Hvordan kom du deg ut av en hekt

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg tror det har noe med en mor som var distansert og lite fysisk. Klemmer og bekreftelser som å si «Jeg er glad i deg» var mangelvare 

Hun var av og på, vekselsvis varm og kald fordi hun slet med egne utfordringer.

Anonymkode: 63047...5d4

huff...dette blir  for enkelt. Alle på kg mener det ligger i foreldrene. 
Mamma hr alltid vært overbeskyttende.. 

Anonymkode: 5cc32...717

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

huff...dette blir  for enkelt. Alle på kg mener det ligger i foreldrene. 
Mamma hr alltid vært overbeskyttende.. 

Anonymkode: 5cc32...717

Ts her.

Synest ikke det er rart om barndommens opplevelser setter preg på voksenlivet også. Og for enkelt? Synest det var en rar ting å si.

Anonymkode: 08d2d...bd3

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

huff...dette blir  for enkelt. Alle på kg mener det ligger i foreldrene. 
Mamma hr alltid vært overbeskyttende.. 

Anonymkode: 5cc32...717

Barndommen har ekstremt mye å si for hvordan man blir i voksen alder, og hvordan relasjoner man får til andre og seg selv. Derfor det er klisjè, fordi svaret faktisk nesten alltid ligger der.

Anonymkode: ba525...bf2

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barndommen har ekstremt mye å si for hvordan man blir i voksen alder, og hvordan relasjoner man får til andre og seg selv. Derfor det er klisjè, fordi svaret faktisk nesten alltid ligger der.

Anonymkode: ba525...bf2

ja, men så har det blitt så jævla "in" å si "gå videre" "du kan ikke bruke dette som hvilepute" , selv om jeg stort sett føler at dette ikke er svaret. Jeg driver å konfronterer min mor om ting nå, men PLUTSELIG var jeg i alderen der hun ikke lenger kan besyldes for hvordan mitt forhold til andre har blitt. Hun kom med råd til jeg var 26, prøvde å "manipulere" til å ikke gjøre enkelte ting, svartmalet enkelte ting men det var jo bare fordi hun var redd for meg og det var henne det ble ubehagelig for. Men nå vil hun liksom ikke høre? for jeg er altså plutselig såpass voksen at jeg må bestemme selv. men det var jeg når jeg var 26 og!! så jeg slutter ikke før hun tar det til seg. Helvettes mødre som bare tenker på egne følelser 😛 nå har hun vel lest fullt av artikler der det står "slik forholder du deg til folk som gjør seg til offer" , og så ringer hun alltid klarsynte, som åpenbart bare sier det hun vil høre.

Derfor synes jeg det er vanskelig å snakke om ting, fordi det har blitt så jævla "in" å si "du kan ikke hvile på dette" "man skal ikke gjøre seg til offer". Det er noe folk virkelig har blitt besatt av!

Anonymkode: 5cc32...717

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

ja, men så har det blitt så jævla "in" å si "gå videre" "du kan ikke bruke dette som hvilepute" , selv om jeg stort sett føler at dette ikke er svaret. Jeg driver å konfronterer min mor om ting nå, men PLUTSELIG var jeg i alderen der hun ikke lenger kan besyldes for hvordan mitt forhold til andre har blitt. Hun kom med råd til jeg var 26, prøvde å "manipulere" til å ikke gjøre enkelte ting, svartmalet enkelte ting men det var jo bare fordi hun var redd for meg og det var henne det ble ubehagelig for. Men nå vil hun liksom ikke høre? for jeg er altså plutselig såpass voksen at jeg må bestemme selv. men det var jeg når jeg var 26 og!! så jeg slutter ikke før hun tar det til seg. Helvettes mødre som bare tenker på egne følelser 😛 nå har hun vel lest fullt av artikler der det står "slik forholder du deg til folk som gjør seg til offer" , og så ringer hun alltid klarsynte, som åpenbart bare sier det hun vil høre.

Derfor synes jeg det er vanskelig å snakke om ting, fordi det har blitt så jævla "in" å si "du kan ikke hvile på dette" "man skal ikke gjøre seg til offer". Det er noe folk virkelig har blitt besatt av!

Anonymkode: 5cc32...717

Sant nok, å hvile seg på det for alltid vil ikke hjelpe deg, men det gir en slags trøst og ikke minst forståelse som kan hjelpe deg i å finne ut hvorfor du gjør som du gjør, og så finne visdom i det. Kan være en veldig lærerik prosess, spesielt når det gjelder relasjoner med andre mennesker (og da spesielt motsatt kjønn). 

Anonymkode: ba525...bf2

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

huff...dette blir  for enkelt. Alle på kg mener det ligger i foreldrene. 
Mamma hr alltid vært overbeskyttende.. 

Anonymkode: 5cc32...717

For enkelt? Du vet ingenting om meg!

Det tok meg mange år å innse at det var der problemet lå. Jeg elsket og elsker mamma akkurat som hun er fordi hun er min mamma. Men det er ikke gjengjeldt. Å bli avvist når du er sårbar og redd og bare vil ha kos er tøft for et lite barn. Det har vært sånn så langt tilbake jeg kan huske.

Anonymkode: 63047...5d4

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For enkelt? Du vet ingenting om meg!

Det tok meg mange år å innse at det var der problemet lå. Jeg elsket og elsker mamma akkurat som hun er fordi hun er min mamma. Men det er ikke gjengjeldt. Å bli avvist når du er sårbar og redd og bare vil ha kos er tøft for et lite barn. Det har vært sånn så langt tilbake jeg kan huske.

Anonymkode: 63047...5d4

Stor klem til deg. Dette høres vondt ut. Fra Ts

Anonymkode: 08d2d...bd3

[AnonymBruker]

On 3/18/2019 at 10:15 AM, AnonymBruker said:

(...)Ønsker å høre fra deg som har vært hekta og hva som gjorde at du til slutt sa NOK er NOK og kom deg ut.

Anonymkode: 08d2d...bd3

På kort sikt: at omstendighetene er så jævlige at man må komme seg vekk for å overleve. Det som har hjulpet for meg på lengre sikt, er å forstå hva som driver meg til å stadig falle for feil folk og klamre meg desperat til dem; hvorfor havner jeg i dette igjen og igjen. I mitt tilfelle handlet det om en fortrengt oppveksthistorie med grove overgrep og omsorgssvikt, og jeg har sett at det er lignende historikk hos de som lider av det som kan kalles alvorlig mangel på grunnleggende kjærlighet.

On 3/18/2019 at 10:56 AM, AnonymBruker said:

Hvorfor bruker man dette tåpelige "hekt"-utrykket? Det betyr jo bare at man er forelsket i en som ikke vil ha en: som er ganske så normalt. Så hvorfor bruke et begrep som får det til å høres ut som om man er sjuk? (...)

Anonymkode: d49fa...405

Fordi man er sjuk, eller rettere sagt: skadet - relasjonsskadet på en måte som har skapt en usunn adferd.

Ja, det er normalt å falle for noen som ikke faller for deg, det skjer vel alle. Det normale da er å gå videre, etter å ha kommet seg over skuffelsen. Men det som gjør "hekt"- forelskelsene unormale, er den manglende evnen til å komme seg videre. Der andre ville gått, blir man og klorer seg fast mens man prøver alt for å lykkes.

Avvisningen, den manglende responsen, er nettopp det som driver den som er "hekta": et forsøk på å lege sine sår ved å finne en umulig, utligjengelig og uoppnåelig person som skal omvendes til å bli et kjærlig og elskende menneske.

Men det nytter ikke. Det eneste som kan hjelpe er - som med alle andre former for hekt og avhengighet - å finne den underliggende årsaken og gjøre det som er mulig for å behandle de opprinnelige skadene.

Det er der man må bruke tiden sin og kreftene sine, fremfor å jage etter "den rette" som liksom skal trylle bort alle smerter og sorger. Finne seg selv først og fremst, skape et best mulig levelig liv for seg selv.

Anonymkode: 99dd7...36e

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

På kort sikt: at omstendighetene er så jævlige at man må komme seg vekk for å overleve. Det som har hjulpet for meg på lengre sikt, er å forstå hva som driver meg til å stadig falle for feil folk og klamre meg desperat til dem; hvorfor havner jeg i dette igjen og igjen. I mitt tilfelle handlet det om en fortrengt oppveksthistorie med grove overgrep og omsorgssvikt, og jeg har sett at det er lignende historikk hos de som lider av det som kan kalles alvorlig mangel på grunnleggende kjærlighet.

Fordi man er sjuk, eller rettere sagt: skadet - relasjonsskadet på en måte som har skapt en usunn adferd.

Ja, det er normalt å falle for noen som ikke faller for deg, det skjer vel alle. Det normale da er å gå videre, etter å ha kommet seg over skuffelsen. Men det som gjør "hekt"- forelskelsene unormale, er den manglende evnen til å komme seg videre. Der andre ville gått, blir man og klorer seg fast mens man prøver alt for å lykkes.

Avvisningen, den manglende responsen, er nettopp det som driver den som er "hekta": et forsøk på å lege sine sår ved å finne en umulig, utligjengelig og uoppnåelig person som skal omvendes til å bli et kjærlig og elskende menneske.

Men det nytter ikke. Det eneste som kan hjelpe er - som med alle andre former for hekt og avhengighet - å finne den underliggende årsaken og gjøre det som er mulig for å behandle de opprinnelige skadene.

Det er der man må bruke tiden sin og kreftene sine, fremfor å jage etter "den rette" som liksom skal trylle bort alle smerter og sorger. Finne seg selv først og fremst, skape et best mulig levelig liv for seg selv.

Anonymkode: 99dd7...36e

Ts her.

Takk. Er nyttig å lese om andres erfaringer.

Føler du at du er på rett spor, at du er mindre hektet, eller enda bedre ikke blir det lenger?

Anonymkode: 08d2d...bd3

[AnonymBruker]

P.S. "Stadig søken etter en frelser" er ett av flere typiske trekk hos relasjonsskadede. Mange søker denne frelsen i å finne "den rette"; i troen på at denne ene personen skal gjøre livet til et paradis, som en evig lykkerus.

Hvis man da kommer i et forhold med sin utkårede, blir hverdagen og dens utfordringer et faktum. Og det er nettopp her slike hekt-forhold går til helvete hvis de har vart så lenge: Relasjonsskadet som man selv - og gjerne partneren også - er, så er man ute av stand til bygge et sunt og fungerende forhold.

Nærheten i et forhold blir da "for mye" - og da er liksom tryggere å ha alt på avstand, dvs. falle for uoppnåelige mennesker og dyrke forelskelsen.

Anonymkode: 99dd7...36e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Ts her.

Takk. Er nyttig å lese om andres erfaringer.

Føler du at du er på rett spor, at du er mindre hektet, eller enda bedre ikke blir det lenger?

Anonymkode: 08d2d...bd3

Hei, TS.

Jeg kan vel bare si at jeg ikke søker aktivt etter "den rette". Sånn sett er adferden min svært mye forbedret, men jeg har ikke lyktes i å få hjelp med de opprinnelige skadene så jeg sliter fortsatt. Greia nå er å dagdrømme om fantasikjærester.

Normalt er det ikke, men det koster meg mye, mye mindre enn det jeg var involvert i før.

Må nevne at jeg er svært skadet av oppvekst og mer til, samt at jeg aldri har fått hjelp. Så jeg har ingen solskinnshistorie å fortelle, annet enn at jeg har det veldig mye bedre på egen hånd enn å være fastlåst i umulige og nedbrytende forhold.

Når man har kommet skjevt ut i livet så er det viktig å huske dette: Man må finne seg selv før man (eventuelt)kan finne andre.

Tenker at for min egen del skal det godt gjøres å finne en "match", men i det minste kan jeg ha et godt liv som bare meg.

Anonymkode: 99dd7...36e

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, TS.

Jeg kan vel bare si at jeg ikke søker aktivt etter "den rette". Sånn sett er adferden min svært mye forbedret, men jeg har ikke lyktes i å få hjelp med de opprinnelige skadene så jeg sliter fortsatt. Greia nå er å dagdrømme om fantasikjærester.

Normalt er det ikke, men det koster meg mye, mye mindre enn det jeg var involvert i før.

Må nevne at jeg er svært skadet av oppvekst og mer til, samt at jeg aldri har fått hjelp. Så jeg har ingen solskinnshistorie å fortelle, annet enn at jeg har det veldig mye bedre på egen hånd enn å være fastlåst i umulige og nedbrytende forhold.

Når man har kommet skjevt ut i livet så er det viktig å huske dette: Man må finne seg selv før man (eventuelt)kan finne andre.

Tenker at for min egen del skal det godt gjøres å finne en "match", men i det minste kan jeg ha et godt liv som bare meg.

Anonymkode: 99dd7...36e

jeg er ikke ts, men jeg også dagdrømmer om "kjærester". Personen eksisterer, jeg falt for han, men nå har det gått såpass lang tid at han heller har blitt en person jeg har formet selv, mest sannsnylig.
Finner ingen som er i nærheten..

Anonymkode: 5cc32...717

[AnonymBruker]

Ts her igjen

Siden sist så har jeg faktisk vært hos psykolog. Er tilbud vi har via jobb, så da tenkte jeg det er like greitt å benytte meg av det. Ikke bare pga denne hektingen, men utfordringer i livet generelt. Nå er det som har plaget meg mest i det siste og det snakket vi mye om.

Hun forstod, veldig godt utifra sånn livet mitt er nå, at jeg er blitt hektet. Det å ha kontakt med han gir meg et øyeblikk av stor grad av hormon tilførsel, som kjennes utrolig godt der og da. Det er latter og sex, en viss grad av spenning av hele greia. Vi snakket om hekt og hva det var.. hva jeg ville med han osv. Jeg ER i en prosess med hele greia, men akkurat som jeg ikke "tør" å bare avslutte det. 

Skal tilbake til henne i slutten av neste uke. Tenkte å snakke med henne om det å forsøke å snu / endre tankene. Den tiden jeg bruker på å tenke på han, kan jeg bruke på meg selv og mitt liv istedet, jeg tror for min del at det må være veien å gå. Med å ha han i tankene stort sett hele tiden så dyrker en jo hektingen også.

 

 

Anonymkode: 08d2d...bd3

[AnonymBruker]

Kjenner meg så godt igjen i mye av dere skriver her! Har vært utrolig hektet i en mann i to år helt til jeg fant ut hvorfor jeg begjærer han, hva som gjør meg hektet og alltid satt om håp at det kunne kanskje bli oss to - visste innerst inne nei, men han likte oppmerksomheten når han trengte det og lekte med denne 'av/på'-leken.. Sånne karer vet hvordan å overøse med fine ord, handlinger og skaper slags spenning. Når leken er god så trekker de seg, og man har lyst på å kjenne på de gode hormonene og følelsene man fikk - og det vil gå av og på og derfor aldri lett å tenke at nå er det nok. 

Tror jeg kom fram til at dette er dødfødt, og selv om det gjorde utrolig vondt å kutte ut vedkommende. Det var utrolig vanskelig!! Han har klart å få meg tilbake gang på gang likevel, helt til en dag jeg sa at det er nok og at jeg ikke ønsker å ha kontakt lenger. Det som hjalp for min del er å kjenne på spenning jeg kan bidra i hverdagen! Meldte meg på salsakurs, gikk turer og stod på klipper for å kjenne på adrenalinkick, dro på teater hver uke, planlegge kajakkpadling osv osv.. Man kan få rusen fra annet, og alt man selv har kontroll over  Ikke minst opplevelsesrikt og mer verdt enn en utilgjengelig mann kan gi. Har ellers gitt energi og tid til mennesker som er allerede i livet mitt, tatt mer initiativ til å møtes og skape opplevelser, og med tiden ble det mindre og mindre rom og tanker for han jeg var hektet på  Men det tok sin tid, og krevde mye innsats og disiplin. Definitivt verdt det, og unner alle å komme seg over det også!! Veldig leit å ha kastet bort tiden på å være hektet, men det kan lære deg hvordan å sette dine behov og bygge på deg selv når man er først ut av det (eller jobber seg ut). 

Anonymkode: b9666...203

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg så godt igjen i mye av dere skriver her! Har vært utrolig hektet i en mann i to år helt til jeg fant ut hvorfor jeg begjærer han, hva som gjør meg hektet og alltid satt om håp at det kunne kanskje bli oss to - visste innerst inne nei, men han likte oppmerksomheten når han trengte det og lekte med denne 'av/på'-leken.. Sånne karer vet hvordan å overøse med fine ord, handlinger og skaper slags spenning. Når leken er god så trekker de seg, og man har lyst på å kjenne på de gode hormonene og følelsene man fikk - og det vil gå av og på og derfor aldri lett å tenke at nå er det nok. 

Tror jeg kom fram til at dette er dødfødt, og selv om det gjorde utrolig vondt å kutte ut vedkommende. Det var utrolig vanskelig!! Han har klart å få meg tilbake gang på gang likevel, helt til en dag jeg sa at det er nok og at jeg ikke ønsker å ha kontakt lenger. Det som hjalp for min del er å kjenne på spenning jeg kan bidra i hverdagen! Meldte meg på salsakurs, gikk turer og stod på klipper for å kjenne på adrenalinkick, dro på teater hver uke, planlegge kajakkpadling osv osv.. Man kan få rusen fra annet, og alt man selv har kontroll over  Ikke minst opplevelsesrikt og mer verdt enn en utilgjengelig mann kan gi. Har ellers gitt energi og tid til mennesker som er allerede i livet mitt, tatt mer initiativ til å møtes og skape opplevelser, og med tiden ble det mindre og mindre rom og tanker for han jeg var hektet på  Men det tok sin tid, og krevde mye innsats og disiplin. Definitivt verdt det, og unner alle å komme seg over det også!! Veldig leit å ha kastet bort tiden på å være hektet, men det kan lære deg hvordan å sette dine behov og bygge på deg selv når man er først ut av det (eller jobber seg ut). 

Anonymkode: b9666...203

Ts her

Veldig oppløftende å lese at du kom deg ut av det. Ja, det å finne aktiviteter som kan gi en det kicket er noe jeg har tenkt på. Har vært på klatring som var veldig bra for meg. 

Blokkerte du han til slutt? Og har du truffet han igjen, sånn tilfeldig og hvordan var det?

Selv om min ikke ønsker forhold så har han allikevel vært der, hatt mye kontakt på snap og treffes jevnlig. Nå tenker jeg mye på om alt det bare har vært tull.. Når han har spurt om meg og mitt liv, er det bare en kynisk greie for å holde meg der. Aner ikke, men i 2 år... Og jeg tenker ikke på forhold heller, men at to mennesker deler / har delt noe.. om det bare er tull for den ene så kjennes det vondt, særlig når han vet at det er det ikke for meg.

Jeg merker jeg er veldig i prosessen med å våkne  opp og innse at dette er dødfødt at jeg er helt klar til å gå videre. Jobber med det, men tar tid og tanketull er ikke bare, bare.

 

Anonymkode: 08d2d...bd3

[AnonymBruker]

Måtte google "hekt" og denne tråden dukket opp. Hvordan gikk det med dere som har delt erfaringer over? Jeg kunne trengt noen gode råd. 

I ganske lang tid nå har jeg truffet en mann som har vært tydelig på at han er usikker på om han ønsker familie/barn/noe seriøst. Jeg ønsket derfor tidlig å avslutte. Det har imidlertid vist seg å ikke være så enkelt. Som flere av mennene dere beskriver er han her også hot n' cold. Han liker ikke at jeg tar på han eller kysser han utenom under sex. Det er han som skal ta initiativet til å treffes eller snakke på telefonen. Han trenger space, og forventer at det respekteres. Samtidig nekter han å akseptere at jeg svarer sent, ikke svarer, ikke vil treffes eller faktisk vil gå videre. Han er ikke typen som overrøser meg med fine ord, men jeg tror jeg har blitt litt hekta likevel. For å være ærlig liker jeg han ikke spesielt godt en gang, og jeg har som nevnt ønsket å avslutte relasjonen lenge. Men det føles som at jeg har tilpasset meg han i ekstrem grad. Å slutte å treffes er tydeligvis ikke et alternativ. Å ha en relasjon på begges premisser med gjensidig respekt og omtanke er ikke et alternativ. Så jeg har endt opp med å tilpasse meg for å passe inn i den malen han vil at jeg skal passe inn i. Fy f.

Men det er nå én ting. Nylig har jeg fått grunn til å tro at han har holdt på med andre hele tiden. Min umiddelbare reaksjon var å bli fryktelig såret og litt bitter for å ha kastet bort så mye tid på han. Tidligere hadde det i det minste vært "oss", selv om han var usikker på hva han ønsket. Men jeg ble også glad, fordi jeg endelig så en utvei. Nå hadde jeg grunn til å gå videre. Men jeg har ikke håndfaste beviser. ‎Så derfor må hans forklaringer legges til grunn. Den eneste endringen ble at jeg plutselig har blitt en sjalu og kontrollerende person, han har blitt mer avvisende og bryr seg mindre. Men vil likevel ikke la meg gå. Har forsøkt å blokkere han overalt, så mange ganger. Men han finner alltid en vei inn, og jeg gir etter. 

Jeg kjenner meg ikke igjen lengre. Alt jeg tenker på er han, og jeg bruker enormt mye tid på å følge med på hans sosiale medier (når han ikke er blokkert). Er så utrolig sliten og lei av dette. Jeg har gitt opp å avslutte relasjonen, men dette fungerer ikke. Det han ønsker nå er å være venner med sex. Som i venner som prater 2-4 ganger daglig, snapper dagen lang, treffes for sex ukentlig. Jeg har ikke sjans til å få den avstanden jeg trenger med så hyppig kontakt. Tenker at den eneste måten jeg kan få sjelefred på er å ta kontroll over mitt eget liv ved å endre tankegang. Kan ikke vente på at det skal bli tilstrekkelig fysisk og psykisk distanse mellom oss til at ting blekner. Jeg må heller bare slutte å bry meg. Ikke flere seriøse samtaler der jeg forteller han hva jeg ønsker, hvordan det passer dårlig med det han ønsker, at jeg ikke vil såre han men heller ikke klarer å fortsette som vi gjør, prøve å være en åpen og rederlig person, osv. Blås i alt som heter kommunikasjon, gjensidig respekt og omtanke. Jeg må bli litt kaldere. Men hvordan klare å stå i det? Han blir intens når han merker at jeg trekker meg unna. Og jeg er lett å overtale. Hva har dere gjort for å komme dere ut av det?

(Beklager lengden😅) 

Anonymkode: 9add2...4b9

[AnonymBruker]

Kort prosess. Slett og blokker. Skriv dere er ferdig og avslutt. Ikke gi etter. Slike menn er slanger. De er dritfarlige. De ødelegger dere. Eneste som nytter er slett og blokker i alle kanaler. Dere må leve deres liv. Tenk så fredelig dere får det. Slik dere holder på nå så mister dere dere selv og havner i dyp depresjon. Finnes normale menn der ute som ikke spiller med dere. 

Anonymkode: 15fab...a4b

[AnonymBruker]

Jeg hadde gått lenge med null kontakt og følte frihet. Nylig ble jeg full på fest, fjernet blokkering og kontaktet det tidligere hektet gjennom 3 år. Han svarte som han alltid gjør; avvisende. Han er som beskrevet av ab4b9 at han skal ha kontrollen og setter ikke pris på når jeg tar kontakt, så er han snill og kjærlig når det er han som tar kontakt. 
Skammen jeg føler nå er ille, hvordan jeg må fremstå når jeg tok kontakt med en jeg selv har blokkert og som har behandlet meg veldig dårlig. Jeg kjenner han ikke godt heller, så virker som en desp galning uten selvrespekt og det er egentlig så ulikt meg, dumper ellers alle hvis jeg føler de ikke respekterer meg eller ikke behandler meg bra. Nå er han blokkert igjen og for godt denne gangen 

Anonymkode: ba525...bf2

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Måtte google "hekt" og denne tråden dukket opp. Hvordan gikk det med dere som har delt erfaringer over? Jeg kunne trengt noen gode råd. 

I ganske lang tid nå har jeg truffet en mann som har vært tydelig på at han er usikker på om han ønsker familie/barn/noe seriøst. Jeg ønsket derfor tidlig å avslutte. Det har imidlertid vist seg å ikke være så enkelt. Som flere av mennene dere beskriver er han her også hot n' cold. Han liker ikke at jeg tar på han eller kysser han utenom under sex. Det er han som skal ta initiativet til å treffes eller snakke på telefonen. Han trenger space, og forventer at det respekteres. Samtidig nekter han å akseptere at jeg svarer sent, ikke svarer, ikke vil treffes eller faktisk vil gå videre. Han er ikke typen som overrøser meg med fine ord, men jeg tror jeg har blitt litt hekta likevel. For å være ærlig liker jeg han ikke spesielt godt en gang, og jeg har som nevnt ønsket å avslutte relasjonen lenge. Men det føles som at jeg har tilpasset meg han i ekstrem grad. Å slutte å treffes er tydeligvis ikke et alternativ. Å ha en relasjon på begges premisser med gjensidig respekt og omtanke er ikke et alternativ. Så jeg har endt opp med å tilpasse meg for å passe inn i den malen han vil at jeg skal passe inn i. Fy f.

Men det er nå én ting. Nylig har jeg fått grunn til å tro at han har holdt på med andre hele tiden. Min umiddelbare reaksjon var å bli fryktelig såret og litt bitter for å ha kastet bort så mye tid på han. Tidligere hadde det i det minste vært "oss", selv om han var usikker på hva han ønsket. Men jeg ble også glad, fordi jeg endelig så en utvei. Nå hadde jeg grunn til å gå videre. Men jeg har ikke håndfaste beviser. ‎Så derfor må hans forklaringer legges til grunn. Den eneste endringen ble at jeg plutselig har blitt en sjalu og kontrollerende person, han har blitt mer avvisende og bryr seg mindre. Men vil likevel ikke la meg gå. Har forsøkt å blokkere han overalt, så mange ganger. Men han finner alltid en vei inn, og jeg gir etter. 

Jeg kjenner meg ikke igjen lengre. Alt jeg tenker på er han, og jeg bruker enormt mye tid på å følge med på hans sosiale medier (når han ikke er blokkert). Er så utrolig sliten og lei av dette. Jeg har gitt opp å avslutte relasjonen, men dette fungerer ikke. Det han ønsker nå er å være venner med sex. Som i venner som prater 2-4 ganger daglig, snapper dagen lang, treffes for sex ukentlig. Jeg har ikke sjans til å få den avstanden jeg trenger med så hyppig kontakt. Tenker at den eneste måten jeg kan få sjelefred på er å ta kontroll over mitt eget liv ved å endre tankegang. Kan ikke vente på at det skal bli tilstrekkelig fysisk og psykisk distanse mellom oss til at ting blekner. Jeg må heller bare slutte å bry meg. Ikke flere seriøse samtaler der jeg forteller han hva jeg ønsker, hvordan det passer dårlig med det han ønsker, at jeg ikke vil såre han men heller ikke klarer å fortsette som vi gjør, prøve å være en åpen og rederlig person, osv. Blås i alt som heter kommunikasjon, gjensidig respekt og omtanke. Jeg må bli litt kaldere. Men hvordan klare å stå i det? Han blir intens når han merker at jeg trekker meg unna. Og jeg er lett å overtale. Hva har dere gjort for å komme dere ut av det?

(Beklager lengden😅) 

Anonymkode: 9add2...4b9

Jeg har også vært sammen med «han». Han hadde alle trekk som kvalifiserer seg til en narsissist. Stopp all kontakt. Jeg advarer deg, du blir mer og mer ødelagt. Du er allerede så «forskrudd» at du rekker ut til en som psykisk mishandler deg. 
Vær sterk! Kun du kan fikse dette

Anonymkode: 75d05...478

[AnonymBruker]

Kom meg ut av hekten ved å date andre. Til slutt gikk det som det pleier å gå: Jeg møtte en ny mann,ble forelsket og flyttet sammen med ham. Han som jeg tidligere var hektet på prøvde flere desperate forsøk på å få min oppmerksomhet men jeg brøt all kontakt og svarte aldri på noen form for henvendelser.  Etterhvert som jeg fikk personen mer på avstand ble det også mye lettere å erkjenne at han hadde behandlet meg ganske dårlig og at han ikke var så fantastisk som jeg en gang trodde. 
 

Så tre ting: 

- Date andre

- Kutte all kontakt 

- Se personen fra et annet ståsted 

Anonymkode: 86be4...7a0