Barn/ungdom du synes var rar/hadde merkelig oppførsel som du har fått vite i ettertid har slitt med ting?

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var og er en av de rare men skal ikke si så mye om hvorfor jeg ble slik, annet enn at det er tungtveiende grunner til dét.

Men som en person med vond og vanskelig oppvekst(og videre et vondt og vanskelig voksenliv) ønsker jeg å si noe om det du skriver, for jeg synes denne "lojaliteten" så ofte blir misforstått av voksne.

Barn som har lært tidlig at voksne kan være skadelige og/eller farlige, har liten eller ingen tillit til voksne. Hvorfor skal de ha det liksom, når de ikke ser noen grunn til det? Mange er også redde for hevn fra foreldre(eller andre voksne) om de "sladrer", og den redselen har de grunn til å føle.

I tillegg kommer alle menneskers, spesielt barns, behov for forutsigbarhet og vilje til å klore seg fast i det som er kjent, "du vet hva du har, men ikke hva du får". Også et brennende ønske om at den/de skadelige voksne skal forandre seg og bli normalfungerende og god. Mange blir sittende fast i disse følelsene resten av livet, med de følger det får.

Er det noen som er lojale, så er det vel de voksne: Lojale overfor andre voksne, lojale overfor fasade, lojale overfor foreldres rett over sine barn, lojale overfor konformitetene i miljøet rundt, lojale overfor sin egen bekvemmelighet og frykt for å få bråk.

Anonymkode: 13fa7...c15

Tja, de er jo ikke lojale mot barna da.

Anonymkode: 7b4ab...deb

[AnonymBruker]

Da jeg var ungdom (på 80-tallet) var der en eldre gutt vi var livredde! Vet ikke om vi visste noe han faktisk hadde gjort.. men han var bøllete og skitten og småkriminell.

Nå i ettertid har vi fått høre historien om livet hans og søskenene hans (en journalist har skrevet om det) Det er det jævligeste jeg har lest i hele mitt liv! Og det var bare små deler av livet deres...

Vi snakker ond, alkoholisert far. Skikkelig juling, misbrukte søstre, fattigdom... Bare for å gi et lite "bilde" på monsteret faren var: han tok hunden (som barna elsket) og brukte motorsaga på den...

Det er så ufattelig jævlig at folk har det slik! Jeg gråter bare jeg tenker på det.. 😭

Barna (som er i 50årene nå, alle uføre, ødelagte!) har nå gått til søksmål mot kommunen for at ingen grep inn og hjalp dem! Håper de vinner!

(Det er folk rundt dem som har oppfordret dem til å "ta tak", prøve å få rettferdighet, en gedigen unnskyldning og en slags avslutning. De var lenge uvillige, men lot seg heldigvis overtale!)

Anonymkode: f3810...45c

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Nå har jeg hatt et stort antall elever med ulike vansker. Og jeg har enda til gode å se en elev med Asperger eller ADHD som ikke har uspesifiserte traumer fra barndommen i tillegg. Dette går ofte hånd i hånd. Jeg vet ikke hvor mange elevmapper du har lest i ditt liv.

Anonymkode: 7c23d...fa1

Min bror har Asbergers. Jeg har også ei venninne som har Asbergers. Det er ingenting i begge hjemmene som sier at de har " uspesifisert traumer fra barndommen". Man får ikke Asbergers, man blir født med det! 

Anonymkode: fdee3...c63

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min bror har Asbergers. Jeg har også ei venninne som har Asbergers. Det er ingenting i begge hjemmene som sier at de har " uspesifisert traumer fra barndommen". Man får ikke Asbergers, man blir født med det! 

Anonymkode: fdee3...c63

Jeg kan ikke veldig mye om Aspergers, men kan det være arvelig? Jeg kjenner flere med Aspergers og de fleste har det vært noe med i barndommen (ustabile foreldre o.l.) Men ei jeg kjenner med AS fikk nytt hjem som nyfødt og har vokst opp i et godt fosterhjem. Men det er spekulasjoner fra min side hvorvidt arv kan spille noen rolle  

Anonymkode: 0088f...c3a

[AnonymBruker]

Jeg ble mye plaget på skolen. Viste seg at han som plaget meg ble banket opp av andre elever som var eldre enn oss. Det fikk jeg nylig vite. 

Anonymkode: 85220...10c

[AnonymBruker]

På 6.8.2019 den 9.44, AnonymBruker skrev:

Jepp. Alle barn som utagerer på skolen opplever eller har opplevd noe traumatisk. Noen har Asperger eller ADHD som ikke trenger å være knyttet til traume, men ofte er det det. Disse diagnosene kommer ofte sammen med emosjonelle traumer i barndommen.

Jeg vet at alle de som var spesielle på noe vis på min skole hadde opplevd grusomme ting, eller vokst opp i et hjem der de ble understimulert.

Selv er jeg lærer nå og ser lett hvilke elever som har vansker hjemme. Og dessverre vet man ikke hvordan de har det hjemme, og man kan heller ikke bevise ting. Det er vanskelig å få barna til å snakke, så vi blir stående som støtter- men kan ikke hjelpe ordentlig. Barnevernet blir noen ganger tilkalt og jeg har enda ikke opplevd at de har gjort noe annet enn å snakke med elevene. Ungene er dessverre lojale til foreldrene.

 

Anonymkode: 7c23d...fa1

Fy faen, du skulle skamme deg for å spre slik feilinformasjon. ADHD og Asperger er MEDFØDT, og har ingenting med traumer å gjøre. Eller jo, disse barn kan bli traumatisert av folk som behandler dem dårlig på grunn av fordommer de har mot barn med diagnose. Helt utrolig at slike inkompetente som deg kan faktisk jobbe som lærere. 

Anonymkode: 16586...830

[AnonymBruker]

Jeg gikk i klasse med en som mange på skolen var redd for, for han kunne være rimelig bøllete. Opptatt av å være tøff og sterk. Har i voksen alder funnet ut at han ofte så at faren banket mora, og er ikke overrasket om han ble slått selv. Trist skjebne. 

Anonymkode: 240e8...516

[AnonymBruker]

Jeg har opprettet en ny tråd, inspirert av denne. Var selv et «rart» barn grunnet omsorgssvikt, og jeg kjenner i økende grad at rarheten innhenter meg, etter å ha prøvd å framstå som «normal» gjennom store deler av voksenlivet. Setter pris på in-put. 

 

 

Anonymkode: b62fe...4d8

[SoWhat?]

Jeg var alltid det "rare"barnet. Spilte fotball med gutta, og det var ikke vanlig den gang der jeg kom fra. Jeg fikk beste karakterer på skolen i alle år, men drømte meg bort i hver time. Jeg var alltid den som sa høyt hva jeg tenkte. Jeg har aldri blitt mobbet og plaget. Noe uvennskap ble det, men vi skværet opp. Jeg slet ikke med ting.

Men da vi kom til Norge,så var alt veldig annerledes. Jeg var meg uansett, men hadde nye mer temperament og direkte tale enn andre her i landet 🙂

Her er alt så pedagogisk at folk må lyve hvert femte sekund for å holde "standarden oppe"

Jeg har ingen diagnose. 

[AnonymBruker]

40 minutter siden, SoWhat? skrev:

Jeg var alltid det "rare"barnet. Spilte fotball med gutta, og det var ikke vanlig den gang der jeg kom fra. Jeg fikk beste karakterer på skolen i alle år, men drømte meg bort i hver time. Jeg var alltid den som sa høyt hva jeg tenkte. Jeg har aldri blitt mobbet og plaget. Noe uvennskap ble det, men vi skværet opp. Jeg slet ikke med ting.

Men da vi kom til Norge,så var alt veldig annerledes. Jeg var meg uansett, men hadde nye mer temperament og direkte tale enn andre her i landet 🙂

Her er alt så pedagogisk at folk må lyve hvert femte sekund for å holde "standarden oppe"

Jeg har ingen diagnose. 

Er ikke lov å være annerledes i Norge. Barn som er annerledes mobbes til depresjon eller i verste fall til de tar livet sitt.

Det er godt synlig i Norge at det ikke er sosialt askeptabelt å være annerledes fra andre. Det er jo bare å se rundt seg i byen så merker man at alle ser veldig likt ut og oppfører seg helt likt. Det er faktisk ganske skummelt. 

Anonymkode: 16586...830

[-Missi-]

Var en i en klasse lenger opp som alltid satte seg på folk, han var stor og han satte seg på folk og nektet gå av, han var generelt veldig bøllete- kom ut som homofil for et par år siden og på den tiden visste man ikke at folk kunne være det en gang. Har tenkt at dette var noe av grunnen til at han utagerte.

selv var jeg og nok et rart barn, vi var en av bygdas fattigste familier.  Hadde arveklær om vi hadde noe nytt, min stefar var bygdas raring med rare biler og var blind på ett øye. Vi bodde 5 forskjellige steder i den bygda. Mamma flyttet fra han og det var fra den ene kommunale boligen til den andre. Broren min døde og jeg ble mobbet på skolen, låste meg ofte inn på do på skolen med hensikt å ta livet mitt men klarte aldri fullføre. Stefar og hans familie var voldelig mot meg og jeg bodde i et annet rom når mamma var borte, husker jeg spiste mat fra fryseren og gjemte det i senga så det skulle tine og gå ann å gnage på. Broren min som døde hadde masse diagnoser så det bidro nok og til synet på oss.

Vi flyttet til en by da jeg var 14 der ble jeg med i en gjeng som drakk og festa og solgte heimbrent. Jeg var ute hele netter, fra da, mamma brydde seg ikke, hun ble gradvis mer voldelig og vi hadde alltid merker under klærne, mer problemer kom etterhvert. Jeg glemte meg en gang med en genser og merkene vistes, sa jeg hadde gjort det selv, men de trodde ikke på meg. Likevell skjedde det ikke noe,hente jeg fikk mat av lærer på skolen fordi jeg ikke hadde og sikkert så pjusk ut. Fikk nødnummer til helsesøster om noe alvorlig skulle skje.Mamma var så syk flere ganger at jeg ringte etter hjelp men vi måtte selv følge henne til lege osv, så hendte den store episoden hvor mamma truet med å drepe meg, seg selv og min søster. Hun hadde gjort det før men denne gangen forsto jeg det var alvor, jeg låste meg inne på rommet med min søster og ringte nødnummeret til helsesøster, og ringte venner osv og spurte om hjelp, ingen kom. Jeg husker jeg dro med meg litt ting og ba søster låse rommet etter meg, kom meg nesten ut døra, mamma løp etter meg med kniv, det var vinter og jeg rakk ikke ta på sko, jeg skulle finne hjelp men løp alt jeg kunne til en veninne, enden på visa var at jeg bodde der og litt rundt omkring, husker jeg var på møte hos barnevernet og de sa jeg ikke kunne bo hjemme for det var ikke trygt men søstra mi kunne.. jeg rømte og dro til kjæresten min i en annen by. Ingen hentet meg eller noe, jeg ble der. Han viste seg jo og å være voldelig. Vi fikk et barn sammen og bodde sammen i 6 år. Jeg husker at jeg prøvde fortelle min historie til andre i familien med håp om å kunne bo der, men ingen trodde på meg.

Den dag i dag er jeg sikkert og rar, stoler på ingen, og er ganske einstøing sånn privat. Har likevel venner og har datet og sånn men ingen får slippe helt inn, utenpå kan jeg nok og se vellykket og sosial ut for er det på jobb, men det de ikke vet er at jeg knapt forlater døra mi i frititden, har dager jeg ikke klarer gå ut, og er ofte forderdelig trist og lei meg, er rart å ha en familie som er knust, og om jeg noen gang forteller litt av min historie som likevel er mye mer enn alt dette så blir folk så sjokkerte at jeg holder kjeft. Er nok rar når jeg forteller pappa og lillebror er døde om jeg ikke skal fortelle mer om barndommen min eller livet. Vet ikke om jeg noen gang vil føle meg hel igjen eller normal, tror nok ikke det går ann.

[SoWhat?]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke lov å være annerledes i Norge. Barn som er annerledes mobbes til depresjon eller i verste fall til de tar livet sitt.

Det er godt synlig i Norge at det ikke er sosialt askeptabelt å være annerledes fra andre. Det er jo bare å se rundt seg i byen så merker man at alle ser veldig likt ut og oppfører seg helt likt. Det er faktisk ganske skummelt. 

Anonymkode: 16586...830

Jeg skjønner hva du mener. Men jeg kjenner veldig mange ulike mennesker i Norge. Mest pga jobben min. Det er punkere, det er nerder, det er a-4mennesker. Jeg har ikke kunnskap om menneskelig psyke sånn på psykologisk nivå. Men det er om å gjøre og finne noen likesinnede. En er aldri alene. Selv om det kan føles sånn!