Dere som er feite...

[Gjest Malika]

14 minutter siden, dr_zhivago skrev:

Du skrev ikke et eneste innlegg før du rapporterte. Med andre ord er du bare ute etter å sensurere. Jeg hetset ingen. Det må da være lov å kalle en spade for en spade. Før du joinet så var det mange som kom med ærlige innlegg om hva som fører til deres fedme, og da kan man konstruktivt ta tak i problemet. Skal man alltid pakke inn ting med unnskyldninger kommer man ingen vei.

"Jeg tenker da på dere som skikkelig feite, med hengemage og rumper som låvedører. Og hvordan spiser dere for å opprettholde en slik fysikk? Og hvorfor gjør dere ikke noe med det?"

Det som står over er klipp/lim fra ditt hovedinnlegg. Synes du dette er en ok tilnærming til mennesker som sliter med ekstra vekt på kroppen?

Og det er vel helt normalt i et diskusjonsforum at man kommer inn i en debatt på ulike tidspunkt. 

 

 

[dr_zhivago]

2 minutter siden, Malika skrev:

"Jeg tenker da på dere som skikkelig feite, med hengemage og rumper som låvedører. Og hvordan spiser dere for å opprettholde en slik fysikk? Og hvorfor gjør dere ikke noe med det?"

Det som står over er klipp/lim fra ditt hovedinnlegg. Synes du dette er en ok tilnærming til mennesker som sliter med ekstra vekt på kroppen?

Og det er vel helt normalt i et diskusjonsforum at man kommer inn i en debatt på ulike tidspunkt. 

 

 

Ja, jeg synes faktisk det var ok etter å ha unnskyldt de som ikke kan noe for det. Har også forklart hvorfor jeg var såpass direkte, og det fungerte inntil moralistenes inntog.

At du kom inn i debatten seint er greit nok, men jeg forstår ikke greia med å rapportere. Det hadde jeg aldri giddet å gjøre med mindre noen postet noe som brøt norsk lov. Det du gjør er det samme som å "sladre til de voksne".

[Gjest Malika]

13 minutter siden, dr_zhivago skrev:

Ja, jeg synes faktisk det var ok etter å ha unnskyldt de som ikke kan noe for det. Har også forklart hvorfor jeg var såpass direkte, og det fungerte inntil moralistenes inntog.

At du kom inn i debatten seint er greit nok, men jeg forstår ikke greia med å rapportere. Det hadde jeg aldri giddet å gjøre med mindre noen postet noe som brøt norsk lov. Det du gjør er det samme som å "sladre til de voksne".

Jeg opponerer fordi jeg vil bidra til en endring. Fra fokus på utseende til fokus på verdier og mennesket. Det er min fanesak. Og den saken vil jeg kjempe for.

Norske lover har blitt til på grunn av engasjement og kjemping. Og dette er mitt lille bidrag i saken om mindre fokus på utseende og kropp. Og jeg overbevist i min gjerning, og så kjemper jeg for det. Du mener jeg "sladrer til de voksne", men jeg er uenig. Jeg er åpen om at jeg rapportere tråden din. Jeg gikk ikke bak din rygg.

Endret 9. mars 2019 av Malika

[dr_zhivago]

13 minutter siden, Malika skrev:

Jeg opponerer fordi jeg vil bidra til en endring. Fra fokus på utseende til fokus på verdier og mennesket. Det er min fanesak. Og den saken vil jeg kjempe for.

Norske lover har blitt til på grunn av engasjement og kjemping. Og dette er mitt lille bidrag i saken om mindre fokus på utseende og kropp. Og jeg overbevist i min gjerning, og så kjemper jeg for det. Du mener jeg "sladrer til de voksne", men jeg er uenig. Jeg er åpen om at jeg rapportere tråden din. Jeg gikk ikke bak din rygg.

Hehe, så man får debatt av å sensurere andres meninger? Jeg fokuserte ikke på utseende som sådan, men ekstrem fedme kjennetegnes ved at man får stor kropp. Kjernen i budskapet var fokus på helse, men det overser du glatt tydeligvis.

Vi se hva moderatorene gjør da. Jeg gir i grunn blaffen om folk skal være så følsomme.

[Gjest Malika]

6 minutter siden, dr_zhivago skrev:

Hehe, så man får debatt av å sensurere andres meninger? Jeg fokuserte ikke på utseende som sådan, men ekstrem fedme kjennetegnes ved at man får stor kropp. Kjernen i budskapet var fokus på helse, men det overser du glatt tydeligvis.

Vi se hva moderatorene gjør da. Jeg gir i grunn blaffen om folk skal være så følsomme.

Om du leser innleggene mine vil du se at jeg har fokus på helse. Og det kan jeg gjerne diskutere videre, men på andre premisser enn hets og fordømming. Du fokuserte på utseende. Mager som henger og rumper som låvedører. Dine ord.

Og du legger igjen ord i munnen min. Følsom? Jeg har ikke noe problemer med å være følsom, heller ikke å være engasjert, krevende, irriterende, smart, morsom, teit, undrende, rar. Kall meg hva du vil. Jeg vet hva jeg er, og jeg i stadig utvikling og jeg digger akkurat det. 

Og litt snodig at du kaller meg moralpurk eller hva du kalte meg, men samtidig så lener du deg på hva moderatorene på KG vil gjøre med tråden din. 

Jeg har i alle fall integritet.

[SPOCA]

Det handler ikke om å orke.

Da jeg veide 80 kg mer enn i dag handlet det om at maten var trøst, det var gleden i en ellers forjævlig hverdag. Når jeg kvittet meg med min voldelige eks trengte jeg ikke maten lenger. Mat ble en overlevelsesmekanisme. Jeg har dog aldri sett på det som en spiseforstyrrelse, men et symptom på at jeg hadde det vondt. 

[dr_zhivago]

5 minutter siden, Malika skrev:

Om du leser innleggene mine vil du se at jeg har fokus på helse. Og det kan jeg gjerne diskutere videre, men på andre premisser enn hets og fordømming. Du fokuserte på utseende. Mager som henger og rumper som låvedører. Dine ord.

Og du legger igjen ord i munnen min. Følsom? Jeg har ikke noe problemer med å være følsom, heller ikke å være engasjert, krevende, irriterende, smart, morsom, teit, undrende, rar. Kall meg hva du vil. Jeg vet hva jeg er, og jeg i stadig utvikling og jeg digger akkurat det. 

Og litt snodig at du kaller meg moralpurk eller hva du kalte meg, men samtidig så lener du deg på hva moderatorene på KG vil gjøre med tråden din. 

Jeg har i alle fall integritet.

Vel, siden tråden er rapportert så vil de vel ta en avgjørelse. Hva den blir aner ikke jeg. Og blir den slettet så har det fint lite å si for min del. Hvis det skal være "ulovlig" å påpeke konsekvensene av en usunn livsstil så får det så være.

[Gjest Malika]

1 minutt siden, dr_zhivago skrev:

Vel, siden tråden er rapportert så vil de vel ta en avgjørelse. Hva den blir aner ikke jeg. Og blir den slettet så har det fint lite å si for min del. Hvis det skal være "ulovlig" å påpeke konsekvensene av en usunn livsstil så får det så være.

Det virker ikke på meg som du svarer på mine innlegg, og at vi klarer å få til en dialog. 

Men jeg håper at du evner å rydde bort begreper som hengemager og rumper som låvedører i en eventuell senere debatt. 

Peace and love. Takk for meg nå, så får vi se hvordan tråden fortsetter. 

[Gjest Malika]

8 minutter siden, SPOCA skrev:

Det handler ikke om å orke.

Da jeg veide 80 kg mer enn i dag handlet det om at maten var trøst, det var gleden i en ellers forjævlig hverdag. Når jeg kvittet meg med min voldelige eks trengte jeg ikke maten lenger. Mat ble en overlevelsesmekanisme. Jeg har dog aldri sett på det som en spiseforstyrrelse, men et symptom på at jeg hadde det vondt. 

Takk for et nyansert bidrag i tråden! 

[dr_zhivago]

3 minutter siden, Malika skrev:

Det virker ikke på meg som du svarer på mine innlegg, og at vi klarer å få til en dialog. 

Men jeg håper at du evner å rydde bort begreper som hengemager og rumper som låvedører i en eventuell senere debatt. 

Peace and love. Takk for meg nå, så får vi se hvordan tråden fortsetter. 

Det er da ikke noe poeng med å opprette dialog med en hvis første bidrag var å rapportere tråden - og da med håp om å få den fjernet regner jeg med. Så dine meninger utover det interesserer meg ikke.

[Gjest Malika]

5 minutter siden, dr_zhivago skrev:

Det er da ikke noe poeng med å opprette dialog med en hvis første bidrag var å rapportere tråden - og da med håp om å få den fjernet regner jeg med. Så dine meninger utover det interesserer meg ikke.

Det er helt ok. Da strandet vi her. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, SPOCA skrev:

Det handler ikke om å orke.

Da jeg veide 80 kg mer enn i dag handlet det om at maten var trøst, det var gleden i en ellers forjævlig hverdag. Når jeg kvittet meg med min voldelige eks trengte jeg ikke maten lenger. Mat ble en overlevelsesmekanisme. Jeg har dog aldri sett på det som en spiseforstyrrelse, men et symptom på at jeg hadde det vondt. 

Anoreksi er også et symptom på at man har det vondt, er det heller ikke en spiseforstyrrelse da? 

Anonymkode: 49d21...da1

[Forundret..]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Anoreksi er også et symptom på at man har det vondt, er det heller ikke en spiseforstyrrelse da? 

Anonymkode: 49d21...da1

Jeg tenker at når noe på sikt påvirker spisemønsteret, om man spiser for meget, for lite eller feil så er det en spiseforstyrrelse.

Kanskje jeg er for enkel men det ligger vel i ordet, spise-forstyrrelse, eller? 

[AnonymBruker]

På 7.3.2019 den 19.05, AnonymBruker skrev:

Tenker litt det samme. Det burde være ekstra egenandel på behandling av livsstilssykdommer. 

Og det burde vært avkorting på uførestønad ved disse sykdommene. Eller enda bedre, man burde ikke bli ufør av livsstilssykdommer. 

Anonymkode: 7e669...166

Du har hørt om arv? Endel "livstilssykdommer" er også arvelig genetisk. Og også autoimune. Så har du f.eks lavt stoffskifte øker risikoen for diabetes. 

Røykere som har fått lungekreft? Skal ikke de få uføre? 

Anonymkode: 315c1...2b3

[SPOCA]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Anoreksi er også et symptom på at man har det vondt, er det heller ikke en spiseforstyrrelse da? 

Anonymkode: 49d21...da1

Selvfølgelig kan det være det. Jeg skriver om meg selv.

Grunnen til at jeg skriver at jeg ikke hadde en spiseforstyrrelse er fordi mat i seg selv aldri var et problem sånn egentlig. Så fort jeg ble kvitt eksen var det ikke noe problem å gå ned 80 kg. Jeg var aldri avhengig av maten, jeg gikk ned 80 kg egentlig uten problemer helt alene uten hjelp. Jeg ville neppe klart det uten hjelp hvis det var en spiseforstyrrelse. 

For å ta et eksempel; min store trøst var godteri. I dag har jeg skuffene fylt av godis etter utenlandsreiser. Jeg kan fint spise 50 gram sjokolade en lørdag uten å føle at jeg må spise mer. Og jeg stopper på 50 gram uten problemer. Og jeg spiser kun om jeg har lyst, ikke fordi jeg føler jeg må, fordi jeg ikke klarer å stoppe eller fordi jeg trenger trøst. En som overspiser vil neppe klare å stoppe, eller klarer å stoppe en periode før man faller utpå. Jeg har holdt på med min vektnedgang siden 2014. Det har absolutt aldri vært et problem. 

Endret 9. mars 2019 av SPOCA

[Mysticgirl]

På 7.3.2019 den 19.31, dr_zhivago skrev:

Endelig et relevant innlegg med mye sannhet i seg. Det er nemlig et slikt kosthold jeg mistenker at den jevne tjukkas holder, i tillegg til fravær av fysisk aktivitet. Men er det ikke forferdelig slitsomt å ete så usunt? Jeg synder innimellom jeg også, men blir kvalm og uvel av 2-300 gram godteri.

Jeg kunne spist is i mengder uten å bli kvalm og jeg elsker smågodt og usunn mat. Jeg må være ekstrem rigid på matinntak ellers så blir jeg tykk. Det er ekstremt slitsomt å gå sulten hele dagen. Spiser jeg meg mett, så legger jeg på meg. Kanskje du er en av dem som kan spise deg mett? Som kan ha det gøy uten at sulten river i deg? Da er du utrolig heldig . 

[Eliza Doalot]

Jeg har lyst til å svare i denne tråden, selv om jeg ikke er begeistret for formuleringen i HI. Etter at jeg leste den først gang har jeg tenkt en del på at jeg i liten grad kjenner meg igjen i mange av beskrivelsene av overvekt og overvektige, hverken fra andre overvektige eller fra normalvektige. 

Så her er historien om min overvekt.:

Jeg er ikke overvektig pga psykisk sykdom. Jeg har det ikke vanskelig, og har ikke et vanskelig forhold til mat. Jeg har ingen spiseforstyrrelse eller overspisingslidelse. Jeg trøstespiser ikke. Jeg er fullt klar over at for en del er problemene over reelle, og de må få hjelp deretter. Jeg tror likevel at en generell presumpsjon om at overvekt skyldes det mentale, hverken er hensiktsmessig for enkeltpersoner eller den generelle folkehelsa.  Jeg er overvektig fordi jeg er for glad i mat (mer om dette senere), hverken mer eller mindre.

For 18 år siden veide jeg 60 kg. Maxvekt i høst var 95 kg. 35 kg opp altså. Det er mye. Så hvorfor tok jeg ikke grep?

Foruten i forbindelse med to svangerskap har jeg aldri gått mye opp av gangen, og jeg har hatt perioder hvor vekten har vært stabil eller jeg har gått litt ned. For enkelhets skyld kan vi anta at vektoppgangen min har vært lineær. Det blir ganske riktig. Litt avrundet har jeg altså gått opp 2 kg i året. 

2 kg gir ikke nevneverdig utslag på klær. Jeg har aldri lagt vekk klær fordi de har blitt for små. Det har de selvfølgelig blitt, men utskiftingen har kommet som følge av andre ting som mote eller sesong, ikke fordi klærne ikke har passet lenger. At nye plagg kanskje er av en annen størrelse enn jeg har kjøpt tidligere, er heller ikke noe jeg har reflektert over. Pr i dag har jeg klær som passer i et størrelsesspenn fra 38-44/M-XL.  Jeg har alltid funnet klær i helt vanlige butikker og aldri kjøpt spesialkolleksjoner for overvektige. 

Hadde jeg sett på klærne mine over hele 18-årsperioden ville jeg naturligvis sett at det var forskjell på størrelse, men hvem gjør egentlig det? Det må jo heller ikke glemmes i denne sammenhengen at jeg har gått fra 20-40 år, med de forandringene i kropp, klessmak og stil det medfører. 

Så til mat: Hvorfor har jeg "trøkt i trynet" som enkelte liker å kalle det?

Jeg spiser svært begrensede mengder av sjokolade, godteri, chips, kake, desserter osv. Jeg er ikke glad i søtt, og vi har ingen sterk tradisjon for kaker og desserter, annet en sjelden gang. Jeg drikker ikke brus eller juice, utover et halvt glass på morgenen.

Som nevnt tidligere er min akilleshæl at jeg er for glad i mat, men jeg fråtser ikke. Jeg spiser meg aldri stappmett.

For å gå opp et kilo, trenger man et kalorioverskudd på ca 7 000 kalorier. 2 kg opp betyr et kalorioverskudd på 14 000 pr år. Fordeler vi det pr dag, gir det 40 kalorier i overskudd pr dag. Sånn ca et lite eple.

Det er altså fråtsingen min. Et eple om dagen. 

 

Nå er det selvfølgelig ikke sånn at jeg ikke skjønte at jeg gikk opp i vekt. Det gjorde jeg selvsagt. At jeg valgte å ikke ta grep før jeg nådde +35 kg skyldes flere ting. 

Jeg har ikke hatt plager eller hindringer med vekten min, aktiv jobb og fritid, ingen sykdommer eller andre ting som indirekte motiverer til vektnedgang. Det eneste jeg har hatt er et ønske om å være slank. 

Mitt største problem har nok likevel vært at jeg aldri har vært glad i å veie meg. Jeg har vært overvektig nesten hele livet, og det har gitt meg et anstrengt forhold til vekten i seg selv. Det kan ha gått år mellom hver gang jeg gikk på en vekt, og det var sjelden en positiv opplevelse.  Proporsjonal med vektøkningen har jeg nok følt på avmakt knyttet til det å gå ned. Å skulle gå ned 35 kg virker helt håpløst. Mat er viktig for meg, og et har vært nødvendig for meg å finne en måte å gå ned som ivaretar det. Jeg har mange ganger tenkt at et ville vært mye enklere om jeg hadde hatt åpenbare synder å kutte ut, som brus og godteri, men der er det lite å hente hos meg. Nå har jeg heldigvis funnet min metode, og er glad for det. Jeg har innsett at jeg neppe kommer ned i 60 kg igjen. Det lever jeg godt med nå. Klarer jeg 70 kg er jeg happy, klarer jeg 75 kg er jeg fornøyd med det også. For noen år siden var det demotiverende. Kunne jeg ikke bli helt slank, kunne det heller være, og det har holdt meg fra å starte mange ganger. 

 

Helt på slutten av dette lange innlegget skal jeg adressere en siste ting. Det påpekes stadig at overvektige mangler viljestyrke. Det er jo "bare å". Jeg er faktisk helt enig i det. Når jeg lot det å 18 år og +35 kg, så handler det om min manglende viljestyrke til å gjøre noe med det. Det er faktisk helt sant, og det må jeg erkjenne. Det er kanskje den tingen jeg mestrer aller dårligst i livet mitt. 

Samtidig synes jeg det er skikkelig trist når det brukes mot meg eller andre i min situasjon. Å ikke mestre alt er ganske menneskelig, jeg tror ikke jeg kjenner noen som fikser alt. Min drøm for framtida må være at vi slutter å trykke ned en annen, fordi han ikke mestrer noe en annen kan. Bygg opp isteden, det er mye hyggeligere. 

 

 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Eliza Doalot skrev:

Jeg har lyst til å svare i denne tråden, selv om jeg ikke er begeistret for formuleringen i HI. Etter at jeg leste den først gang har jeg tenkt en del på at jeg i liten grad kjenner meg igjen i mange av beskrivelsene av overvekt og overvektige, hverken fra andre overvektige eller fra normalvektige. 

Så her er historien om min overvekt.:

Jeg er ikke overvektig pga psykisk sykdom. Jeg har det ikke vanskelig, og har ikke et vanskelig forhold til mat. Jeg har ingen spiseforstyrrelse eller overspisingslidelse. Jeg trøstespiser ikke. Jeg er fullt klar over at for en del er problemene over reelle, og de må få hjelp deretter. Jeg tror likevel at en generell presumpsjon om at overvekt skyldes det mentale, hverken er hensiktsmessig for enkeltpersoner eller den generelle folkehelsa.  Jeg er overvektig fordi jeg er for glad i mat (mer om dette senere), hverken mer eller mindre.

For 18 år siden veide jeg 60 kg. Maxvekt i høst var 95 kg. 35 kg opp altså. Det er mye. Så hvorfor tok jeg ikke grep?

Foruten i forbindelse med to svangerskap har jeg aldri gått mye opp av gangen, og jeg har hatt perioder hvor vekten har vært stabil eller jeg har gått litt ned. For enkelhets skyld kan vi anta at vektoppgangen min har vært lineær. Det blir ganske riktig. Litt avrundet har jeg altså gått opp 2 kg i året. 

2 kg gir ikke nevneverdig utslag på klær. Jeg har aldri lagt vekk klær fordi de har blitt for små. Det har de selvfølgelig blitt, men utskiftingen har kommet som følge av andre ting som mote eller sesong, ikke fordi klærne ikke har passet lenger. At nye plagg kanskje er av en annen størrelse enn jeg har kjøpt tidligere, er heller ikke noe jeg har reflektert over. Pr i dag har jeg klær som passer i et størrelsesspenn fra 38-44/M-XL.  Jeg har alltid funnet klær i helt vanlige butikker og aldri kjøpt spesialkolleksjoner for overvektige. 

Hadde jeg sett på klærne mine over hele 18-årsperioden ville jeg naturligvis sett at det var forskjell på størrelse, men hvem gjør egentlig det? Det må jo heller ikke glemmes i denne sammenhengen at jeg har gått fra 20-40 år, med de forandringene i kropp, klessmak og stil det medfører. 

Så til mat: Hvorfor har jeg "trøkt i trynet" som enkelte liker å kalle det?

Jeg spiser svært begrensede mengder av sjokolade, godteri, chips, kake, desserter osv. Jeg er ikke glad i søtt, og vi har ingen sterk tradisjon for kaker og desserter, annet en sjelden gang. Jeg drikker ikke brus eller juice, utover et halvt glass på morgenen.

Som nevnt tidligere er min akilleshæl at jeg er for glad i mat, men jeg fråtser ikke. Jeg spiser meg aldri stappmett.

For å gå opp et kilo, trenger man et kalorioverskudd på ca 7 000 kalorier. 2 kg opp betyr et kalorioverskudd på 14 000 pr år. Fordeler vi det pr dag, gir det 40 kalorier i overskudd pr dag. Sånn ca et lite eple.

Det er altså fråtsingen min. Et eple om dagen. 

 

Nå er det selvfølgelig ikke sånn at jeg ikke skjønte at jeg gikk opp i vekt. Det gjorde jeg selvsagt. At jeg valgte å ikke ta grep før jeg nådde +35 kg skyldes flere ting. 

Jeg har ikke hatt plager eller hindringer med vekten min, aktiv jobb og fritid, ingen sykdommer eller andre ting som indirekte motiverer til vektnedgang. Det eneste jeg har hatt er et ønske om å være slank. 

Mitt største problem har nok likevel vært at jeg aldri har vært glad i å veie meg. Jeg har vært overvektig nesten hele livet, og det har gitt meg et anstrengt forhold til vekten i seg selv. Det kan ha gått år mellom hver gang jeg gikk på en vekt, og det var sjelden en positiv opplevelse.  Proporsjonal med vektøkningen har jeg nok følt på avmakt knyttet til det å gå ned. Å skulle gå ned 35 kg virker helt håpløst. Mat er viktig for meg, og et har vært nødvendig for meg å finne en måte å gå ned som ivaretar det. Jeg har mange ganger tenkt at et ville vært mye enklere om jeg hadde hatt åpenbare synder å kutte ut, som brus og godteri, men der er det lite å hente hos meg. Nå har jeg heldigvis funnet min metode, og er glad for det. Jeg har innsett at jeg neppe kommer ned i 60 kg igjen. Det lever jeg godt med nå. Klarer jeg 70 kg er jeg happy, klarer jeg 75 kg er jeg fornøyd med det også. For noen år siden var det demotiverende. Kunne jeg ikke bli helt slank, kunne det heller være, og det har holdt meg fra å starte mange ganger. 

 

Helt på slutten av dette lange innlegget skal jeg adressere en siste ting. Det påpekes stadig at overvektige mangler viljestyrke. Det er jo "bare å". Jeg er faktisk helt enig i det. Når jeg lot det å 18 år og +35 kg, så handler det om min manglende viljestyrke til å gjøre noe med det. Det er faktisk helt sant, og det må jeg erkjenne. Det er kanskje den tingen jeg mestrer aller dårligst i livet mitt. 

Samtidig synes jeg det er skikkelig trist når det brukes mot meg eller andre i min situasjon. Å ikke mestre alt er ganske menneskelig, jeg tror ikke jeg kjenner noen som fikser alt. Min drøm for framtida må være at vi slutter å trykke ned en annen, fordi han ikke mestrer noe en annen kan. Bygg opp isteden, det er mye hyggeligere. 

 

 

tusen takk for et fantastisk innlegg, som jeg kjenner meg så godt igjen i!! Det har vært poenget i mine innlegg i tråden og - spiser man en banan for mye hver dag, eller et eple!, så vil kiloene snike seg på, men det skjer så gradvis at man ikke reagerer før det har gått veldig lang tid. Og så avmakten når man ser jobben man har foran seg - det er helt sant. Signerer helhjertet oppfordringen din på slutten og!!

Anonymkode: 5523d...7a9

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke leve - jeg gir blanke faen i hvordan jeg ser ut. Vips så ble jeg 115 kg. Bryr meg ikke, verken om helse, hvordan jeg ser ut eller hva du eller andre tenker. Om jeg dør i morgen av hjerteinfarkt så er det helt ok får min del. 

Jeg spiser mer enn det jeg forbrenner. Såpass vet jeg selv også, og det er jo så klart derfor jeg er feit og ekkel. Aldri tenkt stort over kalorier og den slags bullshit. Kan lett ta en pose potetgull og en stripe sjokolade i stedet for middag (og annet mat, spiser ikke frokost, lunsj, kveldsmat og sånt styr). Jeg spiser det jeg føler for, å om det er sjokolade, is eller pasta så tar jeg det jeg ønsker. Aldri forholdt meg til lørdagsgodt, jeg spiser det jeg vil ha, når jeg vil ha det. Uavhengig av hvilken dag det er. 
Jeg trener ikke. Aldri gjort, vil aldri gjøre det. Aldri gått på en slankekur. Aldri telt kalorier. Aldri prøvd å verken gå ned eller opp. Jeg bryr meg ikke.

Anonymkode: b0fd5...a72

[AnonymBruker]

2 timer siden, Mysticgirl skrev:

Det er ekstremt slitsomt å gå sulten hele dagen. Spiser jeg meg mett, så legger jeg på meg. Kanskje du er en av dem som kan spise deg mett? Som kan ha det gøy uten at sulten river i deg? Da er du utrolig heldig . 

Jeg pleide å ha alle symptomer på lavt blodsukker hver gang det gikk for lenge mellom to måltider. Så oppdaget jeg at jeg hadde blitt lurt av massesuggesjon, for jeg fungerer faktisk helt fint i et døgn etter at jeg har spist. Jeg foretrekker å spise jevnlig, men jeg kan være mye mer fleksibel nå, får ikke panikk om jeg må vente på et måltid.

Nå tror jeg det er normalt å bli sulten, men ikke å slite med sultfølelse. Jeg er også normalvektig nå.

Anonymkode: 4efec...b9d