Jeg trenger helt ærlig svar på hvordan det var for dere å oppleve å ha barna på halv tid. Annenhver bursdag, jul osv,

[AnonymBruker]

Hvordan opplevde dere det, da brudd og deling på barna ble et faktum ? 

 

Jeg er så redd for at jeg snart kan havne i denne situasjonen selv, da jeg aldri føler meg respekterte av samboer som et menneske på kjæreste nivå, og han har sagt at han er redd for å våkne når han er 50 og angre for at han kastet bort kjærlighets livet sitt. Men som foreldre er vi helt supre sammen, vi leker med sønnen vår, drar på turer, ler og tuller masse, vi elsker virkelig å være sammen alle 3. Jeg får panikk av tanken på å se sønnen min 50% han er virkelig livet mitt. Men selvfølgelig unner jeg han tiden med far. 

Innimellom så ønsker jeg at far hadde vært en dritt sekk for det hadde gjort alt så mye lettere «, jeg kunne bare tatt sønnen min å reist, men så egoistisk er jeg ikke. Jeg elsker å se de sammen. 

 

Anonymkode: 2b333...28d

[Gjest MyzTeri]

Perspektiv: MÅ bursdager og jul deles 50/50? Mine foreldre klarte bestandig å finne ett felles arbeidsområde for at begge to kunne være sammen med meg bursdag og jul. Jeg forstår det i de tilfeller det finnes nye familier osv, men i mange tilfeller må det gå an å ha denne dagen felles.

[AnonymBruker]

Jeg syns det er tøft å se ungene bare halvparten av tiden. Samtidig er det veldig krevende å være alene med flere små barn en hel uke, så ofte trenger jeg en dag eller to til å komme meg. Legger alle avtaler, kurs og greier til de ukene jeg er alene, både sånn at de ukene går fort, men også sånn at jeg kan ha fullt fokus på ungene når de er her. De verste stundene er når jeg går glipp av arrangementer fordi de kommer i fars uke og han "glemmer" å informere meg. 

Anonymkode: ae72b...e63

[AnonymBruker]

Kjenner flere som har ren 50/50 ordning. De deler alt, og gjør ingenting sammen. 

Det går jo det også, og man vender seg til det meste. Så er det jo en viss frihet i alenetiden også da. 

Anonymkode: c8507...504

[Smileforjoy]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns det er tøft å se ungene bare halvparten av tiden. Samtidig er det veldig krevende å være alene med flere små barn en hel uke, så ofte trenger jeg en dag eller to til å komme meg. Legger alle avtaler, kurs og greier til de ukene jeg er alene, både sånn at de ukene går fort, men også sånn at jeg kan ha fullt fokus på ungene når de er her. De verste stundene er når jeg går glipp av arrangementer fordi de kommer i fars uke og han "glemmer" å informere meg. 

Anonymkode: ae72b...e63

Ja det er det å gå glipp av jeg er redd for. Hvordan taklet barna det ?

[AnonymBruker]

Annenhver jul er eneste grunnen til at jeg ikke vil ha skilsmisse! 

Anonymkode: b9247...273

[Smileforjoy]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Annenhver jul er eneste grunnen til at jeg ikke vil ha skilsmisse! 

Anonymkode: b9247...273

Helt enig, jeg trenger hver anledning med barna mine ! 

[AnonymBruker]

Det er jo mange barn i den situasjonen som også gruer seg, men de har det kjempebra når det faktisk skjer, så lenge de har det hyggelig med hver av foreldrene sine. Det er jo det viktigste.

Kan barn justere seg så kan i hvert fall voksne det, tenker jeg.

Anonymkode: c8507...504

[AnonymBruker]

14 minutter siden, MyzTeri skrev:

Perspektiv: MÅ bursdager og jul deles 50/50? Mine foreldre klarte bestandig å finne ett felles arbeidsområde for at begge to kunne være sammen med meg bursdag og jul. Jeg forstår det i de tilfeller det finnes nye familier osv, men i mange tilfeller må det gå an å ha denne dagen felles.

Nei ser det slik som du, jeg er selv vokst opp med at julen er delt men bursdager var vi sammen begge sider av familien. 

Dette innlegget er bare fort å se om panikken jeg sitter med knyttet til dette er like reell som jeg ser for meg 🙊 Bare en trang til at folk er helt ærlige  dette, enn å bare si «det ordner seg, du venner deg til det, frihet med alene tid» 

for jeg vet at det ordner seg, men følelsene før det ordner seg trenger jeg et ærlig svar på

ts

Anonymkode: 2b333...28d

[Rotemor]

Vi har så godt samarbeid og bor nære hverandre så selv om 50/50 er i bunnen så deler vi på og samarbeider om viktige dager.

Boen ganger er vi sammen og andre ganger ikke. Vi er ikke sentimentale oå det så lenge barna stortrives.

[kisskissbangbang]

Vi har vært skilt i 4 år. Bor 150 meter fra hverandre, og feirer bursdager/morsdag/17.mai sammen, med nye partnere. Jeg har så langt ikke feira jul uten barna, men det ser ut til å bli sånn i år, og jeg gruer meg fælt allerede.

Jeg synes det er fryktelig trist å bare bo sammen med barna 50% av tida. Men det er ikke helligdager som er verst, det er alle hverdagene man går glipp av som føles vondest, det å føle på at man går glipp av 50% av barnas oppvekst. Heldigvis bor jeg er far veldig nært, og barna kan komme og gå litt som de vil. 

Jeg tenker at det er verdt å holde ut mye for å holde familien samla. 

[AnonymBruker]

Parterapi kan kanskje fikse det?

Anonymkode: 77db7...d3d

[Ella Ellefantella]

Du sier at dere tre trives bra sammen, det er jo et veldig bra utgangspunkt til bra samarbeid!

Vi har planlegger å feire jul sammen i flere år fremover, nye kjærester eller ei. I jula er det der barnet mitt er jeg vil være! Vi har også begges foreldre og evnt søsken med i jula, og alle er gode venner. Hvordan det blir når HAN får en ny dame, hvis hun er usikker og sjalu, vet jeg ikke, men jeg tror ikke han vil finne en sånn, og for min del får en ny kjæreste bare takle det. Jeg kan være med han resten av jula, men ikke selve julaften. Har han egne barn forstår han det!

For meg har det gått mye bedre enn forventet!

Edit:

For min del er en evnt ny kjæreste av min eks også veldig velkommen, forresten! 

Endret 12. juni 2019 av Ella Ellefantella

[AnonymBruker]

Fungerer kjempefint. Har ingen ønske om å ha de mer enn 50%.

Anonymkode: e54fe...5e9

[Vera]

Helt ærlig? Det var så vondt at jeg til tider lurte på om jeg var i ferd med å bli gal..gal av savn etter å se barnet, høre barnet, snakke med barnet, lukte på barnet, å bare holde rundt barnet. Jeg vet ikke hvor mange tårer jeg har grått fordi jeg har savnet barnet så inderlig, men det er bøttevis! 

Samtidig må man fokusere på å aldri overføre disse følelsene til barna - de skal aldri ha dårlig samvittighet for å tilbringe tid med den andre forelderen! Nå er det så mange år siden samlivsbruddet, at nå har vi kommet oss godt inn i rutinen, og innfunnet oss med at det slik det er. Man gjør det beste utav det man har. Hos oss var det slik at barnet fikk bestemme hvor barnet ville være ved 12 års alder..etter det har det sjelden vært samvær hos far. Jeg tror også det dårlige forholdet til far (altså mellom meg og far) bidro til at jeg syns det var ufattelig vondt å ikke være med barnet..jeg var aldri helt trygg på at barnet fikk dekket sine behov hos far. 

Det er, med hånden på hjertet, det vondeste jeg noengang har vært med på, og jeg er glad den tiden er over. 

[AnonymBruker]

12 timer siden, Smileforjoy skrev:

Ja det er det å gå glipp av jeg er redd for. Hvordan taklet barna det ?

Bruddet eller det å gå glipp av?

Jeg syns ungene takler bruddet godt. De savner den andre forelderen, selvsagt, og det å være en familie. Jeg ser at de er mer rolige og velfungerende og glade nå når de ikke lenger lever i den giftige konfliktsituasjonen mellom meg og far.

Ungene plages ikke av at ikke begge alltid kommer. Vi har har helt siden barn to vært nødt til å dele oss, sånn at en følger og en passer resten, slik at de er vant til at det bare er en foresatt med. Det er bare jeg som kjenner på sånne ting (og jeg deler det selvsagt ikke med barna).

Anonymkode: ae72b...e63

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan opplevde dere det, da brudd og deling på barna ble et faktum ? 

 

Jeg er så redd for at jeg snart kan havne i denne situasjonen selv, da jeg aldri føler meg respekterte av samboer som et menneske på kjæreste nivå, og han har sagt at han er redd for å våkne når han er 50 og angre for at han kastet bort kjærlighets livet sitt. Men som foreldre er vi helt supre sammen, vi leker med sønnen vår, drar på turer, ler og tuller masse, vi elsker virkelig å være sammen alle 3. Jeg får panikk av tanken på å se sønnen min 50% han er virkelig livet mitt. Men selvfølgelig unner jeg han tiden med far. 

Innimellom så ønsker jeg at far hadde vært en dritt sekk for det hadde gjort alt så mye lettere «, jeg kunne bare tatt sønnen min å reist, men så egoistisk er jeg ikke. Jeg elsker å se de sammen. 

 

Anonymkode: 2b333...28d

Har vært alene med barna siden de var små, nå er de tenåringer. Men vi hadde ikke 50/50, det var aldri aktuelt. Men de bodde fast hos meg, og var hverannen torsdag -fredag og hver annen helg fre-søn hos far, to uker på sommer sammenhengende + 1 uke på sommeren, hverannen  høstferie , samme med vinterferie, påske og jul ble delt i to. Det var helt forferdelig når de dro, spesielt i disse lange feriene , passet på å jobbe mye når de var hos far. De har alltid vært hos meg 17.mai siden vi ble enige om dette siden far ikke var så oppttat av alt som skjer den dagen med barn med tog, leker på skolen etc. Vi har aldri gjort noe felles, hverken bursdag eller middager. Far har tatt liten feiring hos seg og så har jeg alltid gjort istand bursdag med barnas venner og voksen selskap med min del av familien. Konfirmasjon arrangerte jeg, spurte far hvem han ønsket fra sin side så delte vi på kostnaden etter begges ønske. Noe mer enn det har hverken han eller jeg følt for å være sammen, hverken med middager eller annet samvær. Ville aldri ønsket ha barnefar tilstede på bursdager sammen med min familie, og ingen i min familie inviterer han heller når det har vært noen sammenkomster. Ikke noe utroskap eller noe, men en grunn til at vi gikk fra hverandre. Ingen interesse av å ha han i livet mitt. 

Anonymkode: 44f76...545

[AnonymBruker]

Jeg syns det er sårt på julekvelden, nyttårsaften, påsken og 17.mai når mitt barn er hos far, men slik er det. Barnet er hos meg hver bursdag da det alltid faller i min uke. Barnet er ellers hos far annenhver helg.

Anonymkode: f01e4...173

[AnonymBruker]

Til å begynne med er det helt hjerterått vondt, men så blir det bedre. Og dersom dere voksne er fornuftige kan dere få til mye felles også de første årene, da blir det en mykere overgang..

Anonymkode: 8ccbe...c2b

[Smileforjoy]

På 12.6.2019 den 10.10, AnonymBruker skrev:

Parterapi kan kanskje fikse det?

Anonymkode: 77db7...d3d

Har tenkt på det, men samboer virker ikke spesielt interessert..