Barn/ungdom du synes var rar/hadde merkelig oppførsel som du har fått vite i ettertid har slitt med ting?

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

(...)Ungene er dessverre lojale til foreldrene.

Anonymkode: 7c23d...fa1

Jeg var og er en av de rare men skal ikke si så mye om hvorfor jeg ble slik, annet enn at det er tungtveiende grunner til dét.

Men som en person med vond og vanskelig oppvekst(og videre et vondt og vanskelig voksenliv) ønsker jeg å si noe om det du skriver, for jeg synes denne "lojaliteten" så ofte blir misforstått av voksne.

Barn som har lært tidlig at voksne kan være skadelige og/eller farlige, har liten eller ingen tillit til voksne. Hvorfor skal de ha det liksom, når de ikke ser noen grunn til det? Mange er også redde for hevn fra foreldre(eller andre voksne) om de "sladrer", og den redselen har de grunn til å føle.

I tillegg kommer alle menneskers, spesielt barns, behov for forutsigbarhet og vilje til å klore seg fast i det som er kjent, "du vet hva du har, men ikke hva du får". Også et brennende ønske om at den/de skadelige voksne skal forandre seg og bli normalfungerende og god. Mange blir sittende fast i disse følelsene resten av livet, med de følger det får.

Er det noen som er lojale, så er det vel de voksne: Lojale overfor andre voksne, lojale overfor fasade, lojale overfor foreldres rett over sine barn, lojale overfor konformitetene i miljøet rundt, lojale overfor sin egen bekvemmelighet og frykt for å få bråk.

Anonymkode: 13fa7...c15

[AnonymBruker]

gikk i klasse med en snåling. Moren hennes var også såpass rart at vi barna reagerte. I ettertid viste det seg at i alle fall datteren har Aspergers, og jeg tipper moren også. 

Anonymkode: 6b68a...30a

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var og er en av de rare men skal ikke si så mye om hvorfor jeg ble slik, annet enn at det er tungtveiende grunner til dét.

Men som en person med vond og vanskelig oppvekst(og videre et vondt og vanskelig voksenliv) ønsker jeg å si noe om det du skriver, for jeg synes denne "lojaliteten" så ofte blir misforstått av voksne.

Barn som har lært tidlig at voksne kan være skadelige og/eller farlige, har liten eller ingen tillit til voksne. Hvorfor skal de ha det liksom, når de ikke ser noen grunn til det? Mange er også redde for hevn fra foreldre(eller andre voksne) om de "sladrer", og den redselen har de grunn til å føle.

I tillegg kommer alle menneskers, spesielt barns, behov for forutsigbarhet og vilje til å klore seg fast i det som er kjent, "du vet hva du har, men ikke hva du får". Også et brennende ønske om at den/de skadelige voksne skal forandre seg og bli normalfungerende og god. Mange blir sittende fast i disse følelsene resten av livet, med de følger det får.

Er det noen som er lojale, så er det vel de voksne: Lojale overfor andre voksne, lojale overfor fasade, lojale overfor foreldres rett over sine barn, lojale overfor konformitetene i miljøet rundt, lojale overfor sin egen bekvemmelighet og frykt for å få bråk.

Anonymkode: 13fa7...c15

Godt skrevet og mange gode poeng! Det med frykt for hva moren min kunne finne på hvis jeg «sladret» spilte nok en stor rolle i min oppvekst iallfall. Og jeg ble i tillegg foret opp med at barnevernet var skummelt og at det var «noe» i alle hjem. Vi var ikke unike liksom... Også var det vel håpet om at ting skulle bli bedre..

Anonymkode: 0088f...c3a

[AnonymBruker]

Gikk i klasse med flere som jeg som barn syntes gjorde rare ting, og som voksen har det gått opp for meg at de levde i hjem med omsorgssvikt. Rart å kjenne på hvordan ting blir «vanlig» når man er liten, men når man ser tilbake på det i ettertid så er det helt uforståelig at ingen voksne reagerte og grep inn.

Gikk blant annet i klasse med en gutt som alltid insisterte på å gå i t-skjorte året rundt. Han syntes det var varmt, sa han. Så selv midt på vinteren kunne han gå til skolen i bare t-skjorta. Jeg syntes han var litt tøff. Men i voksen alder har jeg forstått at han ikke eide noen vinterjakke, og at hans beste respons når noen spurte var å tøffe seg og si det var varmt. 

Anonymkode: 1a4dc...01a

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Selvfølgelig kan barn som har disse diagnosene ha opplevd omsorgssvikt/traume som vanlige barn. Men å si at «disse diagnosene ofte kommer sammen med emosjonelle traumer i barndommen» er bare helt feil! Det er snakk om medfødte utviklingsforstyrrelser. Slutt å spre feilinformasjon!

Anonymkode: 97755...d54

 Nå har jeg hatt et stort antall elever med ulike vansker. Og jeg har enda til gode å se en elev med Asperger eller ADHD som ikke har uspesifiserte traumer fra barndommen i tillegg. Dette går ofte hånd i hånd. Jeg vet ikke hvor mange elevmapper du har lest i ditt liv.

Anonymkode: 7c23d...fa1

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker said:

 Nå har jeg hatt et stort antall elever med ulike vansker. Og jeg har enda til gode å se en elev med Asperger eller ADHD som ikke har uspesifiserte traumer fra barndommen i tillegg. Dette går ofte hånd i hånd. Jeg vet ikke hvor mange elevmapper du har lest i ditt liv.

Anonymkode: 7c23d...fa1

Jeg er litt uenig i dette også. Jeg er også lærer, og har selvsagt vært borti tilfeller hvor barn utagerer fordi de har det vanskelig hjemme. Så jeg er enig i at ofte er det sånn.

Men jeg har selv et søsken som var «vanskelig» både på skolen og hjemme. Store psykiske vansker etter hvert. «Fullførte ikke» ungdomsskolen, og kom inn på vgs på særskilt grunnlag. Er noe prosent ufør i dag (husker ikke hvor mye).  Foreldrene mine var/ er ressurssterke, og meg og mitt andre søsken hadde en normal oppvekst og klarer oss bra i dag. Legene mener vanskene til søskenet mitt er pga noe ubalanse i hjernen. Jeg husker ikke konkret hva det var, hn vil ikke snakke så mye om det, så jeg spør ikke. 

Jeg jobbet også et år i en klasse der det var et tvillingpar. Den ene var rolig, pliktoppfyllende, vennlig og ganske normal. Den andre var sint og voldelig. Jeg ble jo litt nysgjerrig på dette, og spurte kontaktlærer om det var noe diagnose på dette barnet. Da sa lærer at iflg foreldre og lege var det snakk om en skade i hjernen. Jeg spurte ikke så mye mer om det, så jeg vet ikke mer enn det. 

 

Anonymkode: cfdd1...d69

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er jeg lærer, og vi vet stort sett hvordan de utagerende og «rare» barna har det hjemme. Man får med seg mye som lærer. Ikke mye man får gjort, dessverre! BUP og barnevern har lange ventetider. Dessuten er det noen traumer som barn lever med, som de rett og slett bare må leve med. Det er ikke lett å takle vonde ting som har skjedd som barn, og det kan ta lang tid før de klarer å takle det godt nok. Det er ikke bare å bestemme seg for at i dag skal Per som mista faren sin, slutte å slå de andre barna. 

Anonymkode: cfdd1...d69

Nå synes jeg du kommer med litt misvisende informasjon. Barnevernet har ikke ventetid, vi må ta inn alle saker som kommer fortløpende, men noen er mer akutte enn andre. Noen saker er komplekse og krever at vi bruker de 3 mnd vi har til rådighet i en undersøkelse, mens noen saker kan vi konkludere undersøkelsen etter få uker (dette avhenger også mye av samarbeid med foreldre/deres innsikt og ønske/behovet for hjelp). Vi får faktisk gjort en del hjelp i hjemmet når det meldes i barnehage- og tidlig skolealder, mens det blir mer utfordrende jo eldre barnet blir og jo lengre vanskene har pågått. Derfor må ansatte i barnehage og skole fortsette å melde hvis situasjonen til barnet ikke endrer seg, slik at vi isåfall kan åpne en ny undersøkelse hvis den andre måtte henlegges fordi foreldrene f. eks ikke ønsket hjelp. Da er det lettere å få gjennom hjelpetiltak i runde 2, for da har foreldrene fått prøve seg og situasjonen er ikke endret for barnet. 

Anonymkode: 80417...bb7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var og er en av de rare men skal ikke si så mye om hvorfor jeg ble slik, annet enn at det er tungtveiende grunner til dét.

Men som en person med vond og vanskelig oppvekst(og videre et vondt og vanskelig voksenliv) ønsker jeg å si noe om det du skriver, for jeg synes denne "lojaliteten" så ofte blir misforstått av voksne.

Barn som har lært tidlig at voksne kan være skadelige og/eller farlige, har liten eller ingen tillit til voksne. Hvorfor skal de ha det liksom, når de ikke ser noen grunn til det? Mange er også redde for hevn fra foreldre(eller andre voksne) om de "sladrer", og den redselen har de grunn til å føle.

I tillegg kommer alle menneskers, spesielt barns, behov for forutsigbarhet og vilje til å klore seg fast i det som er kjent, "du vet hva du har, men ikke hva du får". Også et brennende ønske om at den/de skadelige voksne skal forandre seg og bli normalfungerende og god. Mange blir sittende fast i disse følelsene resten av livet, med de følger det får.

Er det noen som er lojale, så er det vel de voksne: Lojale overfor andre voksne, lojale overfor fasade, lojale overfor foreldres rett over sine barn, lojale overfor konformitetene i miljøet rundt, lojale overfor sin egen bekvemmelighet og frykt for å få bråk.

Anonymkode: 13fa7...c15

Dette har du nok dessverre rett i. Jeg var selv en av de som sa ifra om grov omsorgssvikt. Vel, det endte kun opp med at en ble sendt tilbake, og da ble forholdene enda verre enn før. Det var det verste. Alle visste, men ingen gjorde noe. Forsterker bare følelsen om at en fortjener dette siden ingen reagerer. Hadde null tillit til voksne etter dette.Så holdt klokelig kjeft. Barn er ikke de lojale som du sier,det er de voksne som er lojale mot andre voksne. 

Anonymkode: 96505...d85

[AnonymBruker]

Gikk i klasse med en som var veldig rolig, men som sa mye rart/stygt til andre. Han ble et mobbeoffer og tok livet av seg senere. Han viste seg å bo i fosterhjem.. 

Anonymkode: b31cc...0f7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 Nå har jeg hatt et stort antall elever med ulike vansker. Og jeg har enda til gode å se en elev med Asperger eller ADHD som ikke har uspesifiserte traumer fra barndommen i tillegg. Dette går ofte hånd i hånd. Jeg vet ikke hvor mange elevmapper du har lest i ditt liv.

Anonymkode: 7c23d...fa1

Det er godt at lærere er observante og opptatte av at elevene har det godt, også hjemme, men jeg får  vondt inni meg når en lærer kommer med en så bastant og feilaktig uttalelse som dette! Vi får krysse fingrene for at du ikke får et barn med vansker og blir forhåndsdømt på denne måten...

Jeg har et søsken med Aspergers-diagnose. Jeg har alltid vært skoleflink og har fått til det jeg vil i livet. Mine foreldre har vært fantastiske, men mitt søsken har helt siden h*n har vært liten slitt med ting som skole og sosialt liv pga sin diagnose. 

Vi har hatt samme oppvekst, men er veldig ulike mennesker. Likevel har h*n et veldig godt og lykkelig liv uten traumer. Kanskje nettopp pga støtten h*n har fått hjemme.

 

Anonymkode: e3aed...117

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

gikk i klasse med en snåling. Moren hennes var også såpass rart at vi barna reagerte. I ettertid viste det seg at i alle fall datteren har Aspergers, og jeg tipper moren også. 

Anonymkode: 6b68a...30a

Jeg er en mor med Aspergers, som er redd for at jeg er en "snakkis" blant foreldrene til klassekameratene og vennene til barnet mitt... 🙈

Jeg har ikke egentlig sett at mitt eget barn har problemer i den grad at jeg mistenker det hos barnet også, men jeg vet at de andre barna og foreldrene syns jeg er rar, jeg er for eksempel ikke interessert i kontakt med de andre mødrene (for mye drama og mas) og vil helst ikke være aktiv i skolen, FAU og slike ting og vil helst ikke ha andre barn på besøk hjemme.

Jeg vet at det hemmer barnet mitt i en viss grad, at jeg er utenfor den sosiale sirkelen av mødre, men nå som barnet går på ungdomsskolen så er jo klassene blitt større og jeg håper det ikke blir så mye lagt merke til nå lenger, det var verre da vi var en liten barneskoleklasse i en bitteliten bygd.

Anonymkode: 45e5e...4a6

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Nå har jeg hatt et stort antall elever med ulike vansker. Og jeg har enda til gode å se en elev med Asperger eller ADHD som ikke har uspesifiserte traumer fra barndommen i tillegg. Dette går ofte hånd i hånd. Jeg vet ikke hvor mange elevmapper du har lest i ditt liv.

Anonymkode: 7c23d...fa1

Synes det er svært skremmende at du har disse holdningene. Har selv en sønn med Asberger, og kan love deg at han har det bra hjemme. Vi har og mange med ADHD i familien, alle hatt det bra i barndommen, uten noen traumer. Hvis det er som du sier, burde jo BUP melde alle foreldre til barnevernet da?

Anonymkode: 452b8...836

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

I tillegg viser forskning at det er mye større sjanse for at ungen utvikler adhd eller lignende om mor har hatt veldig mye stress i svangerskapet, som feks partnervold

Anonymkode: 2a236...476

Som gir en mening på en måte. Men det høres ikke helt riktig ut at ungen utvikler adhd pga stress og vold påført mor.  Heller fordi adhd er svært arvelig (opptil 80-90 %). Og om barnet har adhd er det alltid en i nærere familie som har det også. Og i denne sammenhengen kan jeg banne på at det er pappaen. Adhd og adferdsproblemer som vold og sinneutbrudd er ganske godt knyttet med hverandre.  Så en del av av de som utøver partnervold har adhd, og da vil det ikke være så rart om ungen får det heller. 

 

Anonymkode: c3ed3...b84

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Synes det er svært skremmende at du har disse holdningene. Har selv en sønn med Asberger, og kan love deg at han har det bra hjemme. Vi har og mange med ADHD i familien, alle hatt det bra i barndommen, uten noen traumer. Hvis det er som du sier, burde jo BUP melde alle foreldre til barnevernet da?

Anonymkode: 452b8...836

Spørs hva du mener med traumer, det er ikke alltid like åpenbart.

Anonymkode: 45e5e...4a6

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gikk i klasse med flere som jeg som barn syntes gjorde rare ting, og som voksen har det gått opp for meg at de levde i hjem med omsorgssvikt. Rart å kjenne på hvordan ting blir «vanlig» når man er liten, men når man ser tilbake på det i ettertid så er det helt uforståelig at ingen voksne reagerte og grep inn.

Gikk blant annet i klasse med en gutt som alltid insisterte på å gå i t-skjorte året rundt. Han syntes det var varmt, sa han. Så selv midt på vinteren kunne han gå til skolen i bare t-skjorta. Jeg syntes han var litt tøff. Men i voksen alder har jeg forstått at han ikke eide noen vinterjakke, og at hans beste respons når noen spurte var å tøffe seg og si det var varmt. 

Anonymkode: 1a4dc...01a

Min sønn pleide vinterstid-på de kaldeste dagene gå bare i tskjorta. Ta på deg jakke sa jeg-da han var ute av syne var jakken av. Han hadde flust med moderne jakker som han hadde valgt selv i forretningen-allikevel ville han gå uten jakke. I ettertid har vi fått vite at han har Aspergers- så du bør være litt forsiktig med å dømme før du vet med sikkerhet hvordan alt er....

Anonymkode: e8ba6...a32

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gikk i klasse med flere som jeg som barn syntes gjorde rare ting, og som voksen har det gått opp for meg at de levde i hjem med omsorgssvikt. Rart å kjenne på hvordan ting blir «vanlig» når man er liten, men når man ser tilbake på det i ettertid så er det helt uforståelig at ingen voksne reagerte og grep inn.

Gikk blant annet i klasse med en gutt som alltid insisterte på å gå i t-skjorte året rundt. Han syntes det var varmt, sa han. Så selv midt på vinteren kunne han gå til skolen i bare t-skjorta. Jeg syntes han var litt tøff. Men i voksen alder har jeg forstått at han ikke eide noen vinterjakke, og at hans beste respons når noen spurte var å tøffe seg og si det var varmt. 

Anonymkode: 1a4dc...01a

Jeg er mor til en gutt som er voksen nå. Læreren skrev:Han kan godt finne på å gå ut i bare tskjorten og med to luer,altså ta andres lue i tillegg til sin egen. Slik var det på hele barneskolen. Folk får snakke men min sønn har har fått alt han trenger hjemme og mer til. Kanskje hatt det for bra for man strekker seg ubevisst litt lenger pga baksnakkere som deg. Ja til den ekstra jakken som gutten ikke hadde trengt i håp om at nå må han bruke jakken. "Nå skal du få den jakken men da må du love å bruke den? Men nei 15åringen som gikk i tskjorte i 20 minus var han . Oppegående fyr forøvrig

Anonymkode: e8ba6...a32

[AnonymBruker]

17 hours ago, AnonymBruker said:

Det er godt at lærere er observante og opptatte av at elevene har det godt, også hjemme, men jeg får  vondt inni meg når en lærer kommer med en så bastant og feilaktig uttalelse som dette! Vi får krysse fingrene for at du ikke får et barn med vansker og blir forhåndsdømt på denne måten...

Jeg har et søsken med Aspergers-diagnose. Jeg har alltid vært skoleflink og har fått til det jeg vil i livet. Mine foreldre har vært fantastiske, men mitt søsken har helt siden h*n har vært liten slitt med ting som skole og sosialt liv pga sin diagnose. 

Vi har hatt samme oppvekst, men er veldig ulike mennesker. Likevel har h*n et veldig godt og lykkelig liv uten traumer. Kanskje nettopp pga støtten h*n har fått hjemme.

 

Anonymkode: e3aed...117

Du la kanskje merke til at jeg sa «ofte». Forhåndsdømmer ingen. 

Anonymkode: 7c23d...fa1

[addict]

Jeg var en av disse barna. Var veldig urolig på skolen, utagerende, sint inni meg, dårlig impulskontroll og syntes at autoriteter som lærere og foreldre var ubehagelig og ble trass hvis noen prøvde å bestemme over meg. Jeg var for det meste blid, men urokråke og kunne svare lærerne og hørte ikke mye etter. 

 

Jeg ble misbrukt gjennom barndommen og ser nå i ettertid at ting kunne vært annerledes hvis noen hadde hatt en annen tilnærming enn at dette er et problembarn. Jeg sleit med å finne konsentrasjonen men var flink når jeg først kom dit, mestret det aller meste. Desverre så fikk jeg mer kjeft enn forståelse, så læring og skolegang har aldri vært veldig lystbetont. 

 

Jeg synes ikke synd på meg selv i dag, men jeg skulle jo mange ganger ønske at jeg hadde fått sjanse til å bli hørt slik at skolegang hadde vært en fin ting 😊 har det bra nå! 

 

 

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en mor med Aspergers, som er redd for at jeg er en "snakkis" blant foreldrene til klassekameratene og vennene til barnet mitt... 🙈

Jeg har ikke egentlig sett at mitt eget barn har problemer i den grad at jeg mistenker det hos barnet også, men jeg vet at de andre barna og foreldrene syns jeg er rar, jeg er for eksempel ikke interessert i kontakt med de andre mødrene (for mye drama og mas) og vil helst ikke være aktiv i skolen, FAU og slike ting og vil helst ikke ha andre barn på besøk hjemme.

Jeg vet at det hemmer barnet mitt i en viss grad, at jeg er utenfor den sosiale sirkelen av mødre, men nå som barnet går på ungdomsskolen så er jo klassene blitt større og jeg håper det ikke blir så mye lagt merke til nå lenger, det var verre da vi var en liten barneskoleklasse i en bitteliten bygd.

Anonymkode: 45e5e...4a6

Dette var på barneskolen. Jeg vet ikke om denne moren var en «snakkis» blandet foreldrene, mine foreldre snakket aldri om henne så vidt jeg vet. Hun var ikke egentlig det hos oss barna heller. Det var mer sånn «moren til ... er ganske rar, syntes du ikke?» « jo hun er rar» og så ferdig med det. Barn er enkle. 

Anonymkode: 6b68a...30a

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra en bygd, så i 9.-10.klasse var det helt normalt at alle (dette gjaldt særlig jentene) drakk alkohol, hadde testet røyking og ga f i skolen, samt brukte tung sminke. Det var en håndfull raringer i klassen, som ikke gjorde noen av disse tingene.  Tror de fleste hadde det bra hjemme, men hun ene har jeg hørt i ettertid at hadde foreldre som drev med omsorgssvikt. Tror ikke det var seksuelt misbruk inne i bildet, men det meste annet. Hun var aldri utagerende på skolen, og jeg har heller aldri hørt noe om at hun var det på fritiden. Hun var bare veldig sjenert og litt nerdete (ikke av utseende, merkelig nok, mer av personlighet). 

Anonymkode: 32314...822