Noen som angrer på terapi og behandling?

[AnonymBruker]

Hei. Fins det noen tanker eller meninger rundt det å angre seg på terapi/behandling? Noen som har blitt værre eller føler det er bortkastet og lignende? Jeg går i terapi nå og er så redd for at det skal være til ingen nytte. Jeg ser folk som har gått i terapi i flere 10´år, og jeg vil jo ikke være en av de. Jeg vil bare bli kvitt plagene mine, men noen ganger så virker det som at det ikke er håp for noen og at livet uansett ikke vil bli noe bedre. Om så, er det noen som har historier om liv som har blitt myemye bedre? Jeg ønsker å få det beste ut av livet mitt, og lever ikke for å kaste det bort. Føles bare meningsløst noen ganger, men mulig dette er en av symptomene mine. Føler også at dagen jeg går i terapi blir ødlagt, fordi jeg blir så sliten, og negativ av å snakke om problemene  mine. Er det ikke bare greit å leve med å fortrenge problemene sine noen ganger? Slutte å tenke på de liksom? Fokusere på det positive. Hehe, ja nei vet ikke jeg. Synd at noen mennesker bare er dømt til å få et dårlig liv med terapi og innleggelse som livsstil.

Anonymkode: 9ef4a...a29

[AnonymBruker]

Ja. Min første behandler var en veldig dårlig en, som gjorde alt værre. Jeg hadde også en psykomotorisk fysioterapeut som aldri burde hatt behandlingsrett, ufyselig person, så jeg måtte slutte der og. Behandler jeg har nå er ok. Men selv om det kan være nyttig å snakke om ting, så er jo det bare en liten bit av bildet.

Resten har jeg måttet oppsøke selv. For meg er det Teal Swan sine videoer på youtube som har vært hovedredningen i mitt liv, jeg er uendelig takknemlig til henne. Jeg har blitt mye bedre og fått enormt mye ut av å bruke hennes øvelser.

Anonymkode: 745bb...01d

[AnonymBruker]

Jeg har gått i terapi i flere år mot angst og ødelagt selvbilde. Det som hjalp meg mest var en selvhjelpsgruppe hvor jeg ble utfordret ukentlig. Jeg har det så utrolig mye bedre nå enn før, at det nesten er litt rart å tenke tilbake på hvor langt nede og ødelagt jeg følte meg. Har også hørt historier om folk som blir verre, så føler at man må være veldig bevisst og ha i bakhodet at hvis det ikke funker så kan man finne en annen behandler evt behandling. 

Anonymkode: f69df...1fe

[Sparkling_Pink]

Det er jo litt søkt å tenke tilbake på alle psykologene jeg har vært hos og blitt henvist til når de har fokusert på historien min mens det jeg har vært plaget av har vist seg å være allergi og fremtiden min.

Jeg fikk tilslutt hjelp av EMDR, men det er helt umulig å si hva slags grunntilstand den hjalp meg fra. Det eneste vi vet er at jeg begynte å fungere i løpet av behandlinga og har fungert siden.

Av og til kommer plagene mine tilbake. Kognitive øvelser og en samtale eller to er da nok til å få fremtidstroen tilbake. Er det allergi jeg plages av, går humøret tilbake til sitt gode gamle etter at senreaksjoner med betennelse i kroppen har gått over.

Det er fint å stille krav til behandler at han eller hun er villig til å kartlegge hva som er de grunnleggende plagene og sammenhengene som gir deg håpløshetsfølelse. Så finner du eller dere i lag lettere ut av hva som kan være fornuftig. Det å fokusere på problemer i fortida behøver ikke være annet enn plagsomt og uproduktivt.

Du er blitt opplyst om at du har rettigheter som pasient? Om forholdet til behanlderen ikke fungerer er det helt legitimt å si ifra at du tror du må ha noen andre, en second oppinion, eller trenger å teste ut andre metoder.

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er lurt å prøve litt forskjellig, så finner man ut hva som passer for en selv. Noen ganger må man gjennom ting som man finner ut ikke var noe for seg, men man trenger ikke se på det som bortkastet men bruke det som en erfaring videre, man lærer alltids noe som man enten kan få bruk for med en gang heller hente frem senere. Det er jo lurt å ta litt pauser om man har vært i ett opplegg lenge, få bearbeidet det litt, få det på avstand og bruke det litt igjen. Men klart, det å være i behandling betyr jo at man må prate om seg selv og i lengden så blir man jo lei seg sjøl. Da tar jeg en pause og prøver meg litt på egenhånd, tar med meg de erfaringene jeg tenkte var nyttig for meg, sånn har jeg kommet meg fremover. Viktig å tenke at alt er en prosess og ikke en varig situasjon men en del av det å få det bedre med seg selv etterhvert. 

Anonymkode: 3e15d...2b5

[AnonymBruker]

Noen mennesker har bare urealistiske forventninger til hva terapi kan gjøre for deg. Har en gått i terapi i 10 år men er i full jobb, har et godt sosialt liv og en familie så skjønner jeg ikke hva mer de forventer... Terapi kan hjelpe deg med å få et verdig og velfungerende liv men that's it.

Anonymkode: 9ec28...952

[AnonymBruker]

Jeg har hatt så mange psykologer og psykiatere at jeg har mistet tellingen. Kun 3 har gjort meg bedre. Den siste terapeuten var så flink at jeg har vært "frisk" i 5 år. Hun brukte kognitiv terapi og jeg lærte mange knep som hjelper meg gjennom vonde perioder. Jeg tror ikke jeg hadde overlevd uten henne. 

Det er vanlig å bli sliten av terapi. Jeg måtte ha fri resten av dagen for jeg var helt utslitt. Men etter terapitimer med flinke terapeuter var jeg bare sliten, med dårlige terapeuter er jeg også nedstemt og deprimert i tillegg. Jeg tenker at man skal føle at man har jobbet, men ikke føle seg verre.

Anonymkode: 7ff56...820

[Gjest Familytree]

Jeg gikk på terapi tre ganger og følte meg bra, men ikke fornøyd. Jeg hadde dårlige erfaringer med terapi, det vil si at jeg forsto hva som skjedde med meg i dag, men disse løsningene er ikke så dypt som jeg ønsker. Og jeg hater når terapeuter vil gå dypere inn i temaer som jeg ikke vil snakke om. Så jeg har problemer å løse, men jeg vil ikke møte dem. Vet at det finnes mange typer terapi, og du kan utforske eller finne ut om alt.
Man vil ikke alltid fungere, men du må gå gjennom flere terapeuter og ulike typer terapi. Jeg føler at vi har lignende problemer, jeg sparker i vanskelighetene og unngår å møte visse ting. Livet vil ikke forbedre seg når du går til terapi, men det vil forbedre forståelsen og mentaliteten som styrer livet ditt.

Masse klem til deg og lykke til😊

[AnonymBruker]

Jeg angrer på rundene med  elektrosjokkbehandling jeg fikk i fjor. De hjalp ikke mot depresjonen, har bare gitt meg traumer og mer angst.

Anonymkode: 70280...202

[AnonymBruker]

Å si at jeg angrer blir feil. Men jeg er lei meg for at jeg har kommet til behandlere som har gjort en slett jobb. Bl.a ble jeg avvist da jeg var som mest suicidal, en annen pføyset av meg når jeg var ekstremt sårbar. En tredje diagnostiserte meg (altså la på meg diagnoser uten å ha testet meg) før det var gått tre timer. Disse diagnosene var feil, noe som førte til helt feil forløp. Sånt vet man jo ikke når man er pasient. Det er mange behandlere som har kjørt seg fast i systemet. Jeg har også fått tildelt helt ferske psykologer som ikke har evnet å favne det jeg kom til dem med. 

Jeg har også møtt to fantastiske damer som virkelig har fått meg til å ha lyst til å leve. De -så- meg. De så ikke diagnoser og alt det jeg ikke fikk til i livet. Fokuset var ikke smalt og problembasert. 

Etter å ha studert psykologi selv, i tillegg til flere år som pasient, ser jeg at mye av feilen ligger i systemet. Vi skal måles, veies og telles. Og helst så raskt som mulig. Et liv telles ikke på 15 behandlingstimer. 

Anonymkode: aa3fe...ea5

[AnonymBruker]

Angrer ikke et sek. Beste som har hendt meg. Selvutviklelse på høyt plan 

Anonymkode: 5bc24...5b8

[AnonymBruker]

Har blitt presset til ting jeg ikke har vært klar for, som har sendt meg rett i depresjon. Jeg tenker at det er en del av livet. Angrer ikke og har heller ikke vurdert å slutte av den grunn. Ser heller ikke på terapi og innleggelser som min livsstil, men som nødvendig for å holde hodet over vann. 

Har mange negative erfaringer. Det har gjort at jeg står opp for meg selv og gir klar beskjed om ting som er uakseptabelt. Enten det, eller å la seg knekke. Så ingen anger her. Å fortrenge alt gjør vondt verre. Fungerer der og da, men du kan ikke rømme fra det for alltid.

Anonymkode: 7fc8d...0fe

[AnonymBruker]

Ja, jeg er en av de. Jeg angrer så sykt på at jeg gikk i behandlig i flere år, samtidig hadde jeg lite valg da jeg var under 18.

 

Anonymkode: c9cd3...792

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Resten har jeg måttet oppsøke selv. For meg er det Teal Swan sine videoer på youtube som har vært hovedredningen i mitt liv, jeg er uendelig takknemlig til henne. Jeg har blitt mye bedre og fått enormt mye ut av å bruke hennes øvelser.

Anonymkode: 745bb...01d

"TEAL SWAN  was born with a range of extrasensory abilities, including clairvoyance, clairsentience, and clairaudience."

å nei åå nei

Anonymkode: 1e629...ea2

[AnonymBruker]

Fikk aldri noe bra ut av det, annet enn at jeg hadde mer grunnlag for sykmelding. Men praten var som å prate med en bekjent  som ikke har så mye å si til det man sier. Det var som om de ikke visste hva de skulle gjøre eller si, og det ble aldri noe av noe. Jeg var yngre og hadde ingen anelse om hva jeg burde si eller gjøre, og de sa eller gjorde aldri noe verken fra eller til. Så etter kansdkje 12-15 timer så sa jeg stopp for det kom ingenting ut av dte, og jeg syntes heller ikke vi var noe nærmere problemene. Det er jo litt ille om man må lese seg opp på hvordan man skal oppføre seg i terapi eller hva si og gjøre for at psykologen skal klare gjøre det bedre. Hele poenget er da at psykologen skal lære deg hvordan bli bedre? Om du må gjøre research selv, så er det ikke vits å gå til dem

Ble for øvrig frisk av depresjonen etter at jeg møtte en person som ble en god venn av meg. Gjennom samtaler med han fikk jeg nye perspektiver på ting, jeg lærte å føle på en annen måte der ting ikke ble så dystert lenger. Hadde han vært psykologen min da jeg var ung, så hadde jeg kanskje hatt hjelp i det. 

Fikk også en del faktafeil i journalen min, blant annet at jeg hadde mistet faren min (han lever). Vet ikke helt hva som skjedde der, men gjorde aldri noe med det, da det virker som å rette feil i journal er vanskelig å få til

Anonymkode: 8e3dc...eda

[GulSitron]

Ja. Da jeg var 18-19 gikk jeg til psykolog etter henvisning fra fastlege. Dette var da offentlig psykolog. Følte ikke at jeg fikk noe ut av behandlingen og vi snakket mer om vær og vind enn problemene jeg hadde. Jeg fikk riktig nok oppgaver jeg skulle fullføre til neste gang, som jeg også fullførte. Eksponeringsterapi. Funket delvis der og da, men problemene jeg hadde vedvarte og ble med tiden enda verre. 
 

Fikk ny psykolog igjennom nav og tiltak. Det fungerte veldig bra! Psykologen møtte meg og de problemene jeg hadde, tok tak i roten til problemet og hjalp meg til å innse at jeg har en verdi, at jeg ikke ER problemene mine, angsten, depresjonen. 
Kom meg ut i arbeid og har jobbet i 3-4år. 
Fikk ny privat psykolog etter to år fordi hun andre skulle i permisjon. Nå får jeg timer når jeg trenger det og takk og lov for at hun eksisterer. 

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg angrer på rundene med  elektrosjokkbehandling jeg fikk i fjor. De hjalp ikke mot depresjonen, har bare gitt meg traumer og mer angst.

Anonymkode: 70280...202

Så trist. Har også fått ECT og opplevde ikke noe negativt med det. Annet enn hukommelsestap en periode under og etter behandlingen. 

Jeg har hatt noen polikliniske behandlere det har fungert dårlig med. Også har jeg hatt to, spesielt hun ene som jeg har som behandler når jeg er innlagt som har vært og er til stor hjelp. Føler hun strekker seg lengre enn det som egentlig er forventet/vanlig. Har hatt henne i to år gjennom mange innleggelser. 

Nå skal jeg få ny poliklinisk behandler og håper det skal bli bra, men er spent og litt redd. Trenger virkelig å møte en jeg klikker bra med. 

Totalt sett angrer jeg ikke på noe. Alt er en del av veien mot et mer verdig liv. 

 

Anonymkode: a3319...6c8

[AnonymBruker]

Jeg angrer på at jeg søkte hjelp, og på at jeg fortalte "alle" at jeg slet. Da jeg fikk et sammenbrudd, tenkte jeg "åja, det er dette folk alltid snakker om å være åpen om, bryte ned tabuet", så jeg var ærlig. Er nå venneløs. Folk lager sine egne ideer om hva som feiler en, og så blir de ukomfortable og unngår å tilbringe tid med en. 

Jeg angrer på at jeg søkte hjelp med en gang. Tenkte "dette går jo over, er bare å gå til lege og psykolog". Det er nå 6 år siden. Det første som skjedde var et evig mas om antidepressiva. Så jeg prøvde, og ble mye verre. Bivirkningene ble i kroppen i 2 år. DPS satte meg i gruppemøter der vi hørte på foredrag om de vanlige diagnosene. Det var fælt å sitte der sammen med  mange forskjellige folk. Selv om vi ikke skulle snakke om oss selv, så var det selvsagt noen som ikke kunne dy seg å unnslippe en mulighet for sympati, og jeg trengte virkelig ikke å høre alle de fæle tingene de hadde opplevd. 

Jeg fikk b-preparat (i bunn og grunn narkotika) av legen og tok det 3 ganger til dagen etter avtale med han. Jeg sluttet etter 5 mnd og det gikk helt fint. Har ikke brukt siden. Nå står det i journalen min, og fastlegen tok det opp da vi pratet om adhd-medisiner, som om jeg er en stygg narkis som ikke kan tåle ritalin fordi jeg tok Sobril i noen få mnd for 5 år siden😒 og har aldri rørt narkotika eller hasj utenom! Jeg føler meg så misforstått, puttet i bås, og av de 20 personene av helsepersonell jeg må ha møtt gjennom alt dette, så er det bare en eneste jeg har følt at heiet på meg. Hun fikk meg til å spise igjen.

Jeg tok en laaang pause fra behandling, og det har vært et slit. Får ikke stønad fra Nav med mindre man er i behandling, men jeg kunne bare ikke så har levd på veldig lite i mnd av hobbyene mine. Nå har jeg møtt mannen jeg vil gifte meg med, og er mer motivert. Skal utredes for ADHD ganske snart.  

Anonymkode: babcb...a03

[Gjest theTitanic]

"å velge riktig terapeut er veldig viktig, for du kommer etterhvert til å se deg selv igjennom terapeutens øyne". 

[AnonymBruker]

Angrer ikke direkte, egentlig er det greit at jeg prøvde det, for nå vet jeg at terapi ikke er for meg. Fikk ingenting utav det. Behandleren min prøvde hele tiden å kjøre meg inn i et spor som ikke hadde noe med angsten min å gjøre.

Jeg har blitt helt frisk (7 år uten angstanfall) gjennom yoga og trening, og gjennom å være flinkere til å ta meg egentid og si fra når det blir for mye press på jobb og for mange sosiale forventninger. 

Anonymkode: e5bce...85e