Hvordan vet man at man er god nok forelder?

[AnonymBruker]

Hallo 

Hvordan vet man at man er en god nok forelder? Jeg leser om omsorgssvikt på bufdir, bøker om tilknytning (hjerteforeldre og barnehageårene) og liker jo disse to bøkene veldig godt... Men tenk om man ikke klarer å dekke barnets emosjonelle behov uten at man vet det selv? Tenk om barnet ikke har det bra, selvom du oppfyller alle punktene for at barnet i prinsippet skal ha det bra? (Når det gjelder barnet mitt, ser det ut til at hun har det fint, men man vet jo aldri..) 

Tenk om den ene gangen du blir irritert og hever stemmen, fordi hun nekter å høre, og man har dårlig tid og holder ungen fast for å pusse tennene, og ungen blir traumatisert og vips, knute på tilknytningen... 

Kanskje jeg overtenker, men hvordan kan man vite om man gjør det riktig som forelder? 

Jeg vet jeg virker usikker ved å skrive dette, men ikke misforstå, dette er bare noe jeg tenker på.. 

Anonymkode: 19391...5e8

[AnonymBruker]

Jeg er veldig enig. Tror barn har veldig ulik toleranse for når de blir traumatisert. Egentlig burde vi foreldre bli mye mer kontrollert av helsestasjonen og barnehagene enn det vi blir per dags dato. 

Anonymkode: 3832c...6c6

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hallo 

Hvordan vet man at man er en god nok forelder? Jeg leser om omsorgssvikt på bufdir, bøker om tilknytning (hjerteforeldre og barnehageårene) og liker jo disse to bøkene veldig godt... Men tenk om man ikke klarer å dekke barnets emosjonelle behov uten at man vet det selv? Tenk om barnet ikke har det bra, selvom du oppfyller alle punktene for at barnet i prinsippet skal ha det bra? (Når det gjelder barnet mitt, ser det ut til at hun har det fint, men man vet jo aldri..) 

Tenk om den ene gangen du blir irritert og hever stemmen, fordi hun nekter å høre, og man har dårlig tid og holder ungen fast for å pusse tennene, og ungen blir traumatisert og vips, knute på tilknytningen... 

Kanskje jeg overtenker, men hvordan kan man vite om man gjør det riktig som forelder? 

Jeg vet jeg virker usikker ved å skrive dette, men ikke misforstå, dette er bare noe jeg tenker på.. 

Anonymkode: 19391...5e8

Når du vet at du jevnt over gjør det ålreit, men er klar over at du fortsatt har rom for forbedring på enkelte punkter, er du en god nok forelder. Alle foreldre gjør feil innimellom. Foreldre som hevder å være ufeilbarlige, gjør ofte så grove feil at ungene lider kraftig under det.

Om du har dårlig samvittighet over småting som tvangspuss og litt kjeft i ny og ne, er du også jevnt over på riktig spor. 

Evnen til å reflektere og endre seg etter barnets behov, er det viktigste man trenger for å skape gode oppvekstvilkår. Om man jevnt over durer på med sitt uten å ta hensyn til barnets signaler, er man ikke en god forelder. 

Anonymkode: b779b...3bc

[AnonymBruker]

Jeg tror det hadde vært fryktelig slitsomt å være barn av foreldre som alltid var "perfekte", sa de riktige tingene og alltid reagerte etter boka. 

Jeg gjør masse feil som forelder, noen ganger hisser jeg meg opp unødig, jeg kan gråte foran barnet mitt fordi jeg er så sliten, jeg har blitt rasende sint fordi barnet egentlig gjorde meg livredd...osv. 

Jeg har aldri bekymret meg nevneverdig for at det skal skade barnet mitt, vi har en sterk tilknytning allerede, og da tåler barna mye. De tåler en mamma som kjefter, som trår feil og som gjør dumme ting i blant. Har barna en usikker tilknytning til den voksne så tåler de selvsagt mindre. 

Men tenk hvis barna dine aldri opplevde at du gjorde noe feil? At mamma aldri trenger si unnskyld? Tror det er mer skadelig å være "perfekt" enn et normalt feilbarlig menneske. 

 

Anonymkode: 2b2c8...e72

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det hadde vært fryktelig slitsomt å være barn av foreldre som alltid var "perfekte", sa de riktige tingene og alltid reagerte etter boka. 

Jeg gjør masse feil som forelder, noen ganger hisser jeg meg opp unødig, jeg kan gråte foran barnet mitt fordi jeg er så sliten, jeg har blitt rasende sint fordi barnet egentlig gjorde meg livredd...osv. 

Jeg har aldri bekymret meg nevneverdig for at det skal skade barnet mitt, vi har en sterk tilknytning allerede, og da tåler barna mye. De tåler en mamma som kjefter, som trår feil og som gjør dumme ting i blant. Har barna en usikker tilknytning til den voksne så tåler de selvsagt mindre. 

Men tenk hvis barna dine aldri opplevde at du gjorde noe feil? At mamma aldri trenger si unnskyld? Tror det er mer skadelig å være "perfekt" enn et normalt feilbarlig menneske. 

 

Anonymkode: 2b2c8...e72

Du har så rett så rett, jeg tar det som et godt tegn at jenta mi tør å vise alle følelser, og de gangene jeg har grått foran henne har hun pekt på tårene mine og sagt "mamma gråter, mamma er lei seg", også har jeg sagt "ja, nå er mamma lei seg, og det skjer noen ganger det også".. Det er viktig at de ser alle følelser, men på en ok måte. 

Vi har nettopp gått igjennom forskjellige følelser her hjemme, hun er to år, og kan glad, lei seg og sur for det meste. Og sint.. 

Anonymkode: 19391...5e8

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Barnet blir ikke traumatisert av å bli tvunget til å pusse tennene én gang. Det er verre med de foreldrene som ikke pusser tennene på barnet, og det ender opp med hull i alle tennene f.eks.

Det virker som du er en god mamma med det du skriver. ❤️

[Helgeline]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er veldig enig. Tror barn har veldig ulik toleranse for når de blir traumatisert. Egentlig burde vi foreldre bli mye mer kontrollert av helsestasjonen og barnehagene enn det vi blir per dags dato. 

Anonymkode: 3832c...6c6

Altså, det er ingen barn som blir traumatisert av å bli snakket hardt til eller utsatt for en tvangspuss, hvis dette er noe som skjer en sjelden gang. Det blir heller ikke tilknytningsskader av det. 

Hvis noen er så skjøre, blir de uansett traumatisert før eller siden når de blir utsatt for normale mennesker utenfor «familieidyllen».

Den siste setninga di er skremmende å lese; mener du virkelig dette? Har du barn selv?

Enkelte mennesker i dag er alt for redde for å gjøre noe galt. Er vi virkelig kommer dit at vi ikke mestrer å oppdra og ta vare på avkommet vårt selv? Må staten/samfunnet mer på banen? Skremmende tankegang.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen tro på at barn som lever i trygge og kjærlig hjem blir traumatisert, eller at tilknytning blir "brutt" ved kamp om tannpuss, krig i matbutikken, eller å få et strengt "NEI". Et "normalt" barn i et "normalt" hjem tåler såpass.  

Sjekkliste: 

- Gir du barnet ubetinget kjærlighet og møter følelsene til barnet?

- Bruker du tid med barnet? 

- Har barnet alltid et trygt sted å bo, mat og rene klær?

Ja, på dette - så er mye gjort!

Anonymkode: 206ad...070

[AnonymBruker]

Blir barnet tramutisert etter enn hendelse har du gjort noe galt. Barn er ikkje laget av glass men burde behandles med respekt som andre mennesker 

Anonymkode: 05c47...a10

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Blir barnet tramutisert etter enn hendelse har du gjort noe galt. Barn er ikkje laget av glass men burde behandles med respekt som andre mennesker 

Anonymkode: 05c47...a10

Det kommer an på hvilken hendelse det er snakk om da. Men barn blir ikke traumatisert av å pusse tenner eller bli båret ut av en butikk f.eks

[AnonymBruker]

Jeg kan fortelle ut i fra egen erfaring at man burde leke med og sette av tid til ungene sine.  Jeg vokste opp med foreldre som kun var opptatt med sitt. En far som jobbet hele tiden og når han ikke gjorde det så sov han på sofaen. Når han var våken så var han stort sett sur og gretten. Kjeftet og kritiserte.

Moren min var mest interessert i å snakke i telefonen med venninner eller hvem det nå var. Ellers så satt hun med nesen i en bok. Var aldri interessert i å finne på noe. Måtte mase for å få noen som helst kontakt med henne. Bare for å få et simpelt svar på et spørsmål eller noen form for oppmerksomhet. Ellers var hun også sur og gretten. Enten fordi hun mente at vi ikke hjalp til nok hjemme eller fordi vi søsken kranglet oss i mellom. Men når du ikke lærer ungene dine noe eller stimulerer dem på noen måte så kan man ikke forvente noe heller. 

Vi kunne være borte i flere timer uten at noen av foreldrene våre reagerte eller lurte på hvor vi var og når vi endelig kom hjem, så bar det bare sure miner uansett. Jeg lærte så tidlig som 1 klasse at jeg ikke kunne komme til foreldrene mine med noen ting eller for å få trøst. Måtte trøste meg selv. Og da jeg ble alvorlig syk og mobbet på skolen så gikk drt lang tid før de oppdaget det fordi jeg ikke så noen vits i å fortelle det til dem. Gjennom hele oppveksten så følte jeg at vi var til bry og at de ikke brydde seg om noen ting. At vi ikke var bra nok. Fikk store psykiske problemer i tenåra og voksen alder.

Og så kranglet de støtt. Og var separerte flere ganger, for så å flytte sammen igjen inntil de endelig skilte seg. Min mor hadde flere kjærester og samboere i mellomtiden. Som jeg også fort skjønte ikke var særlig interessert i oss. Da de endelig bestemte seg for å skilles så kastet faren min, moren min ut av huset. Men vi ble aldri forberedt på noe som helst. Plutselig så var hun ikke der uten at vi ble fortalt hvorfor. Eneste vi fikk høre var at muttern ikke kom tilbake. I voksen alder har jeg slitt mye med tilknytningsvansker og en sterk redsel for å bli avvist og forlatt. 

Anonymkode: 00826...520

[AnonymBruker]

La meg tenke høyt jeg også angående dette. Er det mulig at for mye kjærlighet og dikkedakke også kan føre til traumatiserte barn? Kanskje en gylden middelvei er fornuftig. Barn må ha trygge omgivelser, og trygghet er ikke entydig med uendelig kjærlighet. Barn tester rammer og grenser, drar strikket for langt, og må da også bli satt på plass. Kjærlighet er ikke å tillate alt. Noen ganger er NEI akkurat det barnet trenger, både når det kommer til det emosjonelle og for å skape forståelse. NEI betyr jo ikke knute på tilknytningen, men kan jo også skape bedre tilknytning.
Jeg tenkte som sagt bare høyt. Vær gjerne uenig. 

Anonymkode: 39b69...ddd

[AnonymBruker]

Vi er mennesker. At vi blir sint på barna en sjelden gang er naturlig. Du er vel ikke sint hver dag. 

Så tror jeg nok at de fleste barn sliter med småting vi ikke vet. Jeg tviler på at det finnes mennesker som aldri har opplevd noe negativt i livet. Vi tåler jo en del. Tenk litt på det selv. Du fikk sikkert kjeft i blant som barn selv. Hvordan har det påvirket deg?

Anonymkode: f6791...d8a

[Gjest Parkeringsvakt]

De fleste foreldre klarer ikke dekke barnas emosjonelle behov og intellektuelle vekst. Det er derfor vi ser så mange mennesker som har problemer i voksen alder. Mange som utvikler depresjon, angst, spisefortyrrelser, er usikker på egen kropp, takler ikke konflikter, tåler ikke kritikk, er beskjedne. Og så videre. 

Det er veldig sjeldent jeg møter et mentalt sunt menneske som har en bra balanse av å være kritisk, positiv, føle seg bra med seg selv og samtidig være realistisk. 

Mine egne foreldre gjorde en dårlig jobb med meg. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

La meg tenke høyt jeg også angående dette. Er det mulig at for mye kjærlighet og dikkedakke også kan føre til traumatiserte barn? Kanskje en gylden middelvei er fornuftig. Barn må ha trygge omgivelser, og trygghet er ikke entydig med uendelig kjærlighet. Barn tester rammer og grenser, drar strikket for langt, og må da også bli satt på plass. Kjærlighet er ikke å tillate alt. Noen ganger er NEI akkurat det barnet trenger, både når det kommer til det emosjonelle og for å skape forståelse. NEI betyr jo ikke knute på tilknytningen, men kan jo også skape bedre tilknytning.
Jeg tenkte som sagt bare høyt. Vær gjerne uenig. 

Anonymkode: 39b69...ddd

Vi tilpasser oss samfunnets normer bl.a ved å bli korrigert når vi gjør «feil». Om man kun får positive tilbakemeldinger, vil man tro at «alt er lov». Det kan være ganske skummelt det også. Det er som du sier, en gylden middelvei. Vi må lære at det finnes grenser. Også må man forstå at andre kan ha en dårlig dag i blant. Hvis det ikke er OK å ha en dårlig dag, så vil det eksistere mye undertrykt sinne hos folk. 

Anonymkode: f6791...d8a

[Helgeline]

8 minutter siden, Parkeringsvakt skrev:

De fleste foreldre klarer ikke dekke barnas emosjonelle behov og intellektuelle vekst. Det er derfor vi ser så mange mennesker som har problemer i voksen alder. Mange som utvikler depresjon, angst, spisefortyrrelser, er usikker på egen kropp, takler ikke konflikter, tåler ikke kritikk, er beskjedne. Og så videre. 

Det er veldig sjeldent jeg møter et mentalt sunt menneske som har en bra balanse av å være kritisk, positiv, føle seg bra med seg selv og samtidig være realistisk. 

Mine egne foreldre gjorde en dårlig jobb med meg. 

...og derfor blir vi som vi blir, normale mennesker med feil og mangler. Ikke en pedagogisk riktig oppdratt robot...

[Gjest Parkeringsvakt]

1 minutt siden, Helgeline said:

...og derfor blir vi som vi blir, normale mennesker med feil og mangler. Ikke en pedagogisk riktig oppdratt robot...

Når de fleste foreldre er dårlige, så vil de fleste feil sett på som normale. Om de fleste foreldre var gode foreldre ville vi ikke hatt så mange "fucka opp" mennesker. 

Det er ikke normalt å føle seg angrepet om noen ikke liker hva du liker. Det er ikke normalt å utvikle depresjon eller angst. Det er ikke normalt å være defensiv og kverulere med andre ofte. Det er ikke normalt å ville kontrollere kjærester eller venner. Det er ikke normalt å unngå andre mennesker. Osv

Sier ikke at det er meg, forresten, bare at det er personer man møter ofte

Man blir ikke en robot om man får en riktig oppdragelse. Man blir et balansert menneske som er trygg på seg selv, andre mennesker og som klarer balansere grensesetting med åpenhet. Det er tullete at du mener man blir en robot med riktig oppdragelse. Tvert imot blir man et positivt menneske som aksepterer seg selv og andre, som bidrar positivt til menneskene rundt seg

[Gjest WhisperingWind]

En god forelder er ikke redd for å ta styringen og bestemme over barnet om ting som er viktig. Det er dritt å ta vaksiner, men det må til. Tannpuss kan være en utfordring og kjipt, men det er verre med hull i tenner, så da må tannpuss gjennomføres. At man hever stemmen eller tar i ungen er heller ikke noe traumatiserende.

Jeg kan heve stemmen når jeg ser at han er i ferd med å gjøre noe han ikke skal og på gaten der han kanskje er i ferd med å gå ut i veien eller annet som kan medføre skade, så tar jeg fatt i han. Dytter han eller slår mot et annet barn er jeg også rask og øyeblikkelig fjerne han fra situasjonen med fysisk makt om han ikke stopper.

Jeg er også nøye på at han skal forstå at vi voksne også har følelser og kan bli både frustrerte, irriterte og lei oss. Så jeg og mannen er ikke redd for å ta en diskusjon selv om barnet er tilstede. Vi krangler selvsagt ikke på høyt nivå, bruke skjellsord eller blir gær’ne, men vi kan ha en opphetet diskusjon uten at han blir påvirket av det. Han vet at det stopper med det og at gi alltid er venner og forholder oss rolige.

Jeg vet med meg selv at jeg er en god forelder. Fordi jeg vet at jeg alltid kan lære nye ting om det å være mor. Jeg vet jeg ikke er perfekt. Jeg vil aldri bli ferdig utlært. Og jeg vet at ser verden gjennom min sønns øyne. At jeg ser han og at alt han går igjennom er noe jeg allerede har vært igjennom og min jobb er å veilede han gjennom det. Hjelpe han å takle alle inntrykk og følelser. Møte han på hans nivå og vite at han er et lite menneske med samme tanker og følelser som meg, bare mer umoden og derfor vil kunne bli lettere frustrert og utagerende i visse situasjoner. Da vet jeg at min jobb er å holde hodet kaldt og ikke la meg affektere av det. 

Og så ser jeg på sønnen min at han er trygg, glad, fryktløs, utadvendt, åpen og takler nye utfordringer forbløffende bra. Altså har jeg gjort noe riktig for han er så tilfredsstilt. Tilbakemeldingene fra barnehagen om at han er godt likt, at han alltid er så glad og trygg. Alle disse tingene tegner på et barn som får det han trenger av kjærlighet, oppmuntring, støtte og veiledning. 

Konklusjon; jeg tror en vet om en faktisk er en god forelder. Selv om man gjør noen feil og snubler litt på veien så vet man innerst inne om man gjør alt man kan for barnet med de beste intensjoner. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

La meg tenke høyt jeg også angående dette. Er det mulig at for mye kjærlighet og dikkedakke også kan føre til traumatiserte barn? Kanskje en gylden middelvei er fornuftig. Barn må ha trygge omgivelser, og trygghet er ikke entydig med uendelig kjærlighet. Barn tester rammer og grenser, drar strikket for langt, og må da også bli satt på plass. Kjærlighet er ikke å tillate alt. Noen ganger er NEI akkurat det barnet trenger, både når det kommer til det emosjonelle og for å skape forståelse. NEI betyr jo ikke knute på tilknytningen, men kan jo også skape bedre tilknytning.
Jeg tenkte som sagt bare høyt. Vær gjerne uenig. 

Anonymkode: 39b69...ddd

Jeg er faktisk helt enig. Trygge rammer! 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi er mennesker. At vi blir sint på barna en sjelden gang er naturlig. Du er vel ikke sint hver dag. 

Så tror jeg nok at de fleste barn sliter med småting vi ikke vet. Jeg tviler på at det finnes mennesker som aldri har opplevd noe negativt i livet. Vi tåler jo en del. Tenk litt på det selv. Du fikk sikkert kjeft i blant som barn selv. Hvordan har det påvirket deg?

Anonymkode: f6791...d8a

Jeg fikk kjeft, men mye av det har hatt gode konsekvenser, men mye har gjort at jeg endte opp med å lyve, torde ikke fortelle foreldrene mine ting osv for jeg ble klappet til en del ganger.. Så her ville jeg gjort annerledes, lært barnet at en ting er å få kjeft, en annen ting er at barnet alltid skal tørre å fortelle meg ting. 

38 minutter siden, WhisperingWind skrev:

En god forelder er ikke redd for å ta styringen og bestemme over barnet om ting som er viktig. Det er dritt å ta vaksiner, men det må til. Tannpuss kan være en utfordring og kjipt, men det er verre med hull i tenner, så da må tannpuss gjennomføres. At man hever stemmen eller tar i ungen er heller ikke noe traumatiserende.

Jeg kan heve stemmen når jeg ser at han er i ferd med å gjøre noe han ikke skal og på gaten der han kanskje er i ferd med å gå ut i veien eller annet som kan medføre skade, så tar jeg fatt i han. Dytter han eller slår mot et annet barn er jeg også rask og øyeblikkelig fjerne han fra situasjonen med fysisk makt om han ikke stopper.

Jeg er også nøye på at han skal forstå at vi voksne også har følelser og kan bli både frustrerte, irriterte og lei oss. Så jeg og mannen er ikke redd for å ta en diskusjon selv om barnet er tilstede. Vi krangler selvsagt ikke på høyt nivå, bruke skjellsord eller blir gær’ne, men vi kan ha en opphetet diskusjon uten at han blir påvirket av det. Han vet at det stopper med det og at gi alltid er venner og forholder oss rolige.

Jeg vet med meg selv at jeg er en god forelder. Fordi jeg vet at jeg alltid kan lære nye ting om det å være mor. Jeg vet jeg ikke er perfekt. Jeg vil aldri bli ferdig utlært. Og jeg vet at ser verden gjennom min sønns øyne. At jeg ser han og at alt han går igjennom er noe jeg allerede har vært igjennom og min jobb er å veilede han gjennom det. Hjelpe han å takle alle inntrykk og følelser. Møte han på hans nivå og vite at han er et lite menneske med samme tanker og følelser som meg, bare mer umoden og derfor vil kunne bli lettere frustrert og utagerende i visse situasjoner. Da vet jeg at min jobb er å holde hodet kaldt og ikke la meg affektere av det. 

Og så ser jeg på sønnen min at han er trygg, glad, fryktløs, utadvendt, åpen og takler nye utfordringer forbløffende bra. Altså har jeg gjort noe riktig for han er så tilfredsstilt. Tilbakemeldingene fra barnehagen om at han er godt likt, at han alltid er så glad og trygg. Alle disse tingene tegner på et barn som får det han trenger av kjærlighet, oppmuntring, støtte og veiledning. 

Konklusjon; jeg tror en vet om en faktisk er en god forelder. Selv om man gjør noen feil og snubler litt på veien så vet man innerst inne om man gjør alt man kan for barnet med de beste intensjoner. 

Jeg er enig ❤️ vi er nok ganske like 

1 time siden, Parkeringsvakt skrev:

Når de fleste foreldre er dårlige, så vil de fleste feil sett på som normale. Om de fleste foreldre var gode foreldre ville vi ikke hatt så mange "fucka opp" mennesker. 

Det er ikke normalt å føle seg angrepet om noen ikke liker hva du liker. Det er ikke normalt å utvikle depresjon eller angst. Det er ikke normalt å være defensiv og kverulere med andre ofte. Det er ikke normalt å ville kontrollere kjærester eller venner. Det er ikke normalt å unngå andre mennesker. Osv

Sier ikke at det er meg, forresten, bare at det er personer man møter ofte

Man blir ikke en robot om man får en riktig oppdragelse. Man blir et balansert menneske som er trygg på seg selv, andre mennesker og som klarer balansere grensesetting med åpenhet. Det er tullete at du mener man blir en robot med riktig oppdragelse. Tvert imot blir man et positivt menneske som aksepterer seg selv og andre, som bidrar positivt til menneskene rundt seg

Du har helt rett i det du sier 

Anonymkode: 19391...5e8

[AnonymBruker]

Utrolig mange gode svar her❤️ tusen takk! Tror dere er ganske gode foreldre hele gjengen og kjenner meg mye igjen i det dere sier.. Får ta det som en pekepinn

Anonymkode: 19391...5e8