk. 

Anonymkode: 00650...282

[AnonymBruker]

Det er selvsagt en direkte sammenheng mellom tilgjengelige offentlige midler og antall diagnoser. 

Uten oljepengene hadde vi aldri kunnet holde dette gående. Men en dag er vi plent nødt. Jeg applauderer enhver politiker som tør å ta den kampen.

Anonymkode: 2124c...581

[AnonymBruker]

For det første så er det ulike typer psykiske lidelser og også ulike alvorlighetsgrader av det. 
Det blir feil å dømme alle i en gruppe tenker jeg. Hva med folk som har tatt langvarig høy utdannelse med masse studielån ? Tror nok de hadde brukt pengene og tiden på noe annet hvis de faktisk ikke ønsker å jobbe. Det var kun et eksempel. 
Jeg tror nok det er mange som hadde ønsket å være i jobb av de som er ufør. Men ting er ikke alltid svart-hvitt. Altså man kan ikke ta en hel gruppe og si at det gjelder for alle. Forskjellige diagnoser og forskjellige individer. 
også enig i at det kanskje hadde vært lettere med et tilrettelagt arbeidsliv for de som sliter. 
mange av de som sliter har også tidligere vist en høy arbeidsmoral, men for alle er det dessverre ikke nok.


 

Anonymkode: 8ede0...d63