Angrer du på å ha fått barn ?

[AnonymBruker]

Isåfall hvorfor ? 

 

Jeg er inneforstått med at man kan være glad i barna men fortsatt angre seg. 

Hva endret seg? Var det mye mer ansvar enn forventet ? 

Anonymkode: 239b4...4fc

[AnonymBruker]

Aldri angret. Jeg kan få følelsen av at det ikke var det smarteste valget alltid, for det krever ganske mye. Men helheten har jeg aldri aldri angret på. Den kjærligheten overgår alt av utfordringer jeg møter på.

Anonymkode: 19d68...315

[AnonymBruker]

Ja. Men jeg elsker dem likevel. 

Anonymkode: 3905e...ef2

[AnonymBruker]

Av og til kan skulle jeg ønske at jeg bare hadde meg selv å passe på, men angrer aldri. Tanken på å heller vente med å få baby har også streifet meg, men da hadde jeg jo ikke fått akkurat den babyen, som jeg elsker høyere enn alt.

Anonymkode: 503ae...0a9

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg vil ha barn. Føler ikke jeg har økonomi til det. Er ikke ferdig utdannet og eier ikke egen bolig. Føler det er uansvarlig å bringe et lite liv inn i en ustabil tilværelse. 

Hørt om en del som trodde de skulle «skjerpe» seg og at livet skulle stabilisere seg etter de fikk barn men det skjedde jo ikke alltid og barna lider under det.  Jeg synes det er egoistisk å bruke barn på å skulle bli voksen. 

Anonymkode: 239b4...4fc

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om jeg vil ha barn. Føler ikke jeg har økonomi til det. Er ikke ferdig utdannet og eier ikke egen bolig. Føler det er uansvarlig å bringe et lite liv inn i en ustabil tilværelse. 

Hørt om en del som trodde de skulle «skjerpe» seg og at livet skulle stabilisere seg etter de fikk barn men det skjedde jo ikke alltid og barna lider under det.  Jeg synes det er egoistisk å bruke barn på å skulle bli voksen. 

Anonymkode: 239b4...4fc

Jeg er ikke ferdig utdannet, har ikke verdens beste økonomi og eier heller ikke egen bolig. Barnet vårt har det meget stabilt, og trives godt. Vi sparer opp til egenkapital og utdanningen starter opp igjen når baby begynner i barnehagen! 

Handler mye mer om personlighet enn omstendigheter.

Anonymkode: 503ae...0a9

[snowbreeze]

Angrer ikke på å ha fått barn. Angrer bare litt på at jeg ikke "turte" å få dem da jeg var yngre. Føler på at tida begynner å bli knapp. Har tre nå, lurer på om det hadde vært fint med en fjerde. Men minste er bare to mnd, og ønsker å nyte babytida med han før evt ny baby. Men er straks 34 år, så tida løper litt fra meg føler jeg. 

[AnonymBruker]

Nei, men skulle ønske jeg hadde forberedt meg mer. Dvs, bor i ett gammelt hus, ikke familievennlig, mannen min som er eldre viste seg å være sta og nekte å gjøre noe forandring. Mannen viste deg g å ikke ville ha barn og ha alkohol problemer. Måtte gjøre alt alene, hus, unge, tilpasse meg etter rare løsninger i et kaldt gammelt merkelig hus, bli kronisk syk. 

Anonymkode: 01bd1...59b

[AnonymBruker]

Egentlig ikke. Bare litt,i noen sekunder,av og til. Som når minste vekker meg for 16.gang før klokka 04.om natta. 😁

Anonymkode: 3b5f8...67b

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke ferdig utdannet, har ikke verdens beste økonomi og eier heller ikke egen bolig. Barnet vårt har det meget stabilt, og trives godt. Vi sparer opp til egenkapital og utdanningen starter opp igjen når baby begynner i barnehagen! 

Handler mye mer om personlighet enn omstendigheter.

Anonymkode: 503ae...0a9

Da er du sikkert i et stabilt forhold i det minste da? 

Anonymkode: 239b4...4fc

[AnonymBruker]

Både ja og nei. Ville jo ikke vært dem foruten, men fy så mye jobb det er! Hadde jo forstått før jeg fikk barn at det var mye jobb, men ikke HVOR mye det faktisk er. Og husker jeg snakka med min mann om at vi trengte da ikke slutte å leve, vi bare tok med barnet på det vi ville på... jada, yngste legger seg 18, er lyssky og nekter å sove andre steder enn i sin egen seng. Føler meg låst til hjemmet og har gjøremål godt oppunder haka. De gangene, de sekundene, jeg angrer er vel midt på natta når ingen vil sove og trettheten spiser oss opp, og når alt skjer på en gang (i går da yngste fikk tak i en boks med pulverkaffe hjemme hos foreldrene mine og strødde den fint utover gulvteppet, faren deres er dårlig og satt i en stol og sov, eldste velta en kopp med varm kaffe utover meg og min far sier "oi, jeg tror *yngste* har bæsja seg ut, sånn skikkelig!!", og der satt jeg med en liten skål is jeg trodde jeg skulle få kose meg med, den var romtemperert innen jeg fikk satt meg igjen...)

Anonymkode: bb837...691

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da er du sikkert i et stabilt forhold i det minste da? 

Anonymkode: 239b4...4fc

Ja, gjorde riktig valg på den fronten, noe som så klart gjør livet med barn mye enklere for min del.

Anonymkode: 503ae...0a9

[AnonymBruker]

Aldri angret. Men det kommer følelser som jeg hadde fått ellers også, når det er ting jeg vil være med på men ikke kan. 

Anonymkode: e079f...619

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, men skulle ønske jeg hadde forberedt meg mer. Dvs, bor i ett gammelt hus, ikke familievennlig, mannen min som er eldre viste seg å være sta og nekte å gjøre noe forandring. Mannen viste deg g å ikke ville ha barn og ha alkohol problemer. Måtte gjøre alt alene, hus, unge, tilpasse meg etter rare løsninger i et kaldt gammelt merkelig hus, bli kronisk syk. 

Anonymkode: 01bd1...59b

Flytt ut? 

Anonymkode: 22b66...1c3

[AnonymBruker]

Nei angrer ikke nå lenger, men når barna var veldig små og krevende og vi sov dårlig, så slo tanken meg i perioder, det skal jeg innrømme.

Nå er de blitt 3 og 6 år (fortsatt små), men tilværelsen er tusen ganger bedre. Synes det er fantastisk med barn man kan snakke med, som kan kle på seg og gå på do selv, som sovner av seg selv på kvelden osv. Og jeg gleder meg til de blir større og vi kan ha flere samtaler, reise sammen og ha det mer gøy sammen. De var veldig søte da de var babyer, men det var og en veldig vanskelig periode for meg med lite søvn og hvor jeg hele tiden måtte passe på. Kunne ikke ta en kaffe for meg selv, kunne ikke gå på do alene osv. Vi er alle forskjellige, jeg trodde jeg skulle elske baby-tiden, men jeg følte meg så sårbar og sliten hele tiden. Og følte verden var så ond og et grufullt sted å sette barn til. Det er den fortsatt, men jeg føler meg mye bedre nå likevel. Jeg er nok typen som trives best med større barn, jeg hadde aldri trodd det om meg selv.😊

Anonymkode: 9ba62...c73

[AnonymBruker]

Ja 

Anonymkode: cfe86...9fd

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja 

Anonymkode: cfe86...9fd

Hvorfor ? 

Anonymkode: 239b4...4fc

[AnonymBruker]

Ja.. Jeg er jo veldig glad i gutten, dét er det ingenting tvil om.. Men jeg passer nok ikke så godt som mor.. Jeg liker ikke å være bundet opp til noe, og å måtte ta det ansvaret det faktisk er.. Men for all del, det gir jo voldsomt med glede også, men kan dessverre ikke si noe annet enn at jeg gleder meg til han en gang flytter ut av huset. 🙈🙈

Anonymkode: 4737e...71b

[Gjest BangersBeans&Mash]

På 16.9.2019 den 12.43, AnonymBruker skrev:

Både ja og nei. Ville jo ikke vært dem foruten, men fy så mye jobb det er! Hadde jo forstått før jeg fikk barn at det var mye jobb, men ikke HVOR mye det faktisk er. Og husker jeg snakka med min mann om at vi trengte da ikke slutte å leve, vi bare tok med barnet på det vi ville på... jada, yngste legger seg 18, er lyssky og nekter å sove andre steder enn i sin egen seng. Føler meg låst til hjemmet og har gjøremål godt oppunder haka. De gangene, de sekundene, jeg angrer er vel midt på natta når ingen vil sove og trettheten spiser oss opp, og når alt skjer på en gang (i går da yngste fikk tak i en boks med pulverkaffe hjemme hos foreldrene mine og strødde den fint utover gulvteppet, faren deres er dårlig og satt i en stol og sov, eldste velta en kopp med varm kaffe utover meg og min far sier "oi, jeg tror *yngste* har bæsja seg ut, sånn skikkelig!!", og der satt jeg med en liten skål is jeg trodde jeg skulle få kose meg med, den var romtemperert innen jeg fikk satt meg igjen...)

Anonymkode: bb837...691

Har to små (2,5 og 4 mnd), og alt dette hørtes meget kjent ut 😩🙈 Jeg elsker barna mine, men jeg syns det er bedre og bedre for hver mnd de blir større, og jeg nekter å tro at jeg vil savne denne tida. Utrolig tøft. Jeg ser stadig mødre her inne som forteller at de priser all tid med de 4 (eller mer) barna de har, og jeg bare måper! Supermoms altså, men jeg er ikke helt der, selv om jeg føler meg selv, og vet at jeg er en god mor. Hadde jeg fått ett barn til ville jeg blitt en mindre god mor, og antageligvis havnet på psykiatrien 😂

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ? 

Anonymkode: 239b4...4fc

Synes det ødela hele livet mitt

Anonymkode: cfe86...9fd