Silent treatment...

[AnonymBruker]

On 4/19/2019 at 4:47 PM, AnonymBruker said:

Takk for gode svar. En del av meg tror han vil endre seg når han forteller meg at jeg er fantastisk og han er en dust og at han savner meg. En annen del  vet at han ikke gjør det. Når han lå med eksen pepret han meg med at jeg fortjente bedre og blablabla. Og ja, egentlig gjør jeg faktisk det. At han er som dop for meg er jeg enig i. Den patetiske stemmen inni meg som forteller meg at jeg trenger han, når han i realiteten behandler meg så utrolig respektløst innimellom. Jeg takler ikke være i et forhold uten kommunikasjon, hvordan skal man få til et langt forhold da? Jeg har pratet med venninner om dette, og jeg vet vel det ikke er snakk om OM, men når dette forholdet går i dass. Jeg har behov for å prate ut om ting når noe er vanskelig. Han vil ikke rett og slett 

Anonymkode: 153c5...14e

Han forandrer seg ikke. Ikke kast bort livet ditt på en som ikke vil bruke 5 min for å fikse i problemer dere har. Han må møte deg halvveis, et forhold kan ikke holdes av bare ein person. Jeg var der du er nå, trodde at han vil forandre seg. Du må skjønne at det er han og det er hans oppførsel, det er slik han takler problemer. Det er faktisk da man kjenner en person, når man ser de i sitt «værste». Jeg kastet bort 3 år i håp om at han forandrer seg, men igjen så hadde vi andre problemer som førte til den stemningen. 

Anonymkode: 26bbf...70b

[a l'orange]

14 timer siden, Mamina skrev:

Godt svar og tildels enig med @a l'orange
Takk for referansen, forresten. Jeg er på ingen måte ekspert på området eller hva du nå antyder, men jeg kan relatere meg til hva TS forteller. Jeg har selv opplevd å bli behandlet med arrogant forakt og blitt tiet ihjel i dagesvis, i uker og år av en partnere. Det er ikke dermed sagt at det TS opplever er Silent Treatment.
Det kan også være at TS avviser hans "invitasjoner" og dermed blir han usikker og vet ikke helt hvordan han skal reagere....... (i boken "Snu deg til meg!" av Dr. John Gottman beskrives dette med invitasjoner og relasjonsbygging på en veldig fin måte)
Noen ganger kan våre egne tanker og grublerier bli vår egen verste fiende. Noen ganger kan frykten for å bli forlatt spille et puss med virkelighetsoppfatningen vår, særlig om man har vokst opp i et dysfunksjonelt hjem med omsorgssvikt eller lignende. I mitt tilfelle har jeg vanskeligheter med tilknytning. Jeg har lite eller ingen tillit og har et ekstra stort behov for bekreftelse og trygghet. Jeg avviser i frykt for å bli avvist. Jeg har forsøkt å skrive litt om det her: Tilknytningsstil i parforhold

Fokuset til TS må være at du er den som tillater å bli behandlet sånn, her i denne relasjonen. Du er den eneste som kan la en slik situasjon vedvare. Det er ditt ansvar å si at du ikke tillater at andre personer behandler deg dårlig. Du må komme deg forbi angsten og fortelle hvordan du vil ha det. Du må kunne fortelle at du har behov for ekstra mye trygghet og bekreftelse.
Og du må slutte å gruble og begynne å bygge opp ditt egenverd. 
Jeg har oppdaget et fantastisk menneske som hjelper meg når jeg har gått meg fast i negativt tankesurr; Superpotensial Kenneth Soares. Om man sliter med mye grubling anbefaler jeg virkelig at man hører litt på han og forsøker å meditere for å roe ned sinnet, f.eks til denne: Gi slipp på uro, tankekjør & negative følelser

Håper det ordner seg og lykke til TS!❤️
 

Tusen takk skal du ha! 

Er enig med deg, dersom jeg forstår deg rett, i at her er der ikke bare hos kjæresten at problemet ligger. Det har med tilknytning å gjøre.

Mange andre ville jo f.eks. ikke forventet at en kjæreste skulle «endre seg». 

Og få ville ha tålt at kjæresten forventet at man selv skulle «endre seg».

Så her tror jeg det er snakk om at man må se på hvordan man fungerer i en parforhold-dynamikk. 

Jeg tror man gjør lurt i å identifisere og sette ord på egne behov, og så la partneren få sjansen til å vise at han kan klare å møte disse behovene, innenfor rimelighetens grenser. Hvis han ikke kan det, eller enda verre; ikke en gang gidder å prøve, neivel, da er han kanskje ikke den mannen man bør gå for. 

[Mamina]

9 hours ago, a l'orange said:

Tusen takk skal du ha! 

Er enig med deg, dersom jeg forstår deg rett, i at her er der ikke bare hos kjæresten at problemet ligger. Det har med tilknytning å gjøre.

Mange andre ville jo f.eks. ikke forventet at en kjæreste skulle «endre seg».  Og få ville ha tålt at kjæresten forventet at man selv skulle «endre seg».
Så her tror jeg det er snakk om at man må se på hvordan man fungerer i en parforhold-dynamikk. 

Jeg tror man gjør lurt i å identifisere og sette ord på egne behov, og så la partneren få sjansen til å vise at han kan klare å møte disse behovene, innenfor rimelighetens grenser. Hvis han ikke kan det, eller enda verre; ikke en gang gidder å prøve, neivel, da er han kanskje ikke den mannen man bør gå for. 

Ja, jeg tenker at det har med tilknytning å gjøre og hvor mye man er villig til å gi uten å få.
Gidder han ikke å prøve, men forventer at den andre hele tiden skal fire på sine krav og løse konfliktene så spørs det om det er noe grunnlag å bygge videre på. Og om da TS "dresseres" for at fyren skal få det på sin måte så kan det være snakk om Silent Treatment

Så TS, føler du at du "dresseres"?
Eller kanskje du har begynt å bygge litt sinnamuskler nå? vær litt forsiktig med sinne, just saying, mye bedre å tenke egenverd og selvpleie)
Du spør om hva du skal svare på fyllemeldinger, vel: Ingenting! Du skal ikke sende noen flere meldinger til ham. "Ballen" ligger hos ham nå så det er opp til ham å forklare hva som er problemet.
Hva menn vil ha og hva kvinner vil ha

🌈🙂

Endret 22. april 2019 av Mamina

[AnonymBruker]

Dere har kommet med mange gode svar så takk skal dere ha😊

Vi kom hjem fra ferie begge to og jeg dro til han igår i håp om å snakke ut om ting. Jeg var så sliten, har vært utslitt den siste uken. Jeg visste ikke hva jeg skulle si plutselig? Jeg har forklart før hva jeg trenger, at jeg i det minste må bli møtt på halvveien. Han sier han forstår meg, at han forstår han har vært en vanskelig kjæreste å være sammen med (mye familiært drama på hans side) og jeg blir bare stående på utsiden å se på. Har gjort så godt jeg kan, å støtte han.. Dette på toppen av at det ikke finnes tillitt eller kommunikasjon lengre. 

Jeg kan ikke, og vil ikke, endre et voksent menneske. 

Anonymkode: 153c5...14e