10% (eller mer?) av meg skal opereres bort (En tankedagbok om kroppen)

[Manikyra]

Jeg føler meg litt på vei ut en dør, samtidig som jeg er på vei inn en annen. Som om jeg skal gå gjennom døra med "avreise" på, men egentlig så er destinasjonen min rett ved siden av, ved ankomst.

Jeg er slankeoperert. For snart ti år siden. Etter dette har jeg gått gravid tre ganger, sett kjæledyr komme og gå, blitt forfremmet på jobb, giftet meg og er i prosessen med å kjøpe et større hus. Og vi har båt, også. 

Høres ut som både starten og slutten på et lykkelig eventyr, eller hva?

Men jeg har det tungt. Jeg har dessverre vært veldig stor og jeg har dessverre en hudtype som ikke trakk seg noe særlig tilbake. Nå er vi sikre på at vi har fått alle barna vi skal ha, så da starter jeg på en ny reise.

Det er en reise mot en kropp som jeg kan like. Selv med arr, så må alt være bedre enn fengselet av skinn og løs hud jeg er fanget i nå. Jeg går ikke ut blant folk uten undertøy med støtte, innstramming og hold. Helst har jeg body med hold, sammen med strømpebukser med god hold, under jeans som er stramme og høye i livet. Da klemmes alt litt flatt, jevnes ut og jeansen holder på plass det største fettforkleet. Men dette gjør jo såklart at jeg ser tjukkere ut enn jeg er. Og nesten gravid ut.

I speilet ser jeg en kvinne på snart 40 år. Med litt kråketær, litt rynker i munnviken. Og en kalkunhals som på min bestemor på 92.

Jeg ser en fin brystkasse, med pent formede kravebein som ikke fikk se dagens lys gjennom min overvektige ungdom. Jeg ser fint formede, smale skuldre. Og overarmer som har så mye heng at de er mer enn dobbelt så store i omkrets enn de burde vært. Vinger som henger 16 cm ned fra der de burde. Flate, rynkete, tomme. Brystene er en tragedie for seg selv, men det finnes så mange gode brystholdere, at de kommer langt ned på listen.

Overarmene trekker jeg strømpebukser for barn over. Jeg klipper av beina og lager åpning og trekker dem på for å holde litt flagring på plass før jeg tar på en topp lang nok til å dekke magen, skinnet over BHen, overarmene og litt ned på rompa. Rompa har grei form i jeans, men henger litt lavt.

Det er mye av dette jeg kan leve med. Men når jeg ser meg naken i speilet så føles det ut som om det hadde vært bedre å hatt kroppen full av brannskader, eller vært den trillrunde dama med BMI på 47 igjen.

Hun var feit. Men hun var ikke en ødelagt rosin.

Jeg føler meg like sexy som en brukt kondom. Og nå har jeg fått innvilget de fire første operasjonene. Og henvisning til to til.

Innvilget: operasjon av mage, hake/hals, armer og lår.

Henvist til: rompeløft og fjerning av løs hud på rygg.

Ønsker meg: Brystløft. Men denne vil neppe staten dekke, fordi jeg alltid har hatt veldig små bryster. Så selv etter slanking og tre svangerskap, så er ikke henget stort nok til at det dekkes offentlig. Alt det andre dekkes. Heldigvis.

Henvisningene avventer at jeg blir operert. Fordi de må se an resultat etter de første fire før de planlegger og vurderer å gjøre mer.

Jeg ser at det er mer som burde gjøres. Bak på leggene mine, og jeg har også lest om operasjon med det fancy navnet "museløft" som jeg kanskje også egentlig trenger.

Reisen skal starte før jul. Jeg skal gå julen i år i møte uten forkleet i fett, spekk og rynker. Estimert til over 5 kilo overflod som holdes på plass av en jeans i størrelse 42. For selv om jeg er lita og "slank", så trenger jeg fortsatt klær for større damer.

Jeg skal få meg ny navle til jul, og jeg gruer meg.

Og jeg skjemmes over hvor inderlig jeg har ødelagt min egen kropp. Jeg er snart 40 år gammel, og har ikke trivdes i kroppen min siden jeg var tidlig i tenårene. Jeg må innse at den dagen kanskje aldri vil komme igjen.. For operasjoner gir arr og kan gi resultat jeg ikke er fornøyd med. Ingen garantier. Men jeg prøver.

[Manikyra]

Jeg blir litt sprø av å vente på datoer. Og de planlegger ikke operasjoner så langt frem i tid, visstnok så jeg må vente brev i posten 3-4 uker før det skjer. Det føles litt tungt, for arbeidsgiver og for planlegging av følge til og fra sykehus, barnepass og alt sammen.

Og jeg aner ikke hva jeg går til, om jeg er i jobb igjen etter to uker eller to måneder. 

Kjenner meg veldig selvopptatt for tiden, maler på tanker, bekymringer og gleder meg samtidig. Står og vrir meg foran speilet og løfter og drar og forsøker å se for meg resultatet. 

Og idiotisk nok er et av de tingene jeg lurer mest på er.. Hvilken størrelse jeans bruker jeg neste sommer? Jeg sitter og Googler "162 cm og 67 kg klesstørrelse" som om jeg var 17, og ikke 37.

Det føles litt feil å tenke så forfengelig rundt noe som skal fremme fysisk helse. 

[Manikyra]

Da fikk jeg dato. Vel, en av de fire innvilgete operasjonene har jeg fått dato til. Jeg burde grue meg, men jeg gjør det ikke. De kommer til å skjære, de skal fettsuge, de skal stramme godt, de skal sy, de skal lage ny navle.

Operasjonen heter: "Bukplastikk, omvendt T-snitt (etter større vektnedgang)". 

I andre land kaller de den fleur de lys. Mye vakrere navn. Det er en stor operasjon og jeg blir operert uken før høstferien her på Østlandet, så noen dager etter operasjonen får jeg min mor og stefar på besøk til god hjelp. 

Jeg gleder meg til å få alt sammen bort. Men jeg gruer meg til å tisse. Bodyen jeg må leve og bo i, i nesten en måned, er ikke det enkleste plagget. 

Og jeg har stirret på brevet som kom i går i snart et døgn. Brevet gjorde at jeg ikke lengre lurer på hvilken størrelse jeg skal bli. Jeg lurer på hvordan det blir å jogge eller sykle, uten masse hold-in og stramt tøy. Hvordan vil det føles å ligge i fosterstilling og lese, uten et "skjørt" av fett som ligger foran meg lengre enn de gravide magen mine gjorde? Når jeg ligger i sengen eller i badekaret naken så ser jeg ut som kroppen min driver og smelter. I mangel på nedre beskrivelse. 

Jeg er her inne et sted. Men akkurat som en fugleunge i egget, så aner jeg ikke hvordan det blir å komme ut. 

Nesten fem uker. Det er en passe rugetid. Selv om jeg skulle ønske det skulle skje i morgen. 

[Manikyra]

Og neste operasjon blir halsen. Et type nedre ansiktsløft. De håper på at jeg skal få tatt dette i starten av desember, slik at verste hevelsen er borte til jul. Men de har ikke satt fast operasjonsplanen ennå, så jeg må vente. Det er også en operasjon jeg har enorme forventninger til. Tenk å få en profil igjen, ikke se ut som en blanding av en menneskelig kalkun og en dame som pusher 100, selv om tallet egentlig er straks 39.

Tenk å kunne føle seg vel uten et pent pyntesjal rundt halsen. 

Tenk å bare bruke et pent smykke.