Hvor gammel var du da du følte deg "tilfreds"?

[AnonymBruker]

Ofte dukker det opp tanker i hodet mitt om at jeg ikke nødvendigvis er helt tilfreds med hvordan livet er. Jobben er lite givende, får ikke bedre jobb pga. vanskelig arbeidsmarked innenfor det jeg har utdannet meg til, osv. Vurderer å studere noe annet, vurderer hit og dit. Tenker at jeg ikke alltid har alt på stell, leiligheten er fin, men den er ikke egnet for småbarn så barna får vente på seg. Er ikke så gammel da, er i midten av 20-årene så har jo god tid for så vidt. Man ser jo rundt seg at folk på min alder har ting "på stell" og virker helt tilfreds med tingenes tilstand allerede. At de er tilfreds med jobbvalg, med bolig, har begynt å få barn, etc..... Og jeg undrer på om det er normalt, eller om det bare ser sånn ut på sosiale medier??? Kanskje fremstilles et glansbilde som ikke egentlig reflekterer virkeligheten? 

Når følte du at du var "tilfreds" med livet ditt? Er du fornøyd med sånn som ting er nå, sett i sammenheng med alderen din? Eller tenker du noen ganger at det er enkelte ting som ikke er på plass, eller som du skulle gjort annerledes? 

Anonymkode: 7c486...695

[artigmedsex]

u curve of happiness

googler du det får du en rekke interessante artikler om når i livet folk er som lykkeligst.

 

[AnonymBruker]

Da jeg fylte 30. Fant mannen i mitt liv, fikk fast jobb og begynte å tjene greit.

Anonymkode: ee1f4...4e8

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne som akkurat har fylt 40, og jeg føler meg tilfreds. 

Har tidligere opplevd livet som krevende på mange måter, strevd med meg selv og press fra mange kanter. Tror det er ganske normalt å streve og famle en del både i 20 og 30 årene. Har sett mange perfekte fasader revne og mange som har gått gjennom vanskelige perioder. Men det blir som oftest bedre 🙂

Nå er jeg lykkelig, føler meg stort sett trygg på mrg selv og er glad. 

"Det ytre" er ikke perfekt - som at jeg fremdeles har en del mål å strekke meg etter på mange områder - både på arbeid og i livet ellers. Men jeg opplever det som en positiv spenning og positivt engasjement. 

Det har sikkert noe med at jeg vet hva jeg  vil og er trygg på mrg selv på en annen måte en før 

Anonymkode: 4fcb5...316

[AnonymBruker]

Rundt 35 følte jeg meg tilfreds med livet

Anonymkode: 542d5...30f

[Gjest frankie1985]

Følt meg greit hele livet egentlig, men begynte å kjede meg mye etter at jeg rundet tretti

[AnonymBruker]

Er 19, føler meg tilfreds. Har fast jobb (100%), eier leilighet med samboer, har veldig grei økonomi, eier bil og koooser meg med kattene mine haha!

Anonymkode: d77fd...093

[AnonymBruker]

20år, ikke følt meg tilfreds som jeg kan huske. Nå har jeg akkurat født og håper å stable bena mine litt på plass for ungens skyld. Jeg er veldig lykkelig om dagen, men kunne gjerne hatt det bedre på andre områder.

Anonymkode: f6eca...130

[AnonymBruker]

Det går opp og ned. Jeg var deprimert mellom 5-13 år, tilfreds mellom 17 og 23 år, miserabel fra 24 til nå (29 år). Men det begynner å gå bedre til nå. Jeg har en annen tilnærming til tanker og følelser nå enn da jeg ble deppa igjen som 24åring. Setter pris på små ting og snakker finere til meg selv, til tross for at kroppen gjør vondt og at jeg ikke føler jeg når opp til eget potensiale. Noen folk finner seg en "guru" om de trenger litt drahjelp. I Norge er Ingmar Wilhelmsen veldig populær, en psykiater som har hjulpet mange tusen utav dårlige vaner. Han har skrevet gode bøker som kan være til hjelp.

Anonymkode: b5eeb...6c0

[AnonymBruker]

jeg er 38 og føler meg ikke tilfreds. To små barn, mann, full jobb, litt for lite plass som vi bor på, mye styr med oppussing osv, og alle pengene går til oppussing, så det er også stress. Men det går litt opp og ned. Rundt 30 årene hadde jeg mann, jobb, fin leilighet, og da følte jeg det meste var greit, men savnet barn.

Anonymkode: 990dd...d0c

[AnonymBruker]

Sånn ca ved 42 års alder. Følte ting var på plass da og begynte å føle meg tilfreds. Hadde i alle år bare kjørt på vedr jobb, en haug dater som ikke førte til noe, og oppfostring av barn som alene-mor, men det roet seg ca ved den alderen. At ting var litt satt og i orden da.

Anonymkode: cd4c2...91a

[Trolltunge]

Jeg vil si nå, når jeg er blitt 44 år. Barndom var fin, tenårene rastløse, 20 årene stressende med utdanning og å etablere seg på arbeidsmarkedet, mye av 30 årene gikk til ubehag og kaos, 20 og 30 årene gikk også mye i å være mamma, midt oppi ubehag og kaos. Starten på 40 årene var det samlivsbrudd.

NÅ er livet godt! Alt er liksom på plass, og det er ro. Økonomi, bolig, jobb, barn, kjærlighet, venner... alt fungerer og er bra. Eneste er at helsen kunne være litt bedre, men den er også til å leve med, så lenge jeg tar nødvendig hensyn til den. 

Jeg er tilfreds nå.

[Aragorn ll Elessar]

Har alltid følt meg tilfreds

[AnonymBruker]

På ‎18‎.‎06‎.‎2019 den 23.15, AnonymBruker skrev:

Når følte du at du var "tilfreds" med livet ditt?

To uker i løpet av sommeren 2016 og en uke i februar 2019.

Ellers meh.

Anonymkode: fc34d...db7

[Egenskap]

På 18.6.2019 den 23.15, AnonymBruker skrev:

Ofte dukker det opp tanker i hodet mitt om at jeg ikke nødvendigvis er helt tilfreds med hvordan livet er. Jobben er lite givende, får ikke bedre jobb pga. vanskelig arbeidsmarked innenfor det jeg har utdannet meg til, osv. Vurderer å studere noe annet, vurderer hit og dit. Tenker at jeg ikke alltid har alt på stell, leiligheten er fin, men den er ikke egnet for småbarn så barna får vente på seg. Er ikke så gammel da, er i midten av 20-årene så har jo god tid for så vidt. Man ser jo rundt seg at folk på min alder har ting "på stell" og virker helt tilfreds med tingenes tilstand allerede. At de er tilfreds med jobbvalg, med bolig, har begynt å få barn, etc..... Og jeg undrer på om det er normalt, eller om det bare ser sånn ut på sosiale medier??? Kanskje fremstilles et glansbilde som ikke egentlig reflekterer virkeligheten? 

Når følte du at du var "tilfreds" med livet ditt? Er du fornøyd med sånn som ting er nå, sett i sammenheng med alderen din? Eller tenker du noen ganger at det er enkelte ting som ikke er på plass, eller som du skulle gjort annerledes? 

Anonymkode: 7c486...695

hvis noen elsker deg for den du er, og du har en å lene din skulder imot, og der dere kan dele deres liv sammen. Uavhengig av alt rundt, da er du tilfreds!

 

[AnonymBruker]

Er det et mål å bli «tilfreds»? 

Jeg har alt jeg trenger her og nå, selvsagt (gud og hvermann og tanta til hvermannsen har jo det i Norge).

Men «tilfreds», det håper jeg at jeg aldri blir. Fortoner seg veldig kjedelig.

Altså: en fase av livet er å bo sentrumsnært og studere og skrape penger til piker, øl og vin og endeløse semi-akademiske diskusjoner i helgene. En annen er sin egen leilighet og jordomseiling eller studering utenlands eller starte eget selskap og være vellykka og ivrig. En annen er å bo på landet med båt og grønnsakshage og selv-fokus og etterutdannelse (og katt, hund eller unger alt etter smak og behag). En annen er stor enebolig og oppussing og luksusliv og ferie på rivieraen og sjefsstilling. Så reverserer vi kanskje til sentrum igjen - helsa tåler ikke grønnsakshage og husmaling, men vi nyter fjellturer og piker, vin og øl etter at hund/katt/unger er ute av huset. 

Og folk flest håper å oppleve dem alle. Og flest mulig av dem. Og å bare være midlertidig nytende i dem alle. Men aldri helt tilfreds. For tilfredshet er stagnasjon. Og det er den verste tilstanden en kan havne i.

Anonymkode: 6b4bc...5b1

[AnonymBruker]

Den dagen jeg er tilfreds har jeg blitt lat.

Anonymkode: 33556...6ea

[AnonymBruker]

Livet mitt har bestått av faser: reisefase, studiefase, finne riktig jobb-fase, frivillig arbeid- fase osv. Da jeg var 38 hadde jeg det jeg ville i forhold til mann, jobb, leilighet, motorsykkel og økonomi. Nå nyter jeg fritid, vennetid, hobbier og reising og er supertilfreds  

Anonymkode: ebfb6...de9

[AnonymBruker]

20 år, da hadde jeg mann, hus, og barn.

Anonymkode: 4c264...6bc

[Cleopatra]

Aldri...