Malama sine skrablerier

[Fakse]

Som du kanskje har sett i min dagbok ble jo jeg areidsledig fra nyttår i år. I utgangspunktet ingen hyggelig situasjon. Men for meg ble det alt i alt en stor forbedring, og i ettertid er jeg veldig glad for at jeg mista jobben da jeg gjorde, fordi jeg har det så mye bedre nå.

Når jeg leser dine beskrivelser av jobbsituasjonen, så tenker jeg at det i lengda kan bli en ganske positiv endrig for deg og finne en ny jobb. Det er kjedelig å søke jobber, men det virker som om det kan være bra for deg og finne en anne jobb. For selv om du sier at du trives, så synes jeg ikke det virker som om de setter skikkelig pris på deg. Og du har gått på usikker kontrakt veldig lenge nå, så sjansen er vel bedre for å få en fast jobb et annet sted nå som du har mer arbeiderfaring. Vikariater i all evighet er i alle fall slitsomt! Håper det ordner seg for deg, uansett!

[Malama]

Vet du... det har du veldig rett i.

Jeg sier at jeg trives, men egentlig... så gjør jeg jo ikke det.

Men jeg sier jo at jeg hadde det bra på barneskolen og ungdomsskolen også jeg. Jeg var mobbeoffer.

Jeg bare kan ikke fordra FORANDRING, så jeg trives her fordi jeg... kjenner folka, og kan oppgavene. At jeg ikke LIKER alle folka, at ikke mange av dem liker meg, at jeg ikke LIKER oppgavene, betyr mindre for min lojalitet. Jeg jobber her. Jeg er kjent her. Da trives jeg...

Jeg har nok godt av en ny jobb. Jeg har bare ikke LYST til det.

Også har jeg ekstremt dårlig selvtillit (regelmessig brutt ned gjennom skoleårene, på de skolene jeg jo "trivdes"...) så jeg har ikke troa på at noen vil ha meg til å gjøre en jobb som er mer utfordrende enn den jeg har pr. i dag, og at jeg igrunnen ikke "fortjener" smartere kolleger, for har jeg det vil de sikkert ikke ha meg der.

[Fakse]

Jeg kjenner meg igjen i måten du tenker på, for det er veldig lett og tenke sånn. Og jeg skjønner at du ikke har lyst til å bytte jobb, selv om du ser at det kan være positivt for deg. Tror det er ganske naturlig. Jeg så ikke engang at det var positivt før jeg hadde starta i den nye jobben. Og jeg trodde ikke jeg hadde gode nok kvalifikasjoner til å få en jobb, men så endte det faktisk med at jeg slo ut 25 andre søkere og fikk "drømmejobben".

Det at du selv er klar over dine egne negative tanker, er jo faktisk en positiv ting. Det er mye lettere å gjøre noe med dem når man er klar over det enn når man ikke er det. Det er ikke lett og snu negative tanker, og det krever mye jobb, men det ER mulig, og med støtte fra samboeren din klarer du det om du virkelig vil.

[Malama]

Nå synes jeg at jeg har vært flink, og har gjort noe jeg har utsatt lenge (enda det ikke er onsdag, som jo er Flyladys sånn dere dag for å gjøre det man utsetter)

Bestilt time for EU-kontroll av bilen, og det viser seg å være enklere enn jeg hadde trodd. Jeg trodde det var lange ventetider på sånne der ting jeg, men neida, de kunen gjøre det i dag om jeg ville (det ville jeg ikke, for bilen er hjemme og jeg er på jobb) Så de gjør det på mandag i alle fall. Bare leverer den før jobb og henter den etter jobb. Etter gode råd her fra forumet leverer jeg den hos NAF. Så da må jeg vel ha en dag til da, med levering hos en bilmakaniker som kan ordne det de påpeker. For jeg er ikke i stand til å skru, og min mekanikerbror som selvsagt kan ordne det aller meste, han bor tross alt i Ålesund, som er et godt stykke unna min bil som bor i Bergen...

Men det ordner seg nok.

Og jobbsituasjonen skal også ordne seg. Det skal den! Min samboer har mer tro på at dette ordner seg enn jeg har da, men det har med min selvtillit å gjøre.

Han har gjort mye godt for min selvtillig min samboer. Grunnleggende, rett og slett det at en så god, omsorgsfull, snill og fantastisk mann har valgt MEG, at han ØNSKER å tilbringe livet sammen med meg, det gjør jo en god del. Og han har tro på meg. Han synes ikke jeg er dum, slik det ligger langt inni meg at jeg er. Jeg har en høy utdannelse som krever gode karakterer for å komme inn, og kom ut derfra med et godt akseptabelt snitt. Likevel tror jeg grunnleggende at jeg er dum. Det pretntet min "beste venninne" inn i meg i løpet av grunnskolen. Når vi fikk igjen en prøve og jeg hadde bare to feil (og hun gjerne hadde flere) fikk hun meg før skoledagen var omme til å være overbevsit om at hennes feil bare var slurvefeil/filleting, mens mine feil var GRUNNLEGGENDE og viste en komplett mangel på forståelse for faget.... Jeg var dum. Hun var bare uheldig med filledetaljer. Da hjalp det ikke når jeg kom hjem og mine foreldre var stolt av prøveresultatet og de få feilene. Jeg "visste" jo at det var alvorlige feil som viste at jeg var rett og slett DUM.

Dette ordnet seg delvis når vi begynte på ungdomsskolen da, for da fikk vi jo karakterer. Og jeg kom ikke i samme klasse som henne, og hadde brutt all kontakt med henne ved juletider i 6. klasse (da en eller annen fillekommentar fra min mor fikk meg til å bryte helt sammen og hun endelig skjønte hva som plaget meg, og hva jg var utsatt for, og tok det opp med læreren samme dag, slik at vi ble skilt i "gruppene" på skolen neste morgen (ingen andre i klassen fikk vite årsaken. Vi byttet jo grupper av og til, og meldingen i første time om "nye grupper" ble tatt imot med glede, slik var alltid gøy det. Men hennes mor skjønte det nok, for hun ringte til mamma den samme ettermiddagen og påpekte at det var "rart" at vi var blitt brutt opp, vi som jo var bestevenner...)

Uansett... det ligger fortsatt rester av denne "viten" langt inni i meg en plass. Jeg er litt dum... Og fortjener ikke noe bra. Men jeg har jo min samboer, og han er KJEMPEBRA, en kjernekar rett og slett, smart, snill, omtenksom, VELDIG omtenksom og oppriktig glad i meg. Jeg fortjener ham ikke synes nå jeg da, og av og til klarer jeg ikke helt tro på at han skal være sammen med meg for alltid, at han ikke skal følge sin fars eksempel og bytte meg ut med en yngre modell om noen år (hans foreldre flyttet fra hverandre for et år siden, og nå flytter snart hans far og den "nye venninnen" sammen i et nytt hus. Denne ungen kvinnen har samme fornavn som meg (det forvirret min bror da han sto for julegaveutdelingen.... vi haded glemt å informere ham om det...), er antakelig 5-10 år eldre enn meg og min samboer og kom som en overraskelse på oss. Vi ante ikke noe om hennes eksistens da vi plutselig traff henne ettersom vi dro på et uanmeldt besøk til hans far en ettermiddag i sommerferien (da vi altså var på ferie i området da, og bodde hos hans mor))

Men... han sier at han virkelig elsker meg og jeg må jo nesten bare tro ham, så fantastsik som han er med meg.

Hmm... nå har jeg rablet langt ivei, jeg som er på jobb og bare skulle en snartur innom her mens jeg trakk pusten og drakk litt vann (som jeg akkurat nå oppdaget at jeg ikke har drukket, og det er vel like bra, for jeg har glemt å bytte det ut med nytt, kaldt vann idag...)

Da tusler jeg avsted og finner friskt vann, og deretter får jeg jobbe videre.

Snart helg

[Linn3c]

Hei vennen!

Eg veit ikkje heilt kva eg skal skrive etter å ha lese eit slikt innlegg frå deg anna enn:

Eg er glad i deg!

Jobbsituasjonen kjem nok til å ordna seg, sambisen din har heilt rett!

Du er flink!

[Malama]

Takk!

[Malama]

Jeg har egentlig aldri fortalt dette til noen utenom min samboer... det bare rant utav meg når jeg satt her og skrev.... rett og slett så bare kom tankene og jeg klarte ikke la være.

[Fakse]

Jeg har egentlig aldri fortalt dette til noen utenom min samboer... det bare rant utav meg når jeg satt her og skrev.... rett og slett så bare kom tankene og jeg klarte ikke la være.

←

Tror det var lurt jeg. Å si det som det var er første steg på veien mot å legge det bak seg. Det er så lett og dekke over, si at det egentlig ikke var så ille, lure deg selv til å tro at de var din feil, eller late som det ikke skjedde. Men når man innrømmer for seg selv og andre hva som virkelig skjedde, så kan man lettere anerkjenne de negative følelsene man har hatt med seg, for så å gå vidre og legge det negative bak seg. Om man bærer det med seg som sin egen lille hemmelighet, så blir man aldri kvitt følelsen av skam. For meg har negative følelser til slutt blitt snudd til en styrke, men det har tatt veldig lang tid og mye jobb. Jeg tror og håper du er på tur samme vei, og du må gjerne si i fra om du trenger noe å snakke med som vet hvordan det er.

[Linn3c]

Det er bra å late tankane styre det du skirv ein gong innimellom. Godt å ikkje gå å halde alt inni seg.

[Bettie]

Det var litt trist lesing, men det er nok lurt å få ut trykket litt og sette ord på det. Det er ofte et skritt i retning av å se at det finnes flere forståelser av samme blide. Og det går an å endre historien om seg selv. For nå er du voksen, og du ser hva denne "venninnen" drev med. Da kan du "skrive om" historien slik at du ser at du ikke er dum, og at du ikke var dum, men at du var ganske så skarp som klarte prøvene med så få feil, og at du har tatt en utdanning med gode resultater.

Det er ikke gjort over natta å lage den nye fortellingen om seg selv, men det er mulig. Og jeg tror du kan klare det.

[Malama]

Takk for de gode ordene, alle sammen.

JEg vet... jeg vet langt inni meg at min "venninne" egentlig bare rakket ned på meg for å hevde seg selv. Jeg klarte ikke se det den gangen, men jeg så det da hun gjorde det igjen i studietiden (Hun valgte nemlig å studere samme sted som meg, samme skole... Og ja, JEG valgte dette først, det var et naturlig valg for meg, og ikke dt for henne (ettersom vi altså ble siviløkonomer, og jeg har vært et "tallmennske" hele mitt liv og hadde økonomi på vgs, mens hun gikk almenn og egentilg fortsatt ikke forstår regnskap (heldigvis jobber hun ikke med det heller))

Da hadde jeg også en annen venninne som en gang snakka med meg når min "venninne2 ikke kunne høre oss, og sa at "hun er jo egentlig slett ikke snill med deg", og jeg s at jeg viste det... og at jeg hadde sluttet å bry meg om hva hun sa om meg. Min "venninne" fordto nok at vår velles venninne reagerte på hvordan hun oppfrøte seg, for hun sa en gang til henne at "Det er bare en intern humor mellom oss, vi har jo kjent hverandre siden barnskolen" Intern humor... nja, kanskje for henne. for meg har det aldri vært morsomt da, men.. latså... jeg brøt med henne, tvert i 6. klasse. Av ren ensomhet og kjedsomhet begynte jeg å være sammen med henne igjen et år senere, men da ga jeg meg selv et løfte, som jeg har holdt: Jeg skal aldri mer stole på henne. Og det gjorde jeg aldri. Med årene lærte jeg å ikke ta meg nær av henne. Lærte meg å skjønne at hun rakket ned på meg for å hevde seg selv, at hun antakeligvis ikke hadde verdens beste selvtillit selv. Jeg klarte å se det på det hun gjorde med meg etter at jeg ble eldre, men jeghar ikke helt klart å gjøre om det det bildet hun prentet så hardt inn i meg i barndommen.

Jeg klarer å se hva hun gjør og gjorde, og ser nok noe av forklaringen i hennes egen oppvekst, hennes meget autoritære far. Jeg har bare tatt et valg. Jeg stoler kke på henne, og jeg lar henne ikke bli en viktig del av mitt liv. Jeg skyver henne nå så langt ut som jeg klarer. Dvs, har minst mulig kontakt, rett og slett. Hun dukker opp hos mine foeldre annethvert år, med julegavn min, og får sin. (Bare annethvert, for de andre årene er jeg hos sambos familie, og da har hun ikke kommet og hntet gavee jeg har hatt liggende hos min mor, just in case) Utover dette har jeg ikke lenger noe kontakt med henne... og det er et valg jeg har tatt. Jeg har vel knapt noen venner i det hele tatt, ingen spesielt nære. Jeg kjenner en del, men har ingen bestevenninne. Jeg har vel aldri hatt det etter henne. Hun brant meg meget godt i så måte.... Min andre beste venninne fra studietiden flyttet langt bort herfra etter endte studier. De andre i gjengen forsvant også, selv om ei faktsik har flyttet tilbake til byen. Vi har snakket om at vi må møtes, treffes, men det har aldri blitt. (Jeg fikk vite at hun var tilbake rett før jeg mistet min bestefar i sommer, og i høst har jeg rett og slett ikke hatt overskudd til noe, jeg sørget tyngre enn jeg var klar over. Det tok to måneder før min samboer endelig syntes han hadde fått jenta si tilbake. Jeg hadde endelig begynt å snakke igjen. (Jeg skravler ordinært vedig, men jeg var mer eller mindre stille i to måneder) Og da glemte jeg bare hele greia, at hun var tilbake, helt til jeg dumpa på henne på en butikk en dag i etter jul måned. Vi må prøve å få til å møtes (men da jobbet jeg overtid, og nå skal hun jobbe overtid (for jegjobber med regnskap, og har det travelt i januar før årsoppgjøret leveres (og vi leverer svært tidelig i forhold til stor private firma), og hun jobber med revisjon og har et travelt etter at årsoppgjørene er ferdige....)

Men det må vel kunne la seg ordne. Jeg er bare rett og slett ikke vant til å ha venner i livet mitt, som jeg skal ha jevnlig kontakt med i alle fall, og derved så savner jeg det på en måte heller ikke. Bare av og til...

Men nå har jeg skrevet gruelig langt igjen, jeg som egntlig bar skulle takke dere for at dere hadde giddet å lese det jeg skrev. Og nå r det langt over min leggetid.

Natta.

[Linn3c]

Natta søta!

[Nala]

Du er tøff som setter ord på de onde følelsene, Malama. Klem fra meg, som sniktitter i dagboka di innimellom

[Gjest Chica]

Kjenner meg godt igjen i en del av det du skriver.

Anbefaler deg å stå på litt for å gjenopprette kontakten med hun som har flyttet tilbake igjen nå. Selv om du i perioder ikke har hatt overskudd til å ta kontakt, så får man mer overskudd av å ha noe å finne på. Jeg syns ofte det er et ork å dra ut på kveldstid, men når jeg først har kommet meg ut og møtt noen får jeg mer energi og overskudd

[Linn3c]

God morgon!

[Malama]

Og god morgen fra meg i dag

Det er tirsdag, og bare få arbeidsdager igjen til påskeferien

JEG har i alle fall påskeferie fra helga, men det hr ikke min kjære antakelig, så muligens jobber jeg, eller så blir jeg alene hjemme, vi får se. Reise noen plass får vi liksom neppe da, før på onsdagen etter tolv, men da prøver vi å få fri noe i mai i stedet, kanskje få med oss en konfirmasjon eller noe også. Vi får se.

I det minste så er jeg av en eller annen grunn i god humør i dag

til alle som måtte finen på å dukke innom her

[Fakse]

God formiddag!

Så bra at du er i godt humør. til deg også!

[Linn3c]

*plukke blomen med seg*

Fint å sjå at du er i godt humør!

Legge igjen til deg..

[Bettie]

Du er veldig flink til å sette ord på historien din. Å komme ut for slike "venner" gjør at man er litt mer skeptisk. Men - det er sikkert ikke dumt å ta opp kontakten med den venninnen som du har truffet på. Det er hyggelig å ha noen å ta et kafebesøk med og bare la skravla gå.

[Malama]

Nå fikk jeg en sjokkerende telefon.

Min far ringte, jeg trodde jeg skulle få snakke med min lillebror, som fyller 25 i dag, men i stedet informerer han meg om at min mors ene bror er død.

Min onkel.

Jeg vet ikke noe om hva som har skjedd enda, de visste ikke noe mer enn at han er død. Han har bodd i mange år langt borte fra resten av familien, mer eller mindre alene. Han har hatt alkoholproblemer i mange år, uten helt å innse det selv, av og til bedre av og til ikke. Jeg vet ikke. Jeg aner ikke hva som har skjedd, men han er død.

Her satt jeg og laget påskekort, hvor jeg skulle gratulere ham med dagen (som ville vært i påska) på hans kort... ett mindre kort å lage.... Jeg skulle egentig lage middag nå, til min kjære kommer hjem fra jobb. Han skulle ve egentlig gå hjem, og være her m en halvtime, men han lovet komme "om et par minutter" da jeg ringte ham, så jeg antar han tar bussen. Middagen jeg skulle overraske ham med, desserten som vi skulle "feire min bror med", jeg orker ikke lage mat nå.

Dette var rett og slett et sjokk.

Jeg har jo ikke akkurat hatt et nært forhold til ham, jeg har ikke sett ham på en ti års tid, minst, og mine siste minner av ham er ikke egentlig direkte behagelige. Men en sjokkerende nyhet likevel.

Jeg tenker på min kusine, hans datter. For et år siden mistet hun sin bror, han valgte det selv. Og nå mistet hun også sin far. Hun er bare tre år eldre enn meg, fikk sitt andre barn for et par måneder siden (hadde akkurt blitt gravid etter å ha mistet den forrige da hennes boro døde) ogi løpet av det siste året har hun altså mistet både sin bror og sin far.

Jeg vet at mormor og morfar ikke hr hatt det lett med tanken på hvordan han har hatt det, slik situasjonen har vært, men det sjokket dette var er nok enda verre. Mormor holdte på å pynte seg, pappa skulle hente dem til min brors 25-årsdag, men da han ringte dit for å avtale hentetidspunkt hadde de nettopp fått denne beskjeden, og naturlig nok kommer de ikke i bursdag.

Akkurat nå klarer jeg kke tenke så mye.... jeg vet ikke hva jeg skal tenke. Hva jeg skal gjøre. Det er min onkel, og han er død. Og vi som senest i går fikk avklart at vi IKKE skulle til sunnmør før påske, vi skal ta en ferieuke oppover i mai. (Selve påska skal vi til hans familie, men vi planla jo noen dager der først, om han fikk ferie.)

Vel, loven sier at man skal begraves innen 8 dager det betyr før påske. Jeg vil jo anta han skal begraves "hjemme", der han bodde har han absolutt ingen forbindelser. Men... hvem, hva, hvor, hvordan... aner ikke....