Synes du livet ditt er hardt?

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og hvorfor isåfall? Jeg syns hvertfall det. Alt dreier seg om penger, og å få råd til ting. Er alltid noe som må fikses. Nå er det dusjen som må fikses og det vil bli dyrt. Jeg drar hjemmefra til jobb rundt 8.15 hver dag og er sjelden hjemme før kl 18. Også er det uendelig med husarbeid. Every day. Og sånn går no dagan. Bor alene så jeg er alene om alt ansvar og alle regninger  Føles ganske trist at jeg skal være alene resten av livet. 

Orker sjelden å gjøre noe etter jobb, tvinger meg til å trene noen ganger i uka men blir bare mer sliten. Vet jeg har et enkelt liv i forhold til mange i Afrika osv, og jeg slipper å være redd for å bli drept av miner på vei til Kiwi. Men jeg bare syns livet er så slitsomt. 

Anonymkode: 16df2...3cd

Ja, er altfor krevende psykisk. Å motivere seg, drittlei arbeidslivet. Same shit uansett hvor man jobber, bare stress og mas. Ikke hjemme før kl 17. Da er det å få i seg mat og litt praktiske ting. Ikke så mye man orker etterpå.

Så ja, har mange ganger tenkt på å stoppe alt. Bare pakke ryggsekken å dra ut i verden å la det stå til. Har reist mye, ser hvor bra liv mange har uten masse penger og materialisme. Vi Nordmenn er så dumme å tror vi har det bra pga penger, fasade og ting.

Anonymkode: 518a9...c88

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så enig. Det er lett å tenke slik i 5-10-kanskje 15 år, men så til slutt ser man at det blir faktisk ikke bedre. Kanskje det til og med blir verre. Noen har faktisk fått tildelt noen skikkelig bedritne kort, og det er ikke til å komme bort i fra.

 

 

Med det sagt prøver jeg å finne små gleder i hverdagen, det være seg en kaffekopp eller en god sjokolade. For det å gå og håpe på at hverdagen skal bli bedre, det har jeg gitt opp. 

Anonymkode: 334e2...41a

Jeg også forsøker å finne og dyrke de små gleder, og å tenke på alt som jeg har å glede meg over og være takknemlig for. På mange felt er jeg heldig! Jeg har venner og god familie. Jeg har bolig og jobb. Selv om helsen nå begynner å svikte etter de utallige utfordringer klarer jeg iallefall å jobbe 50% fremdeles, og jeg har en god og trygg arbeidsgiver. Etter mange år der barna har hatt ulike utfordringer, og det har vært en kamp å få utredning for ene, samt problemer med mobbing for to, etter tur, og psykiske vansker hos eldste, så har barna mine nå det tilsynelatende godt. Eksen min som bedrev trakassering på alle måter i mange år har dessuten gitt seg. 

Livet skulle bli bedre nå! Skulle være bedre nå! Men forholdet til min ektemann gjennom 15 år vakler, og jeg tror ikke lenger på forholdet. Til "julegave" fikk jeg pålegg fra kommunen om en utbedring som kommer på 150000 kr. Penger jeg ikke har. 

Jeg klarer dette også! Har ikke annet valg! Jeg er bare så utrolig sliten, både fysisk og psykisk. Av og til føler jeg på en voldsom tristhet over at det har vært kamp etter kamp, og at smilerynker jeg nå burde ha hatt uteblir. Istedenfor er bekymringsrynkene dype. Jeg kikker i speilet og ser at jeg er merket av tunge år. Ser de slitne trekkene. Jeg var vakker en gang, men nå står alle mine kamper skrevet i ansiktet mitt, og på kroppen min.  Ikke bare har jeg fått problemer med nakk, rygg og psykisk etter alle bekymringer, jeg har en tendens til å trøstespise, og det har vært mange grunner til å ty til slik trøst. De 15 - 20 kilo for mye jeg bærer på er likevel ingenting mot slitasjen av bekymring og slitenhet som preger ansiktet mitt. Jeg hadde gjerne tatt det dobbelte av kilo mot at ansiktet mitt utstrålte tilfredshet og lykke! 

Likevel håper jeg på en bedre fremtid. Må gjøre det! Jeg må trolig bare gjennom et brudd først. Må stå på for å få betalt ned de 150000 kr som velter økonomien min først. Og så... håper jeg!!!!! MÅ tro at det er håp! At det ikke kommer mer! Selvfølgelig vil det være småutfordringer alltid, men litt ro... bare en stund... vær så snill skjebne! 

Anonymkode: 82b24...f6f

[AnonymBruker]

Ja, sliter med kronisk depresjon og angst grunnet mobbing. Har også dårlig samvittighet for ting jeg sa og gjorde mot andre pga. det. Er også redd for fremtiden, har mistet et nært familiemedlem i år og har et til som ikke har lenge igjen. Føler meg bare deprimert og lei av den evige sirkelen med angst og depresjon som kommer igjen og igjen, vet ikke hvor mye mer jeg orker av det

Anonymkode: 55b63...a91

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, sliter med kronisk depresjon og angst grunnet mobbing. Har også dårlig samvittighet for ting jeg sa og gjorde mot andre pga. det. Er også redd for fremtiden, har mistet et nært familiemedlem i år og har et til som ikke har lenge igjen. Føler meg bare deprimert og lei av den evige sirkelen med angst og depresjon som kommer igjen og igjen, vet ikke hvor mye mer jeg orker av det

Anonymkode: 55b63...a91

Føler med deg❤️❤️

Går du i behandling? Har du blitt utredet for traumelidelser? Hvis ikke samtaleterapi fungerer, så mulig du kan få en ny utredning for å så prøve annen behandling. 

Blir sint på mennesker som mobber😡 Du fortjente ikke å bli mobbet. Klem

[AnonymBruker]

4 timer siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Føler med deg❤️❤️

Går du i behandling? Har du blitt utredet for traumelidelser? Hvis ikke samtaleterapi fungerer, så mulig du kan få en ny utredning for å så prøve annen behandling. 

Blir sint på mennesker som mobber😡 Du fortjente ikke å bli mobbet. Klem

Går ikke i behandling nå, gikk i behandling tidligere hos flere forskjellige, men det virket ikke så godt. Og har såpass mange dårligere erfaringer med det offentlige at jeg egentlig har mistet troen på systemet.

 

Ble mobbet over mange år, fra tidlig alder ut grunnskolen. Har ikke alltid vært snill mot andre jeg heller, så kanskje jeg bare får som fortjent egentlig, prøver å bedre meg hele tiden, men fortiden henger fortsatt igjen, er så sliten og lei.

Anonymkode: 55b63...a91

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Går ikke i behandling nå, gikk i behandling tidligere hos flere forskjellige, men det virket ikke så godt. Og har såpass mange dårligere erfaringer med det offentlige at jeg egentlig har mistet troen på systemet.

 

Ble mobbet over mange år, fra tidlig alder ut grunnskolen. Har ikke alltid vært snill mot andre jeg heller, så kanskje jeg bare får som fortjent egentlig, prøver å bedre meg hele tiden, men fortiden henger fortsatt igjen, er så sliten og lei.

Anonymkode: 55b63...a91

Jeg synes du skal ta kontakt med fastlegen og be om henvisning til dps. Det er mulig du har en skjult traumelidelse, noe som gjør at du er plaget med angst og depressive trekk. Om det er traumer som ligger til grunn så kan du søke om psykomotorisk fysioterapi eller EMDR- behandling. Det finnes mange ting som er mulig å prøve ut. Kanskje gruppeterapi også?

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen i en del av det du skriver, så vit at du ikke er alene ❤️ Jeg har også et destruktivt tankemønster som har fulgt meg så lenge jeg kan huske. Men det går an å jobbe med det, selv om det tar lang tid. Stor klem ❤️

Anonymkode: 9509d...134

Takk ❤️ men det som er så synd er at lykkefølelsen bruker du på en måte opp, mens negativetet går liksom aldri tom.

Anonymkode: 9b992...4be

[AnonymBruker]

14 timer siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg synes du skal ta kontakt med fastlegen og be om henvisning til dps. Det er mulig du har en skjult traumelidelse, noe som gjør at du er plaget med angst og depressive trekk. Om det er traumer som ligger til grunn så kan du søke om psykomotorisk fysioterapi eller EMDR- behandling. Det finnes mange ting som er mulig å prøve ut. Kanskje gruppeterapi også?

Har vært på DPS tidligere, var innlagt over en periode, men syntes ikke det fungerte. Var hos en spesialist og fikk diagnostisert sosial angst og kronisk tilbakevendende depresjon

Anonymkode: 55b63...a91

[AnonymBruker]

Ja. Akkurat nå er livet hardt. Jobber 13 timers dager i en jobb som ikke gir meg en jævla dritt. 

Mannen er sur fordi jeg blir sur når jeg er stressa. Han bad meg jobbe overtid idag, sa at jeg trengte ikke komme hjem når jeg skulle være slik. Det er jobb på jobb, også kommer jeg hjem og der er det jo også jobb. Rydde, vaske, smøre matpakke, legge sammen klær og drit og dra. 

 

Anonymkode: 51e5d...40f

[AnonymBruker]

Ja fordi jeg får ikke til noen ting og alle forlater meg etter hvert. Tydeligvis aldri bra nok.

Anonymkode: 603c1...11c

[Elaine Marley]

Ja, noen ganger er det det, men så tenker jeg om livet egentlig skal være enkelt og greit? Alle har nok tøffere perioder og noen mer enn andre.

Jeg prøver å tenke realistiske positive tanker. Ikke noe overdrevet når det faktisk ikke stemmer og noen ganger går det ikke. Det er greit det også, så lenge det ikke er et sted jeg blir på veldig lenge. Det har jeg også vært og da er det lett å bli litt fastlåst i egne tankemønstre.

Jeg prøver å innfinne meg med at ting går opp og ned og det vil de nok alltid gjøre.

[Zaga]

Ja livet er hardt og slitsomt og vondt. Det å få regningene til å gå rundt gjør livet bare enda værre. Har det sånn selv. Bor også alene og er alene om alt og har altfor mye utgifter. Nå er det noe tull med bilen og den på repareres og da blir jeg bare enda mere lei meg. Men er så avhengig av bilen for å komme meg ut og rundt. Vet det bare er luksus. Men får ikke helt til livet uten bilen. Jeg føler jeg bare klager på alt og at noen alltid har det værre og da får jeg bare dårligere samvittighet siden jeg burde være glad og happy happy happy noe jeg aldri er. Da blir livet kun en stor oppoverbakke som jeg aldri kommer meg opp på toppen fordi på toppen er himmelen og da lever man ikke lengre. Føler bare livet er sånn. Er ikke så lett. Føler jeg bare klager og syter her også. Prøve å se de fine tingene i livet. Prøve. Prøve. Prøve. Hardt hardt hardt. Men får det bare ikke til uansett hvor mye jeg prøver og uansett hvor hardt jeg ønsker. Er bare så mange humper på oppoverbakken.

Mobbing er helt grusomt. Ble mobbet hele barndommen og ungdomsårene selv og det setter dype vonde sår som aldri vil gro. Ikke litt engang. Ikke en liten skårpe heller. Og dette er nå 30-20 år siden. Så sårene er like dype ennå nå som jeg nærmer meg 40 år.

Endret 12. desember 2018 av Zaga

[AnonymBruker]

Livet mitt er fantastisk. Trygg og snill mann, verdens beste unge, gravid på nytt, jobb jeg elsker, nytt hus i nabolag jeg trives. Sliter med diverse svangerskapsplager, så jeg er sykemeldt og har mye vondt, men det er midlertidig, og livet er godt allikevel. Møter på hindringer som alle andre, men føler meg trygg og har det bra med meg selv i bunnen, og da tror jeg man kan håndtere utfordringer på en bra måte. 

Anonymkode: 11954...61a

[AnonymBruker]

Livet er ikke bare en dans på roser nei. Prøver så godt jeg kan å holde hodet over vannet. Har nok å stri med personlig både fysisk og psykisk. Flere av mine næreste sliter også, og jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe, trøste og bidra til at de skal få det bedre. Så ja, livet kan til tider føles veldig hardt. Men sånn er det jo for de fleste da. 

Anonymkode: e0485...268

[Gjest Dævendøtte]

På 9.12.2018 den 22.34, AnonymBruker skrev:

Og hvorfor isåfall? Jeg syns hvertfall det. Alt dreier seg om penger, og å få råd til ting. Er alltid noe som må fikses. Nå er det dusjen som må fikses og det vil bli dyrt. Jeg drar hjemmefra til jobb rundt 8.15 hver dag og er sjelden hjemme før kl 18. Også er det uendelig med husarbeid. Every day. Og sånn går no dagan. Bor alene så jeg er alene om alt ansvar og alle regninger  Føles ganske trist at jeg skal være alene resten av livet. 

Orker sjelden å gjøre noe etter jobb, tvinger meg til å trene noen ganger i uka men blir bare mer sliten. Vet jeg har et enkelt liv i forhold til mange i Afrika osv, og jeg slipper å være redd for å bli drept av miner på vei til Kiwi. Men jeg bare syns livet er så slitsomt. 

Anonymkode: 16df2...3cd

De første 35 åra av livet mitt var harde, både fysisk, økonomisk, psykisk og ellers på alle måter.

Alt ble bedre etter jeg begynte i ny jobb og fikk bedre økonomi, begynte å trene, spise sunt og etterhvert ble jeg også mer positiv til meg selv og andre. 

Nå som femtiåring føler jeg at livet er fantastisk, er glad hver morgen og gleder meg over livet. Er takknemlig hver eneste dag for at jeg klarte å snu livet mitt. Helt på egen hånd. 

Men hvordan du klarer å få til uendelig med husarbeid når du bor alene, det forstår jeg virkelig ikke. 

[AnonymBruker]

Så mange her som har det vanskelig -   til dere.

Livet mitt er ikke hardt, jeg har det veldig godt. Men det er klart jeg har tøffe dager, sliter med negative tanker daglig og opplever vanskelige ting. Men alt i alt har jeg det fint, jeg har en god jobb, en fantastisk familie og så mye jeg kan sette pris på.

Anonymkode: cf155...e81

[AnonymBruker]

Det er ikke hardt nei. Men det føles jo ganske bortkastet og kjedelig med jobb rutinen i hverdagen.

Hadde vært digg å starte for seg selv med noe interessant for å tjene penger istedenfor, eller kanskje få noe passiv inntekt så man kan ta fri fra jobb.

Anonymkode: ae89f...540

[AnonymBruker]

Det er vel derfor kjendisene skriver bok eller setter navnet sitt på et klesmerke når karriæren deres går nedover. Så de kan få en passiv inntekt å leve av mens de har fri til å gjøre hva de vil.

Anonymkode: ae89f...540

[Duckie]

Denne synes jeg var en fin illustrasjon. Jeg tror nok at lykke er noe man selv må sørge for å få inn i livet sitt, og at det er forskjell på hvor lett det er å få til for forskjellige individer. Jeg er veldig dårlig på det selv, men håper å en dag lykkes skikkelig med det jeg og.

[origin]

On 12/10/2018 at 10:24 AM, AnonymBruker said:

Hverdagene er harde. Står opp 05.30 hver dag og er tilbake mellom 17. Og 21. Jobber i et fysisk hardt yrke med lav status og lønn. 

Har gradvis mistet kontakt med de fleste venner da jeg har lite energi og økonomi til å henge med på det som skjer. 

Kan ikke klage da helsa er bra, men skulle ønske livet inneholdt mer enn jobb og husarbeid....

Anonymkode: 5c259...49c

Støtter denne... savner et sosialt liv