Noen som angrer på terapi og behandling?

[AnonymBruker]

Og sånn som ett motstykke... 

Jeg ble frisk av daglig panikkangstanfall, sosial angst og depresjon ved hjelp av behandling med samtaler, kognitiv terapi hvor jeg utfordret meg selv og piller. 

Jeg var så ille at jeg ikke sov. Duppet av og våknet i dødsangst, om igjen og om igjen natt etter natt. Jeg turte ikke ta telefonen, gå forbi vinduene mine, åpne døra, handle eller noe. Var helt låst. Var alltid redd. Alltid åndenød. Helt jævlig. 

Men jeg ble frisk. Det var beinhardt og krevde mer av meg enn sykdommen. Men jeg ble frisk ved å følge behandling omtrent pedantisk. 

Har nå mann, barn, jobb, stasjonsvogn og hus. Hele greiene. Det er vel 15 år siden nå siden jeg ble erklært frisk. 

Behandling er vanskelig og du må gjøre en innsats, for til syvende og sist er det DU som må gjøre all jobben. 

 

Anonymkode: f77f0...666

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg angrer på rundene med  elektrosjokkbehandling jeg fikk i fjor. De hjalp ikke mot depresjonen, har bare gitt meg traumer og mer angst.

Anonymkode: 70280...202

Det angrer jeg også på! Jeg opplevde akkurat det samme som deg, traumer og angst. I tillegg mistet jeg hukommelsen for flere år tilbake og måtte lære meg ting helt på nytt. Blant annet store deler av jobben min. Hvis jeg skulle fortsatt i jobben måtte jeg ha tatt utdanningen på nytt. Jeg er mest trist over å ha glemt merkedager med barna mine.

Anonymkode: 7ff56...820

[AnonymBruker]

Mye kan sies om nav, men det er bra at behandling er et krav. Etter tidligere dårlige opplevelser hadde jeg aldri oppsøkt behandling selv. Det bragte meg ikke tilbake til arbeid, men det har gjort ting bedre og er en berikelse selv om det også byr på store utfordringer. Å gå i behandling et tiår er ikke verdens undergang. 

Anonymkode: 41e1b...af8

[AnonymBruker]

På 10.10.2019 den 21.40, AnonymBruker skrev:

Ja. Min første behandler var en veldig dårlig en, som gjorde alt værre. Jeg hadde også en psykomotorisk fysioterapeut som aldri burde hatt behandlingsrett, ufyselig person, så jeg måtte slutte der og. Behandler jeg har nå er ok. Men selv om det kan være nyttig å snakke om ting, så er jo det bare en liten bit av bildet.

Resten har jeg måttet oppsøke selv. For meg er det Teal Swan sine videoer på youtube som har vært hovedredningen i mitt liv, jeg er uendelig takknemlig til henne. Jeg har blitt mye bedre og fått enormt mye ut av å bruke hennes øvelser.

Anonymkode: 745bb...01d

Teal Swan har hjulpet meg også mye 💚

Anonymkode: 17ce5...c9e

[Gjest Huttetuen]

Både ja og nei ! 

 

[AnonymBruker]

På 11.10.2019 den 17.43, AnonymBruker skrev:

Jeg angrer på at jeg søkte hjelp, og på at jeg fortalte "alle" at jeg slet. Da jeg fikk et sammenbrudd, tenkte jeg "åja, det er dette folk alltid snakker om å være åpen om, bryte ned tabuet", så jeg var ærlig. Er nå venneløs. Folk lager sine egne ideer om hva som feiler en, og så blir de ukomfortable og unngår å tilbringe tid med en. 

Jeg angrer på at jeg søkte hjelp med en gang. Tenkte "dette går jo over, er bare å gå til lege og psykolog". Det er nå 6 år siden. Det første som skjedde var et evig mas om antidepressiva. Så jeg prøvde, og ble mye verre. Bivirkningene ble i kroppen i 2 år. DPS satte meg i gruppemøter der vi hørte på foredrag om de vanlige diagnosene. Det var fælt å sitte der sammen med  mange forskjellige folk. Selv om vi ikke skulle snakke om oss selv, så var det selvsagt noen som ikke kunne dy seg å unnslippe en mulighet for sympati, og jeg trengte virkelig ikke å høre alle de fæle tingene de hadde opplevd. 

Jeg fikk b-preparat (i bunn og grunn narkotika) av legen og tok det 3 ganger til dagen etter avtale med han. Jeg sluttet etter 5 mnd og det gikk helt fint. Har ikke brukt siden. Nå står det i journalen min, og fastlegen tok det opp da vi pratet om adhd-medisiner, som om jeg er en stygg narkis som ikke kan tåle ritalin fordi jeg tok Sobril i noen få mnd for 5 år siden😒 og har aldri rørt narkotika eller hasj utenom! Jeg føler meg så misforstått, puttet i bås, og av de 20 personene av helsepersonell jeg må ha møtt gjennom alt dette, så er det bare en eneste jeg har følt at heiet på meg. Hun fikk meg til å spise igjen.

Jeg tok en laaang pause fra behandling, og det har vært et slit. Får ikke stønad fra Nav med mindre man er i behandling, men jeg kunne bare ikke så har levd på veldig lite i mnd av hobbyene mine. Nå har jeg møtt mannen jeg vil gifte meg med, og er mer motivert. Skal utredes for ADHD ganske snart.  

Anonymkode: babcb...a03

Tusentakk for innlegg! Det gjorde vondt å lese... Kjenner meg igjen også. Har fortalt det til mange og angrer veldig i ettertid. Er redd for konsekvensene, for å bli utstøtt, for å bli snakka om. Skulle ønske jeg visste hvor viktig privatliv er, og at dette er noe man burde holdt for seg selv. Følte også at jeg snakka om det for å bryte tabuet, og heldigvis lever vi i ei tid hvor det blir mer og mer forståelsesfullt og akseptabelt med psykiske lidelser. Håper jeg slutter å tenke eller bry meg snart. 

Klem til deg og massemasse lykketil<3

 

Anonymkode: 9ef4a...a29

[AnonymBruker]

19 timer siden, Huttetuen skrev:

Både ja og nei ! 

 

Hvordan da?

Anonymkode: 9ef4a...a29

[Gjest Huttetuen]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan da?

Anonymkode: 9ef4a...a29

Tenkte jeg skulle få hjelp til å få komme meg psykisk(angst og depresjon) men det virker som at noen hadde andre planer

[AnonymBruker]

2 timer siden, Huttetuen skrev:

Tenkte jeg skulle få hjelp til å få komme meg psykisk(angst og depresjon) men det virker som at noen hadde andre planer

Hvilke planer tenker du på? 

Anonymkode: 5bc24...5b8

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke på psykologhjelp. Men angrer på at jeg ikke har benyttet meg av det godt nok. Men feil å angre egentlig. Gjorde så godt jeg kunne, men synes ting var flaut og vanskelig å snakke om. Men da var jeg også ung. Nå går det bedre. 

Anonymkode: 5bc24...5b8

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvilke planer tenker du på? 

Anonymkode: 5bc24...5b8

Tror de har rota seg borti noe de skulle holdt seg unna! Føler nesten de har brukt meg som åte for å ta noen andre! Og det ble en helt jævlig konsekvens for meg! 
Kan ikke legge ut for mye om det, vet heldigvis minimalt om det. Og sånn vil jeg ha det.

 

Anonymkode: 74280...d60

[AnonymBruker]

On 10/11/2019 at 7:58 PM, AnonymBruker said:

Og sånn som ett motstykke... 

Jeg ble frisk av daglig panikkangstanfall, sosial angst og depresjon ved hjelp av behandling med samtaler, kognitiv terapi hvor jeg utfordret meg selv og piller. 

Jeg var så ille at jeg ikke sov. Duppet av og våknet i dødsangst, om igjen og om igjen natt etter natt. Jeg turte ikke ta telefonen, gå forbi vinduene mine, åpne døra, handle eller noe. Var helt låst. Var alltid redd. Alltid åndenød. Helt jævlig. 

Men jeg ble frisk. Det var beinhardt og krevde mer av meg enn sykdommen. Men jeg ble frisk ved å følge behandling omtrent pedantisk. 

Har nå mann, barn, jobb, stasjonsvogn og hus. Hele greiene. Det er vel 15 år siden nå siden jeg ble erklært frisk. 

Behandling er vanskelig og du må gjøre en innsats, for til syvende og sist er det DU som må gjøre all jobben. 

 

Anonymkode: f77f0...666

Blablabla. Alltid noen som skal skryte over hvor flinke de er og når de var heldig og fikk en psykolog som ikke prøvde kurere en med å lese horoskopet, så tror de at alle er så heldige. Som sagt jeg ble frisk da jeg faktisk fikk en venn jeg kunne snakke med. Psykologer var vegger som ikke hadde noe vettigt å si. Jeg ble frisk på uker da jeg endelig møtte noen som klarte kommunisere og ikke bare satt stille og så i papirene sine, nesten for skremt til å si noe. 

Jeg brukte ikke piller en gang og ble frisk. Så du hadde tydeligvis ikke en særlig god psykolog heller, som ikke klarte hjelpe deg ute å proppe deg full av piller først. 

Anonymkode: 8e3dc...eda

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Blablabla. Alltid noen som skal skryte over hvor flinke de er og når de var heldig og fikk en psykolog som ikke prøvde kurere en med å lese horoskopet, så tror de at alle er så heldige. Som sagt jeg ble frisk da jeg faktisk fikk en venn jeg kunne snakke med. Psykologer var vegger som ikke hadde noe vettigt å si. Jeg ble frisk på uker da jeg endelig møtte noen som klarte kommunisere og ikke bare satt stille og så i papirene sine, nesten for skremt til å si noe. 

Jeg brukte ikke piller en gang og ble frisk. Så du hadde tydeligvis ikke en særlig god psykolog heller, som ikke klarte hjelpe deg ute å proppe deg full av piller først. 

Anonymkode: 8e3dc...eda

Hvorfor svarer du denne brukeren slik? Terapi er komplisert. Det er en av mange behandlingsformer. For noen funker det veldig bra, for andre er det ikke terapi eller ulike typer terapi som hjelper. Noen trenger medisiner, andre trenger å jobbe, andre igjen trenger sykmld. Kommer jo helt an på hva problemet er og hvordan en responderer på behandling. Også hvilket nettverk en har rundt seg. Sårbarhet og mye annet. 

Psykologer har ikke myndighet i å medisinere. Det er kun leger eller psykiatere. De fleste psykologer vil behandle pasienter uten medisiner. Av og til bør medisiner brukes, det kommer helt an på hva som er problemet. For mange er en kombinasjon bra, for andre ikke. 

Å gå i terapi og lære seg å kjenne på følelsene sine og bli kjent med seg selv og sine reaksjoner er veldig viktig. En må være ærlig å fortelle det innerste om en skal komme videre. En må også stille spm til psykologen, samarbeide og dra i samme retning. 

Anonymkode: 5bc24...5b8

[AnonymBruker]

Jeg angrer mest fordi jeg kan aldri ta det tilbake. Jeg kan aldri bli en anonym person i verden lengre. Det er folk som sitter på mine mørkeste hemmeligheter, og det skremmer meg. Jeg hater journalen min som pesten, jeg skulle ønske noen hacket seg inni systemet og slettet den for godt. Jeg driter i hva folk her inne sier om det, jeg hater den! Fordi jeg har null kontroll over den og jeg stoler ikke på at ingen vil snoke i den eller bruke den imot meg senere i livet. 

Angeren blir nok verre den dagen jeg blir frisk(ere). 

Ville heller ha død enn å ha gjort dette om igjen. Angrer på at jeg tok det valget å oppsøke hjelp.

Anonymkode: 1a5a2...fd6

[Sillyline]

Å velge riktig terapeut og riktig terapiform er viktig. For min del hjalp det mye med kognitiv terapi, og eksponeringsterapi. Slet da med angst, depresjon og PTSD. Men det som hjalp meg aller mest var å finne ut den underliggende diagnosen: ADHD. Etter at det ble funnet ut har utrolig mange brikker falt på plass! Og i dag sliter jeg verken med angst, depresjon eller PTSD. Både angst og depresjon er kjente følgesykdommer av uoppdaget ADHD. Hadde jeg bare visst det før... 😩

[Silva Pluvialis]

.

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvorfor svarer du denne brukeren slik?

Anonymkode: 5bc24...5b8

Fordi hun er nedlatende og mener at alle som har dårlige erfaringer med terapi bare er alte som ikke gjorde en innsats. Hun er frekk mot de som har hatt dårlige psykologer og driver da med victim blaming. Selv om det er enkelte som er umulige pasienter, så er det frekt å anta at alle i tråden bare ikke gjør en egeninnsats og det er eneste problemet

Anonymkode: 8e3dc...eda

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi hun er nedlatende og mener at alle som har dårlige erfaringer med terapi bare er alte som ikke gjorde en innsats. Hun er frekk mot de som har hatt dårlige psykologer og driver da med victim blaming. Selv om det er enkelte som er umulige pasienter, så er det frekt å anta at alle i tråden bare ikke gjør en egeninnsats og det er eneste problemet

Anonymkode: 8e3dc...eda

Ikke alle blir bedre av terapi. Men de fleste vil nok ha utbytte av det. Det kommer helt an på situasjonen til hver enkelt, kjemi og evne/ mulighet til å ta imot hjelp. Tidspunkt, hvor dypt det sitter osv. 

Det er ikke noe quick fix 

jeg har gått i terapi siden jeg var ungdom, har hatt lange gode perioder. Har det vel egentlig bra, men går fortsatt. Ikke før nå har jeg fått en psykolog som er dyktig. Rett på sak, ikke noe snikksnakk. = bedre effekt. 

Anonymkode: 5bc24...5b8

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke alle blir bedre av terapi. Men de fleste vil nok ha utbytte av det. Det kommer helt an på situasjonen til hver enkelt, kjemi og evne/ mulighet til å ta imot hjelp. Tidspunkt, hvor dypt det sitter osv. 

Det er ikke noe quick fix 

jeg har gått i terapi siden jeg var ungdom, har hatt lange gode perioder. Har det vel egentlig bra, men går fortsatt. Ikke før nå har jeg fått en psykolog som er dyktig. Rett på sak, ikke noe snikksnakk. = bedre effekt. 

Anonymkode: 5bc24...5b8

Som sagt, hun var frekk. 

Anonymkode: 8e3dc...eda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.10.2019 den 21.33):

Hei. Fins det noen tanker eller meninger rundt det å angre seg på terapi/behandling? Noen som har blitt værre eller føler det er bortkastet og lignende? Jeg går i terapi nå og er så redd for at det skal være til ingen nytte. Jeg ser folk som har gått i terapi i flere 10´år, og jeg vil jo ikke være en av de. Jeg vil bare bli kvitt plagene mine, men noen ganger så virker det som at det ikke er håp for noen og at livet uansett ikke vil bli noe bedre. Om så, er det noen som har historier om liv som har blitt myemye bedre? Jeg ønsker å få det beste ut av livet mitt, og lever ikke for å kaste det bort. Føles bare meningsløst noen ganger, men mulig dette er en av symptomene mine. Føler også at dagen jeg går i terapi blir ødlagt, fordi jeg blir så sliten, og negativ av å snakke om problemene  mine. Er det ikke bare greit å leve med å fortrenge problemene sine noen ganger? Slutte å tenke på de liksom? Fokusere på det positive. Hehe, ja nei vet ikke jeg. Synd at noen mennesker bare er dømt til å få et dårlig liv med terapi og innleggelse som livsstil.

Anonymkode: 9ef4a...a29

Jeg har bare blitt verre. 

Anonymkode: 5d085...70f