Har dere tilgitt urettferdige ting som har hendt med dere?

[AnonymBruker]

Har måttet tilgi så og si alt og alle som har gjort meg galt og vondt opp gjennom livet, men for min egen del. For tungt å gå å bære nag, blir hard, handlingslammet og innbitt og lite fleksibel av det.

Har tilgitt familie for mangelfull og skadelig oppvekst i sekt. Har ikke helhjertet kontakt med dem nå, og et resultat av det er at jeg ikke stoler på noen lenger, men jeg forholder meg til hva folk sier, men holder på begge tankene da, altså hva de sier og gjør vs hva som fremstår/viser seg å egentlig være greia som foregår. Tilga og tilgir fordi de ikke hadde forutsetninger for å forstå hva de gjorde.

Har tilgitt overgrep og feilbehandling fra helsevesenet som ble gjort bla på feil grunnlag på bakgrunn av nevnte sekts innspill i saken. Har tilgitt de som bare gjorde jobben sin. Har også fått mange unnskyldninger fra involverte i helsevesenet i ettertid, noe som virkelig har vært godt.

Har tilgitt fremmede som utsatte meg for blind vold, de trengte sjansen de fikk, og jeg har melket følelsen av å kunne gi dem den, det har hjulpet på prosessen med traumet også.

Har tilgitt venner som sviktet meg, for jeg har tatt lærdom av det og er mindre naiv nå.

Har tilgitt utroskap og manipulasjon i forhold, bare for å komme meg videre. Er fortsatt skadet av det, og skeptisk til alle jeg møter. Igjen, stoler ikke på noen, forholder meg bare til hva som blir presentert.

Har utallige ganger tilgitt min narsissistiske eks, som jeg ikke får ut av livet pga felles barn. H*n er lidende uten tvil, og har ikke forutsetninger for å forbedre seg. Det er som å prøve holde en vill hest som ikke kan temmes i tøylene. Utmattende og belastende, men jeg må tilgi igjen og igjen fordi jeg forstår hvor galskapen kommer fra, fordi jeg blir handlingslammet av sinne og bitterhet, og fordi jeg ikke kan bukke under mtp barna.

Jeg har tilgitt meg selv for å ha plaget andre når jeg gikk i grunnskolen. Har hatt kontakt med dem i ettertid og fått tilgivelse.

Tross all tilgivelse er forholdet mitt til alt og alle forandret, skadet, og ineffektivt, inkludert meg selv. Men jeg har mer tro på å tilgi og gå videre så godt man kan, heller enn å bære nag.

Er ikke religiøs, mer antireligiøs, og har lært mye om tilgivelse gjennom oppveksten. Men har selv sett at tilgivelse er mer, ikke trenger være uforbeholden, ikke trenger være ettergivende, og er mer effektiv om den er begrunnet. Og dette med tilgivelse har faen ikke en eller annen gud enerett på, bare så det er sagt.

Anonymkode: 6a167...f4a

[AnonymBruker]

jeg har nok tilgitt alle. Ei venninne kan jeg si faktisk tok noen år. Og min far, som har oppført seg svært manipulerende/voldsom/angrepet meg, søsken og mor - spesielt med ord men også noe fysisk. Han blir aldri frisk og vil aldri oppnå "normale" følelser for oss, men jeg har lagt det bak meg. Har tilgitt han og er ikke bitter. Men det man har vært gjennom det har skjedd, men slipper det ikke inn lenger slik jeg gorde før. Jeg har fått et nytt liv pga dette, men det tok tid.

Anonymkode: b818a...3a7

[AnonymBruker]

Jeg tilgir ikke nabo og familievenn for overgrepene han utsatt meg for. 

Jeg har derimot tilgitt mamma for neglekt og emosjonell omsorgssvikt da jeg vokste opp. Det har jeg gjort fordi hun ikle gjorde det med vilje. Hun skjønner ikke hva hun har gjort og har psykiske utfordringer som følge av sine egne forferdelige oppvekstvilkår. 

Jeg tilgir ikke min bror for de traumene han har påført meg ved å true med selvmord hvis ikke jeg hjalp ham med å smugle og selge narkotika. Jeg skjønner at han også var syk, men mener at han likevel handlet med fullt overlegg.

Anonymkode: 5fa24...238