Livet mitt er en katastrofe. Hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Blir provosert når psykisk syke bare klager på psykologen sin! Psykologen kan ikke gjøre deg frisk, du må faktisk bidra litt selv og! Psykologen kan gi deg riktige verktøy du kan bruke! Du klarer jo helt fint og skrive et evilangt innlegg om hva som feiler deg, tror du bør begynne å fokusere på ting du faktisk klarer, eks gå en tur, rydde rommet osv! Ikke grav deg ned i møkka og kun ha fokus på det negativet! Sånn stakkars meg mentalitet er provoserende, erfaringsmessig så viser det seg at de som er kommet så langt at de klarer og reflektere over plagene sine og etterhvert klarer å ta tak, men da kan man ikke rulle seg rundt i sin egen medlidenhet! Du må bryte tankemønsteret, trene, være sosial osv! Bare DU kan ta tak i livet ditt! Du kan få legehjelp, men til syvende og sist er det deg selv som må gjøre jobben! 

Anonymkode: 9ddc3...8c6

Ventet på denne...

Anonymkode: 95203...22a

[Puke]

19 minutter siden, Anonymus Notarius skrev:

Forsørger ikke foreldrene dine deg når du bor hos dem? I så fall kan du i alle fall kreve sosialstønad fra NAV.

Ville uansett oppsøkt NAV, de kan hjelpe deg med økonomiske/praktiske ting. Hvis du er for syk til å jobbe eller studere kan du har rett på AAP (arbeidsavklaringspenger). Hvis du skal prøve å bo for deg selv kan du få bostøtte. Ta en prat med dem uansett. NAV får mye kritikk, men mange av dem som jobber der er veldig flinke og gjør sitt beste for å hjelpe folk i en vanskelig situasjon.

De har ikke råd

12 minutter siden, Rainstorm skrev:

Men er du ikke syk da? 

Har du ingen diagnoser, har du ikke fått utredning? Er du syk, og nedsatt funksjonsevne slik at du ikke klarer å jobbe eller studere har du rett på økonomisk støtte, og kan søke på AAP. Er denne psykologen din fullstendig tafatt eller hva? 

Følelser kan for noen være svært vanskelig hvis de ikke har vokst opp med foreldre som verken snakker om dem, eller hjelper en å uttrykke de på gode måter, eller å håndtere dem ved å regulere og møte dem. Med følelser tenker vi gjerne på grunnfølelsene: 1) irritasjon og sinne 2) tristhet og fortvilelse 3) nærhet og hengivenhet 4) positive følelser mot selvet 5) interesse og iver 6= velbehag og glede 7) aktiverende redsel og frykt 8 ) misunnelse og sjalusi 9) seksuell lyst 10) hemmende redsel 11) sjenanse, flauhet og skam 12) dårlig samvittighet og skyldfølelse 13) forakt 14) vemmelse og avsky 15) emosjonell smerte og 16) overraskelse. 

Kanskje du leser disse og tenker at flere av dem er totalt fremmede for deg, utifra hvordan du beskriver at du har det ville ikke det være spesielt overraskende. Det virker som livet ditt utelukkende handler om ditt sykdomsprosjekt. Mat, tynn, dø, skam, dø, spisespisespise, trene, skam, dø. Osv. Poenget med å komme i kontakt med følelsene sine er ikke å føle "det det er normalt å føle i løpet av en dag", men heller å øve seg på å kjenne etter. Og hvis man ikke er vant til det, kan det å stoppe opp og kjenne etter være skremmende, man kjenner kun angsten. Eller man kjenner seg tom, og derfor driver man videre i et evig jag etter tynnhet, eller andre syke ting som kontroll, eller perfeksjon, eller går inn i depresjonen. Men ved å være tålmodig og utsette seg for livet kan man etter hvert oppdage at "jeg har jo følelser", og så er kunsten å klare å bruke de som drivkraft til å forme livet sånn at man har det bra. 

Eneste diagnosene er bulimi, angst og depresjon, de andre er han vel ikke helt sikker på enda, men de mente at det var såpass alvorlig at jeg måtte bytte til en spesialist tydeligvis. Takk for veldig fint innlegg, skal lagre det

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Blir provosert når psykisk syke bare klager på psykologen sin! Psykologen kan ikke gjøre deg frisk, du må faktisk bidra litt selv og! Psykologen kan gi deg riktige verktøy du kan bruke! Du klarer jo helt fint og skrive et evilangt innlegg om hva som feiler deg, tror du bør begynne å fokusere på ting du faktisk klarer, eks gå en tur, rydde rommet osv! Ikke grav deg ned i møkka og kun ha fokus på det negativet! Sånn stakkars meg mentalitet er provoserende, erfaringsmessig så viser det seg at de som er kommet så langt at de klarer og reflektere over plagene sine og etterhvert klarer å ta tak, men da kan man ikke rulle seg rundt i sin egen medlidenhet! Du må bryte tankemønsteret, trene, være sosial osv! Bare DU kan ta tak i livet ditt! Du kan få legehjelp, men til syvende og sist er det deg selv som må gjøre jobben! 

Anonymkode: 9ddc3...8c6

Jaha. Men jeg gidder ikke å gå til en psykolog som bare spør meg disse idiotiske spørsmålene. Det er ikke verdt å bruke tiden sin på og gjør meg bare mer ustabil. Men du høres akkurat ut som hele familien min, så jeg har hørt dette før. Og jeg skriver det jo selv. Men klarer faktisk ikke å endre tankegang. Og ingen verktøy har jeg fått, etter snart et år i behandling. Eneste denne behandlingen gjør er å gjøre meg sint. Så kanskje noen andre burde få nytte av denne "hjelpen" dersom det er slik at overfladiske samtaler faktisk hjelper andre, så vil jeg mer enn gjerne gi disse samtalene til noen andre. Men du har et poeng. Jeg føler jeg har presset meg så mye i veldig mange år, og jeg vet ikke om det er et liv jeg føler er verdt noe som helst, fordi det bare blir en uendelig kamp om å holde hodet over vannet med alt for få gode øyeblikk i gjengjeld. Jeg synes ikke synd på meg selv, for jeg vet at alt som skjer i livet mitt er utelukkende min egen skyld og at jeg er den eneste som kan endre min egen hjerne. Men alt er ikke til for å "fikses" heller. Noe bare er som det er.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ventet på denne...

Anonymkode: 95203...22a

Hva? Tåler du ikke høre noen sannhetens ord?  Helt greit for meg, verre for de som aldri kommer til å bli bedre for de ikke orker å kjempe litt! Forøvrig traff du spikeren på hodet i akkurat den oppførselen jeg snakker om til mange som er psykisk syke ! WHAT! Hvordan våger du å stille krav til meg? Jeg er jo så psykisk syk atte hjelp! Ingen skal få lov å komme med tips til oss psykisk syke fordi vi vet best for ingen andre har det så gale som oss psykisk syke! Hjelp til selvhjelp! Hørt om det? 

Anonymkode: 9ddc3...8c6

[magikeren]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hva? Tåler du ikke høre noen sannhetens ord?  Helt greit for meg, verre for de som aldri kommer til å bli bedre for de ikke orker å kjempe litt! Forøvrig traff du spikeren på hodet i akkurat den oppførselen jeg snakker om til mange som er psykisk syke ! WHAT! Hvordan våger du å stille krav til meg? Jeg er jo så psykisk syk atte hjelp! Ingen skal få lov å komme med tips til oss psykisk syke fordi vi vet best for ingen andre har det så gale som oss psykisk syke! Hjelp til selvhjelp! Hørt om det? 

Anonymkode: 9ddc3...8c6

Du er tydeligvis ikke helt i vater selv...

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Puke skrev:

De har ikke råd

Eneste diagnosene er bulimi, angst og depresjon, de andre er han vel ikke helt sikker på enda, men de mente at det var såpass alvorlig at jeg måtte bytte til en spesialist tydeligvis. Takk for veldig fint innlegg, skal lagre det

Jaha. Men jeg gidder ikke å gå til en psykolog som bare spør meg disse idiotiske spørsmålene. Det er ikke verdt å bruke tiden sin på og gjør meg bare mer ustabil. Men du høres akkurat ut som hele familien min, så jeg har hørt dette før. Og jeg skriver det jo selv. Men klarer faktisk ikke å endre tankegang. Og ingen verktøy har jeg fått, etter snart et år i behandling. Eneste denne behandlingen gjør er å gjøre meg sint. Så kanskje noen andre burde få nytte av denne "hjelpen" dersom det er slik at overfladiske samtaler faktisk hjelper andre, så vil jeg mer enn gjerne gi disse samtalene til noen andre. Men du har et poeng. Jeg føler jeg har presset meg så mye i veldig mange år, og jeg vet ikke om det er et liv jeg føler er verdt noe som helst, fordi det bare blir en uendelig kamp om å holde hodet over vannet med alt for få gode øyeblikk i gjengjeld. Jeg synes ikke synd på meg selv, for jeg vet at alt som skjer i livet mitt er utelukkende min egen skyld og at jeg er den eneste som kan endre min egen hjerne. Men alt er ikke til for å "fikses" heller. Noe bare er som det er.

Klarer du å komme deg ut på en tur? Ta del i litt husarbeid? Være litt sosial? Dette er tre ting som kan hjelpe  begynn i det små og vær stolt når du gjennomfører, selv de minste tingene kam du være stolt av når su gjennomfører de. Det handler bare om å bidra litt selv. 

Anonymkode: 9ddc3...8c6

[AnonymBruker]

Akkurat nå, magikeren skrev:

Du er tydeligvis ikke helt i vater selv...

Når man diskuterer på den måten der så har du tapt med engang! 

Anonymkode: 9ddc3...8c6

[magikeren]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Når man diskuterer på den måten der så har du tapt med engang! 

Anonymkode: 9ddc3...8c6

Hehe, sikter du til kommentaren "ventet på denne"? Ja, for en frekkhet, hvordan våger vedkommende å diskutere på den måten!? 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, magikeren skrev:

Hehe, sikter du til kommentaren "ventet på denne"? Ja, for en frekkhet, hvordan våger vedkommende å diskutere på den måten!? 

Eh? Hæ? Hahahahahhahahaah du? Hvorfor er du så opphengt i meg ? Litt ekkelt egentlig.... ta heller å engasjer deg i Ts! 

Anonymkode: 9ddc3...8c6

[Puke]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Klarer du å komme deg ut på en tur? Ta del i litt husarbeid? Være litt sosial? Dette er tre ting som kan hjelpe  begynn i det små og vær stolt når du gjennomfører, selv de minste tingene kam du være stolt av når su gjennomfører de. Det handler bare om å bidra litt selv. 

Anonymkode: 9ddc3...8c6

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva? Tåler du ikke høre noen sannhetens ord?  Helt greit for meg, verre for de som aldri kommer til å bli bedre for de ikke orker å kjempe litt! Forøvrig traff du spikeren på hodet i akkurat den oppførselen jeg snakker om til mange som er psykisk syke ! WHAT! Hvordan våger du å stille krav til meg? Jeg er jo så psykisk syk atte hjelp! Ingen skal få lov å komme med tips til oss psykisk syke fordi vi vet best for ingen andre har det så gale som oss psykisk syke! Hjelp til selvhjelp! Hørt om det? 

Anonymkode: 9ddc3...8c6

Var ikke jeg som skrev at jeg ventet på noe. Orker ikke å utbre om hvordan barndommen og ungdommen min har vært, men det har bare vært et helvete, så jeg føler at jeg har vært i en konstant kamp for å holde hodet over vann. Hvor gikk det galt? Hvorfor begynte jeg slik i ung alder? I hvilken alder begynte jeg å sove i dammer av spy fordi jeg var så utmattet og ikke orket å vaske det opp eller reise meg? Jeg vet ikke. Alle skal få lov å komme med tips, for det spurte jeg om. Og du kunne vært min egen mor, så jeg vet jo disse tingene. Vet ikke hvorfor jeg ikke klarer å skjerpe meg. Men skulle heller ønske at psykologen min ville gitt meg denne talen fremfor å sitte med brillene på nesa og spørre om jeg føler at jeg ønsker å slappe av i helgen eller ikke.

[Puke]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor alvorlig tar legen deg? Det er jo de som henviser til psykolog. Kanskje du må be om å gå til spesialist-behandling, dvs be om å bli søkt inn til plasser som spesialiser seg på spisefortstyrrelser. Går du til behandling på dps? Der er det ofte ymse av behandlere, og ikke godt nok opplegg for mer sammensatte og kompliserte diagnoser.

Anonymkode: 95203...22a

Så ikke denne, men har gått både til privat (det ble for dyrt, og funket ikke heller) og dps. Jeg får ikke noe spiseforstyrrelse hjelp fordi de mener at andre ting er mer bekymringsverdig 

[magikeren]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Eh? Hæ? Hahahahahhahahaah du? Hvorfor er du så opphengt i meg ? Litt ekkelt egentlig.... ta heller å engasjer deg i Ts! 

Anonymkode: 9ddc3...8c6

Du sa noe om at psykologer faktisk fungerer og hjelper de som går til dem? Du er på bedringens vei, ser jeg 🤔

[AnonymBruker]

Akkurat nå, magikeren skrev:

Du sa noe om at psykologer faktisk fungerer og hjelper de som går til dem? Du er på bedringens vei, ser jeg 🤔

Helt greit at du har et stakkarslig patetisk liv (det skinner igjennom alt du skriver) men du trenger ikke sitte her og spre kvalme til andre pga du har et ensomt intetsigende liv! HAHAHAHAHAH æsj, sånne som deg ass! Jeg skal gå og kose meg nå, du? Du får kose deg i din egen selvskapte dritt! Bye!!! Orker ikke et sekund til med det tragiske snakket fra deg pga DU har et bedritent liv! Ja, god bedring ! 

Anonymkode: 9ddc3...8c6

[Puke]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt greit at du har et stakkarslig patetisk liv (det skinner igjennom alt du skriver) men du trenger ikke sitte her og spre kvalme til andre pga du har et ensomt intetsigende liv! HAHAHAHAHAH æsj, sånne som deg ass! Jeg skal gå og kose meg nå, du? Du får kose deg i din egen selvskapte dritt! Bye!!! Orker ikke et sekund til med det tragiske snakket fra deg pga DU har et bedritent liv! Ja, god bedring ! 

Anonymkode: 9ddc3...8c6

Du er den eneste som sprer kvalme her men ok  

[AnonymBruker]

Kjære ts, jeg føler med deg! Jeg skal prøve å komme med noen betraktninger, punkt for punkt. 

- Ang. At det er skittent rundt deg: ikke tenk på det. Er det en ting nesten alle som er deprimert har til felles, så er det at de ikke orker hverdagslige gjøremål, spesielt rydding, vasking og personlig hygiene. Jeg vet hvor mye det kan koste å ta seg en dusj. Mitt råd er å være grei med deg selv. Vask deg med klut, og bruk tørrsjampo, helt til du "må" dusje. Dette kommer seg til slutt, men er ikke viktig akkurat nå.

- Som deprimert er det viktig å sette seg små mål hver dag, slik at du føler mestring. Dette bør være noe som ikke kan trigge, eller hindres av, de andre diagnosene dine. Det tenger ikke å være "gå en tur, eller ta en dusj", for det passer ikke for deg. Men det kan være å leke med katten, eller legge litt puslespill. Noe som er lystbetont, men kanskje også praktisk. Kommer du på noe som passer for deg, som ikke er for vanskelig å gjennomføre? 

- Når det kommer til penger, får du noe støtte fra nav? Vi har ordninger som nav nettopp pga. folk som har det vanskelig. Alle, både du, arbeidsgiver og samfunnet, er tjent med at du gir deg selv tid til å føle deg bedre før du starter i jobb. Jeg har selv stresset med at det er såå viktig at jeg kommer meg tilbake til jobb fortest mulig. Har nylig innsett at jeg må ta det når jeg er frisk nok.

- Det er dog sunt å ha et fokus, og noe annet å finne på. Kan du få en praksisplass gjennom nav, slik at du kan møte opp på jobb de dagene du har lyst til det? Evt. Kan du jobbe frivillig for en organisasjon?

- Det er lov å si til psykologen at behandlingen er helt høl i huet. Jeg går selv til dps, og sier hver time til min psykolog at hun irriterer meg. Jeg har mye sinne i meg, nemlig. De blir ikke sint eller tar seg nær av det, så bare si hva enn du vil om behandlingen.

- At han spør om hverdagslige ting kan ha en mening. Min prøver å avdekke hvilke hendelser de siste ukene jeg har opplevd, som viser hvordan og hvorfor jeg er syk. Jeg har spurt hvorfor vi ikke snakker om gamle traumer og hendelser, og da sier hun at selv om det er relevant, så er det mye mer relevant hvordan sykdommen påvirket meg i går. Og jeg forstår innfallsvinkelen. Særlig når det gjelder angst og depresjon, så skal man se frem, ikke bakover.

- Spør hvorfor de mener at spiseforstyrrelsen ikke er relevant for behandlingen. Det kan være at de mener at spf er trigget av de andre diagnosene dine. Det kan handle om kontroll selv om du mener at det ikke gjør det, for å ta et eksempel. Det startet jo for så lenge siden at man umulig kan huske hvorfor. Men dette må de forklare for deg! Du må vite hva som foregår og hvorfor. Hva de tror, og hva de ikke tror. 

- Selv om du har byttet behandler flere ganger, så kan du bytte igjen. Det er SÅ viktig at man kommer overens og har kjemi. Det er viktig at dere forstår hverandre. Jeg vet at det er slitsomt å bytte behandler, men du skal leve (som frisk/tilnærmet frisk) i mange år til, og energien det krever å bytte er verdt det. Er selv på min tredje på et år nå, så jeg vet hvordan det er. Jeg sliter med så mye av det samme som deg.. 

- Søsteren din. Kan det stemme at hun angriper deg, sladrer på deg, for å flytte fokuset bort fra seg selv? Hun fornekter kanskje at hun overspiser, men det trenger ikke å være bevisst. Hun vil ikke høre at hun er syk, så hun benytter hver anledning til å fokusere på deg og dine problemer. Det var det første som slo meg. 

- Det virker også som om foreldrene dine angriper situasjonen din feil. Å kjefte på deg for at du spiser alt godteriet høres ikke særlig konstruktivt ut. Det er sikkert vanskelig for dem å forholde seg til at du er syk, det forstår jeg. Men likevel er ikke en smågodtpose verdt å fly i flint for. Har du snakket ordentlig med dine foreldre om hvordan du fungerer, og hvordan sykdommene dine utarter seg? Jeg synes også at du bør ta en ordentlig prat med dem om søsteren din.

- Aksept. Har du akseptert at du er syk, og har vært det lenge? Ting som har skjedd med deg, ting du har gjort, hva sykdommen har forårsaket.. Tenker du mye på dette, og spør hvor ting gikk galt? Har du snakket med psykologen om fortid kontra fremtid? Det kan nemlig være veldig befriende å bare godta at all dritten har skjedd deg, og for ingen grunn. At du ikke kan gå tilbake og endre ting, men at du likevel kan påvirke fremtiden din.

- Har du en form for trening som du liker, hvor du ikke bryr deg om kalorier, forbrenning og antall steg du har tatt? For meg har alltid dans vært en treningsform som ikke har handlet om trening og helse i det hele tatt. Det er befriende, i tillegg til at det er sunt. Kan du se for deg noe slikt for deg? 

Til slutt så vil jeg si at jeg skjønner at det føles håpløst. Men den riktige hjelpen finnes. Du skal ikke skjerpe deg, du skal faktisk være snillere med deg selv. Psykisk psyke har en tendens til å være ekle med seg selv. Og jeg ser at du skylder på deg selv, og kanskje bryter deg selv ned? Vår beste venn er oss selv, det vil det alltid være. Så det første du kan "skjerpe deg" med, er å være greiere med deg selv. Okei, så overspiste du i dag. Okei, så har du ikke dusjet på 5 dager. Det er ingen nedtur, og det kommer en ny dag i morgen. 

❤️❤️

Anonymkode: e885f...8d7

[Salvie]

Tenker at første skritt for deg må være å åpne deg helt for psykologen. Jeg tror at om psykologen vet om alle tingene som du ramser opp, bulimi, angst, depresjon osv. så vil du kunne få hjelp. 

Skjønner ikke hvorfor du tenker på jobb, det du må gjøre er å studere slik at du kan få deg en utdannelse innenfor noe som kan gi deg glede. Da kan du flytte hjemmefra også og få nye impulser. Jeg tror at for å komme deg gjennom et utdnningsløp må du først og fremst bli kvitt angsten. Du og psykologen må jobbe aktivt med det.

[Puke]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kjære ts, jeg føler med deg! Jeg skal prøve å komme med noen betraktninger, punkt for punkt. 

- Ang. At det er skittent rundt deg: ikke tenk på det. Er det en ting nesten alle som er deprimert har til felles, så er det at de ikke orker hverdagslige gjøremål, spesielt rydding, vasking og personlig hygiene. Jeg vet hvor mye det kan koste å ta seg en dusj. Mitt råd er å være grei med deg selv. Vask deg med klut, og bruk tørrsjampo, helt til du "må" dusje. Dette kommer seg til slutt, men er ikke viktig akkurat nå.

- Som deprimert er det viktig å sette seg små mål hver dag, slik at du føler mestring. Dette bør være noe som ikke kan trigge, eller hindres av, de andre diagnosene dine. Det tenger ikke å være "gå en tur, eller ta en dusj", for det passer ikke for deg. Men det kan være å leke med katten, eller legge litt puslespill. Noe som er lystbetont, men kanskje også praktisk. Kommer du på noe som passer for deg, som ikke er for vanskelig å gjennomføre? 

- Når det kommer til penger, får du noe støtte fra nav? Vi har ordninger som nav nettopp pga. folk som har det vanskelig. Alle, både du, arbeidsgiver og samfunnet, er tjent med at du gir deg selv tid til å føle deg bedre før du starter i jobb. Jeg har selv stresset med at det er såå viktig at jeg kommer meg tilbake til jobb fortest mulig. Har nylig innsett at jeg må ta det når jeg er frisk nok.

- Det er dog sunt å ha et fokus, og noe annet å finne på. Kan du få en praksisplass gjennom nav, slik at du kan møte opp på jobb de dagene du har lyst til det? Evt. Kan du jobbe frivillig for en organisasjon?

- Det er lov å si til psykologen at behandlingen er helt høl i huet. Jeg går selv til dps, og sier hver time til min psykolog at hun irriterer meg. Jeg har mye sinne i meg, nemlig. De blir ikke sint eller tar seg nær av det, så bare si hva enn du vil om behandlingen.

- At han spør om hverdagslige ting kan ha en mening. Min prøver å avdekke hvilke hendelser de siste ukene jeg har opplevd, som viser hvordan og hvorfor jeg er syk. Jeg har spurt hvorfor vi ikke snakker om gamle traumer og hendelser, og da sier hun at selv om det er relevant, så er det mye mer relevant hvordan sykdommen påvirket meg i går. Og jeg forstår innfallsvinkelen. Særlig når det gjelder angst og depresjon, så skal man se frem, ikke bakover.

- Spør hvorfor de mener at spiseforstyrrelsen ikke er relevant for behandlingen. Det kan være at de mener at spf er trigget av de andre diagnosene dine. Det kan handle om kontroll selv om du mener at det ikke gjør det, for å ta et eksempel. Det startet jo for så lenge siden at man umulig kan huske hvorfor. Men dette må de forklare for deg! Du må vite hva som foregår og hvorfor. Hva de tror, og hva de ikke tror. 

- Selv om du har byttet behandler flere ganger, så kan du bytte igjen. Det er SÅ viktig at man kommer overens og har kjemi. Det er viktig at dere forstår hverandre. Jeg vet at det er slitsomt å bytte behandler, men du skal leve (som frisk/tilnærmet frisk) i mange år til, og energien det krever å bytte er verdt det. Er selv på min tredje på et år nå, så jeg vet hvordan det er. Jeg sliter med så mye av det samme som deg.. 

- Søsteren din. Kan det stemme at hun angriper deg, sladrer på deg, for å flytte fokuset bort fra seg selv? Hun fornekter kanskje at hun overspiser, men det trenger ikke å være bevisst. Hun vil ikke høre at hun er syk, så hun benytter hver anledning til å fokusere på deg og dine problemer. Det var det første som slo meg. 

- Det virker også som om foreldrene dine angriper situasjonen din feil. Å kjefte på deg for at du spiser alt godteriet høres ikke særlig konstruktivt ut. Det er sikkert vanskelig for dem å forholde seg til at du er syk, det forstår jeg. Men likevel er ikke en smågodtpose verdt å fly i flint for. Har du snakket ordentlig med dine foreldre om hvordan du fungerer, og hvordan sykdommene dine utarter seg? Jeg synes også at du bør ta en ordentlig prat med dem om søsteren din.

- Aksept. Har du akseptert at du er syk, og har vært det lenge? Ting som har skjedd med deg, ting du har gjort, hva sykdommen har forårsaket.. Tenker du mye på dette, og spør hvor ting gikk galt? Har du snakket med psykologen om fortid kontra fremtid? Det kan nemlig være veldig befriende å bare godta at all dritten har skjedd deg, og for ingen grunn. At du ikke kan gå tilbake og endre ting, men at du likevel kan påvirke fremtiden din.

- Har du en form for trening som du liker, hvor du ikke bryr deg om kalorier, forbrenning og antall steg du har tatt? For meg har alltid dans vært en treningsform som ikke har handlet om trening og helse i det hele tatt. Det er befriende, i tillegg til at det er sunt. Kan du se for deg noe slikt for deg? 

Til slutt så vil jeg si at jeg skjønner at det føles håpløst. Men den riktige hjelpen finnes. Du skal ikke skjerpe deg, du skal faktisk være snillere med deg selv. Psykisk psyke har en tendens til å være ekle med seg selv. Og jeg ser at du skylder på deg selv, og kanskje bryter deg selv ned? Vår beste venn er oss selv, det vil det alltid være. Så det første du kan "skjerpe deg" med, er å være greiere med deg selv. Okei, så overspiste du i dag. Okei, så har du ikke dusjet på 5 dager. Det er ingen nedtur, og det kommer en ny dag i morgen. 

❤️❤️

Anonymkode: e885f...8d7

Tusen takk ❤️ Jeg har forsøkt å si at jeg er ekstremt bekymret for penger og jeg har også gjort noen veldig dumme ting for å få tak i penger.. Men tror ikke jeg er dårlig nok til å få noe hjelp med slikt. Det gjør at jeg stresser over det døgnet rundt og blir helt knust hver gang jeg får avslag. Det gjør det så tydelig at verden overhodet ikke trenger meg. Det er ikke vits i noe, for noen andre tar plassen din uansett, og ingen vil merke om du finnes eller ikke.

Siden jeg isolerer meg og overspiser mye merker jeg ikke like mye til angsten nå. Men med en gang jeg prøver å spise normalt eller gå ut så kommer den, veldig sterkt. Så når jeg ikke har gjort noe annet enn å isolere meg og spise den siste uka så virker det jo som om jeg ikke sliter med de tingene hvis du skjønner og da tenker jo han at jeg har blitt bra, og da vil jeg bare ikke snakke om det. Jeg er også veldig sint. Og jeg tror jeg kommer med noen små stikk i blant. Men mest blir jeg bare oppgitt. Og sier at det kanskje ikke er noe vits i at jeg kommer hit. Bare tanken på å dra dit igjen er helt grusom. Da må jeg jo utsette meg selv for masse for ingenting. Det er ubehagelig å være der. Føler meg som et fanget dyr som de observerer og så skriver de ned all informasjon for å kunne bruke det mot meg senere. Og nei jeg klarer ikke å godta at jeg aldri har hatt et liv verdt å leve og at jeg kun har isolert meg hele livet og ødelagt alle sjanser jeg har fått og vennskap pga mine "problemer", eller min egen idioti. Jeg har en hobby som tar en del tid og som er aktiv, men de dagene jeg er veldig nede får jeg ikke drevet med det. Jeg blir rett og slett for ustabil og det er en ganske risky hobby.

Trist å høre at du sliter med de samme tingene, svaret ditt var faktisk veldig hjelpsomt. Skal lagre det også så kan jeg lese det når jeg føler meg veldig nede. ❤️ 

28 minutter siden, Salvie skrev:

Tenker at første skritt for deg må være å åpne deg helt for psykologen. Jeg tror at om psykologen vet om alle tingene som du ramser opp, bulimi, angst, depresjon osv. så vil du kunne få hjelp. 

Skjønner ikke hvorfor du tenker på jobb, det du må gjøre er å studere slik at du kan få deg en utdannelse innenfor noe som kan gi deg glede. Da kan du flytte hjemmefra også og få nye impulser. Jeg tror at for å komme deg gjennom et utdnningsløp må du først og fremst bli kvitt angsten. Du og psykologen må jobbe aktivt med det.

Men det er også det som er litt som et nederlag.. Fordi jeg har jo fortalt alt. Kanskje ikke alle småting jeg sliter med, men de tingene jeg har gjort, til og med ting jeg gjorde flere år siden som jeg aldri har fortalt en levende sjel fortalte jeg til min forrige psykolog, og jeg har forstått det slik at hun har fortalt alt videre til min nye. Ble også tvunget til å fortelle det til en annen helt fremmed psykolog som var til stede under en av våre timer.. Noe som var ekstremt ubehagelig. Og om mange av mine tanker og ting som har skjedd i hodet mitt. Dette var ting jeg egentlig skulle holde for meg selv, for alltid. Nå angrer jeg på at jeg sa noe. Det gir meg bare ekstra stress å tenke på at det finnes mennesker som vet dette, og at det står skrevet et sted som kan bli hacket.

Jeg har absolutt ingenting jeg ønsker å studere eller jobber jeg vil ha, vil kun ha jobb pga penger. Kan vel ikke ta en utdannelse når jeg verken er smart nok eller klarer å gjennomføre det med alt det stresset det medfører. Jeg prøvde jo (igjen) nå i høst. Sitter i forelesningen og hjertet slår som et helvete og jeg skjelver og blir helt fjern, synet mitt blir helt tåkete og jeg klarer ikke å høre noe som helst, sitter og teller minuttene til jeg kan løpe ut og få meg luft. Men luft får jeg uansett ikke før jeg har tatt tbanen i tjue minutter og bussen en time og så løper vekk fra bilene og all den støyen og endelig har stillhet rundt meg. Og hele tiden før det er hjernen min som en bombe klar til å eksplodere og jeg føler bare at den kan sprenge når som helst og at all hjernemassen min vil dekke veggene i bussen og alle menneskene vil sitte og se på innvollene mine og misbruke kroppen min og alle innvollene. Tarmene. Og så vil bussjåføren dytte tarmene og innvollene ut døra når det passer seg og da vil alt som en gang var meg ligge strødd rundt omkring klart for at alle kan misbruke det og se på det og vite alt om meg .

[Salvie]

4 minutter siden, Puke skrev:

Tusen takk ❤️ Jeg har forsøkt å si at jeg er ekstremt bekymret for penger og jeg har også gjort noen veldig dumme ting for å få tak i penger.. Men tror ikke jeg er dårlig nok til å få noe hjelp med slikt. Det gjør at jeg stresser over det døgnet rundt og blir helt knust hver gang jeg får avslag. Det gjør det så tydelig at verden overhodet ikke trenger meg. Det er ikke vits i noe, for noen andre tar plassen din uansett, og ingen vil merke om du finnes eller ikke.

Siden jeg isolerer meg og overspiser mye merker jeg ikke like mye til angsten nå. Men med en gang jeg prøver å spise normalt eller gå ut så kommer den, veldig sterkt. Så når jeg ikke har gjort noe annet enn å isolere meg og spise den siste uka så virker det jo som om jeg ikke sliter med de tingene hvis du skjønner og da tenker jo han at jeg har blitt bra, og da vil jeg bare ikke snakke om det. Jeg er også veldig sint. Og jeg tror jeg kommer med noen små stikk i blant. Men mest blir jeg bare oppgitt. Og sier at det kanskje ikke er noe vits i at jeg kommer hit. Bare tanken på å dra dit igjen er helt grusom. Da må jeg jo utsette meg selv for masse for ingenting. Det er ubehagelig å være der. Føler meg som et fanget dyr som de observerer og så skriver de ned all informasjon for å kunne bruke det mot meg senere. Og nei jeg klarer ikke å godta at jeg aldri har hatt et liv verdt å leve og at jeg kun har isolert meg hele livet og ødelagt alle sjanser jeg har fått og vennskap pga mine "problemer", eller min egen idioti. Jeg har en hobby som tar en del tid og som er aktiv, men de dagene jeg er veldig nede får jeg ikke drevet med det. Jeg blir rett og slett for ustabil og det er en ganske risky hobby.

Trist å høre at du sliter med de samme tingene, svaret ditt var faktisk veldig hjelpsomt. Skal lagre det også så kan jeg lese det når jeg føler meg veldig nede. ❤️ 

Men det er også det som er litt som et nederlag.. Fordi jeg har jo fortalt alt. Kanskje ikke alle småting jeg sliter med, men de tingene jeg har gjort, til og med ting jeg gjorde flere år siden som jeg aldri har fortalt en levende sjel fortalte jeg til min forrige psykolog, og jeg har forstått det slik at hun har fortalt alt videre til min nye. Ble også tvunget til å fortelle det til en annen helt fremmed psykolog som var til stede under en av våre timer.. Noe som var ekstremt ubehagelig. Og om mange av mine tanker og ting som har skjedd i hodet mitt. Dette var ting jeg egentlig skulle holde for meg selv, for alltid. Nå angrer jeg på at jeg sa noe. Det gir meg bare ekstra stress å tenke på at det finnes mennesker som vet dette, og at det står skrevet et sted som kan bli hacket.

Jeg har absolutt ingenting jeg ønsker å studere eller jobber jeg vil ha, vil kun ha jobb pga penger. Kan vel ikke ta en utdannelse når jeg verken er smart nok eller klarer å gjennomføre det med alt det stresset det medfører. Jeg prøvde jo (igjen) nå i høst. Sitter i forelesningen og hjertet slår som et helvete og jeg skjelver og blir helt fjern, synet mitt blir helt tåkete og jeg klarer ikke å høre noe som helst, sitter og teller minuttene til jeg kan løpe ut og få meg luft. Men luft får jeg uansett ikke før jeg har tatt tbanen i tjue minutter og bussen en time og så løper vekk fra bilene og all den støyen og endelig har stillhet rundt meg. Og hele tiden før det er hjernen min som en bombe klar til å eksplodere og jeg føler bare at den kan sprenge når som helst og at all hjernemassen min vil dekke veggene i bussen og alle menneskene vil sitte og se på innvollene mine og misbruke kroppen min og alle innvollene. Tarmene. Og så vil bussjåføren dytte tarmene og innvollene ut døra når det passer seg og da vil alt som en gang var meg ligge strødd rundt omkring klart for at alle kan misbruke det og se på det og vite alt om meg .

Jeg tror ikke du klarer å jobbe hvis du ikke klarer å studere.

Jeg vil anbefale deg å lese litt om tankestoppteknikker, for å se for seg sånne scenarioer er ikke sunt i det hele tatt. Jeg hadde blitt deprimert av mindre. Jeg tror dog at det kanskje ikke vil hjelpe deg hvis du er så syk som du beskriver. 

Få psykologen til å skrive dokumentasjon på at du er syk og under behandling og dra til nav med det så du kan søke aap samt flyttehjelp.

Jeg nekter egentlig å tro at du kan ha så alvorlige problemer med tegn på psykose uten at psykologen gir deg medisiner og skikkelig hjelp! Hvis det er tilfellet tenker jeg en klage til fylkeslegen er på sin plass, for tingene du beskriver er veldig alvorlig.

[Puke]

42 minutter siden, Salvie skrev:

Jeg tror ikke du klarer å jobbe hvis du ikke klarer å studere.

Jeg vil anbefale deg å lese litt om tankestoppteknikker, for å se for seg sånne scenarioer er ikke sunt i det hele tatt. Jeg hadde blitt deprimert av mindre. Jeg tror dog at det kanskje ikke vil hjelpe deg hvis du er så syk som du beskriver. 

Få psykologen til å skrive dokumentasjon på at du er syk og under behandling og dra til nav med det så du kan søke aap samt flyttehjelp.

Jeg nekter egentlig å tro at du kan ha så alvorlige problemer med tegn på psykose uten at psykologen gir deg medisiner og skikkelig hjelp! Hvis det er tilfellet tenker jeg en klage til fylkeslegen er på sin plass, for tingene du beskriver er veldig alvorlig.

Jeg tenkte deltidsjobb. Tror scenarioene egentlig hjelper meg å deale med det. Jeg lar meg selv spille på dem fordi det spinner i hodet mitt. Jeg liker å være fjern. Pleide å ruse meg på piller før. Mye hasj i perioder, men det sluttet jeg med. Begge deler sluttet jeg med, fordi det skulle hjelpe meg å bli frisk å slutte. Men det hjalp ikke. Også har jeg kuttet meg mye, men det sluttet jeg også med. Jeg savner å være fjern inderlig mye. Om det så er fordi blodet renner og jeg blir svimmel eller fordi jeg ikke har spist på fire dager eller fordi hodet mitt holder på å sprenges. Men når jeg er slik klarer jeg heller ikke å fokusere på noe annet og blir helt opphengt og den minste ting blir for vanskelig.  Skal lese om tankestoppteknikker. Men er redd for at hvis jeg fjerner alle mine uvaner er det ikke noe igjen av meg annet enn at jeg snart er preget av fedme. Jeg må slutte med disse spisegreiene nå. 

Jeg synes det er ekstremt ubehagelig å snakke om disse tingene og er generelt bedre skriftlig. Men nå er det uansett ikke rom til å snakke om disse tingene. Kun om helgens planer, og om venner han foreslår at jeg skal treffe. Som om jeg ikke har prøvd de tingene. Men jeg er lei av å sitte alene i parken og gå rundt og rundt og så møter ikke folk opp. Også har jeg stresset meg i hjel for ingenting. Jeg må bytte ut overspising med andre uvaner. 

Det er ikke snakk om medisiner, det er ikke snakk om noe

[Salvie]

6 minutter siden, Puke skrev:

Jeg tenkte deltidsjobb. Tror scenarioene egentlig hjelper meg å deale med det. Jeg lar meg selv spille på dem fordi det spinner i hodet mitt. Jeg liker å være fjern. Pleide å ruse meg på piller før. Mye hasj i perioder, men det sluttet jeg med. Begge deler sluttet jeg med, fordi det skulle hjelpe meg å bli frisk å slutte. Men det hjalp ikke. Også har jeg kuttet meg mye, men det sluttet jeg også med. Jeg savner å være fjern inderlig mye. Om det så er fordi blodet renner og jeg blir svimmel eller fordi jeg ikke har spist på fire dager eller fordi hodet mitt holder på å sprenges. Men når jeg er slik klarer jeg heller ikke å fokusere på noe annet og blir helt opphengt og den minste ting blir for vanskelig.  Skal lese om tankestoppteknikker. Men er redd for at hvis jeg fjerner alle mine uvaner er det ikke noe igjen av meg annet enn at jeg snart er preget av fedme. Jeg må slutte med disse spisegreiene nå. 

Jeg synes det er ekstremt ubehagelig å snakke om disse tingene og er generelt bedre skriftlig. Men nå er det uansett ikke rom til å snakke om disse tingene. Kun om helgens planer, og om venner han foreslår at jeg skal treffe. Som om jeg ikke har prøvd de tingene. Men jeg er lei av å sitte alene i parken og gå rundt og rundt og så møter ikke folk opp. Også har jeg stresset meg i hjel for ingenting. Jeg må bytte ut overspising med andre uvaner. 

Det er ikke snakk om medisiner, det er ikke snakk om noe

De fleste ruser seg på grunn av psykiske problemer, enn at de får problemene på grunn av det. Du er flink som har klart å slutte med de tingene, kanskje du klarer å slutte med bulimien også? 

Hadde du vært min pårørende ville jeg tatt grep. Kanskje foreldrene dine kan ta kontakt med psykologen og forklare alvoret i situasjonen?

Jeg er overbevist om at tankene dine om scenarioer er sykdomsbasert og ikke en del av deg på noen måte, ei eller hjelper deg på noen måte. Alt dette bør psykologen hjelpe deg med.

[Anonymus Notarius]

Hvis foreldrene dine ikke har råd til å forsørge deg bør du søke om økonomisk støtte fra NAV. Som sagt, ta deg en tur dit uansett. De kan hjelpe deg både med stønader og med å få jobb. Selv om du neppe er i stand til å jobbe fulltid nå, kan en deltidsjobb hjelpe deg på mange måter - både økonomisk og ved at du får verdifull erfaring du kan bruke senere, men først og fremst ved at du får kommet deg ut, møtt andre og vil oppleve mestring og kanskje også mer mening med livet.