Barnefar kan da vel også være venn?

[Gjest Alterego666]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel av respekt for mannen min, jeg trenger ikke søke oppmerksomhet fra andre menn på denne måten

Jeg for min del vil gjerne la venner være venner uavhengig av kjønn. Heldigvis har jeg en partner som respekterer dette, og gjerne blir med inn i vennskapet.

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare så dere vet det så har pikken dere suger på nå vært i rumpa på eksen sin så.....lykke til med det.

😂🙈

Anonymkode: 9833c...d73

[Carrot]

Dere som svarer her at TS er ego - se litt på dere selv, hvorfor dere svarer som dere gjør: er ikke det akkurat like ego?

Du som skrev at du dumpet en mann fordi han er en som viser ansvar og stiller opp for barnas mor og på den måten hjelper barna sine selv om det ikke direkte handler om dem - en slik mann er fantastisk og du dumpet han fordi du hva? Følte at han ikke så deg nok? Fokuserte nok på deg og dine behov? Og nå skriver du at du skal ha en mann uten barn fordi du ble skremt av en flott fyr som viser empati og omsorg for sine barns mor? Hvordan er ikke det ego?

Greit nok skjønner jeg at dere mener det kan bli for mye vennskap, og da handler det om å kommunisere med partneren sin slik at denne også for være med å avgjøre hva som er best for han/henne og barna osv - det handler like mye om deres behov og grenser som ens egne, det er essensen i et parforhold - å vise hverandre omstorg, respekt og å ha en god dialog - selv når man ser ting ulikt. Det handler ikke om å ikke være ferdig med eksen?

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Carrot skrev:

Dere som svarer her at TS er ego - se litt på dere selv, hvorfor dere svarer som dere gjør: er ikke det akkurat like ego?

Du som skrev at du dumpet en mann fordi han er en som viser ansvar og stiller opp for barnas mor og på den måten hjelper barna sine selv om det ikke direkte handler om dem - en slik mann er fantastisk og du dumpet han fordi du hva? Følte at han ikke så deg nok? Fokuserte nok på deg og dine behov? Og nå skriver du at du skal ha en mann uten barn fordi du ble skremt av en flott fyr som viser empati og omsorg for sine barns mor? Hvordan er ikke det ego?

Greit nok skjønner jeg at dere mener det kan bli for mye vennskap, og da handler det om å kommunisere med partneren sin slik at denne også for være med å avgjøre hva som er best for han/henne og barna osv - det handler like mye om deres behov og grenser som ens egne, det er essensen i et parforhold - å vise hverandre omstorg, respekt og å ha en god dialog - selv når man ser ting ulikt. Det handler ikke om å ikke være ferdig med eksen?

Nei, jeg godtar ikke være nummer to, etter eks-kona. Jeg synes ikke han er så fantastisk som du skildrer. En fantastisk mann prioriterer sin nåværende partner, ellers kan han like greit være singel. Jeg er venn med min eks (bf) uten at jeg krever han skal måke innkjørselen min og gjøre alle mulige slags tjenester for meg. Alt som omhandler barna og fleksibilitet på samvær er selvsagt ok. 

Det finnes en mellomting. Skilte kvinner og menn får tåle å ikke være nummer en i eksen sitt liv. Å bruke barna som unnskyldning blir for dumt. Har snakket med venninner før bruddet og de var enige med meg at jeg ikke er urimelig 

Anonymkode: dfc75...948

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg godtar ikke være nummer to, etter eks-kona. Jeg synes ikke han er så fantastisk som du skildrer. En fantastisk mann prioriterer sin nåværende partner, ellers kan han like greit være singel. Jeg er venn med min eks (bf) uten at jeg krever han skal måke innkjørselen min og gjøre alle mulige slags tjenester for meg. Alt som omhandler barna og fleksibilitet på samvær er selvsagt ok. 

Det finnes en mellomting. Skilte kvinner og menn får tåle å ikke være nummer en i eksen sitt liv. Å bruke barna som unnskyldning blir for dumt. Har snakket med venninner før bruddet og de var enige med meg at jeg ikke er urimelig 

Anonymkode: dfc75...948

Og hva mener du med ego, at jeg ønsker en mann uten bagasje neste gang? Jeg har litt bagasje selv, men anser mitt forhold og samarbeid til eksen som såpass avklart at mine barn ikke er et problem.

Anonymkode: dfc75...948

[AnonymBruker]

Angående dette med å være venner "for barnas skyld". Jeg merker at jeg blir litt kvalm når jeg hører folk si det, på grunn av hvordan mine egne foreldre har holdt på. Og igrunn holder på enda. De skilte seg når jeg var ganske liten, men skulle "være venner", og alltid var det "for barnas skyld". De fikk dermed holdt sitt stormende elsk/hat-forhold i live i årevis, med alle krangler og ustabilitet det førte med seg. I det ene øyeblikket var de bestevenner og investerte i eiendom og forretning sammen, reiste på turer sammen og holdt selskaper sammen. I neste øyeblikk var det full krig og de ville nærmest drepe hverandre, og den ene la ut om hvor sinnsyk den andre var. Og slik fortsatte de opp igjennom barndommen. Fram og tilbake. "For barnas skyld".

De giftet seg og skilte seg med andre folk på hvert sitt hold, samboere var inne i bildet, og hele tiden holdt de liv i "forholdet" sitt. Alltid "for barnas skyld". For oss. Vi ble brukt som unnskyldning ovenfor frustrerte nye ektefeller og samboere, vi meglet i krigen deres og gikk på nåler i de gode periodene. Vi jobbet som små hobbypsykologer for dem hver gang de ville drepe hverandre, vi lyttet til all drittkastningen deres og bar med oss skyldfølelsen over at det var på grunn av oss opp igjennom hele barndommen.

Helt til vi ble voksne. Helt til vi flyttet hjemmefra, og det ikke lenger var noe "for barnas skyld". Da fortsatte de. Og enda driver de på med dette, vi nærmer oss førti år nå, så "for barnas skyld" er for lengst brukt opp. Men de kan fremdeles finne på å si det."For barnas skyld".

De ødela hele oppveksten vår, det er sannheten. For sin egen skyld. Aldri har jeg opplevd større egoister enn dem. Derfor gremmes jeg når jeg hører folk si at de skal være venner "for barnas skyld". Ja tenk da virkelig på barna, de vil trenge stabilitet på hvert hold, og ikke to egoister som ikke klarer å bli ferdig med hverandre, som herjer med barna sine på grunn av egne behov. Og husk på skyldfølelsen du gir barna dine, når du bruker dem som unnskyldning.

Anonymkode: 07ac9...b58

[Carrot]

Følelsen av å "være nummer to" sitter hos en selv, derfor skrev jeg "respekt, omsorg og kommunikasjon" som vesentlig for at ethvert forhold skal fungere.

Når det gjelder elsk/hat - er det ikke å samarbeide eller være venner og vel forlikt - derfor utgår argumentet egentlig i en tråd som denne.

 

[AnonymBruker]

Litt interessant å lese denne tråden. Som oftest er det den nye dama som får gjennomgå fordi hun blir en ekstra voksen for barna deres også. Da hagler det også med stygge ord om den nye dama. Må være en umulig oppgave å være "nydama" til noen med barn. "Nydama" gjør enten for mye eller for lite og opptar tiden dere gjerne ville hatt med eksen. Stiller "nydama" opp for ungene er det feil, gjør de det ikke så er det feil, så hvordan forventes det at hun skal oppføre seg? En eks er en eks og kun mor eller far til barna sine, ikke normalt å fortsette å tviholde på en eks. De er jo eks av en grunn.
Så hvordan mener dere et forhold til en eks skal være. Skal han/hun ikke få et nytt liv med en ny kjæreste uten at det ødelegger forholdet til barna? De fleste ønsker vel å være nummer 1 for sin kjæreste.

Anonymkode: dc6b7...5b1

[AnonymBruker]

Nydamen blir jo aldei nr 1 uansett. Barna kommer jo foran. Er man en sjalu person så finner en ikke en med barn. Er da flust i menn uten barn. 

Anonymkode: 77667...723

[Kontorotta]

Hmm… Her er det mye ego ute og kjøre. Fra flere.

Det er fullt mulig å avslutte et kjæresteforhold, men samtidig være venner etterpå. Selv uten barn. Ikke alle brudd er like pene og det er ikke alle man skal eller bør være venn med i ettertid. Men av og til finner man ut at man ikke passer som kjørester, men vennskapet er fint å ha med likevel.

Jeg hadde et greit nok brudd med far til de to eldste. Noe grums var det jo i forholdet på slutten. Utroskap fra hans side osv, men som person, var han tålbar likevel. Og for barnas skyld, samarbeidet vi godt. Siden det ikke var snakk om følelser mellom oss lenger, så kunne man se forbi begges negative sider og faktisk bli venner.

Etter en liten periode med litt roting og forskjellige damer hver helg, fikk han ei flott dame. Flott samboer for ham og flott stemor for barna våre. Jeg og barnefaren kunne snakkes på telefon, kunne spørre ham om noen tekniske spørsmål rundt motorsykkelen min for eksempel. Bad ham dog aldri om direkte hjelp. Jeg prøvde å være åpen mot hans nye samboer og følte vi fikk en flott tone. Hun var invitert med på alt som jeg inviterte faren med på. Type bursdager til barna, arrangement osv. Jeg kunne treffe henne på gata og ta en kopp kaffe sammen med henne på kafe. Og jeg ble fly forbanna når jeg begynte å kjenne igjen oppførsel hos samboer som jeg hadde sett før det ble slutt mellom oss. Følte sorg over å miste den flotte dama i livet til barna og delvis meg da det ble slutt mellom faren og henne og hun flyttet tilbake til hjemstedet sitt.

Så gikk det en periode med litt rot fra hans side igjen, før det kom ei ny dame inn i livet hans. Stemor og samboer til mann fra helvete rett og slett. Sjalu som bare det. Sexy og flott, akkurat den type dame eksmannen min foretrakk. Var ikke snakk om at jeg kunne sende ham ei melding, eller han meg. Eller treffes. Om han spurte om endring i samværet ei helg for eksempel, så måtte jeg for alt i verden ikke svare med et smil. Der han tidligere kunne komme inn for en kopp kaffe når han leverte eller hentet barna, ble barna først sluppet av ved døra og senere ved innkjørselen. Der han tidligere sendte meg en melding om barna eller samvær, gikk plutselig alle meldinger direkte til barna.

Så utrolig mye ble ødelagt mellom oss som foreldre i disse årene. Jeg ville jo så klart ikke trenge meg på. Prøvde å snakke med hans nye samboer de få gangene jeg traff henne, om helt hverdagslige ting. Prøvde å være positiv til henne, barnet hennes, snakket pent om henne til mine barn, men ingenting hjalp. Ved konfirmasjonen til det ene barnet vårt, måtte vi jo sitte på hver vår side av konfirmasjonsbarnet. Men han satt delvis med ryggen mot meg og hun satt med ryggen mot de andre gjestene. Vi fikk ikke ta bilder sammen med konfirmanten. Her ble det hver for oss.

Alle disse tingene ødela så utrolig mye. Plutselig så jeg bare hans dårlige sider igjen. Og ved et par ekstreme hendelser av negativ art, så kjente jeg bare at nok var nok. Nå er det sikkert sju år siden jeg sa hei til ham. Barna er store og vi kommer sikkert ikke til å møtes før de eventuelt gifter seg. Da skal jeg gjøre mitt beste for at vi skal ha en god tone mellom oss. Min ekssvigermor derimot, besøker jeg hver gang jeg er på hjemstedet mitt. Vi snakker på telefon, sender julekort og holder kontakten. Hun forguder mitt nye barn, føler seg litt som en bestemor for dette også. Og hun synes min nye mann er en knakende kjekk kar og en god mann og far.

Jeg synes det er trist at TS opplever det hun opplever nå. Selv om hun kunne ringe sin eks om hun kjedet seg, så ringte hun jo ikke til alle døgnets tider. Og hun ringte åpenlyst. Om hun søkte råd, tvang hun ham ikke til å stille opp eller måkke innkjørslen hver dag.

Det finnes nok noen ekser der ute som vil ha enerett på barnefaren, eller håper at det skal bli noe igjen, men det finnes også mange flotte vennskap der ute, hvor man bare ønsker å se det positive i samarbeidet med barna og det positive i personen man samarbeider med. Sjalusi kan ødelegge så mangt.

 

[Belima]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nydamen blir jo aldei nr 1 uansett. Barna kommer jo foran. Er man en sjalu person så finner en ikke en med barn. Er da flust i menn uten barn. 

Anonymkode: 77667...723

Regner med at anonym mener nr 1 av damene/mennene, selvfølgelig er barna førsteprioritet. Regner med at folk flest ikke spesifikt går etter å finne en mann/dame med barn. Jeg har aldri hørt det, bare det motsatte, uansett om de har barn selv.

[AnonymBruker]

Hva er greien med at spesielt damen blir så avhengig av eksen sin?? At hun må bruke han som samtalepartner, rådfører og diverse. Klarer hun ikke å gi slipp? 

Anonymkode: 31fc1...30b

[AnonymBruker]

Det finnes en mellomting mellom beste venner og fiender. Det går ann å holde et venskap og et godt samarbeid for barnens beste og samtidig ha ny kjæreste. 

Daglig kontakt og oppdatering sku strengt tatt ikke være nødvendig for noen parter. Hverken foreldre eller barn.  Arrangement for barnen skal selvfølgelig begge parter ta del i men det burde være naturlig å etterhvert inkludere nye partnere. 

 

Anonymkode: f49b3...0bb

[AnonymBruker]

2 timer siden, Alterego666 skrev:

Jeg for min del vil gjerne la venner være venner uavhengig av kjønn. Heldigvis har jeg en partner som respekterer dette, og gjerne blir med inn i vennskapet.

Jeg har mannligr venner og mannen har kvinnelige men det er forskjell på venn og bestevenn. Vi har barn, hus og heim, full jobb og hobby. Derfor er det våre nære venner som får den ekstra tiden vi har til overs. I den kretsen er vi nok ganske stereotypiske: ingen av oss er bestevenn med eksene våre. 

Du sier forøvrig selv at din nye kjæreste må være velkommen inn i vennskapet. Men det TS beskriver er ganske ensidig og lukket «bestevenn» med sin ex, når hun ringer han for å skravle i timesvis fordi hun kjeder seg og tagger bare han i aktiviteter på Facebook hun mener han (Og hun selv...?) - kan dra på. 

Om du er en barnløs mann i 40åra så skjønner jeg at du kanskje har mer tid til å prioritere vennskap enn noen som har barn. Vi må faktisk prioritere og kan ikke leve som tenåringer, hvor venner går foran det meste annet her i livet.  

 

Anonymkode: d69ec...879

[AnonymBruker]

Hadde føltes veldig feil om jeg skal holde på å tagge eksen min i div innlegg på Facebook. Hvem gjør sånt? Og vi er venner og har alt på stell med samarbeid av barn/ungdom. 

Vi har kontakt pga ungene, utenom det trenger vi ikke å omgås. 

Anonymkode: df483...841

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nydamen blir jo aldei nr 1 uansett. Barna kommer jo foran. Er man en sjalu person så finner en ikke en med barn. Er da flust i menn uten barn. 

Anonymkode: 77667...723

Ok, kjipt at din mann behandler deg som nr 2, ikke rart du ble skilt i utgangspunktet da, om du aldri prioriterte far til barna dine.

Her har alle lik verdi gudskjelov, ingen kommer først og sist. Aldri følt meg som nr 2. Vi innretter oss etter hverandre, vi er tross alt familie. Vi voksne setter regler osv sammen. 

Anonymkode: df483...841

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nydamen blir jo aldei nr 1 uansett. Barna kommer jo foran. Er man en sjalu person så finner en ikke en med barn. Er da flust i menn uten barn. 

Anonymkode: 77667...723

Alt handler om respekt for andre, og kutte ut egoisme. Og barna er ikke sentrums univers og går foran alt for enhver pris. Alt er situasjonsbetinget hvem som er viktigst når. Partneren/forholdet er like viktig. 

Anonymkode: e2262...1a2

[AnonymBruker]

Jeg tror man bør huske på hvor vanskelig det kan være å bli sammen med noen med barn, særlig hvis man ikke har barn fra før. Min mann har ingen barn fra før og jeg syns at han har vært nødt til å være veldig selvoppofrende. Han måtte hoppe fra livet han hadde før og inn i et liv med meg, mine barn + eks, og gjøre ting på vår måte. Det er kanskje opplagt siden det er barn inni bildet, men langt ifra en selvfølge! 

Det må da være veldig tøft i starten å finne sin plass i det hele, med hus, barn og samarbeid med eks. Som kjæreste bør man ikke ta for gitt denne nye dama/mannen som gjør så godt h*n kan! 

Jeg har sett mannen min gå fra å være en rådløs, gutteaktig fyr til å bli en voksen mann og stepappa som gjør sitt aller beste. Jeg elsker han for alt han har gjort for meg og for oss. Jeg er dessuten overbevist om at dette har gått bra fordi han har følt seg trygg og sikker på vårt forhold, og fordi han tross alt ikke kjemper om samme rolle som eksen min. 

Hvis eksen min hadde kommet til oss for å hjelpe til med ditt og datt så vet jeg at mannen min hadde syntes at det hadde vært vanskelig. Han (og jeg) har behov for å være en egen familie selvom eksen spiller en stor rolle pga barna. 

Så lenge alle parter føler seg trygge, så er jo det det viktigste. Å gjøre alt for barna tror jeg ikke noe på. Ja, barna skal ha det bra og vi voksne er ansvarlige for det, men vi er også ansvarlige for hverandre og oss selv. 

Anonymkode: ac2f1...7fa

[Gjest Alterego666]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om du er en barnløs mann i 40åra så skjønner jeg at du kanskje har mer tid til å prioritere vennskap enn noen som har barn. Vi må faktisk prioritere og kan ikke leve som tenåringer, hvor venner går foran det meste annet her i livet.  

Interessante antakelser du gjør her. Jeg er en aleneboende trebarnsfar med full jobb, interesser, eget hus som jeg vedlikeholder selv og flere tillitsverv i organisasjonslivet samt altså kjæreste. Altså ikke det man typisk tenker på som et tenåringsliv. 

Men så har det seg altså slik at livet har lært meg at man skal ta vare på de vennene man har. Lange bånd er sterke bånd og når vennskap skifter karakter er ikke det en grunn til å avslutte vennskap. Når vennskap utvikler seg blir de dypere, vennskap som ikke utvikler seg vil forvitre.

Både partner og jeg mener heldigvis at å dyrke og prioritere vennskap viser styrke, ikke sårbarhet. Vi ser dette som en bonusegenskap hos den andre. Det er ingenting tenåringsaktig ved det, det var en overraskende assosiasjon fra din side.

[AnonymBruker]

Jeg og min x er venner og han overnatter her om han skal treffe barna, om de ikke drar til han. Han er samboer med en hyggelig dame.

Jeg kan sende han en melding om det er noe utenom barna jeg lurer på, men det er ikke mye jeg gjør dwt. Jeg driver ikke å ringer han for å fortelle om dagen min liksom.

Anonymkode: 387a3...523