Hvordan vet man at man er god nok forelder?

[AnonymBruker]

Tilknytning skapes ikke eller ødelegges av en enkelt hendelse hvor foreldrene mister kontrollen (blir sinna) eller en god kosestund.  Tilknytning skjer over lang tid og skapes i relasjonen mellom foreldre og barn. Denne relasjonen må være balansert (tenker jeg) mellom å gi ros og kjærlighet, men også skape trygge rammer for barna både i nåtid og fremtid. 

Jeg tvilte mye på meg selv som mamma da eldste var liten. Jeg har alltid satt barnas behov foran alt, men det er jo vanskelig å vite om man gjør alt "riktig". Men jeg vet at jeg er den beste mammaen for akkurat mine barn. Jeg vet det ikke bare fordi ungene mine sier "glad i deg", eller fordi de gir meg verdens beste klemmer eller fordi de tegner fine tegninger til meg. Jeg vet det fordi de er trygge barn, de søker meg dersom de trenger bekreftelse, trygghet, råd eller trøst. Jeg kjenner det i kroppene deres når de våkner på natten og blir redde i mørket, så tasser de inn i senga mi og når de ligger der helt inntil meg så kjenner jeg at kroppene deres slapper fullstendig av når jeg holder rundt dem. Jeg vet det fordi de er barn som er uredde på utforskning i verden, generelt glade, nysgjerrige, selvstendige og de tåler nye utfordringer. Men ikke minst vet jeg det fordi de tør å være seg selv uansett hva, de sier sin mening, går i diskusjon med oss voksne hvis de er uenige, de kan skrike til oss i frustrasjon og fortelle oss om de er trist eller sint. De "tåler" også å se meg sinna, har sett meg sinna og opplevd sin del kjeft. Men de blir ikke redd av det! De ser at mamma også er et menneske, og hvis jeg har behandlet ungene urettferdig så sin jeg unnskyld for egen oppførsel etterpå. Jeg ser at den jobben vi gjør med ungene skaper fremskritt for dem. De lærer av oss, tar til seg lærdom om livet, veiledning og råd. At barna utvikler seg positivt med vår støtte ser jeg på som et tegn på at vi er gode nok foreldre. Og der er stikkordet - gode nok. For det er det vi er, vi er ikke perfekte, vi er ikke ufeilbare og jeg har gjort mye rart som mamma som burde vært gjort annerledes. Men vi gjør vårt beste, lærer av våre feil og prøver å stadig å bli en bedre foreldre. Man kan si at barna lærer mye av oss, men jeg lærer jo å bli mamma ved hjelp av barnet mitt. 

Anonymkode: 544e0...818

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

La meg tenke høyt jeg også angående dette. Er det mulig at for mye kjærlighet og dikkedakke også kan føre til traumatiserte barn? Kanskje en gylden middelvei er fornuftig. Barn må ha trygge omgivelser, og trygghet er ikke entydig med uendelig kjærlighet. Barn tester rammer og grenser, drar strikket for langt, og må da også bli satt på plass. Kjærlighet er ikke å tillate alt. Noen ganger er NEI akkurat det barnet trenger, både når det kommer til det emosjonelle og for å skape forståelse. NEI betyr jo ikke knute på tilknytningen, men kan jo også skape bedre tilknytning.
Jeg tenkte som sagt bare høyt. Vær gjerne uenig. 

Anonymkode: 39b69...ddd

Enig/uenig. For mye kjærlighet er det vel ingenting som heter. Jeg elsker barnet mitt helt uten begrensninger. Men det betyr selvsagt ikke at han ikke får kjeft, at jeg ikke har bært en rasende unge under armen ut av butikken, at vi krangler, at jeg "klikker" og river ut ledningen til nettet når jeg er drittlei spillingen hans osv osv😅Men han vet at uansett hvor sur mamma ble for det eller det, så elsker hun meg ubetinget. Samme følelsen husker jeg at jeg hadde for mine foreldre. Vi hadde et helt vanlig forhold, men den tryggheten i å vite at mamma og pappa elsker meg og liker meg som person uansett hvor sinte vi var på hverandre eller hva vi kranglet om... Mamma var et fyrverkeri som tente på alle pluggene, men samtidig verdens mest omsorgsfulle mamma... Fint mulig å sette grenser og gi ubetinget kjærlighet på samme tid. Og da får du trygge barn. Tror jeg;) 

Anonymkode: 2b2c8...e72

[AnonymBruker]

Det går an å være en god mamma selv om barnet ikke mestrer alle sosiale koder og er helt trygg blant andre. Kanskje nettopp da trengs en god mamma.

Barn er ulike og det blir litt merkelig å tro at ens egen påvirkning skal være så sterk at barnet automatisk blir en sosial vinner. 

Anonymkode: 845cb...70f