De vil jeg skal ha støttekontakt, men jeg vil ha en venn som ikke får betalt for å være med meg!

[AnonymBruker]

Og jeg grøsser av tanken. Få betalt for å være «vennen» min. Æsj, så ekkel følelse det må gi.

De sier jeg trenger det fordi jeg har isolert meg i flere år nå (sosial angst+ depresjon) og trenger å øve på å være sosial. Jeg kan vel øve på en annen måte enn å kjøpe en venn? 

Vennene mine studerer i andre byer, og når de er her tør jeg ikke være med dem, selv om de spør. Bryter alle avtaler. Føler de er i en helt annen situasjon med livet på stell og da er det litt vanskelig å forstå.

Hvordan får jeg nye venner når jeg ikke tør å møte folk og har ekstrem angst for ting som involverer å treffe bekjente og å dra på byen? Jeg har en hobby, men kurs jeg har tatt for å videreutvikle den er dyrt og deg er for det meste bare folk i 40+ (jeg er i 20-årene). Bor i en by med ca. 40-50.000 innbyggere. Alle tidligere kontakter studerer i andre byer. Hvor kan jeg prøve å få venner? Er det noen håp?

Anonymkode: d01f4...eae

[AnonymBruker]

Det er derfor du trenger en støttekontakt, sånn at du kan starte å være sosial med de vennene du allerede har. De vil forsvinne gradvis om du fortsetter sånn som du gjør nå. 



 

Anonymkode: a50db...da2

[Leo]

Jeg forstår godt at du synes støttekontakt gir en litt ekkel følelse. På den annen side vet du ikke hvordan det fungerer før du har prøvd. Det er neppe mange som gjør dette kun for pengenes skyld og kanskje treffer du et menneske som setter deg på nye idéer og åpner dører du ikke hadde tenkt på at fantes. Hvis det ikke fungerer så kan du vel bare si fra at det ikke gjør det og avslutte. 

Ellers kan du jo kanskje utvide horisonten med tanke på hvem du ser på som potensielle venner. At noen er eldre eller yngre enn deg bør ikke utelukke dem som venner hvis dere for eksempel har en glødende felles interesse. 

[AnonymBruker]

Støttekontakten kan være sammen med deg ute blant folk slik at du får eksponert deg mer for det du har angst for. Eksponeringsterapi er veldig virkningsfullt!
Etterhvert blir det lettere for deg å holde kontakt med dine nåværende venner og å skape nye vennskap.

Anonymkode: 230db...5de

[AnonymBruker]

Personlig synes jeg bare en støttekontakt var plagsomt. Selv om vi var jevngamle, og selv om jeg likte henne godt.

Det å være nødt til å møte en person en gang i uka, og avtale på forhånd, uten å vite hvordan uka ellers ville se ut, eller om jeg fikk lyst til noe annet, gjorde at jeg bare var glad når hun ikke var tilgjengelig lenger. Ville ikke ha ny for å si det sånn.

I dag har jeg bare noen få gode venner. Ser dem av og til. Litt sms og telefon. Møtes innimellom. Men å møtes ukentlig, blir for ofte for min del.

Synes likevel du burde gi det en sjanse. Du kan være heldig. Dere kan disponere timene annerledes, i stedet for å møtes X-antall timer en gang i uka. Planlegg heller noe du virkelig har lyst til. Vær klar over at støttekontakten får dekket aktiviteter dere gjør sammen. Det gjør dessverre ikke du. Nå kjenner ikke jeg din situasjon, men kan jo være du hadde hatt nytte av en støttekontakt. Det er en fordel om vedkommende har lappen. Kanskje kan du utnytte disse timene til å lette på hverdagen? Kanskje har du angst for å gå og handle? Prøv å tenke gjennom om du har nytte av dette eller ikke, før du avskriver det helt.

Anonymkode: c2e0e...ca3

[AnonymBruker]

Kanskje du skal la være å tenke på det som en «betalt venn»? Tenk på det som en person som du kan møte, ha det hyggelig sammen med og som kan gi deg hjelp som du trenger. 

Du ser jo ikke på legen, psykologen, frisøren, optikeren og hun i butikken som hjelper deg å finne riktig buksestørrelse som venner heller, selv om man kan ha det hyggelig sammen med de. 

Du har jo venner. Men akkurat nå greier du ikke møte dem. Da kan støttekontakten være en person som helper deg å komme tilbake til å klare å være sosial. Ikke en venn, men en hyggelig person som hjelper deg på vegen. Og får betalt for det.

Lykke til! 

Anonymkode: adafc...d9a

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du skal la være å tenke på det som en «betalt venn»? Tenk på det som en person som du kan møte, ha det hyggelig sammen med og som kan gi deg hjelp som du trenger. 

Du ser jo ikke på legen, psykologen, frisøren, optikeren og hun i butikken som hjelper deg å finne riktig buksestørrelse som venner heller, selv om man kan ha det hyggelig sammen med de. 

Du har jo venner. Men akkurat nå greier du ikke møte dem. Da kan støttekontakten være en person som helper deg å komme tilbake til å klare å være sosial. Ikke en venn, men en hyggelig person som hjelper deg på vegen. Og får betalt for det.

Lykke til! 

Anonymkode: adafc...d9a

Det var et litt fornuftig svar. Jeg skal prøve å tenke på det på den måten. Avlyste søknaden i dag, men kanskje jeg skal søke selv etter en stund. Greier ikke helt til å gå inn med den innstillingen at støttekontakten kan være noe likt en psykolog. Det blir liksom så offentlig. Ikke at jeg liker spesielt godt å gå til psykologer og leger heller. Blir fortsatt kvalm av ordet «støttekontakt».

Synes det virker sykt flaut å gå steder for å øve på å være blandt folk, når jeg kanskje treffer noen bekjente. 

 

Anonymkode: d01f4...eae

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Personlig synes jeg bare en støttekontakt var plagsomt. Selv om vi var jevngamle, og selv om jeg likte henne godt.

Det å være nødt til å møte en person en gang i uka, og avtale på forhånd, uten å vite hvordan uka ellers ville se ut, eller om jeg fikk lyst til noe annet, gjorde at jeg bare var glad når hun ikke var tilgjengelig lenger. Ville ikke ha ny for å si det sånn.

I dag har jeg bare noen få gode venner. Ser dem av og til. Litt sms og telefon. Møtes innimellom. Men å møtes ukentlig, blir for ofte for min del.

Synes likevel du burde gi det en sjanse. Du kan være heldig. Dere kan disponere timene annerledes, i stedet for å møtes X-antall timer en gang i uka. Planlegg heller noe du virkelig har lyst til. Vær klar over at støttekontakten får dekket aktiviteter dere gjør sammen. Det gjør dessverre ikke du. Nå kjenner ikke jeg din situasjon, men kan jo være du hadde hatt nytte av en støttekontakt. Det er en fordel om vedkommende har lappen. Kanskje kan du utnytte disse timene til å lette på hverdagen? Kanskje har du angst for å gå og handle? Prøv å tenke gjennom om du har nytte av dette eller ikke, før du avskriver det helt.

Anonymkode: c2e0e...ca3

Med tanke på at dere var gjevngamle, hadde dere noen som helst felles bekjente? Bor ikke i Oslo liksom, så om jeg får en støttekontakt er det sykt kleint om vi kjenner samme folk og han/hun kanskje nevner det for dem, selv om det sikkert er taushetsplikt. Taushetsplikten er ingen garanti... 

Enig med deg at det virker litt plagsomt, men tenker at det mest av alt virker sykt kleint. 

Anonymkode: d01f4...eae

[AnonymBruker]

Ikke se på støttekontakten som en venn, ikke knytt deg til personen, for da blir det ekstra hardt når de slutter. 

Anonymkode: fbe26...1b7

[Luckiness]

Jeg forstår at du tenker slik som du gjør. Det er jo ikke kjekt for deg å skulle ha en støttekontakt som du på en måte skal forsøke å ikke knytte deg for mye til. Dette både for når eventuelt det skulle opphøre, dersom støttekontakten av ulike grunner ikke fortsetter osv. Men det er svært viktig å komme ut i det sosiale livet og utfordre seg selv. Så jeg tenker du enten bør forsøke støttekontakt eller tørre å være med vennene dine når de er i byen du bor i. Da vil du måtte utfordre deg selv og kan kjenne på hvordan du har det når du er med vennene dine. I min vennegjeng er vi "blandet drops". Noen har a4 liv med jobb, hus og barn, andre studerer og bor på hybel, noen bor hjemme hos foreldrene sine, noen er arbeidsledig av ulike grunner, noen sliter med angst osv. Det er ingen i min vennegjeng som dømmer av den grunn, alle er inkludert og vi har det kjekt sammen. Jeg tror fåtallet trekker seg unna fordi andre ikke opplever å ha livet på stell. Du skriver jo også at du ikke tør å være med dem, det betyr gjerne at de har tatt initiativ til å spørre deg om å finne på noe? Det er jo kjempepositivt

Dersom du ønsker å bli kjent med nye er det vel hobby og kurs som "gjelder". Kanskje har du anledning å være frivillig et sted? Da er det du som skal yte "service" i en eller annen form og ikke motta det selv. Kanskje det er en lettere rolle. I tillegg får du møtt mennesker som igjen kan føre til bekjentskap eller venner. 

[Zaga]

Jeg skjønner deg godt at du føler støttekontakten er en betalt venn. Jeg har selv en støttekontakt og jeg synes også det er flaut og pinlig at noen skal «jobbe» for å være sammen med meg. Er klient ja. Men jeg har ingen ordentlige venner og isolerer meg helt og er bare alene hele tiden og dagene blir så lange.

[AnonymBruker]

Jeg har vært støttekontakt. Det var veldig lite penger, de brukte vi opp på aktiviteter vi gjorde. Ble veldig glad i henne, og hvis ikke hun hadde flyttet (langt), så hadde vi fortsatt møttes. Vi hadde det gøy.

Anonymkode: 254cd...ab8

[AnonymBruker]

Skjønner det er ekkelt og ubehagelig, men gi det en sjanse ts. Du må begynne en plass og hun kan hjelpe deg. Fetteren min har støttekontakt og han hjelper han med ting, får han ut så han ikke murer seg inne 24/7, de gjør kun ting han vil, han føler seg ikke ensom lenger. Et must er at hun har lappen, så det blir lettere å komme rundt.

Synes du bør gi det en sjanse. Funker det ikke, så er det jo bare avslutte det. Du er "sjefen" og bestemmer. Møter dere på noen kjente, så kommer hun neppe til å si "Ja, og jeg er hennes støttekontakt" de tror sikkert dere bare er venner. 

Vil du ikke, så må du prøve å møte venninnene dine, ellers kommer de alle til å gå lei du aldri kan og kontakten forsvinner helt. 

Anonymkode: 13efe...c90

[AnonymBruker]

En støttekontakt er ikke en venn, men noen som får betalt for å hjelpe deg. Som en behandler, lege osv.

Anonymkode: eac90...243

[Pipaluk]

På 25.4.2019 den 10.26, AnonymBruker skrev:

Og jeg grøsser av tanken. Få betalt for å være «vennen» min. Æsj, så ekkel følelse det må gi.

De sier jeg trenger det fordi jeg har isolert meg i flere år nå (sosial angst+ depresjon) og trenger å øve på å være sosial. Jeg kan vel øve på en annen måte enn å kjøpe en venn? 

Vennene mine studerer i andre byer, og når de er her tør jeg ikke være med dem, selv om de spør. Bryter alle avtaler. Føler de er i en helt annen situasjon med livet på stell og da er det litt vanskelig å forstå.

Hvordan får jeg nye venner når jeg ikke tør å møte folk og har ekstrem angst for ting som involverer å treffe bekjente og å dra på byen? Jeg har en hobby, men kurs jeg har tatt for å videreutvikle den er dyrt og deg er for det meste bare folk i 40+ (jeg er i 20-årene). Bor i en by med ca. 40-50.000 innbyggere. Alle tidligere kontakter studerer i andre byer. Hvor kan jeg prøve å få venner? Er det noen håp?

Anonymkode: d01f4...eae

En støttekontakt er ingen venn. Det er en person er ansatt for å hjelpe deg med å nå et mål, på samme måte som du ville betalt en personlig trener eller spansklærer

Og ja de får betalt. Da vet du at de må stille opp. Hvis de måtte stille opp uten å få betalt, bare for at de ville hjelpe deg, så tror jeg at du ville følt det vanskeligere. 

En venninne som har fått synsproblemer har søkt støttekontakt nå. Hun har venner men pga synet og andre helseproblemer så er det ikke så lett å komme seg ut. Hun blir lett isolert. Hun tenker også å bruke støttekontakten som en hjelp til gjenoppta kontakt med gamle venner. Hun har BPA men de må hun bruke til det praktiske i hverdagen. 

Jeg tror ikke jeg ville kvalifisert for å få støttekontakt, men tenker det ville vært deilig bare for å komme meg ut når jeg har dårlige dager og ikke helt klarer å kontakte egne venner. Da er de betalt for å gjøre en jobb for meg og det må føles ryddig. 

Alt avhenger av din egen selvfølelse og hva du ønsker å bruke hjelpen til 

[Måbarefåsiat...]

Vet du, da min sønn fikk innvilget støttekontakt (eller fritidskontakt som det heter nå) sa han det samme som deg. Han gråt stille over at ingen kunne være venn med ham uten å få betalt. Men så fikk han tilbud om støttekontaktgruppe/aktivitetsgruppe og det var helt greit. 

Du har venner, du trenger en dytt i ryggen, ta i mot tilbudet og kom deg ut av skallet ditt igjen. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg så godt, TS. 

Det jeg selv gjør når jeg får negative følelser rundt noe som er ment å være positivt, er å lete etter spesifikt hva jeg synes er vanskelig, og så finne en annen måte å se det på. 

Kan du f.eks se på støttekontakt som 'sosial trener/treningskompis', kan det gjøre det mer spiselig? 

Anonymkode: ef559...652

[Pipaluk]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

En støttekontakt er ikke en venn, men noen som får betalt for å hjelpe deg. Som en behandler, lege osv.

Anonymkode: eac90...243

Hvis de ikke fikk betalt og gjorde det av ren veldedighet, så tror jeg ikke det ville føles noe bedre. Det hadde sklidd helt ut om det bare er en frivillig aktivitet. 

Man må se på det som en jobb de gjør. En  kortvarig jobb som krever forpliktelser og motivasjon.  Jeg tror det forventes at de jobber seks måneder før de sier opp

Endret 26. april 2019 av Pipaluk

[AnonymBruker]

Ikke helt det samme, men vi er familie avlaster. Det er ikke mye penger å hente. Vi gjør dette fordi det er behov for det, og jeg føler jeg gjør en nyttig jobb. H@n er blitt en del av familien. Men h@n skjønner mye ( selv om h@n er barn). 

Men vi gjør det vi pleier å gjør sammen med familien. Pizzakvelder, brettspill , turer, svømming og masse kjekke aktiviteter. Tenker mer at jeg har en nevø/tante barn på besøk en helg i blant. 

Men når det er sagt så er det veldig viktig med sosial trening. Jeg har selv slitt mye med angst og depresjon ( er frisk nå). Men jeg har vært veldig heldig som har hatt min mann som «støttekontakt» når jeg har vært på det verste. Men ser selv det er så viktig å komme seg ut. Om det så er babysteg

Anonymkode: cb87d...775

[AnonymBruker]

På 25.4.2019 den 10.26, AnonymBruker skrev:

Og jeg grøsser av tanken. Få betalt for å være «vennen» min. Æsj, så ekkel følelse det må gi.

De sier jeg trenger det fordi jeg har isolert meg i flere år nå (sosial angst+ depresjon) og trenger å øve på å være sosial. Jeg kan vel øve på en annen måte enn å kjøpe en venn? 

Vennene mine studerer i andre byer, og når de er her tør jeg ikke være med dem, selv om de spør. Bryter alle avtaler. Føler de er i en helt annen situasjon med livet på stell og da er det litt vanskelig å forstå.

Hvordan får jeg nye venner når jeg ikke tør å møte folk og har ekstrem angst for ting som involverer å treffe bekjente og å dra på byen? Jeg har en hobby, men kurs jeg har tatt for å videreutvikle den er dyrt og deg er for det meste bare folk i 40+ (jeg er i 20-årene). Bor i en by med ca. 40-50.000 innbyggere. Alle tidligere kontakter studerer i andre byer. Hvor kan jeg prøve å få venner? Er det noen håp?

Anonymkode: d01f4...eae

Snakk med frivillighetssentralen

Anonymkode: 6a4f4...491