Leviora's engler og demoner

[Leviora]

Det ble ingen bursdagsgeiring i år heller. Storesøster våknet på lørdag med tett nese og litt hoste. Den sitronkaka ble heller ikke god  Tips til den som baker: bruk litt mindre sitron i kaka og dropp å lage melisglasur av ren sitronsaft 🥴

Jeg har blitt smittet av Storesøster og Lillebror er hjemme med en litt tett nese i dag. Jeg måtte ringe Koronatelefonen og høre hvordan de forholder seg til testing i kommunen. Det var visst bare for Storesøster å teste seg nå når det har gått noen dager. Tviler sterkt på at det er koronavirus, men da slipper vi å lure  

[Leviora]

Lengre tid mellom hver oppdatering må være positivt. Jeg er jo her mest for å klage og syte  Det har vært mindre av det, men så har jeg lært å løse det på en annen måte i tillegg. Jeg har en god periode og det er deilig!

Jeg er i en overgang mellom to behandlere nå. Vi skal starte med noe nytt, et temmelig heftig og intenst opplegg  Jeg er spent på hvordan det blir. Helt sikkert tøft i starten, men jeg har trua på at det vil fungere  

Storesøster testet forresten negativt for koronavirus. Hun var råtøff!! Gruet seg veldig etter jeg forklarte hvordan det foregikk, men hun var mye tøffere enn meg da jeg tok samme test da jeg hadde kyssesyke som 15-åring. «😭😭😭 ... Er du serr nå? Det var IKKE i hjernen??»

Ellers er migrenedagene fortsatt gledelig få. Ulempen er bivirkningene, og jeg begynner å bli usikker på om det er verd det. Jeg har gått opp 20 fuckings kilo, blodtrykket er ustabilt, hormonene går bananas, jeg går dager uten å klare å spise og klarer ikke stoppe å spise når matlysta omsider kommer tilbake. Dette er ikke meg!  

Og så har vi dette høna eller egget-dilemmaet. Da jeg startet med aimovig gjorde jeg samtidig store gjennombrudd i terapien og et tonn har lettet fra skuldrene. Hva er det egentlig som har hjulpet?  Begge deler? Medisin? Psyken? Ugh. Jeg kjenner et stort behov for å bli kvitt alt av kjemiske, unaturlige ting i kroppen min. Tenker det har noe med at jeg føler jeg driver med et skikkelig skippertak i livet mitt generelt. Søpla skal ut, skap dras frem for å tørke vekk støv fra 90-tallet og skrot på loftet sorteres og kastes. «Denne var nyttig og ga meg glede, men den trenger jeg ikke lenger.» Kan vi ikke starte med blanke ark? Lære kroppen å fungere som den skal igjen?

Én ting som virkelig har kjent på effekten av ei real rengjøring er forholdet. Altså, mannen min 😭💗 Det føltes ut som det gikk skeis en stund. Noe var annerledes og vi begge har unngått å anerkjenne det, før jeg endelig pekte ut elefanten i rommet. Og da hadde vi en sånn skikkelig fin prat hvor vi innså at hele forholdet er i endring fordi vi begge har vokst så enormt mye i det siste. Det jeg trengte av ham før, trenger jeg ikke lenger. Så var det bare å finne hva vi kunne fylle i det «tomrommet». Hva trenger jeg nå? Hva trenger han? Og så var plutselig sommerfuglene der igjen, og de har jeg ikke kjent på lenge. Det fineste med å være kjærester i snart 11 år er sånne øyeblikk, hvor et kapittel slutter og det neste føles som det første

[Leviora]

Jeg ELSKER høst  Endelig kan jeg dra frem de gode strikkegenserne igjen! Og kjoler. Herregud, strikkekjoler ❤️ I want them all.

Jeg er godt i gang med nye strikkeprosjekter, og just nu sliter jeg med bærestykket på en Elgsetergenser til mannen. Må få hjelp av svigermor i morgen. Jeg vet ikke hvem av oss som gruer seg mest til akkurat det. 

Siden juni har jeg deltatt på diverse kurs innen noen greier jeg er veldig interessert i. Jeg ble håndplukket og befant meg plutselig i et program ledet av en amerikaner blant en rekke andre amerikanere. Etter 9 uker intensiv læring og deling av våre ups and downs har jeg utviklet noen svært unike vennskap og det er så kult!! Jeg snakker med ei dame hver dag og det er sykt hvor synkroniserte vi er. Oppvekst, helse, verdier, tanker og hverdagslige fartshumper. Hun sier god natt når jeg legger meg og jeg sier god natt tilbake når jeg står opp. Zoom-møtene har jeg gledelig møtt opp på kl 1 på natta, 4pm PST. For en gjeng!  De har gitt opp å uttale navnet mitt riktig, da. Men de går heldigvis for den beste engelske uttalen  

Etter det siste programmet har det åpnet seg en rekke dører for meg. Jeg håper og tror jeg har funnet ut hva jeg kan bruke min tid og energi på fremover, og forhåpentligvis gjøre en karriere utav; bli forfatter! Men det krever en del og jeg må huske å være tålmodig. Jeg blir jo ikke automatisk frisk av å finne ut «hva jeg vil bli når jeg blir stor». Men det går an å skrive når som helst. Hvor som helst. Hvor lenge som helst. Perfekt.

Livet, ass.

[MarianneE]

Så spennende!! Masse lykke til og kryss av fingre herfra!

[Leviora]

11 timer siden, MarianneE skrev:

Så spennende!! Masse lykke til og kryss av fingre herfra!

Takk!  

[Leviora]

Etter migrenen så sin veis ende på sin tredje dag fredag, var jeg klar for ei helg med avslapning og lade batteriene  Meeen. Hadde det bare blitt sånn. Mannen ble syk. Typ verste tilfelle av manflu (håper vi) og klarte ikke røre en finger. Hele lørdagen bestod av å gjøre typiske mamma-ting som klesvask, rydding, støvsuging, vasking av bad, kjøkken og når jeg ikke fikk plass til klærne mine i skapet måtte det jo tas en opprydning der også. Det blir mye klær av å drive å gå opp og ned i vekt  

I går slo Storesøster seg så fælt at jeg selv fikk fysisk vondt. Huffameg. Hun var i full lek og kom spurtende inn på tv-stua hvor jeg brettet klær, hun så seg ikke for, snublet og kræsjet rett inn i hjørnet på sofabordet. Jeg så hvor hjørnet traff, og det smalt så fælt at min umiddelbare tanke var «åfyfaen, der røk det et ribbein!!» Ut i fra gråten var det vanskelig å vite, jeg løftet på t-skjorta og hun fikk en lang rift over ribbeina som heldigvis ikke blødde. Huff. Hun roet seg heldigvis fort og det var nok bare bordet det smalt i. Men den klumpen jeg fikk i magen. Herregud! 

Dagen var så lang og tøff, mannen var sur og deppa, jeg var utslitt fra jeg sto opp og rett før leggetid nærmet jeg meg bristepunktet. Så var plutselig Storesøsters kosedyr forsvunnet. Den hun ikke klarer å sove uten. 1,5 time med leting, kosedyr funnet og da rant det over. Låste meg inne på badet for å gråte. Det gjorde godt. 

Spent på hvordan denne søndagen utspiller seg  

[Mumsy]

Sender en klem til deg 

[MarianneE]

Nå er det stille hos deg. Går alt bra?

[Leviora]

4 timer siden, MarianneE skrev:

Nå er det stille hos deg. Går alt bra?

Så hyggelig at du titter innom  Det går greit, takk!  

[Leviora]

Synes starten med ny behandler går litt trått. Jeg synes det er kult at jeg har blitt en slags skoleoppgave, men synes kanskje at rollene blir utydelige noen ganger. Jeg skulle helst sett at vi var pasient og psykolog 100% av tiden, men av og til glir det over til å bli intervjuobjekt og student. Da blir det kleint og rart. Det må jeg huske å si fra om når jeg tør.

Sterk angst og panikkanfall er det lenge siden jeg har hatt, så forrige helg måtte jeg bli minnet på all moroa jeg har gått glipp av. Mann og barn hadde reist på hytta igjen og jeg så frem til å endelig kunne slappe av en helg alene, da det ikke gikk helt som planlagt sist gang. Lørdagen startet fantastisk, men så tikket det inn en melding fra mannen: 

«Føler meg litt syk... Er slapp av kvalm.»

Jeg frøs til da jeg innså hva han faktisk skrev. Kvalm. Alle varsellamper lyste opp, hårene reiste seg i nakken og hjertet hoppet nesten ut av brystet. Topp stemning! Videre kom katastrofetankene som perler på en snor, og lørdagsunderholdningen ble å se hvordan hvert fiktive scenario med kvalme og oppkast utspilte seg i hodet.

Etter å ha ligget i fosterstilling i senga og hakket tenner av skrekk i 3 timer sovnet jeg, og sov i hele 2 timer. Søndag kveld var faren over; falsk alarm, det var nok bare antydning til magesår. Skulle bare ønske kroppen også kunne late som ingenting hadde skjedd. Den har fremdeles ikke kommet seg helt etter 36 timer panikkangst  

Samtalen med psykologen denne uka ble den vondeste hittil. Fortsatt sårbar etter helga var det vanskelig å holde noe tilbake, og jeg hadde ikke annet valg enn å anerkjenne alle vondtene av den svintunge sekken jeg går og bærer på. Vi ble enige om å kalle den for drittsekken.

Denne uka har drittsekken bare vært jævlig å bære på. Jeg har ikke brydd meg stort om hva som er oppi. Den er bare så inni gampræva tung og vond. Jeg er sliten. Skulle ønske noen kunne bære den for meg, om bare for en liten stund.

Men det går egentlig bra, altså. Jeg er kanskje sterkere enn jeg tror?

[MarianneE]

Du er så absolutt sterkere enn du tror! Det er uansett de sterkeste folka som ber om hjelp og tar tak i sine problemer og utfordringer. ❤

[Leviora]

På 13.10.2020 den 10.54, MarianneE skrev:

Du er så absolutt sterkere enn du tror! Det er uansett de sterkeste folka som ber om hjelp og tar tak i sine problemer og utfordringer. ❤

Åh, den trengte jeg. Takk  

[Leviora]

I dag kjøpte jeg et nytt skjerf. Det har fine farger, er akkurat passe stort og det er superduper mykt og deilig. Et nytt skjerf er ett av dagens store lyspunkt, altså. Små gleder  Den største gleden derimot, var hvordan hele dagen startet; lillebror hadde krøpet opp ved siden av meg og lå med hånden rundt meg mens han ga kos og sa «mmm, mamma». 😭😍 

Lurer forresten på om man mister kiloene man gikk opp pga medisiner, når man seponerer? Det er ikke snakk om 20 kilo vann. Dessverre. Men jeg kutter ut de medisinene nå. Håper å få tilbake kondisen og komme inn i buksene mine igjen! 

[Leviora]

Nå har Lillebror ei hardcore forkjølelse med feber siden før 12. mars. Det passer jo utmerket når vi endelig skal sette i gang med en viktig utredning neste uke 😩 Håper det ikke tar alt for lang tid å få nye timer om vi må utsette.

Jeg ble litt satt ut av å ha sykt barn igjen, det føles som et helt liv siden. Litt snørr og host har det vært nå og da, men ikke sånn her. Stakkaren ligger inntil ryggen min nå og han er glovarm  Jeg må se om jeg finner svarthyllbærekstrakt i morgen, det skal visst være vidundermiddel mot forkjølelse.

Enn så lenge får vi se om vi finner en måte å holde en grei temperatur under dyna her  

[Leviora]

Nå går det rundt og rundt for meg  Det er fryktelig mye som foregår. Mye er endelig avklart. Gode og dårlige nyheter om hverandre.

1. Jeg har fått innvilget uføretrygd. Fy faen. Det er over. Jeg kan puste igjen. Liten downside: jeg måtte klage da de åpenbart har oversett en rekke punkt som gir meg rett til ung ufør. Men det er uansett avklart. Nå trenger jeg ikke stresse med å bli frisk, men ta det i mitt eget tempo. Det er godt!

2. Storesøster har vært gjennom en omfattende utredning og vi har nå fått bekreftet diagnose, noen som gir oss masse rettigheter og krav til hjelp. Hurra! Jeg er så glad for at dette ble oppdaget tidlig og at de kan starte med tilrettelegging allerede i barnehagen, for det er i skolen det virkelig blir utfordrende.

Verdens fineste Storesøster. Hun har virkelig fått vist seg fra sin beste side i det siste, og jeg er så stolt  For en utvikling hun har hatt!

3. For litt siden fikk jeg en telefon om at et nært familiemedlem har fått kreft. Jeg har vært sønderknust, redd og tidvis apatisk. Men i går fikk vi vite at det er null spredning, og prognosen er veldig, veldig god. Det var utrolig godt å høre. Da håper jeg at vi fortsatt har mange, mange år igjen sammen  Det er en klisjé, men så sant; en kreftdiagnose får en til å se på livet og sine nærmeste fra et helt nytt perspektiv, også for pårørende. Ikke ta noe eller noen for gitt!

I dag er det Storesøster sin tur til å være hjemme med forkjølelsesymptomer. Hun hadde gledet seg til å starte dagen med å se film i senga, så her synges det med til Madagaskar og «I like to move it» eller «I like’a movi-movi»  Da hun fikk vite at hun skulle få være hjemme med mamma hadde hun ett spesielt ønske: «mamma, jeg vil at du skal gjøre deg fin i ansiktet ditt»  Jeg spurte om hun ikke synes jeg er fin uten sminke, men joda, det går bra uten sminke også. «Men du blir såå fin!» Takk  

[Leviora]

Desember. En måned jeg har et fryktelig ambivalent forhold til. Mine tyngste perioder har alltid vært rundt juletider og tankene mine krangler over hvilke minner som påvirker humøret for hver dag. Tungt deprimert eller nostalgisk og fredfull i dag?

Jeg avsluttet November måned med en ny kur for å stoppe et ukelangt migreneanfall. Konkluderer med at virkningen av den nye migrenemedisinen ikke er mye å skryte av. Kjenner jeg er møkk lei. Vet ikke en gang om jeg orker å prøve en ny  

Livet som ufør føles veldig rart. Jeg har forstått det, men kanskje ikke helt akseptert det? Jeg har snakket en del om det med psykologen. Jeg lever for å prestere, være god nok, vise at jeg kan, er verd noe, og alltid holde foten på gassen. For jeg har alltid trodd at jeg må gi gass for oppnå ting. For å ikke føle skam. For å ikke miste meg selv i et slags tomrom.

Nå befinner jeg meg altså i dette tomrommet, og jeg blir tvunget til å slippe tøylene, ta foten vekk fra pedalen, sette bilen i fri og stole på at livet går fremover mens jeg lærer kunsten å slappe av. 

Her er jeg - deprimert, sliten og litt redd. Men det skal jeg få lov til å være. Gråte litt. Vite at nå er det vondt for en grunn, for det gjør det mindre vondt neste gang. Nå har jeg lov til å være sliten, det skulle bare mangle. Nå er det tid for å bli litt mer glad i meg.

[Småkjekset]

Lenge siden jeg har lagt igjen spor her nå

Håper det går greit med deg om dagen, etter å ha fått innvilget ufør og mtp diagnose av Storesøster

Har dere kontroll ift jul? Her er det paniske tilstander til tiden, men håper å få mer roen etter arbeidshelg. Da er det ikke mange dagene igjen før julefreden kan senke seg 🎅

[Leviora]

Småkjekset skrev (På 12.12.2020 den 23.16):

Lenge siden jeg har lagt igjen spor her nå

Håper det går greit med deg om dagen, etter å ha fått innvilget ufør og mtp diagnose av Storesøster

Har dere kontroll ift jul? Her er det paniske tilstander til tiden, men håper å få mer roen etter arbeidshelg. Da er det ikke mange dagene igjen før julefreden kan senke seg 🎅

Alltid hyggelig når du titter innom  Håper siste arbeidshelg blir ei rolig ei, og at dere får en fin jul

Det går greit! Prøver enda å finne balansen mellom å ende opp med å sitte apatisk i sofaen hele dagen og å slite meg ut unødvendig. Jeg har innsett at jeg er fryktelig dårlig på å slappe av, for det innebærer som regel å tenke ihjel tanker og kverne på dårlig samvittighet over alt som ikke blir gjort.  

Forventningene til jul er kraftig nedsatt og gjøremålene deretter, så her har jeg full kontroll og dét er deilig, det! Jeg har bakt to sorter og vasket litt her og der. Gaver har vi droppet mellom en del oss voksne i mellom. Prøver å gjøre jula så fin som mulig for ungene, og siden vi har vært snille i år unner vi oss ferie fra og med mandag 21.  Jeg tror vi kommer til å ha det veldig fint. Det beste av alt skjer i romjula - da skal vi nemlig hente valp!  
 

 

[MarianneE]

Leviora skrev (På 15.12.2020 den 23.18):

 

Det går greit! Prøver enda å finne balansen mellom å ende opp med å sitte apatisk i sofaen hele dagen og å slite meg ut unødvendig. Jeg har innsett at jeg er fryktelig dårlig på å slappe av, for det innebærer som regel å tenke ihjel tanker og kverne på dårlig samvittighet over alt som ikke blir gjort.  

 

 

Akkurat det samme som meg det der, i tillegg til å ha jobbet ekstra (har ikke full stilling da) og hatt en fridag i uka. Vi får svigers og svoger her hjemme på julaften og akkurat nå ser ting ut som om de står på hodet og min ellers så sympatiske mann presterte setningen "men du rekker det du vil rekke vet du" kl 6.30 i morges da jeg sukket over at jeg ikke fikk bakt glutenfri rundstykker dagen før. Mulig jeg donerer ham bort til jul pga den setningen. Men, han har tatt på seg litt ekstra jobb selv i desember i tillegg til 100 % stilling så jeg skal egentlig ikke klage. Noe jeg nå gjør allikevel.

Det blir jul i år og, snart. Må bare... må bare... først. 

Valp ❤ Hva slags rase skal dere ha?

[Leviora]

MarianneE skrev (På 18.12.2020 den 8.24):

Akkurat det samme som meg det der, i tillegg til å ha jobbet ekstra (har ikke full stilling da) og hatt en fridag i uka. Vi får svigers og svoger her hjemme på julaften og akkurat nå ser ting ut som om de står på hodet og min ellers så sympatiske mann presterte setningen "men du rekker det du vil rekke vet du" kl 6.30 i morges da jeg sukket over at jeg ikke fikk bakt glutenfri rundstykker dagen før. Mulig jeg donerer ham bort til jul pga den setningen. Men, han har tatt på seg litt ekstra jobb selv i desember i tillegg til 100 % stilling så jeg skal egentlig ikke klage. Noe jeg nå gjør allikevel.

Det blir jul i år og, snart. Må bare... må bare... først. 

Valp ❤ Hva slags rase skal dere ha?

Huff! Dragen i meg hadde nok fått utløp om en sånn kommentar hadde kommet ut av munnen på min mann  Og så svigers i tillegg! Jeg stresser på meg migrene av å ha de her på kaffe i noen timer  Jeg har funnet ut at det hjelper å «gå på do» og gråte litt  

Vi gleder oss noe innmari til å hente valp, det gjør nesten vondt! Vil holde rasen anonymt, hehe. Men det er en nydelig, relativt stor hund med mye energi og livsglede. De logrer KONSTANT