Gå til innhold
AnonymBruker

Celleforandringer

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Fikk i dag en telefon om at det har blitt påvist celleforandringer/abnormale celler et sted i kroppen (ikke livmorhals), etter at det ble tatt prøver etter en operasjon jeg hadde for noen dager siden.

Det var en kort samtale, og jeg fikk ikke spurt mye siden jeg ble helt satt ut. Det jeg fikk beskjed om var at jeg må inn på sykehuset igjen for flere tester, og i tillegg gjennom en ny, mer omfattende operasjon for å fjerne cellene. Så i første omgang må jeg vente på innkalling.

Nå ligger jeg alene (bor alene) og aner ikke hva som skjer. Jeg vil ikke plage eller skremme venner/familie, så jeg har ingen å prate med. Google sier selvfølgelig ikke annet enn «kreft».

Noen som kan si noe betryggende? Eller har erfaringer? Jeg føler meg helt hjelpesløs, og har aldri vært i en slik situasjon før. Hjelper ikke at jeg generelt sliter med katastrofetanker heller...

Anonymkode: 9978c...d01

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Celleforandringer er ekstremt vanlig. Jeg hadde det, måtte ta en biopsi og så inn på sykehuset for å fjerne celleforandringene. Dette er ikke kreft og det er ingen grunn til bekymring. Det er jo kjempebra at de har funnet dette så det kan ordnes opp i. Jeg møtte på naboen min dagen jeg opererte, det var flere damer der. Det er en liten operasjon og du er på sykehuset ca to timer. Dette får fint, ingen grunn til noen katastrofetanker. Lykke til! 

Anonymkode: a7851...dda

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Celleforandringer er ekstremt vanlig. Jeg hadde det, måtte ta en biopsi og så inn på sykehuset for å fjerne celleforandringene. Dette er ikke kreft og det er ingen grunn til bekymring. Det er jo kjempebra at de har funnet dette så det kan ordnes opp i. Jeg møtte på naboen min dagen jeg opererte, det var flere damer der. Det er en liten operasjon og du er på sykehuset ca to timer. Dette får fint, ingen grunn til noen katastrofetanker. Lykke til! 

Anonymkode: a7851...dda

Takk. Celleforandringene er på innsiden av hodet så det er jo litt vanskelig å si hvor lang og omfattende operasjonen blir, men innlegget ditt hjalp på tankene mine likevel. :)

Anonymkode: 9978c...d01

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Forstår godt du er bekymret, men at det ikke var hui og hast fra legene er en god ting:) 

Ville sagt det til familie og venner. Da har du noen du kan snakke med og god støtte.

Anonymkode: 773fe...e13

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg tok celleprøve et annet sted enn deg, og fikk påvist kreft. Jeg fikk også en telefon om det, og husker ingenting etter at ordet «kreft» kom opp. Jeg er i samme situasjon som deg; jeg bor alene, og hadde ingen i samme rom da jeg fikk beskjeden. Jeg ville innledningsvis ikke belaste noen med den beskjeden, men endte med å fortelle mine foreldre. I ettertid har jeg tenkt at hvis jeg hadde vært i deres sko, hadde jeg nesten blitt litt lei meg hadde jeg fått vite at de var alvorlig syke uten å fortelle meg det. Snakk med familie og venner - de vil sette pris på det, og de vil hjelpe deg med tanker og følelser. For meg ble det mye enklere å kjempe på for de jeg har rundt meg!

Lykke til! 

Anonymkode: 2ede8...0f7

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forstår godt du er bekymret, men at det ikke var hui og hast fra legene er en god ting:) 

Ville sagt det til familie og venner. Da har du noen du kan snakke med og god støtte.

Anonymkode: 773fe...e13

Det ble litt hui og hast likevel, for nå har jeg havnet i pakkeforløpet for kreft, og alt skal skje innen en uke. Jeg kjenner meg nummen, og vet ikke helt hva jeg skal føle. Det triste er at dette er en krefttype som de fleste dør av selv ved tidlige stadier, så jeg sliter med å være optimisisk. Det jeg vet er at jeg har litt reflektering å gjøre.

Anonymkode: 9978c...d01

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tok celleprøve et annet sted enn deg, og fikk påvist kreft. Jeg fikk også en telefon om det, og husker ingenting etter at ordet «kreft» kom opp. Jeg er i samme situasjon som deg; jeg bor alene, og hadde ingen i samme rom da jeg fikk beskjeden. Jeg ville innledningsvis ikke belaste noen med den beskjeden, men endte med å fortelle mine foreldre. I ettertid har jeg tenkt at hvis jeg hadde vært i deres sko, hadde jeg nesten blitt litt lei meg hadde jeg fått vite at de var alvorlig syke uten å fortelle meg det. Snakk med familie og venner - de vil sette pris på det, og de vil hjelpe deg med tanker og følelser. For meg ble det mye enklere å kjempe på for de jeg har rundt meg!

Lykke til! 

Anonymkode: 2ede8...0f7

Tusen takk! Håper det går bra med deg nå.

Anonymkode: 9978c...d01

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forstår godt du er bekymret, men at det ikke var hui og hast fra legene er en god ting:) 

Ville sagt det til familie og venner. Da har du noen du kan snakke med og god støtte.

Anonymkode: 773fe...e13

vel, kommer svært ann på hva slags lege man har.. et familiemedlem døde pga at legen mente det ikke hastet..

når det er sagt er celleforandringer svært vanlig. jeg har hatt det selv i mange år men nå har det trukket seg tilbake

Anonymkode: 5d9da...7db

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Agathe

:klem:

Du må huske på at statistikk gjelder grupper og sier ikke noe om hvordan det går med akkurat en spesifikk person, noen må jo overleve og den noen kan jo like godt være deg! Det virker jo som om dette ble oppdaget på et tidlig tidspunkt, nærmest ved en tilfeldighet i forbindelse med en annen operasjon? Det er i så fall positivt.

Krysser fingrene for deg :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 time siden, Agathe skrev:

:klem:

Du må huske på at statistikk gjelder grupper og sier ikke noe om hvordan det går med akkurat en spesifikk person, noen må jo overleve og den noen kan jo like godt være deg! Det virker jo som om dette ble oppdaget på et tidlig tidspunkt, nærmest ved en tilfeldighet i forbindelse med en annen operasjon? Det er i så fall positivt.

Krysser fingrene for deg :)

Tusen takk :hug:

Ja, du har jo rett i det. Jeg vet jo ingen verdens ting enda. Kan si det slik at det ble funnet fordi de antok at det var noe annet. Jeg kjempet i rundt et halvt år for å bli tatt seriøst av fastlege og endte opp med å gå privat for å få hjelp, utrolig nok. Også viste det seg nettopp at det var alvorlig. Historien min er ikke akkurat unik, men det er så forbanna unødvendig at det må være slik.

Takk for lykkeønskninger. Jeg har heldigvis mange rundt meg som bryr seg nå. Kjæreste, foreldre, søsken og mine to beste venner har fått vite alt. Har fått massiv støtte, og kommer ikke til å være alene de neste dagene.

Anonymkode: 9978c...d01

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det ble litt hui og hast likevel, for nå har jeg havnet i pakkeforløpet for kreft, og alt skal skje innen en uke. Jeg kjenner meg nummen, og vet ikke helt hva jeg skal føle. Det triste er at dette er en krefttype som de fleste dør av selv ved tidlige stadier, så jeg sliter med å være optimisisk. Det jeg vet er at jeg har litt reflektering å gjøre.

Anonymkode: 9978c...d01

Om det er kreft er det en bra ting at du havnet i pakkeforløpet. Nå skjer ting etter en standard og dere vil komme til bunns i det fortere. 

Forstår godt du ikke klarer å være optimistisk med slike tanker hengende over seg. Har du snakket med noen om det nå? 

Du sier det er en krefttype mange dør av. Då er det greit å være realistisk, men du må prøve å bevare håpet. Selv om det kanskje ikke er stort så er det der ❤

Anonymkode: 773fe...e13

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om det er kreft er det en bra ting at du havnet i pakkeforløpet. Nå skjer ting etter en standard og dere vil komme til bunns i det fortere. 

Forstår godt du ikke klarer å være optimistisk med slike tanker hengende over seg. Har du snakket med noen om det nå? 

Du sier det er en krefttype mange dør av. Då er det greit å være realistisk, men du må prøve å bevare håpet. Selv om det kanskje ikke er stort så er det der ❤

Anonymkode: 773fe...e13

Ja, jeg har fått snakket med både venner og familie. Det gjorde godt, selv om det var vondt å gi dem bekymringer. Men jeg tenker at jeg selv ville visst om noen nær meg var i samme situasjon.

Jeg kjører en tankemessig strategi nå der jeg forbereder meg på det verste. Det er det eneste som gir meg litt ro, så får alt annet bare være en bonus.

Og takk :hjertesmil:

Anonymkode: 9978c...d01

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har fått snakket med både venner og familie. Det gjorde godt, selv om det var vondt å gi dem bekymringer. Men jeg tenker at jeg selv ville visst om noen nær meg var i samme situasjon.

Jeg kjører en tankemessig strategi nå der jeg forbereder meg på det verste. Det er det eneste som gir meg litt ro, så får alt annet bare være en bonus.

Og takk :hjertesmil:

Anonymkode: 9978c...d01

Lykke til! ❤ :hug:

Anonymkode: 773fe...e13

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lykke til! ❤ :hug:

Anonymkode: 773fe...e13

Takk!

Jeg tror jeg aldri har vært så redd i hele mitt liv.

Anonymkode: 9978c...d01

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg føler dette holder på å knekke meg. Har ikke fått et fnugg av søvn i natt. Har overnattingsgjester, men rundt klokka fire i natt måtte jeg stå opp, gå på badet og grine høyt i et håndkle for å ikke vekke han jeg sover med. Tror jeg holdt på i en halvtime, og håper ingen hørte meg. Det hadde bare bygd seg opp, og det tar alle mine krefter å holde ansikt blant andre mennesker.

I morgen skjer det, det skal sjekkes for spredning i hele kroppen. Sju timer med testing i alle slags maskiner. Hvordan skal jeg holde meg fra å gråte hele dagen? Det skal tross alt ingenting til. Kanskje jeg bare skal drite i hvordan jeg vil reagere og satse på at jeg blir tatt vare på uansett.

Faen.

Anonymkode: 9978c...d01

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Det er helt normalt å være redd og gråte når du får en sånn alvorlig beskjed. Og det er lurt å satse på at du blir tatt vare på når du er på sykehuset, så du kan trygt la deg ramle litt sammen der. Når du er hjemme, er det fint om du har vært ærlig og åpen med venner og familie, så får du hjelp fra dem. 

Lykke til i morgen! Det er tøffe tak du skal gjennom nå, følelsesmessig og fysisk- uansett utfall og behandling.

 

Anonymkode: c55c7...8e1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Lykke til i morgen! Er det glioblastom det er snakk om?

Ikke strev med å holde inne følelsene dine. De som jobber med det er vandt til å se litt av hvert og vil ikke reagere negativt på tårer. De forstår veldig godt at du er redd og fortvilet  ❤

Anonymkode: 773fe...e13

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler dette holder på å knekke meg. Har ikke fått et fnugg av søvn i natt. Har overnattingsgjester, men rundt klokka fire i natt måtte jeg stå opp, gå på badet og grine høyt i et håndkle for å ikke vekke han jeg sover med. Tror jeg holdt på i en halvtime, og håper ingen hørte meg. Det hadde bare bygd seg opp, og det tar alle mine krefter å holde ansikt blant andre mennesker.

I morgen skjer det, det skal sjekkes for spredning i hele kroppen. Sju timer med testing i alle slags maskiner. Hvordan skal jeg holde meg fra å gråte hele dagen? Det skal tross alt ingenting til. Kanskje jeg bare skal drite i hvordan jeg vil reagere og satse på at jeg blir tatt vare på uansett.

Faen.

Anonymkode: 9978c...d01

Du kan be om beroligende (Vival) hos legen din. Jeg brukte det når jeg skulle på slike skremmende ting i pakkeforløpet. Det er en av de meste skremmende opplevelsene i livet, så at man reagerer er ikke rart. Jeg gikk fra å gråte i timesvis til å være apatisk en hel dag. Går helt greit å gråte på sykehuset også, de forstår at det er kjempehardt.

Anonymkode: 9d88c...bc7

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Skilpadden

Kan jeg spørre: hvordan finner leger ut av celleforandringer? Gikk du inn med plager i hodet eller tar leger grundig sjekk og finner det ut? 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
6 minutter siden, Skilpadden skrev:

Kan jeg spørre: hvordan finner leger ut av celleforandringer? Gikk du inn med plager i hodet eller tar leger grundig sjekk og finner det ut? 

Det startet for min del med plager i hodet (ikke hjernen). Noe vokste inni der, og fort. I bihuler. Bak øye. I hals. Det skulle gå fem måneder med kamp før jeg ble tatt på alvor. Da ble det operasjon der de fjernet massen. De trodde det var uskyldig, men det var en agressiv svulst og den ble sendt til prøvetaking. Fikk dermed kjapt beskjed om «celleforandringer» og «mistanke om kreft». Jeg tror nok de vet godt hva slags celler det er, altså kreftceller. De har dem jo rett foran seg... De kan bare ikke si det over telefon.

Anonymkode: 9978c...d01

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her