Fortjener jeg kritikk?

[AnonymBruker]

23 hours ago, AnonymBruker said:

Samtidig elsker jeg henne så mye at jeg ikke er villig til å gi slipp. 

Da må du jo bare ha det sånn da, folk forandrer seg egentlig ikke så mye.

Anonymkode: 8d033...75d

[AnonymBruker]

Av og til tror vi at vi elsker noen, og så er vi egentlig bare fanget av en drøm om hvordan det var, eller kunne vært (og kommer til å bli, bare vi skjerper oss nok til at de blir fornøyd med oss......)

Anonymkode: 3a0a5...7a0

[altflyter]

Jeg var i et forhold slik som du beskriver. Han var veldig lik kjæresten din. Alt var feil. Jeg var aldri god nok og han knuste selvtilliten min.

Vi velger den kjærligheten vi tror vi fortjener. Det høres ut som om du trenger å få litt bedre selvtillit! 

Man skal bygge hverandre opp i et forhold. Hvis man bryter hverandre ned, så er det noe som er alvorlig galt. 

Jeg skal ikke råde deg til å gå fra henne for det kommer du ikke til å gjøre så lenge du ikke selv er klar for det. 

Bare vit at det finnes bedre mennesker der ute som du også kan elske og som kan elske deg. 

Jeg er sammen med en fantastisk mann nå. Vi lytter til hverandre, respekterer hverandre, kommuniserer godt og elsker hverandre høyere enn jeg noensinne har elsket noen. 

En dag kommer du til å se tilbake og tenke "hva tenkte jeg på?" det gjør i hvert fall jeg 😊

[AnonymBruker]

Du elsker henne? Gjør du virkelig det?  Hvordan klarer du å elske en som gradvis bryter ned selvtilliten og verdigheten din.. Som bevisst går inn for å være stygg mot deg.  I ett forhold skal man backe hverandre opp, unne hverandre lykke og gjøre det man kan for at den andre har det bra.  Skjønner ikke at du går der nermest som en " patetisk taper" uten noe som helst verdighet å godtar alt. På tide at du står opp for deg selv å svarer henne med samme mynt. Jeg hadde bedt henne komme seg ut og ikke vise seg igjen før hun kan oppføre seg. Det er kun du som kan stoppe det, men så lenge du lar henne holde på så durer jo hun på. Det er ikke kjærlighet. Du blir brukt. 

 

Anonymkode: 92320...9f1

[AnonymBruker]

Kan det hende at du har fått så lav selvtillit (og enda mer pga all kritikken) at du tror du ikke fortjener bedre, og tviholder på det du har som du er redd du ikke kan få igjen av andre?

Anonymkode: 3a0a5...7a0

[AnonymBruker]

Kjenner jeg får skikkelig vondt av å lese hvordan hun behandler deg. Får skikkelig morsinstinkter og beskyttelsestrang overfor deg og ville aldri i hele verden unnet sønnen min å møte en sånn person som han forgudet og ble glad i. 

Jeg tenker at dere begge har noe å jobbe med videre:

Til deg: jeg blir nysgjerrig på hvordan du er vant til å bli behandlet - eller hvilke rollemodeller du har hatt i egen oppvekst med mor og far..? Var/er det greit å snakke sånn til hverandre? Dette bør du utforske og ta et standpunkt for deg selv: er det greit å snakke/bli snakket nedsettende til?

Til henne: hvor i alle dager henter hun sine rollemodeller fra? Snakkes det sånn til hverandre i det hjemmet hun kommer fra? Prøv å registrere det. Antakelig har hun lært dette - og da vil du fort forstå at dette ikke er noe du må ta personlig. Det er hennes skade som hun har med seg videre...i forhold til andre nye mennesker. Så lenge hun ikke tar tak i dette så vil det nok ikke endre seg. Dette er en innøvd måte å være på, en holdning som du kan velge å ta avstand fra.

Til sist: tenk deg godt om. Pørv å se 5 år frem i tid eller liknende. At dere har etablert dere med barn. Hvordan vil det se ut? Vil dere ha barn? Hvordan vil hennes nedsettende kommentarer virke inn på deg, barna dine? Vil du at det skal ære sånn?

Det er til syvende og sist bare du som kan gjøre noe med dette. Mitt råd? Hm...løp...og ikke vent på at andre skal forandre seg. Du høres ut som en positiv innstilt og frisk og fin fyr - det finnes mange fine mennesker der ute - for deg <3

Anonymkode: b97f2...46b

[AnonymBruker]

På 21.2.2019 den 11.21, AnonymBruker skrev:

Jeg har ei dame som jeg elsker. Jeg falt pladask for henne for tre år siden og vi har vært et par siden. 

Vår start var litt ubalansert. Jeg ble superforelsket mens hun holdt igjen. Hun er ikke en mester på kommunikasjon akkurat, men jeg merket at jeg ble for mye for henne da hun plutselig begynte å kritisere meg for alt mulig. Hun ble direkte slem mot meg, noe som gikk utover selvtilliten min. Heldigvis fikk vi ordnet opp i det ganske fort og har siden da hatt et jevnt over rolig, fint og stabilt forhold med likevekt sånn følelsesmessig.

Likevel kritiserer hun meg innimellom. Her om dagen skulle hun dra på jobb. Jeg jobber skift så hadde ikke stått opp enda. Bilnøkkelen lå i bukselomma ved senga så hun spør om jeg kan komme med nøkkelen til henne. Jeg står opp fra senga og gir nøklene, men alt jeg får tilbake er "æsj, kom deg vekk fra meg, ånden din lager en eim i hele huset og jeg spyr om du ikke bare går bort fra meg". Hun fyker ut av døren og jeg går på badet. Jeg hadde ikke stått opp enda og føler meg samtidig utrolig ekkel. Jeg har heller ingen utpreget dårlig ånde men har jo morgenånde akkurat som alle andre. 

Om vi ser folk på tv som sier noe dumt eller som åpenbart har rollen som idiot, så sier hun nesten uten unntak at han/ho er akkurat som meg. 

Om jeg tar på meg en skjorte som hun ikke liker, så holder det ikke for henne å si at hun ikke liker skjorten. I tillegg sier hun at hun blir kvalm av å se på meg og vet ikke om hun klarer å gå ved siden av meg. 

Ellers kritiserer hun for alle småting. Har jeg lagd mat så er det alltid noe som kan være bedre. Jeg lagde løksaus her om dagen som vi var enige om begge to var god. Likevel sier hun "den var veldig god men den smaker som om du har valgt dårlig eller gammel løk i butikken. Kanskje du bør følge litt mer med når du handler". Uansett hva jeg gjør så gjør jeg et eller annet feil. Alt fra å sette ting i oppvaskmaskinen til måten jeg bretter poser på. 

Om jeg reagerer på det hun sier så kaller hun meg dramatisk, hun sier at jeg er en svak mann, eller så sier hun at jeg ikke har humor. Dermed ender det ofte opp med at det er min skyld, til syvende og sist. Om jeg protesterer begynner vi å krangle, og å krangle med henne gjør jeg alt for å unngå. Det er rett og slett helt forferdelig når det pågår. 

Så hva skal jeg gjøre? Dette kan da umulig være greit? Samtidig elsker jeg henne så mye at jeg ikke er villig til å gi slipp. Jeg tenker at jeg kanskje fortsatt mangler selvtillit, men jeg er både fornøyd og glad når hun ikke kritiserer. Jeg tenker også at jeg kanskje fortjener hennes kritikk, men samtidig tror jeg ikke at jeg er så håpløs. Jeg er bare en helt ordinær fyr som er verken for mye eller for lite. Jeg var jo alt for mye i begynnelsen av forholdet, men jeg backet fort unna da jeg skjønte at det ble for mye for henne. 

Anonymkode: 9f1f6...7b2

Ikke normalt å kommunisere slik hun gjør. Hun trykker deg ned. Du kommer til å miste deg selv. 

Dere har vært sammen så lenge mest sannsynlig fordi du har dårlig selvfølelse i utgangspunktet. Folk med normal selvfølelse ville aldri funnet seg i dette. Jeg datet en gang en mann som hadde det med å plukke på småting, eksempel måten jeg uttrykte et ord på. Jeg merket det flere ganger og hvis jeg hadde vært riktig person, hadde jeg likevel blitt hos ham pga andre gode egenskaper. Det er samme fenomenet med partnervold, folk som blir værende hos psykopater etc. De har en sårbarhet som den andre utnytter seg av. Du må lese deg opp på mekanismene som får folk til å bli i destruktive forhold. Du kommer til å bli spist opp innvendig av dette.

Hun kommer ikke til å endre seg, du må ta deg sammen og komme deg ut av forholdet.

Anonymkode: 56f33...7ea

[AnonymBruker]

På 21.2.2019 den 11.54, AnonymBruker skrev:

Tror beklageligvis ikke på at den dama noensinne fikk riktige følelser for deg. Det der er sterotypisk oppførsel fra en person som mangler følelser. Da blir alle "greiene" til den andre bare irriterende og ekle, mens en gjerne hadde humret litt eller faktisk sett det som sjarmerende om man elsket vedkommende. Hun har sikkert noen ekle greier hun gjør hun og, der forskjellen er at du ser henne gjennom andre briller enn det hun gjør..tror ikke du skal være så altfor overrasket om du blir dumpet. Men om det skjer handler det neppe om ånden din, løksuppen din eller det er noe galt med deg. 

Anonymkode: 545be...31d

Helt enig i dette. Hun har aldri fått de rette følelsene for deg. Nå er det sånn at alt du gjør og sier irriterer vettet av henne! Bare din eksistens irriterer hun seg over. 

Hvorfor hun ikke gjør det slutt er et annet spørsmål. Kan det være at hun tror du er den eneste hun kan få? Er hun redd for å leve alene resten av livet? 

Du burde gjøre det slutt! Finn deg en som elsker deg like høyt som du elsker henne. 

Anonymkode: ae455...d11

[AnonymBruker]

Du, sånn var jeg også i en periode av forholdet mitt. Ikke som deg men som dama di.  Og jeg ELSKER mannen min!

Jeg tror jeg gjorde det for å holde ham hos meg. At han skulle være takknemlig eller noe sånn for at han ihvertfall hadde meg, og så forventet jeg altfor mye av ham. 

Jeg forventer fremdeles mye av ham, men da jeg merket at han rakket ned på seg selv de var altfor lyse disse rundstykkene/jeg har gått altfor mye opp i vekt/jeg glemte det, så dum jeg er osv, hele tiden.... Da klarte jeg å hente meg inn, og har vært skjerpet de siste 4 årene.

Å måtte si at "nei, kjære, du er rå på å lage rundstykker/du er fin som du er/slapp av, alle kan glemme, det er mitt ansvar også/osv for at han skulle forstå at han er god nok, gjorde at jeg innså hvordan jeg oppførte meg og at jeg ødela mannen min sitt selvbilde. 

Nå har jeg satt meg som evigvarende mål å holde selvbildet til mannen min oppe. Selv om vi ikke kranglet før heller, så er livet bedre enn noen gang. 

Anonymkode: a36ac...c4f

[Lavurit]

Så forferdelig!!! Det der minner meg om noen jeg kjenner veldig godt. Til informasjon: det blir ikke bedre med tiden. Tenk å si slike ting til kjæresten sin. Det fortjener ingen. Slutt å tenk på deg selv som en «ordinær» fyr som hun kan herse rundt. Ville definitivt avsluttet relasjonen før selvtilliten din får en alvorlig knekk.