Jobb innen helsevesenet. Det at valg og handlinger kan avgjøre mellom liv og død

[AnonymBruker]

Jeg vurderer å ta utdanning innen helsevesenet, men det at jeg i større eller mindre grad har stort ansvar for liv er det som gjør meg usikker. Sett bort fra dette er det jobber jeg tror hadde passet meg veldig godt og som jeg virkelig hadde brent for. Det at mine valg og handlinger kan avgjøre om noen lever eller dør er det som gjør det vanskeligst å avgjøre for meg om jeg skal velge å jobbe innen dette yrket eller ikke.

Frykten for at jeg skal gjøre feil er stor, for den er jo der og vil alltid være der. Frykten for at kanskje jeg ikke klarer å føle at jeg har gjort nok for å prøve å redde personen? Eller at jeg føler at jeg kunne gjort noe annerledes? Jeg er også veldig usikker på hvordan jeg ville håndtert og stått i en akuttsituasjon da jeg aldri har vært i en slik situasjon tidligere - jeg tenker da på situasjoner der mine valg og handlinger kan være livreddende for pasienten - som for eksempel å måtte gjøre HLR eller finne frem medikamenter og gi disse så raskt som mulig. 

Du som jobber innen helsevesenet som sykepleier, ambulansearbeider eller lege, hva er din erfaring? Hvordan var det første gangen du måtte håndtere og stå i en akuttsituasjon der det sto mellom liv og død? Reagerte du slik du hadde trodd? Hvordan håndterte du det i ettertid? Er det slik at man vokser inn i jobben etter hvert? Hva tenker du i forhold til det at dine valg og handlinger kan avgjøre mellom liv og død? Er det at du kan gjøre feil noe du tenker mye på? Er det at jeg reflekterer over dette et tegn på at jeg burde vurdere et annet yrke?

Anonymkode: d94a8...66e

[AnonymBruker]

Veldig bra du tenker over dette. For du er jo den som blir sett på som den trygge og kunnskapsrike i slike situasjoner. 

Jeg har valgt å ikke jobbe i et slikt yrke, fordi jeg er dårlig på å håndtere stress. Samtidig skal det sies at man ikke alltid reagerer som man tror, og at man dessuten opparbeider seg erfaring til å takle ulike scenarier. Så må man ta innover seg at man jo ikke kan redde alle. 

Anonymkode: 0ac5f...2d0

[AnonymBruker]

En ting er å havne i en akutt situasjon, hvor jeg finner en bevisstløs pasient, eller en pasient blir akutt dårlig rett foran øynene mine. Har handlet riktig da, i form av å sett i gang hlr og el tilkalle hjelp.

En annen ting, er å sette i gang tiltak FØR pas blir akutt dårlig, se tegnene til at en er på vei til å bli dårlig, og/eller følge opp pas godt nok, observere pas godt nok, før det blir alvorlig. Det er sistnevnte som kan være ekstremt vanskelig og krevende, synes jeg.

Jeg forstod ikke hvor krevende og vanskelig det er å ha ansvar for andres liv på denne måten, og hva det gjør med en som person. Skulle ønske jeg hadde jobbet mer i pleie og tett på sykepleiere / leger, før jeg utdannet meg, for jeg hadde nok aldri valgt dette yrket da. Eller rett og slett fulgt magefølelsen og sluttet på studiet da jeg kjente at dette var feil. 

Hilsen sykepleier, på vei til omskolering 🙂

Anonymkode: c6855...b23

[AnonymBruker]

Basert på en vennegjeng som i hovedvekt består av sykehusleger med ulike spesialiseringer: Det er langt fra vanlig å stå med beslutninger om liv/død. I det hele tatt er behandling og valg som regel gitt, samt at det er møter med flere involverte som ligger bak større endringer i for eksempel kreftbehandling, eller plan for operasjoner. Manges syn på dette er helt forvrengt etter serier som Greys Anatomy. 

Man kan nok komme bort i situasjoner der man burde henvist videre, veldig mange klagesaker går på dette. Men så lenge man vet man har gjort alt man kan, og tatt alle prøver læreboka sier, har man jo gjort jobben sin uansett. 

Og selvfølgelig. Er man en person som stadig setter spørsmålstegn ved egne valg, har en tendens til å dvele lenge på de minste bekymringer. Så er nok ikke legeyrket det riktige. Men samtidig - det finnes mange grener der dette aldri blir en utfordring, som patologi. 

Anonymkode: 0f06b...6ac

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Basert på en vennegjeng som i hovedvekt består av sykehusleger med ulike spesialiseringer: Det er langt fra vanlig å stå med beslutninger om liv/død. I det hele tatt er behandling og valg som regel gitt, samt at det er møter med flere involverte som ligger bak større endringer i for eksempel kreftbehandling, eller plan for operasjoner. Manges syn på dette er helt forvrengt etter serier som Greys Anatomy. 

Man kan nok komme bort i situasjoner der man burde henvist videre, veldig mange klagesaker går på dette. Men så lenge man vet man har gjort alt man kan, og tatt alle prøver læreboka sier, har man jo gjort jobben sin uansett. 

Og selvfølgelig. Er man en person som stadig setter spørsmålstegn ved egne valg, har en tendens til å dvele lenge på de minste bekymringer. Så er nok ikke legeyrket det riktige. Men samtidig - det finnes mange grener der dette aldri blir en utfordring, som patologi. 

Anonymkode: 0f06b...6ac

Tror ikke du helt vet hva en patolog gjør. Hvem tror du stiller kreftdiagnosen i en svulst? Hvem sitt blikk i mikroskopet og valg av spesialfarging, og tolkning av resultatet man får, avgjør helt eller delvis avgjør hvilken behandling som bør gis? 

En patolog sin feil kan ta liv. Vurderingene de gjør er helt avgjørende for store deler av moderne medisin. 

Anonymkode: ed134...355

[AnonymBruker]

Jeg er paramedic og jobber prehospitalt. Det er klart det i starten er uvant og tøft å stå med pasienter som er veldig syke/ skadde og vite St dine handlinger kan ha veldig mye å si for pasientens sjanser for å bli bedre. 

Men ved å lese mye fag og være faglig opdatert, øve/ trene mye på dukker og ha kontroll på prosedyrene dine så kommer du langt. 

Det er viktig å kunne ha debrief både for å snakke om vanskelige ting, og om hva som var bra. Men det er like viktig å kunne slappe av hjemme og ikke ta med jobben hjem. 

Anonymkode: 21ba2...a58

[Luckiness]

Jeg har dessverre ikke tid å svare noe langt nå. Skal svare mer senere  men vil anbefale deg å feks arbeide på sykehjem som assistent i helger/ekstravakter/ferier. Det vil jo alltid være noen med mer ansvar og kompetanse enn deg der. Men du vil garantert komme borti ulike akutte situasjoner og kan observere/delta/reflektere. Som assistent er det jo ikke du som har hovedansvar, med unntatt av å selvfølgelig tillalle lege/sykepleier (etter rutine) ved behov og bli hos pasienten til de kommer. Du vil fort merke hvordan du da håndterer slike situasjoner  uansett dersom du utdanner deg får du jo mer kompetanse og vil føle deg tryggere.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke du helt vet hva en patolog gjør. Hvem tror du stiller kreftdiagnosen i en svulst? Hvem sitt blikk i mikroskopet og valg av spesialfarging, og tolkning av resultatet man får, avgjør helt eller delvis avgjør hvilken behandling som bør gis? 

En patolog sin feil kan ta liv. Vurderingene de gjør er helt avgjørende for store deler av moderne medisin. 

Anonymkode: ed134...355

For det første finnes det ulike retninger, og ulike stillinger. 

For det andre er det en veldig teknisk vurdering. Det er ekstremt sjeldent veldig vanskelige vurderinger. I så tilfelle trekkes flere inn. Og ikke minst en vurdering som sees i sammenheng med andre prøver. Som du (kanskje) vet stiller man ikke en kreftdiagnose basert på en enkelt prøve. 

Anonymkode: 0f06b...6ac

[AnonymBruker]

Utdanningen skal utstyre deg med verktøy slik at du håndterer slike situasjoner 😊 det er en grunn til at det er så mye praksis. Man er sjelden alene som nyutdannet også. 

Jeg har gjort feil. Jeg gav feks vanndrivende istedenfor kvalmestillende en gang. Jeg var nyutdannet og ingen hadde tid til å dobbeltkontrollere. Jeg var helt skjelven når jeg sa det til legen men han sa jeg skulle slappe av og henge opp litt væske. Alle vil på et eller annet tidspunkt gjøre en eller flere feil. Vi er bare mennesker. For min del lærte det meg at jeg SKAL ha den dobbeltkontrollen uansett hvor travle de andre er. 

Som noen andre nevner her oppe handler det mye om å ha kunnskap nok til å oppdage situasjonen før det blir ille. Det lærer man med tiden. Som student er det viktig å observere de man går med og spør hva de så i de ulike situasjonene. 

Det er såklart vondt å miste pasienter men stort sett er dødsfallene i helsevesenet forventet. Jeg reflekterer alltid i etterkant om det var noe jeg kunne gjort annerledes men oftest er det ikke det. I de akutte situasjonene går man ofte på autopilot. 

Anonymkode: 1c11c...58f

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For det første finnes det ulike retninger, og ulike stillinger. 

For det andre er det en veldig teknisk vurdering. Det er ekstremt sjeldent veldig vanskelige vurderinger. I så tilfelle trekkes flere inn. Og ikke minst en vurdering som sees i sammenheng med andre prøver. Som du (kanskje) vet stiller man ikke en kreftdiagnose basert på en enkelt prøve. 

Anonymkode: 0f06b...6ac

Enig, men å fremstille det som at patologene ikke itar avgjørelser som omhandler liv og død blir feil. Selv enkle vurderinger av celleprøver kan få store konsekvenser hvis man tolker feil. 

For ikke å snakke om frysesnitt ifbm operasjoner.. 

Det meste av det å jobbe som lege blir dagligdags, og man tar stort sett aldri avgjørelser basert på en ting alene. I alle spesialiteter kan man gjøre feil som får store konsekvenser. 

Anonymkode: ed134...355

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Basert på en vennegjeng som i hovedvekt består av sykehusleger med ulike spesialiseringer: Det er langt fra vanlig å stå med beslutninger om liv/død. I det hele tatt er behandling og valg som regel gitt, samt at det er møter med flere involverte som ligger bak større endringer i for eksempel kreftbehandling, eller plan for operasjoner. Manges syn på dette er helt forvrengt etter serier som Greys Anatomy. 

Man kan nok komme bort i situasjoner der man burde henvist videre, veldig mange klagesaker går på dette. Men så lenge man vet man har gjort alt man kan, og tatt alle prøver læreboka sier, har man jo gjort jobben sin uansett. 

Og selvfølgelig. Er man en person som stadig setter spørsmålstegn ved egne valg, har en tendens til å dvele lenge på de minste bekymringer. Så er nok ikke legeyrket det riktige. Men samtidig - det finnes mange grener der dette aldri blir en utfordring, som patologi. 

Anonymkode: 0f06b...6ac

Jeg er enig i mye av dette. Men angående det siste - patologer står i aller høyeste grad oppe i situasjoner hvor det står mellom liv og død. Det er for eksempel de som undersøker vevsprøver, hvor det kan stå om liv og død hvis de tar feil. Faktisk er patologer blant de spesialitetene hvor det oftest står om liv eller død, selv om de ikke har pasienten direkte foran seg. Gjør de feil, kan det få svært store konsekvenser. 

Mannen min er legespesialist. Selv om han jobber med pasienter med alvorlige sykdommer, som kan være dødelige, står det svært sjelden om liv eller død der og da. 

Anonymkode: 62322...ea7

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vurderer å ta utdanning innen helsevesenet, men det at jeg i større eller mindre grad har stort ansvar for liv er det som gjør meg usikker. Sett bort fra dette er det jobber jeg tror hadde passet meg veldig godt og som jeg virkelig hadde brent for. Det at mine valg og handlinger kan avgjøre om noen lever eller dør er det som gjør det vanskeligst å avgjøre for meg om jeg skal velge å jobbe innen dette yrket eller ikke.

Frykten for at jeg skal gjøre feil er stor, for den er jo der og vil alltid være der. Frykten for at kanskje jeg ikke klarer å føle at jeg har gjort nok for å prøve å redde personen? Eller at jeg føler at jeg kunne gjort noe annerledes? Jeg er også veldig usikker på hvordan jeg ville håndtert og stått i en akuttsituasjon da jeg aldri har vært i en slik situasjon tidligere - jeg tenker da på situasjoner der mine valg og handlinger kan være livreddende for pasienten - som for eksempel å måtte gjøre HLR eller finne frem medikamenter og gi disse så raskt som mulig. 

Du som jobber innen helsevesenet som sykepleier, ambulansearbeider eller lege, hva er din erfaring? Hvordan var det første gangen du måtte håndtere og stå i en akuttsituasjon der det sto mellom liv og død? Reagerte du slik du hadde trodd? Hvordan håndterte du det i ettertid? Er det slik at man vokser inn i jobben etter hvert? Hva tenker du i forhold til det at dine valg og handlinger kan avgjøre mellom liv og død? Er det at du kan gjøre feil noe du tenker mye på? Er det at jeg reflekterer over dette et tegn på at jeg burde vurdere et annet yrke?

Anonymkode: d94a8...66e

Dette tenker jeg også mye på. Er selv pleieassistent på sykehjem, har vært det i en del år nå og vurderer å bli sykepleier. Jeg kjenner veldig på denne frykten for å ha ansvar for andres liv. Eller det er kanskje ikke en frykt, det er nok mer en usikkerhet. Tviler på meg selv, tror ikke jeg klarer det og slike ting. Hva om jeg gjør feil? Setter for mye morfin, overser tegn på alvorlige akutte sykdommer og lignende? Det er ekkelt å tenke på. Men så skal det sies at slike feil er sjeldne. Jada, vi hører om det i media noen ganger, men det skjer ikke så ofte som vi tror. 

Nå har jo jeg ikke stått i en akuttsituasjon der det sto mellom liv og død, og det har jeg ikke opplevd at pleierne på sykehjemmet jeg jobber på har heller. Det har hendt at noen har dødd som følge av hjertestans, og da har der ikke vært symptomer i forkant. De fleste pasientene er forutsigbare, de går inn i den terminalefasen en periode før de forlater oss. De som drar brått drar ikke på grunn av menneskelig svikt, men fordi kroppen ikke orket mer. Når du jobber som for eksempel lege eller ambulansearbeider står man ovenfor helt andre situasjoner enn hva du gjør som sykepleier på sykehjem, sykehus og lignende. Det er sjeldent du som må ta store valg ettersom du har overordnede du må forholde deg til, det er gjerne legen. På sykehjem er ansvaret ganske stort, og der er det mange valg du må ta alene, men jeg tror at når man er dreven og kjent, har god erfaring og føler seg trygg, så blir det naturlig for deg på en måte. 

Å reflektere over dette er IKKE et tegn på at du ikke burde jobbe innen helsevesenet! Det er viktig å være reflektert når man skal jobbe med mennesker. Når du utdanner deg lærer du deg ekstremt mye, og du får mye erfaring. Du blir også på reisen mer trygg på deg selv. 

Anonymkode: 08e0d...29a

[AnonymBruker]

Jeg må rette på meg selv. Akuttsituasjoner kan jo defineres som så mangt, og på sykehjem har jeg jo vært borti flere situasjoner der pasienter har skadet seg stygt eller fått anfall der jeg har vært "først på stedet". Der og da, når jeg har stått i situasjonene, så har jeg aldri tenkt "faen hva gjør jeg nå", ting har på en måte gått på autopilot. Første bud er jo å få tak i sykepleier/hjelpepleier fort som svint, deretter trygge og passe på pasienten, helst begge deler samtidig og det går som oftest. Husker en gang en pasient hadde falt stygt, da la jeg pasienten i stabilt sideleie med pute under hodet ettersom jeg måtte løpe til andre avdelingen for å få tak i pleier. Det er ting som er selvsagt, ting man gjør av seg selv fordi man vet det er riktig. 

Kanskje dette ble for mye babbel og ikke det du ville vite men tenkte jeg kunne dele det likevel. Om du ikke jobber på sykehjem anbefaler jeg deg det. Det er en givende jobb, og du opplever mye og lære mye.

Anonymkode: 08e0d...29a

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Utdanningen skal utstyre deg med verktøy slik at du håndterer slike situasjoner 😊 det er en grunn til at det er så mye praksis. Man er sjelden alene som nyutdannet også. 

Jeg har gjort feil. Jeg gav feks vanndrivende istedenfor kvalmestillende en gang. Jeg var nyutdannet og ingen hadde tid til å dobbeltkontrollere. Jeg var helt skjelven når jeg sa det til legen men han sa jeg skulle slappe av og henge opp litt væske. Alle vil på et eller annet tidspunkt gjøre en eller flere feil. Vi er bare mennesker. For min del lærte det meg at jeg SKAL ha den dobbeltkontrollen uansett hvor travle de andre er. 

Som noen andre nevner her oppe handler det mye om å ha kunnskap nok til å oppdage situasjonen før det blir ille. Det lærer man med tiden. Som student er det viktig å observere de man går med og spør hva de så i de ulike situasjonene. 

Det er såklart vondt å miste pasienter men stort sett er dødsfallene i helsevesenet forventet. Jeg reflekterer alltid i etterkant om det var noe jeg kunne gjort annerledes men oftest er det ikke det. I de akutte situasjonene går man ofte på autopilot. 

Anonymkode: 1c11c...58f

Litt på siden her men man fører da ikke dobbeltkontroll på vanndrivende og kvalmestillende?

Anonymkode: d3faf...9fc

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt på siden her men man fører da ikke dobbeltkontroll på vanndrivende og kvalmestillende?

Anonymkode: d3faf...9fc

Jo, når det er intravenøst eller behovsmedisin. 🙂

Anonymkode: 1c11c...58f

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

For det første finnes det ulike retninger, og ulike stillinger. 

For det andre er det en veldig teknisk vurdering. Det er ekstremt sjeldent veldig vanskelige vurderinger. I så tilfelle trekkes flere inn. Og ikke minst en vurdering som sees i sammenheng med andre prøver. Som du (kanskje) vet stiller man ikke en kreftdiagnose basert på en enkelt prøve. 

Anonymkode: 0f06b...6ac

Det er slett ikke alltid andre undersøkelser (blodprøver, røntgen, skopi osv) kan stadfeste en diagnose, ofte er det kun en biopsi som er avgjørende for om pasienten f.eks har kreft eller ikke. Tenk på polypper som fjernes fra tarmen, celleprøver, organbiopsier, føfleklerf.eks. Under kreftoperasjoner sendes det frysesnitt til patolog for å forsikre seg om at randsonene er kreftfri og man har fjernet nok, feiltolkning av dette hindrer at pasienten blir kreftfri og kan medføre spredning. Patologer har en kjmpeviktig jobb, og det kan absolutt stå pm liv og død. Og om en enkelt prøve. 

Anonymkode: 1da65...a1f

[AnonymBruker]

Jeg valgte en "roligere" gren av sykepleien, da jeg oppdaget at jeg ikke trivdes med å stå i kritiske situasjoner ofte.

Anonymkode: d6904...e9e

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette tenker jeg også mye på. Er selv pleieassistent på sykehjem, har vært det i en del år nå og vurderer å bli sykepleier. Jeg kjenner veldig på denne frykten for å ha ansvar for andres liv. Eller det er kanskje ikke en frykt, det er nok mer en usikkerhet. Tviler på meg selv, tror ikke jeg klarer det og slike ting. Hva om jeg gjør feil? Setter for mye morfin, overser tegn på alvorlige akutte sykdommer og lignende? Det er ekkelt å tenke på. Men så skal det sies at slike feil er sjeldne. Jada, vi hører om det i media noen ganger, men det skjer ikke så ofte som vi tror. 

Nå har jo jeg ikke stått i en akuttsituasjon der det sto mellom liv og død, og det har jeg ikke opplevd at pleierne på sykehjemmet jeg jobber på har heller. Det har hendt at noen har dødd som følge av hjertestans, og da har der ikke vært symptomer i forkant. De fleste pasientene er forutsigbare, de går inn i den terminalefasen en periode før de forlater oss. De som drar brått drar ikke på grunn av menneskelig svikt, men fordi kroppen ikke orket mer. Når du jobber som for eksempel lege eller ambulansearbeider står man ovenfor helt andre situasjoner enn hva du gjør som sykepleier på sykehjem, sykehus og lignende. Det er sjeldent du som må ta store valg ettersom du har overordnede du må forholde deg til, det er gjerne legen. På sykehjem er ansvaret ganske stort, og der er det mange valg du må ta alene, men jeg tror at når man er dreven og kjent, har god erfaring og føler seg trygg, så blir det naturlig for deg på en måte. 

Å reflektere over dette er IKKE et tegn på at du ikke burde jobbe innen helsevesenet! Det er viktig å være reflektert når man skal jobbe med mennesker. Når du utdanner deg lærer du deg ekstremt mye, og du får mye erfaring. Du blir også på reisen mer trygg på deg selv. 

Anonymkode: 08e0d...29a

Du er ufaglært assistent på sykehjem, og her babler du om ting du absolutt ikke kan noe om. Sykepleiere på sykehus har et stort ansvar, og det er slett ikke lege tilgjenglig døgnet rundt på enhver post. Da jeg jobbet på sengepost var det en lege på nattevakt på hele huset, jeg hadde ansvar for 20 hjertesyke pasienter, og det var slett ikke slik at legen var tilgjenglig med minste vink. Var noen dårlig et annet sted på huset eller det skjedde noe i akuttmottak eller på intensiven måtte jeg klare meg alene. Da var det mine vurderinger og min evne til å gjøre rette handlinger som ble utslagsgivende for pasienten. Det er mange andre ting enn hjertestans som er akutt, men ut fra innlegget ditt syns du ikke å tro det. Jeg har også jobbet over ti år i akuttmottak, og det er slett ikke slik at det er lege tilgjengelig til alle pasienter med en gang de triller inn døren (greys anatomy viser faktisk ikke sannheten), det er sykepleiere som vurderer pasienten og i mange tilfeller iversksetter behandling basert på sine funn. Det er mye som kan være akutt og stå om liv og død uten at det kommer i ambulanse med blålys. Da er det sykepleier i akuttmottak som må handle rett for å skaffe pasienten livsnødvendig hjelp. Du vet ikke hva du snakker om, da er det best å ti stille.

Anonymkode: 1da65...a1f

[AnonymBruker]

På 19.4.2019 den 0.48, AnonymBruker skrev:

Jo, når det er intravenøst eller behovsmedisin. 🙂

Anonymkode: 1c11c...58f

Vi har dobbeltkontroll på all medisin, enten det er Paracet eller sterkere ting. Tabletter, infusjoner, alt mulig. Jobber på sykehus.

Anonymkode: 9588a...508

[Gjest MyzTeri]

Ift dette med stresshåndtering og refleksjoner over egne evner.

Hva hvis det er slik at du er akkurat den personen som trengs i akuttilfeller og høystressituasjoner, men du kanskje ikke er den beste til å håndtere verdige, rolige omgivelser?

Interessant post!