"Ser"/får opp bilder/har god intuisjon - jeg kan prøve, om du ønsker

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er her men er nødt til å prioritere noe som står på på hjemmebane. Kommer tilbake når jeg kan. 

Ts

Anonymkode: 4b496...35b

Sender gode tanker💜

Anonymkode: ce11b...acc

[Syvende sans]

Kjære Ts

Du er høyt verdsatt, ta den tid du trenger💜

 

Alt godt ønskes

[AnonymBruker]

💔

Anonymkode: d281d...381

[AnonymBruker]

På 16.10.2019 den 1.02, AnonymBruker skrev:

Oida...hva har skjedd med deg? 

Anonymkode: 4b496...35b

Dette blir langt, TS ... Men du får bare lese og evt. respondere når du har tid ❤️ Full forståelse for at du har andre ting å gjøre!

Jeg hadde mer eller mindre kommet frem til at jeg ville velge "han nye", til tross for at han har vært rar hele veien - helt annerledes enn jeg noen gang har møtt på. Han hadde fått vite at jeg hadde en slags "pause" (mulig break-up) fra kjæresten, og at jeg hadde reist hjem fra der vi bodde sammen. Det er ikke bare på grunn av "han nye" at forholdet har vært litt så som så. Siden dette har han vært ganske opptatt av hvordan det går med dette, hvilke valg jeg har gjort, osv. (spurt minst 3-4 ganger). Jeg sa jeg skulle tenke frem til helgen som var. Jeg har ridd litt to hester frem til nå, i alle fall ... Ville ikke forhaste meg med noe. 

Men så ... I helgen fikk jeg se en litt annen side av "han nye". Vi kan vel si det sånn at han tar ikke bare ting LITT i sitt eget tempo, og på sin egen måte, men MYE. Vi hadde avtalt og ringes, og det var jo greit nok, men han brukte utroooolig lang tid på at det skulle skje, og jeg var litt småfull og dramatisk. Det ble en uoverenstemmelse, der han følte seg "truet" til å ringe meg så fort som jeg ville (hvis ikke jeg skulle droppe ham), mens jeg følte meg tilsidesatt og "ditchet" fordi han ikke prioriterte meg aller først og fremsto så laidback og likegyldig. Greit, han var på besøk, men kl. var 3 på natten. Vi snakket til slutt, og vi snakket også dagen etter med litt samme oppstyr, fordi han er verdens tregeste, skal styre alt selv og blir veldig fort irritert. 

Nå har han altså vist seg å være vanvittig sta og sjefete, og virker ganske sjalu ovenfor meg. Han spør ofte hvem jeg har vært med, osv., jeg forstår at han lurer på om jeg har gått tilbake til typen - det sa han faktisk rett ut for et par dager siden. Men det verste av alt er at han har ikke gitt NOE av seg selv i form av innrømmelser om hva han føler. "Kjærlighetserklæringen" hans er som blåst bort - det virker som han prøver å være totalt "cool" og aldri tape ansikt. Han forsøker av og til å fiske ut av meg hva jeg tenker og føler om ham, og det virker som han vil at jeg skal like ham best av alle, men ikke si noe tilbake selv? Han VET fra før at jeg liker ham, for det har jeg sagt rett ut. Men selv er han blitt så vanskelig og annerledes. Han tar kontakt så og si flere ganger daglig, men han nekter å svare på spørsmål om han er interessert lenger eller ikke. Jeg spurte ham rett ut om han ikke ville ha kontakt mer, da sa han "det har jeg aldri sagt". NEIVEL, men så si noe som gir meg lyst til å fortsette da?

Jeg er en blanding av oppgitt, irritert og lei meg, fordi jeg skjønner ikke hva som foregår her. Hvorfor kan han ikke bare dumpe meg fullstendig hvis han ikke vil mer? Hvorfor har han blitt sånn? Bør jeg dumpe ham? Jeg har ikke noe problem med å skjønne det hvis han føler han har dummet seg ut ved å beile til noen som hadde type, og som han kanskje tror vil gå tilbake til typen, men da bør han vel heller smi jernet enn å oppføre seg "hard to get" og tro han styrer meg som han vil. Jeg må finne ut om han enten vil ha meg lengre, eller ikke, før jeg klarer å ta det endelige valget. Hva tror du, TS?

Det går i alle fall ikke an å mase på ham eller tvinge noe ut av ham, men det plager meg så mye at jeg vil få et svar raskt...

Anonymkode: 6bcd0...626

[AnonymBruker]

På 17.10.2019 den 9.57, AnonymBruker skrev:

Dette blir langt, TS ... Men du får bare lese og evt. respondere når du har tid ❤️ Full forståelse for at du har andre ting å gjøre!

Jeg hadde mer eller mindre kommet frem til at jeg ville velge "han nye", til tross for at han har vært rar hele veien - helt annerledes enn jeg noen gang har møtt på. Han hadde fått vite at jeg hadde en slags "pause" (mulig break-up) fra kjæresten, og at jeg hadde reist hjem fra der vi bodde sammen. Det er ikke bare på grunn av "han nye" at forholdet har vært litt så som så. Siden dette har han vært ganske opptatt av hvordan det går med dette, hvilke valg jeg har gjort, osv. (spurt minst 3-4 ganger). Jeg sa jeg skulle tenke frem til helgen som var. Jeg har ridd litt to hester frem til nå, i alle fall ... Ville ikke forhaste meg med noe. 

Men så ... I helgen fikk jeg se en litt annen side av "han nye". Vi kan vel si det sånn at han tar ikke bare ting LITT i sitt eget tempo, og på sin egen måte, men MYE. Vi hadde avtalt og ringes, og det var jo greit nok, men han brukte utroooolig lang tid på at det skulle skje, og jeg var litt småfull og dramatisk. Det ble en uoverenstemmelse, der han følte seg "truet" til å ringe meg så fort som jeg ville (hvis ikke jeg skulle droppe ham), mens jeg følte meg tilsidesatt og "ditchet" fordi han ikke prioriterte meg aller først og fremsto så laidback og likegyldig. Greit, han var på besøk, men kl. var 3 på natten. Vi snakket til slutt, og vi snakket også dagen etter med litt samme oppstyr, fordi han er verdens tregeste, skal styre alt selv og blir veldig fort irritert. 

Nå har han altså vist seg å være vanvittig sta og sjefete, og virker ganske sjalu ovenfor meg. Han spør ofte hvem jeg har vært med, osv., jeg forstår at han lurer på om jeg har gått tilbake til typen - det sa han faktisk rett ut for et par dager siden. Men det verste av alt er at han har ikke gitt NOE av seg selv i form av innrømmelser om hva han føler. "Kjærlighetserklæringen" hans er som blåst bort - det virker som han prøver å være totalt "cool" og aldri tape ansikt. Han forsøker av og til å fiske ut av meg hva jeg tenker og føler om ham, og det virker som han vil at jeg skal like ham best av alle, men ikke si noe tilbake selv? Han VET fra før at jeg liker ham, for det har jeg sagt rett ut. Men selv er han blitt så vanskelig og annerledes. Han tar kontakt så og si flere ganger daglig, men han nekter å svare på spørsmål om han er interessert lenger eller ikke. Jeg spurte ham rett ut om han ikke ville ha kontakt mer, da sa han "det har jeg aldri sagt". NEIVEL, men så si noe som gir meg lyst til å fortsette da?

Jeg er en blanding av oppgitt, irritert og lei meg, fordi jeg skjønner ikke hva som foregår her. Hvorfor kan han ikke bare dumpe meg fullstendig hvis han ikke vil mer? Hvorfor har han blitt sånn? Bør jeg dumpe ham? Jeg har ikke noe problem med å skjønne det hvis han føler han har dummet seg ut ved å beile til noen som hadde type, og som han kanskje tror vil gå tilbake til typen, men da bør han vel heller smi jernet enn å oppføre seg "hard to get" og tro han styrer meg som han vil. Jeg må finne ut om han enten vil ha meg lengre, eller ikke, før jeg klarer å ta det endelige valget. Hva tror du, TS?

Det går i alle fall ikke an å mase på ham eller tvinge noe ut av ham, men det plager meg så mye at jeg vil få et svar raskt...

Anonymkode: 6bcd0...626

Kjære deg, 

jeg ønsker å prioritere et svar til deg, enda jeg er nokså "avkoblet" her for tiden. Men dette syns jeg hastet litt. Leser alt her inne, selvom jeg ikke har tid/overskudd til å svare like raskt alltid. 

Dette var en trist oppdatering, og jeg kjenner på en slags uro for deg. Nå står du midt i noe veldig vanskelig, og kanskje har svaret du trenger allerede utkrystallisert seg, før jeg får svar deg her. 

Jeg har hele tiden kjent på at denne mannen er "annerledes". Jeg har også sagt at han ikke vil være den eneste som "kommer på banen" overfor deg. Det vil komme en til. Som jeg har nevnt tidligere, så vil du føle det som om du må ta et valg, og der ser det ut som du er nå.

Sett utenfra og ift hva jeg får opp nå, vil jeg be deg være forsiktig. Du har blitt sjarmert av denne nye oppmerksomheten, du har latt deg rive med, litt for fort. Mannen du nå involverer deg i, er annerledes, ja, men på så mange måter at det kan virke forstyrrende/forvirrende på deg. Har du vært intim med ham? Ikke gjør det. Nå må du vite hva du vil før du tar det et skritt videre.

MEN, kjære deg, når du nå kjenner på dette som du gjør, og du spør her - "bør jeg dumpe ham?"...og "hvorfor kan ikke han bare dumpe meg?"...vel dette handler ikke om ham, men om deg. DU må velge hva DU vil, hva som er bra for deg og hva du vil videre i livet ditt. Hvordan har du det akkurat nå med han du faktisk er kjæreste med og har vært det i flere år? Hva tenker du om han? Merker han en endring hos deg?

Jeg vil svare deg direkte på det du spør om, noe jeg ikke liker gjøre, for du kan bli såret og du kan bli sint på meg. Ja, du bør dumpe ham. Han er ikke det du trenger i livet ditt nå. Kjenn etter. Hva gir han deg mer enn spenningen?  Har han den samme tryggheten du har i han du er sammen med? Blir du blendet av hans utseende og hans pågåenhet? Jeg vet du må ta dette valget selv, men nå har jeg svart deg hva jeg syns du skal gjøre. Jeg håper du vil tenke deg godt om her nå. 

Ønsker deg alt godt i dette - og hold meg gjerne oppdatert, ok? 

ts

 

ps. dere andre, jeg ser det er mange som ønsker seg svar, men jeg kan ikke svare alle nå. Kommer sterkere tilbake.Akkurat nå valgte jeg å prioritere dette, fordi jeg er redd det vil bli mye smerte her om jeg ikke sier i fra nokså tydelig. 

 

Anonymkode: 4b496...35b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg, 

jeg ønsker å prioritere et svar til deg, enda jeg er nokså "avkoblet" her for tiden. Men dette syns jeg hastet litt. Leser alt her inne, selvom jeg ikke har tid/overskudd til å svare like raskt alltid. 

Dette var en trist oppdatering, og jeg kjenner på en slags uro for deg. Nå står du midt i noe veldig vanskelig, og kanskje har svaret du trenger allerede utkrystallisert seg, før jeg får svar deg her. 

Jeg har hele tiden kjent på at denne mannen er "annerledes". Jeg har også sagt at han ikke vil være den eneste som "kommer på banen" overfor deg. Det vil komme en til. Som jeg har nevnt tidligere, så vil du føle det som om du må ta et valg, og der ser det ut som du er nå.

Sett utenfra og ift hva jeg får opp nå, vil jeg be deg være forsiktig. Du har blitt sjarmert av denne nye oppmerksomheten, du har latt deg rive med, litt for fort. Mannen du nå involverer deg i, er annerledes, ja, men på så mange måter at det kan virke forstyrrende/forvirrende på deg. Har du vært intim med ham? Ikke gjør det. Nå må du vite hva du vil før du tar det et skritt videre.

MEN, kjære deg, når du nå kjenner på dette som du gjør, og du spør her - "bør jeg dumpe ham?"...og "hvorfor kan ikke han bare dumpe meg?"...vel dette handler ikke om ham, men om deg. DU må velge hva DU vil, hva som er bra for deg og hva du vil videre i livet ditt. Hvordan har du det akkurat nå med han du faktisk er kjæreste med og har vært det i flere år? Hva tenker du om han? Merker han en endring hos deg?

Jeg vil svare deg direkte på det du spør om, noe jeg ikke liker gjøre, for du kan bli såret og du kan bli sint på meg. Ja, du bør dumpe ham. Han er ikke det du trenger i livet ditt nå. Kjenn etter. Hva gir han deg mer enn spenningen?  Har han den samme tryggheten du har i han du er sammen med? Blir du blendet av hans utseende og hans pågåenhet? Jeg vet du må ta dette valget selv, men nå har jeg svart deg hva jeg syns du skal gjøre. Jeg håper du vil tenke deg godt om her nå. 

Ønsker deg alt godt i dette - og hold meg gjerne oppdatert, ok? 

ts

 

ps. dere andre, jeg ser det er mange som ønsker seg svar, men jeg kan ikke svare alle nå. Kommer sterkere tilbake.Akkurat nå valgte jeg å prioritere dette, fordi jeg er redd det vil bli mye smerte her om jeg ikke sier i fra nokså tydelig. 

 

Anonymkode: 4b496...35b

Tusen, tusen takk for svar, TS! Utrolig snilt av deg å ta deg tid selv om du er opptatt, setter veldig, veldig stor pris på det ❤️

Kan svare deg nå på hvordan det er akkurat nå hvis du er nysgjerrig, og oppdatere deg igjen senere en gang:

Ja, svaret jeg trenger har nok allerede utkrystallert seg litt for meg, da jeg kjenner at jeg har gått ganske lei av oppførselen hans. Det var som om et eller annet slapp taket litt i går, selv om det fortsatt er noe der. I går innrømmet han at han brydde seg, men han er som du sier annerledes på så mange måter at det er for forstyrrende. Jeg har liksom spekulert i om han faktisk er interessert, men jeg vet ikke. Det får vel bare være, for jeg tror ikke dette kan fungere uansett. At han ikke er det jeg trenger med tanke på ambisjonene jeg har (eller hadde ...). Jeg er nok heller ikke klar til å gi slipp på hva jeg har, det føles for utrygt. 

MEN, det som er dumt er at kontakten jeg har hatt/har med ham, og selve reisen jeg var på der jeg møtte ham, har forstyrret hele livsstilen min - røsket opp i alt jeg hadde fra før. Det føles som om jeg må og skal tilbake dit. Magefølelsen min har i det siste advart meg mot ham (delvis ambivalent), men samtidig taler den for denne "nye verdenen"/måten å leve på. "Verdenen" hans er en jeg alltid har vært trukket mot av ulike grunner, så det er som om han representerer noe jeg trekkes mot og "tilhører" på sett og vis. Derfor har han fått meg til å stille store spørsmålstegn ved alt jeg har fra før, og jeg vet ikke om jeg klarer å finne tilbake til det, dessverre. Det gjelder skole, måten jeg bor og lever på; ALT. Jeg sliter med å gi slipp på det, fordi alt nå føles "feil". Rotløs.

Jeg har i lang tid hatt mindre følelser for han jeg er sammen med enn før, men så er jeg også et menneske som er veldig opp og ned, og er ganske selvsentrert. Jeg savner spenningen, og vet ikke om jeg kan leve et liv uten den spenningen som jeg søker. Men kampen mellom trygghetssøken og spenning er tydeligvis evigvarende, og jeg synes kjæresten min fortjener bedre av og til. Det blir nok sånn at jeg reiser tilbake dit vi bor sammen, og fortsetter med ham. Men jeg må innrømme at det føles ikke helt rett det heller. Jeg trekkes mellom to ulike "univers" og klarer ikke å finne "hjem" noe sted, om du forstår. 

Forresten: Nei, har ikke vært intim med "han andre", han bor veldig langt unna meg, og tilhører egentlig en annen verden enn min, som sagt (om man kan si det slik). Jeg vet ikke hvorfor jeg trekkes sånn mot den, men tror det kan ha noe med min slekt å gjøre. Det er utrolig vanskelig, fordi jeg er så utrolig redd for å gjøre feil fremover. Jeg ble ganske skremt når jeg oppdaget at alt ikke er helt som det skal, selv om denne nye fyren skulle forsvinne fra mitt liv. Ting kan aldri bli som før, det vet jeg.

PS: Fikk en helt tilfeldig melding i dag morges av en totalt fremmed fyr som tok initiativ til å møtes gjennom for kollokvie. Tenkte bare å nevne det, ikke for å være innbilsk! 

Tusen takk igjen, TS. Det er som om du er en kjærkommen, men samtidig ukjent "deltaker" i mitt livs drama så langt 😅

Anonymkode: 6bcd0...626

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Dette var en trist oppdatering, og jeg kjenner på en slags uro for deg.

Anonymkode: 4b496...35b

PS x2: Huff, ble litt bekymret. Håper ikke dette betyr at det skjer meg noe fælt, men at det kommer av min uro..

Anonymkode: 6bcd0...626

[AnonymBruker]

På 29.9.2019 den 21.34, AnonymBruker skrev:

eg tror ikke dere vil klare å kutte kontakten helt. Det er en sterk kjemi mellom dere. Men som tidligere nevnt, så tenker han mye på aldersforskjellen mellom dere. Han sliter også med noen ting, som påvirker han i stor grad, periodevis. At han har fortalt deg om dette, tyder på tillit til deg. 

Jeg forstår du er spent på samtalen dere skal ha, og jeg tenker at du skal gå inn i den med et lyttende hjerte. Hør hva han sier og prøv å ikke la frykten ta overhånd. Jeg tror det vil bli en fin samtale, kanskje litt sår. Våg å være ærlig, det vil gjøre noe med ham. Jeg tror som sagt ikke dere kutter all kontakt. Alt godt - og hold meg oppdatert,da 

Hei Ts. Det går fint om du ikke kan svare meg, jeg vil bare komme med en oppdatering. Siterer det siste svaret du ga meg. 
Vi skulle snakke den uka jeg svarte på sitatet ditt, men det ble ikke noe av. Endte opp med å snakke en kveld begge hadde drukket, noe jeg ikke egentlig ville. Ville helst snakke med han edru, men det virket som han prøvde å unngå det. Kvelden vi snakket fortalte han at han vil være med meg, og skulle ønske han kunne det. Jeg fortalte han mine følelser, at jeg bryr meg om han og ikke har følt meg slik med noen andre. På grunn av flere faktorer kan vi fortsatt ikke være sammen nå. Han har også en annen i livet hans som han etterhvert vil tilbake til. 

Samtalen var tung å ha, og vi ble enige om å prøve å holde oss unna hverandre. Vi har ikke noe kontakt for øyeblikket, men jeg vet ikke om vi blir å klare å holde oss unna hverandre i lengden. Han er i tankene mine hele tiden, og jeg skulle ønske jeg visste hva han tenkte og om han i det hele tatt tenker på meg. Jeg er usikker på han, kanskje han blir å klare å holde seg unna meg. Likevel har jeg på følelsen at dette ikke er slutten, selv om det muligens burde være det..

Har egentlig ingen spørsmål til deg Ts, men om du får noe opp eller har noe du vil jeg skal vite så hadde jeg satt pris på det!

Anonymkode: 6ad79...4cd

[AnonymBruker]

Jeg har spurt før og du har vært positiv i svarene. Jeg er ei som lever i et forholdsvis nytt forhold der han ikke finner meg seksuelt attraktiv og veksler mellom å trykke meg ned vs å si masse pene ord som at jeg er det beste i verden og at han kun vil være med meg. Jeg har følt det til tider så ille at jeg ikke har sett noen vei, så nevnte det her inne et sted på forumet, fikk spørsmål og skrev på pm til en mann siden jeg ikke ville legge det ut her inne. Det ble vekslet en del ord, og vi skal møtes til en kopp. Jeg er veldig vár og tilbakeholden og vet ikke om det er noe jeg bør. Jeg har blitt mer redd og usikker i det forholdet jeg er i nå og føler jeg må trå varsomt ellers blir han irritert. Han blir ikke fysisk, men han skriker og banner og latterliggjør meg. Om jeg gråter så er det en svakhet og han trøster meg ikke.

Koppmannen virker som stikk motsatt av han jeg er med nå. Har allerede funnet ut at vi har en del til felles. Jeg er som sagt tilbakeholden, men tenker at det kanskje er noe jeg trenger sånn at jeg kan se på forholdet jeg er i med nye øyne. Jeg vet ikke. 

Anonymkode: 3b45f...bf1

[AnonymBruker]

Kjære Ts. Dette mer mitt tredje eller fjerde innlegg her nå. Det gjelder fortsatt denne mannen, som har slitt med å ta ett valg om å bli sammen med meg. Som nevnt tidligere, kjent hverandre litt over ett år, ekstrem kjemi, masse kontakt og et håp om en fremtid sammen. Det var jo noen utfordringer her og jeg kan jo nå si at mannen var gift. Kona hans har funnet ut alt og han har valgt henne. Jeg har prøvd å ringe han men kona tar den å ber meg holde meg vekk. Jeg ble så desperat at jeg også dro hjem til de får å få en avslutning fra han, jeg trenger det for å klare gå videre, men han beskytter konen sin og ber meg gå! Skrev til han på messenger en gang det jeg trengte å si, at jeg forsto konen har det vondt, men det har jeg også. «Du har gitt håp om en framtid sammen, vi har snakket om det og du har sagt at du er forelsket i meg» til det svarte han «Skriver du mer til meg nå blokkerer jeg deg. Vi er ferdig og jeg har tatt ett valg! Respekter det!» Jeg er så knust at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg føler dette året bare har vært en illusjon og løgn. Jeg lurer på om han i det hele tatt følte noe for meg. Til konen sa han at det kun var seksuelt. Da jeg skrev første gang sa du at han var forelsket, vi var like og en god match. Stemmer alt dette fortsatt? Var han virkelig forelsket og hadde følelser? Hva tror du han føler nå, når han likevel er så iskald mot meg? Og er alt håp ute for at han noen gang vil ta kontakt og forklare denne oppførselen mot meg de to siste døgnene? Jeg sitter her som ett eneste stort spørsmålstegn. Dette ligner jo ikke han! Han er jo som en annen person. Er dette hans sanne jeg eller er det kona hans som får han til å oppføre seg sånn mot meg? Jeg håpet vi kunne få en fin avslutning på dette og skilles som venner, nå er det bare mye vondt. 

Hilsen kvinne 29

Anonymkode: 03e89...fd7

[AnonymBruker]

Halloen om det er noen som savner svar så vil jeg tipse om bjørgi på magic circle som leste meg og var flink. lurte å tenke ut i forveien hva du vil spørre om da.

Anonymkode: 62ef3...c49

[AnonymBruker]

Hei TS. Et spørsmål om kjærligheten! Mannen som jeg er sammen med nå... bør jeg satse eller gå? Jeg synes situasjonen vår er så vanskelig. Føler jeg må ofre noe viktig for å være med han, hvis han ikke ombestemmer seg.
Hilsen kvinne, snart 32.

Anonymkode: a161c...c6f

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Halloen om det er noen som savner svar så vil jeg tipse om bjørgi på magic circle som leste meg og var flink. lurte å tenke ut i forveien hva du vil spørre om da.

Anonymkode: 62ef3...c49

Har ingen tro på de som sitter ved organiserte spåtelefoner. Vi venter til ts har tid, vi :)

Anonymkode: 8463e...c0b

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ingen tro på de som sitter ved organiserte spåtelefoner. Vi venter til ts har tid, vi

Anonymkode: 8463e...c0b

forstår det. jeg ringte henne dog selv det hun sa stemte veldig bra. dyrt er d da....

Anonymkode: 62ef3...c49

[AnonymBruker]

Hei TS. Jeg var i et jobbintervju idag. Jeg føler deg gikk bra og jeg sitter igjen med et inntrykk om at dette er akkurat den jobben jeg ønsker nå. Vil jeg få tilbudet? 
 

Hilsen kvinne 28 🌸

Anonymkode: 9295f...faf

[AnonymBruker]

På 2.10.2019 den 22.42, AnonymBruker skrev:

Kvinne 28 år. Vil jeg angre hvis jeg får barn?

Anonymkode: 5f46a...c12

Du kan angre på HVEM du får barn med. Det gjør jeg..

 

-Ylva

Anonymkode: ee238...f8a

[AnonymBruker]

Håper det går betre med Ts, at du er begynt å få roen over deg.

Gode tanker sendes til deg❤️
 

Mann 42

Anonymkode: 550ae...ce5

[AnonymBruker]

Jeg har to hvite hunn-kaniner, blanding av løvehode og dvergvedder. De har gått løse i hele sommer, men nå er den ene borte. Den største, med typisk løvehodemanke har vi, men den minste finner vi ikke. Dette er på Østlandet.

Kan du se hvor den er og om den lever? Takknemlig for svar!

Anonymkode: 1f318...215

[AnonymBruker]

Hei TS!

Kvinne 39 her, gift med 2 barn.

Jeg er i et veldig dilemma nå mtp kjærligheten. Jeg og mannen har vært sammen i 18 år, og det har vært et intenst forhold. Intenst bra og intenst dårlig. Enormt med forelskelse og kjærlighet,mye lidenskap,  men også intense krangler. Han har et problem med temperamentet sitt, kan vise mye aggresjon, og er generelt ganske humørsyk. I tillegg er vi ganske ulike på en del personlighetstrekk. Men han har selvsagt også mange fine sider.

for noen få år siden hadde vi en gigantisk krise. mannen nærmest skiftet personlighet, ble kald, fiendtlig, taus, holdt seg borte fra hjemmet og lot meg sitte igjen redd og alene med ansvaret for alt. Dette var så vondt at det nesten knakk meg, og jeg mistet all selvtillit. Han festet mye og var i en veldig opposisjon, nærmest trass mot meg, var borte uten å melde hvor han var osv. Jeg var mye redd. Det kom etter hvert frem at han var misfornøyd med sider ved forholdet vårt, at han gikk gjennom egne problemer, og at han i denne fasen også hadde vært forelsket i en annen, og hatt en slags flørt. Altså det jeg fryktet mest av alt, som jeg hadde mistenkt og som han kategorisk hadde løyet om. Dette kom frem ad omveier lenge etterpå.

Jeg ble om mulig enda mer knekt, etter alle løgner osv, og jeg var usikker på om jeg skulle bli. Samtidig som jeg aldri hadde trodd at vi to skulle komme dit. Han "kom til seg selv igjen" etter en lang stund, angret som en hund på hvordan han hadde behandlet meg og tok på seg all skyld for at det ble vondt mellom oss. Men noe i meg var...ødelagt etterpå. Og er det fortsatt. Føler rett og slett han dolket meg i ryggen og lot meg tro at det var meg det var noe galt med. Jeg klarer liksom ikke gå helt inn til ham igjen. Rollene er snudd nå, han venter på at jeg skal være mitt gamle jeg, varm og kjærlig, men jeg sliter litt med det.

SOm følge av alt det vonde jeg fikk fra ham, var jeg da i en posisjon hvor jeg var fryktelig sårbar. Var liksom avvist av ham så lenge, skjøvet ut i kulda. Det endte med at jeg ble betatt av en mannlig venn som var der for meg i denne fasen. Han er alt det mannen min ikke er, og har nok en personlighet som ville passet meg bedre. Han er betatt av meg og, vi har hatt mange og lange samtaler sammen, og han har virkelig blåst liv i meg igjen ettter alt dette vonde. En fantastisk fyr på alle måter. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne føle noe for en annen, det er virkelig sjokkerende selv for meg. Jeg har alltid avvist alle tilnæminger og bare vært lojal tidligere. Men merkelig nok føler jeg at ejg fortjener denne oppmerksomheten.

jeg er i tvil på om forskjellene mellom meg og mannen min- som jeg nå bare ser mer og mer tydelig- vil ødelegge alt for oss, kombinert med bitterhet for alt det vonde han lot meg oppleve tidligere. Jeg håper på en måte alt skal bli bra på et tidspunkt, særlig for barna, men jeg vet ikke om det er mulig etter alt dette. ..Eller kan det være jeg bør gå, og satse på å utforske mer med han andre...?

Takknemlig om du kan se noe rundt dette... hilsen forvirret kvinne 

Anonymkode: 3f44a...b40

[AnonymBruker]

Kjære TS, det er ikke lenge siden jeg skrev, men det har likevel skjedd en god del siden sist.. Synes du fortjener en oppdatering, for så langt vil jeg bare si at du har noen unike evner, det tror jeg neppe du noen gang trenger å tvile på. Jeg kan nemlig ikke se at du har skrevet en eneste ting til meg, som ikke har stemt foreløpig. Håper det går bedre med deg og ditt 🧡

Jeg har ikke tatt et bestemt valg enda, det skal sies. Behovet for et valg har liksom fadet litt ut, enn så lenge. Med tanke på "han andre" har det ikke vært nødvendig å dumpe han rent direkte, fordi han har egentlig vært veldig "borte" av seg selv. Gradvis har jeg også blitt mer vant til at han er slik, og det har gjort sitt med min interesse (på en negativ måte), og jeg har skjønt ordentlig at det ikke kan bli oss av flere grunner. I går skrev han plutselig at han liker meg veldig godt, og tok direkte kontakt igjen. Men han har nok sine egne problemer, og han forsvinner ofte like fort som han kommer på ubestemt tid. Så jeg vet ikke helt hva som vil skje videre på den fronten. Jeg vet ikke om det er nødvendig å droppe all kontakt med ham, så lenge det ikke plager meg. Det er forøvrig et eller annet han skjuler for meg - det er jeg heeeelt sikker på. Om det enten er at han lyver når han sier at han liker meg, eller at han har problemer som jeg "snapper opp", eller hva det nå enn er, noe er det. Han har sagt at jeg "ikke kommer meg så lett vekk fra ham" (noen bjeller burde ha ringt for meg her), så det skal bli interessant å se. Men jeg er nok bestemt på at vi aldri blir noe mer, uansett. Jeg vil følge ditt råd på den fronten, fordi du har nok rett i at det er spenningen som kaller på meg.

Angående min kjæreste skal vi fortsatt være adskilt nå et par uker til, mest på grunn av studiemessige årsaker, da jeg trenger å få mer orden på meg selv og mine studier alene. Han er OK med dette, og vi er i rette forstand sammen enda. Jeg er glad i ham, og føler jeg trenger hans nærvær i livet mitt. Men jeg har også en del dårlig samvittighet, fordi jeg synes han fortjener bedre enn meg. Men slik har jeg vel følt det i store deler av forholdet, så dette er ikke noe nytt.

Etter at jeg flyttet hjem til kjente trakter har det forøvrig vært, og er fortsatt, en god del mer oppmerksomhet rundt meg plutselig. Flere mulige "beilere" virker å dukke opp, og dette stemmer jo også med det du sa. Jeg er ikke helt stolt av dette, men forrige helg møtte jeg en helt ukjent mann gjennom festligheter. Jeg følte meg øyeblikkelig nesten uimotståelig "dratt" mot ham, og jeg gjør vel fortsatt det litt. Vi fikk veldig god kontakt når vi var sammen, og det var noe spesielt med ham. Men jeg kjenner samtidig at jeg lukker meg litt for alt som skjer med meg og rundt meg akkurat nå, fordi det er så MYE. Det er som om jeg nå skal testes i alt som heter moral og retningssans i livet, og ikke minst i følelser. Jeg aner ikke om jeg kommer til å snakke mer med, og møte denne "nye" fyren igjen. Men det kan godt hende at dette er den andre som du spådde skulle dukke opp, jeg vet ikke.. 

Da skal jeg avslutte oppdateringen, og krysser fingrene for at jeg finner ut av ting fremover. For i det jeg tror ting blir klarere for meg, at jeg skal holde fast på det trygge, kjente og kjære, så virker det å komme noe nytt flyvende. Det er litt kaos.

- Psykologistudenten

Anonymkode: 6bcd0...626