Foreldre som ikke oppmuntrer til høyere utdannelse

[AnonymBruker]

Jeg har gode karakterer og ønsker å bli ingeniør, eller studere noe realfag. Foreldrene mine ser virkelig ikke poenget. De mener jeg ikke har «SÅ» gode karakterer, ikke kommer til å greie det. De forstår rett og slett ikke vitsen med utdannelse. De kommer med små stikk om at jeg vil heve meg over andre og at bygda vår ikke er god nok. 
 

Jeg blir så lei meg! Drømmen min er å flytte til Trondheim og studere, men jeg føler jeg har jobbet i motvind helt siden jeg sa jeg ville begynne på studiespesialisering. De fatter ikke hvorfor jeg skulle det. Føler jeg skuffer dem, og at det bare er enklere om jeg blir her...
 

noen som har noen trøstende ord? 

Anonymkode: 3fa27...e27

[AnonymBruker]

Blås i hva foreldrene dine sier. Du er (nesten?) voksen nå, så det er på tide å ta egne valg. 

Anonymkode: d9872...188

[AnonymBruker]

Jeg studerte ingeniør i Trondheim og det var fantastiske år  heldige deg som har studentlivet foran deg.

Noen familier er bare slik. De er kanskje redde for å miste deg. 

Lykke til i Trondheim!

Anonymkode: 657b9...640

[solmåneogstjerner]

Hva de mener har ingenting å si! 

Følg drømmen din, og spesielt når det er noe så fornuftig som du har lyst til. 

Lykke til med studiene 😘

[AnonymBruker]

Jeg er fra arbeiderklasse på bygda. Her syntes de det var vitig å velge noe jeg hadde interesse for, og siden jeg slet på skolen så syntes de jeg skulle velge det letteste jeg fant. burdte ikke ta studiespesialisering liksom, burdte ta yrkesrettet. angrer nå. skulle fått mer veiledning!

Anonymkode: 8f34a...76c

[Måbarefåsiat...]

Sett i gang og studer! Lykke til 😉

[solmåneogstjerner]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er fra arbeiderklasse på bygda. Her syntes de det var vitig å velge noe jeg hadde interesse for, og siden jeg slet på skolen så syntes de jeg skulle velge det letteste jeg fant. burdte ikke ta studiespesialisering liksom, burdte ta yrkesrettet. angrer nå. skulle fått mer veiledning!

Anonymkode: 8f34a...76c

Det er egentlig aldri for sent. 

Men jo før, jo bedre 

Endret 22. oktober 2019 av solmåneogstjerner

[AnonymBruker]

Foreldrene mine påstod jeg hadde dårlige karakterer og at jeg kanskje kunne være fornøyd om jeg klarte å ta et fagbrev. 

Vel. Jeg har sett på karakterene mine i ettertid og fra ungdomsskolen og vgs hadde jeg et par 3-ere og resten 4-ere og noen 5-ere. Det er ikke dårlige karakterer!! Og i dag har jeg 6-årig høyere utdanning, master + ett år. 

Ikke hør på dusteforeldrene dine!! Da kommer du til å angre, det skal jeg love deg. Ta valget selv, ikke la de velge for deg! Gå for det du har lyst til. 

Anonymkode: 95b47...937

[Tilma]

Som flere her sier. 

Selv fra bygda. Foreldre som anbefalte og rådet meg til ikke ta allmen. Hvor jeg vokste opp var det mest bruk for yrkesfaglig. Så da ble valget yrkesfag- siden foreldrene mine sa det. 

Nå er jeg 28-åringen flyttet bort og begynt på allmenn for å studere videre. 

Så det er aldri forseint. Men begynn på det du vil! Gjør hva du vil. Det er ditt liv og ille foreldrene dine sitt!!

[Krølle-frøkna]

I slutten av ungdomsskolen gjorde jeg mitt beste for å bli sett av min mor, som aldri så over det jeg gjorde av lekser, innlevering og presentasjoner. Første året på videregående slet jeg med å leve opp til forventningene lærerne hadde. Stress var navnet på muskelsmertene mine. Så ga jeg opp. De rundt meg forventet at jeg ville gå for en høyere utdannelsen, men jeg gikk for barne- og ungdomsarbeiderfaget og angrer ikke. 

 

Du bør gjøre hva du har lyst til og ikke hva andre forventer av deg.

[SoWhat?]

Jeg syns absolutt at du skal studere om det er det du ønsker! Det er ditt liv og du helt alene bestemmer hva du vil gjøre med det. Ihvertfall så lenge valgene dine ikke skader noen. Og at foreldrene dine er "fornærmet" fordi du vil opp og videre fordi det er din interesse, betyr ikke å skade noen. Foreldre skal ideelt sett støtte barna sine, men ikke alle er like gode på det. 

Det en skal jobbe med handler om en stor del av ens liv! Ta valg som føles rett før deg! Vis at du er selvstendig og vet hva du vil. De vil nok heie på deg om the end. Ta valg som er rett før deg, lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg opplevde faktisk noe lignende med moren min!

Det var fullstendig uaktuelt for henne at jeg skulle få meg noen generell studiekompetanse fra videregående, og deretter kanskje skaffe noe høyere utdannelse. På ungdomsskolen klagde mamma over at videregående viss nok var "hundre ganger verre enn ungdomsskolen" og mange andre ting. Det eneste "argumentet " hennes var at ettersom ungdomsskolen var SÅ utrolig mye matte, samfunnsfag, naturfag og så videre, og videregående kom til å være nøyaktig de samme fangene (men helt EKSTREMT mye verre / vanskeligere ifølge moren min) så ble det ett par år med yrkesfag for meg. 

Men deretter var det jo helt umulig å skaffe noen lærling-plass i bedrift, og dermed fikk jeg heller aldri gjennomført hele denne utdannelsen. Dermed ble jeg bare sittende der med små vikar-jobber (eller ringevikar) her og der. I tillegg var moren min ekstremt negativ til at jeg skulle flytte fra bygda og henne, for å skaffe meg fast arbeid i andre deler av landet. Selv om jeg tok kontakt med mange forskjellige bedrifter over Internett, og sendte søknader overalt.    

Jeg fikk ikke en gang lov til å reise på jobb-intervju. Hun foreslo blant annet at jeg kunne være ringe-vikar i den lokale barnehagen, og vaskehjelp en eller annen plass. Samt alle mulige slags "praksis-plasser" gjennom NAV, slik at jeg kanskje kunne få mer eller mindre faste jobber der senere. Men dette var jo selvfølgelig ett helt RÆVVA tiltak, som egentlig ikke er ment for å faktisk få flest mulig å fast arbeid noen steder. Det gikk faktisk ett par ÅR før jeg endelig fikk nok, og reiste til en større by. Da hadde jeg fått en jobb der, og gjennomførte faktisk studiekompetansen over Internett (lignende opplegg som NKI eller Sonans, men jeg husker ikke hva den greia het den gangen) og jeg begynte deretter på universitetet, og fikk seinere en fast jobb med noe som faktisk er ganske interessant. Men jeg fikk null og niks støtte (verken økonomisk, eller på andre måter) fra mamma.

Anonymkode: 8e77f...f5f

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplevde faktisk noe lignende med moren min!

Det var fullstendig uaktuelt for henne at jeg skulle få meg noen generell studiekompetanse fra videregående, og deretter kanskje skaffe noe høyere utdannelse. På ungdomsskolen klagde mamma over at videregående viss nok var "hundre ganger verre enn ungdomsskolen" og mange andre ting. Det eneste "argumentet " hennes var at ettersom ungdomsskolen var SÅ utrolig mye matte, samfunnsfag, naturfag og så videre, og videregående kom til å være nøyaktig de samme fangene (men helt EKSTREMT mye verre / vanskeligere ifølge moren min) så ble det ett par år med yrkesfag for meg. 

Men deretter var det jo helt umulig å skaffe noen lærling-plass i bedrift, og dermed fikk jeg heller aldri gjennomført hele denne utdannelsen. Dermed ble jeg bare sittende der med små vikar-jobber (eller ringevikar) her og der. I tillegg var moren min ekstremt negativ til at jeg skulle flytte fra bygda og henne, for å skaffe meg fast arbeid i andre deler av landet. Selv om jeg tok kontakt med mange forskjellige bedrifter over Internett, og sendte søknader overalt.    

Jeg fikk ikke en gang lov til å reise på jobb-intervju. Hun foreslo blant annet at jeg kunne være ringe-vikar i den lokale barnehagen, og vaskehjelp en eller annen plass. Samt alle mulige slags "praksis-plasser" gjennom NAV, slik at jeg kanskje kunne få mer eller mindre faste jobber der senere. Men dette var jo selvfølgelig ett helt RÆVVA tiltak, som egentlig ikke er ment for å faktisk få flest mulig å fast arbeid noen steder. Det gikk faktisk ett par ÅR før jeg endelig fikk nok, og reiste til en større by. Da hadde jeg fått en jobb der, og gjennomførte faktisk studiekompetansen over Internett (lignende opplegg som NKI eller Sonans, men jeg husker ikke hva den greia het den gangen) og jeg begynte deretter på universitetet, og fikk seinere en fast jobb med noe som faktisk er ganske interessant. Men jeg fikk null og niks støtte (verken økonomisk, eller på andre måter) fra mamma.

Anonymkode: 8e77f...f5f

Da har du vært utrolig mplbevisst og flink

Anonymkode: 3035e...1c3

[AnonymBruker]

Du er nesten voksen nå, og må bestemme deg for hva DU vil. Jeg tror uansett det ville være godt for deg å flytte til Trondheim, og begynne på et studie. Du trenger litt luft. ❤️ 

Anonymkode: a992b...4c5

[AnonymBruker]

Si til henne at dette er noe du gjerne vil. Prøv. Går det ikke, så reiser du bare hjem. Si dere kan snakkes på skype og at du kommer til å angre veldig om du ikke gir det et forsøk. 

Anonymkode: 3035e...1c3

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplevde faktisk noe lignende med moren min!

Det var fullstendig uaktuelt for henne at jeg skulle få meg noen generell studiekompetanse fra videregående, og deretter kanskje skaffe noe høyere utdannelse. På ungdomsskolen klagde mamma over at videregående viss nok var "hundre ganger verre enn ungdomsskolen" og mange andre ting. Det eneste "argumentet " hennes var at ettersom ungdomsskolen var SÅ utrolig mye matte, samfunnsfag, naturfag og så videre, og videregående kom til å være nøyaktig de samme fangene (men helt EKSTREMT mye verre / vanskeligere ifølge moren min) så ble det ett par år med yrkesfag for meg. 

Men deretter var det jo helt umulig å skaffe noen lærling-plass i bedrift, og dermed fikk jeg heller aldri gjennomført hele denne utdannelsen. Dermed ble jeg bare sittende der med små vikar-jobber (eller ringevikar) her og der. I tillegg var moren min ekstremt negativ til at jeg skulle flytte fra bygda og henne, for å skaffe meg fast arbeid i andre deler av landet. Selv om jeg tok kontakt med mange forskjellige bedrifter over Internett, og sendte søknader overalt.    

Jeg fikk ikke en gang lov til å reise på jobb-intervju. Hun foreslo blant annet at jeg kunne være ringe-vikar i den lokale barnehagen, og vaskehjelp en eller annen plass. Samt alle mulige slags "praksis-plasser" gjennom NAV, slik at jeg kanskje kunne få mer eller mindre faste jobber der senere. Men dette var jo selvfølgelig ett helt RÆVVA tiltak, som egentlig ikke er ment for å faktisk få flest mulig å fast arbeid noen steder. Det gikk faktisk ett par ÅR før jeg endelig fikk nok, og reiste til en større by. Da hadde jeg fått en jobb der, og gjennomførte faktisk studiekompetansen over Internett (lignende opplegg som NKI eller Sonans, men jeg husker ikke hva den greia het den gangen) og jeg begynte deretter på universitetet, og fikk seinere en fast jobb med noe som faktisk er ganske interessant. Men jeg fikk null og niks støtte (verken økonomisk, eller på andre måter) fra mamma.

Anonymkode: 8e77f...f5f

Akkurat sånn er min mor! «Truer» meg med at jeg ikke kommer til å være «den smarte» i Trondheim, at jeg aldri vil greie det. «Men hva BLIR du da?» er mantraet hennes når jeg sier jeg kunne tenke meg å studere matte eller fysikk. 
ts

Anonymkode: 3fa27...e27

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Da har du vært utrolig mplbevisst og flink

 Anonymkode: 3035e...1c3

Jeg hadde jo selvfølgelig spart opp en god del penger, FØR jeg faktisk reiste. I tillegg til stipend og lån fra Lånekassen i løpet av studietiden. Hadde det ikke vært for alle disse tingene, så ville det mest sannsynlig aldri vært mulig å gjennomføre.

Men jeg har stort sett alltid vært veldig flink til å leve ganske sparsommelig da! Jeg tror faktisk at jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg var ute "på byen" i løpet av hvert semester ved universitetet. Samtidig som en del andre studenter hadde veldig lyst til å drikke seg mer eller mindre dritingens  nærmest hver eneste fredag kveld og lørdag kveld. For ikke å snakke om alle cafe-besøk, kino eller konsert og alle andre ting. Men disse studentene hadde som regel foreldre som stilte opp (i alle fall til en viss grad) med alle de økonomiske tingene.                    

Anonymkode: 8e77f...f5f

[AnonymBruker]

Fra en annen synsvinkel: Foreldrene dine har tydeligvis greid seg ok med jobb i bygda, de vokste opp på en tid der det var langt flere jobber, også selv om man ikke hadde noen spesiell utdannelse. Men industrien og mange hjørnesteinsbedrifter i mange små steder i landet er lagt ned, og flere vil nok bli det i fremtiden. Utdannelse handler på ingen måte å "heve seg over andre" og det tyder jo bare på at de ikke har noen høyere utdannelse selv når de sier det. Fint de har klart seg bra uten, men du bør ikke ta samme sjansen. Om 10-20 år er det langt fra sikkert at alle bygdesamfunnene som gjenstår er bærekraftige, og man bør derfor skaffe seg en viss utdanningsbakgrunn slik at man er mer flyttbar. Trist for mange som har bygdene som sine hjem selvsagt, og som knytter sin identitet til bygda, men man må på godt og vondt forholde seg til realitetene som tilsier mer internasjonal konkurranse og tøffere arbeidsforhold. 

Så bør man jo også i det minste like jobben litt, det er ikke noe særlig å ha en jobb man hater over lang tid (snakker av erfaring der fra tidligere jobb). Man tilbringer tross alt store deler av døgnet på jobb. Man vokser jo også litt på en utdannelse, kan knytte litt nettverk, nye venner og bekjentskaper osv. Og det er ikke for å heve seg over noen, men for å sørge for at man ikke står der om 10 år uten jobb i en bygd med stadig færre arbeidsplasser. 

Anonymkode: 20165...d35

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat sånn er min mor! «Truer» meg med at jeg ikke kommer til å være «den smarte» i Trondheim, at jeg aldri vil greie det. «Men hva BLIR du da?» er mantraet hennes når jeg sier jeg kunne tenke meg å studere matte eller fysikk. 
ts

Anonymkode: 3fa27...e27

Du kommer til å være en av de smarte i Trondheim 🙂 Går så fint så, selvfølgelig greier du det, og om du skulle slite mer enn du tror så er det ikke noe problem å se hva annet de tilbyr på universitetet som ligner som er mer overkommelig andre året, og det er i verste fall, liksom. Så det ordner seg uansett. Si at du blir matematiker eller fysiker 😜 Eller ingeniør. 

Anonymkode: 814ae...853

[AnonymBruker]

Studer det DU vil!

Det er viktigst, om du vil bli rørlegger eller lege. Du må velge det, ikke ta noe bare for å få en jobb.

Anonymkode: b60ac...aec