ADHD, utredning som voksen kvinne

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kvinne 32 her, fikk ikke utredning for ADHD selv gjennom fastlegen.. Var mye styr, etter 3 gang gav jeg bare opp.. 

Jeg fungerte også for godt til at de ville begynne. Jeg har jobb, hus,mann barn ja, hele pakken..

Til slutt gikk jeg inn på Volvat.no 

bestilte en time hos en psykriater dagen etter for utredning, og da tok det 4 uker , så var jeg begynt på medisiner.. Jeg hadde skyhøye score på testene.. 

Der var det ikke noe dill dall, det var rett på sak! 

Anbefaler dere å gå den veien.. 

Det koster litt, men det er ikke som å gå til fastlegen da, på Volvat skjer det ting..

Minner om at dere mister en del rettigheter vedr forsikringer (Spesifikt uføre, ) når dere er begynt på utredning.. Så ordne dere dette før dere begynner på utredning..

Lykke til.. Been there! 

Anonymkode: e9bab...f2d

Såpass ja.... Men det er så dyrt   Jeg er kun 24 år, og har ikke allverdens med penger. Det er ikke sikkert jeg har det heller! Syns det er helt hårreisende at man må kjempe sånn for å bli hørt... 

Anonymkode: 37ecf...44e

[AnonymBruker]

Er det noen andre om har brukt Volvat? Jeg har fått med meg en henvisning fra psykolog, men er den brukbar, har de offentlig støtte ved henvisning? Nå kicker impulsen min inn igjen, jeg har egentlig ikke råd til det, men jeg vil vite dette nå?? 

Anonymkode: 37ecf...44e

[AnonymBruker]

Her er videoen jeg skrev om:)

Anonymkode: 8b344...6bd

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for supert svar! 

Håper du får masse god hjelp videre og at de tar deg alvorlig!

 

Visst jeg blir sint, eller føler meg urettferdig behandling kan jeg også finne på å skrive en lang sint melding. Og sende det. Selvom kritikken gjerne er urettferdig mot de den er rettet mot, men jeg gjør det så spontant. 

For meg så har egentlig dette ikke vært så bra(visst det er dette da, mye tyder på det, og jeg føler meg nesen 100% sikker på at det kan være ADHD, har aldri kjent meg så masse igjen i noe)

Jeg sliter økonomisk, har ikke noe sans for økonomi og bruker penger opp som om det skulle vært lekepenger... Det er utrolig kjipt. Jeg har et lån på ca 100 000 på lånekassen, og sitter igjen uten noe utdanning som jeg tok opp lån for. Klær kjøper jeg til meg selv hele tiden, fordi jeg føler jeg fortjener det. Det er veldig slitsomt .

Har også et stort konkurranseinnstinkt, men bruker det sjeldent. Fordi visst jeg ikke får det til, så blir jeg så himla irritert(forbanna) at jeg ikke gidder i det hele tatt. Så du er heldig sånn sett, at det har hjulpet deg opp og frem

Jeg vet ikke helt jeg altså.. Dette er så vanskelig, mental helse ER vanskelig. Og nå føler jeg at jeg ikke har det, jeg bare overdramatiserer og prøver og finne unnskyldninger. Det er en kjip følelse, har det slik konstant. Føler meg aldri god nok, og er egentlig bare til bry. 

Men jeg har også en forlovede som utrolig nok takler meg. Jeg kan være en pain in the ass hahaha.. Men han gikk da ned på kne Heldigvis har han en utrolig tålmodighet for meg, og vet hvordan han skal takle meg og hjelper meg gjennom dette! 

Anonymkode: 37ecf...44e

Den største forskjellen mellom oss er kanskje at du er 24 år, og jeg er 43 år. Det er med årene jeg har lært å legge bånd på meg, tilsynelatende. Dessuten fikk jeg et barn da jeg var 20 år, og barnets ve og vel var viktigere for meg enn meg selv. At barnet hadde alt det trengte, både praktisk og omsorgsmessig var mitt hovedfokus. Derfor MÅTTE jeg holde meg selv i skinnet. 

Men spontane sinna meldinger har det vært for mange av for meg også. Jeg sliter med å finne balansen mellom å si fra når jeg reagerer på noe, og hva jeg skal la gå. Jeg vet jo at jeg er "vanskelig" og "komplisert", at mine reaksjoner fort kan bli for sterke... og ja, jeg sliter også med at jeg aldri føler meg god nok, og at jeg er til bry. Jeg har en vedvarende dårlig samvittighet ovenfor alle som er glade i meg, for alle bekymringer jeg har forvoldt dem med min impulsitet, som jeg på en måte forsøker å kompensere med ved å være sååååå snill og medgjørlig, og sååå arbeidsom og flink. 

Når noen sårer meg, misforstår meg på måter som føles sårt, eller på andre måter gjør/sier ting jeg reagerer på, så tenker jeg at de sikkert har rett, og jeg svelger unna og tier. Holder mine reaksjoner på det i bånd... men så vokser og vokser det inne meg til jeg sprekker, og da kommer ALT. ALL min sorg, frustrasjon og følelse av urettferdighet kommer i en høylytt/kraftig dose, som blir helt urimelig i forhold til det som utløste det. Da blir det fort konflikter, for da blir det for mye. 

Herregud som jeg jobber med å ta ting saklig opp etterhvert, men det er som om jeg ikke stoler på mine egne reaksjoner. Jeg forsøker derfor å se den andre siden, nærmest desperat, og undertrykker min side. Jeg finner meg derfor i for mye, som jeg sikkert burde reagere på, for så å reagere for kraftig når det bare renner over for meg. Når for mye har samlet seg opp i meg. Og så får jeg dårlig samvittighet igjen, og enda en ting å bebreide meg selv for. Hvorfor må jeg være så vanskelig og komplisert, for både meg og mine kjære? Hvorfor kan jeg ikke være på det jevne, på en forståelig og ok måte? Jeg er snill, snill, så altfor snill! OG en ildsprutende drage! Det gjør alt så komplisert! Skaper konflikter... og jeg orker ikke flere konflikter! Konflikter bryter meg ned, men jeg vet jo at det er min skyld at det blir slik. Fordi jeg undertrykker så mye, i tvilen på meg selv og mine følelser, til det renner over for meg. 

Da jeg var på din alder var jeg mindre flink til å begrense meg. Alt av følelser kom ut. Jeg har blitt flinkere! Jeg er ennå ikke flink nok! 

Jeg tåler heller ikke at jeg ikke får noe til, så det er ikke noe alternativ. Når jeg går inn for noe, gjør det til en konkurranse, så SKAL jeg klare det! Da går jeg på, uansett hvor sliten jeg er. Jeg vurderer egentlig aldri å ikke kunne klare det. Så derfor fungerer dette med å lage alt om til en konkurranse for meg... MEN det er nok også derfor kroppen min er utslitt, og jeg har flere belastningsskader. Jeg har vond rygg og nakke, men har jeg bestemt meg for å fullføre noe, så gjør jeg det, uansett hvor vondt jeg har. Jeg har bokstavelig krøpet over gulvet for å fullføre ting jeg har satt meg i hodet. Jamret i smerter mens jeg fullfører, og likevel ikke kunne utsette. Jeg MÅ klare det! Der og da! Evner ikke å vurdere alternativer, eller ta hensyn til kroppens signaler.

Det er galskap! 

 

Anonymkode: c46f7...74e

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her er videoen jeg skrev om:)

Anonymkode: 8b344...6bd

Det var den jeg så ja! Stemmer, jeg kjente meg igjen i alt det hun fortalte om jenter der... 

Anonymkode: 37ecf...44e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den største forskjellen mellom oss er kanskje at du er 24 år, og jeg er 43 år. Det er med årene jeg har lært å legge bånd på meg, tilsynelatende. Dessuten fikk jeg et barn da jeg var 20 år, og barnets ve og vel var viktigere for meg enn meg selv. At barnet hadde alt det trengte, både praktisk og omsorgsmessig var mitt hovedfokus. Derfor MÅTTE jeg holde meg selv i skinnet. 

Men spontane sinna meldinger har det vært for mange av for meg også. Jeg sliter med å finne balansen mellom å si fra når jeg reagerer på noe, og hva jeg skal la gå. Jeg vet jo at jeg er "vanskelig" og "komplisert", at mine reaksjoner fort kan bli for sterke... og ja, jeg sliter også med at jeg aldri føler meg god nok, og at jeg er til bry. Jeg har en vedvarende dårlig samvittighet ovenfor alle som er glade i meg, for alle bekymringer jeg har forvoldt dem med min impulsitet, som jeg på en måte forsøker å kompensere med ved å være sååååå snill og medgjørlig, og sååå arbeidsom og flink. 

Når noen sårer meg, misforstår meg på måter som føles sårt, eller på andre måter gjør/sier ting jeg reagerer på, så tenker jeg at de sikkert har rett, og jeg svelger unna og tier. Holder mine reaksjoner på det i bånd... men så vokser og vokser det inne meg til jeg sprekker, og da kommer ALT. ALL min sorg, frustrasjon og følelse av urettferdighet kommer i en høylytt/kraftig dose, som blir helt urimelig i forhold til det som utløste det. Da blir det fort konflikter, for da blir det for mye. 

Herregud som jeg jobber med å ta ting saklig opp etterhvert, men det er som om jeg ikke stoler på mine egne reaksjoner. Jeg forsøker derfor å se den andre siden, nærmest desperat, og undertrykker min side. Jeg finner meg derfor i for mye, som jeg sikkert burde reagere på, for så å reagere for kraftig når det bare renner over for meg. Når for mye har samlet seg opp i meg. Og så får jeg dårlig samvittighet igjen, og enda en ting å bebreide meg selv for. Hvorfor må jeg være så vanskelig og komplisert, for både meg og mine kjære? Hvorfor kan jeg ikke være på det jevne, på en forståelig og ok måte? Jeg er snill, snill, så altfor snill! OG en ildsprutende drage! Det gjør alt så komplisert! Skaper konflikter... og jeg orker ikke flere konflikter! Konflikter bryter meg ned, men jeg vet jo at det er min skyld at det blir slik. Fordi jeg undertrykker så mye, i tvilen på meg selv og mine følelser, til det renner over for meg. 

Da jeg var på din alder var jeg mindre flink til å begrense meg. Alt av følelser kom ut. Jeg har blitt flinkere! Jeg er ennå ikke flink nok! 

Jeg tåler heller ikke at jeg ikke får noe til, så det er ikke noe alternativ. Når jeg går inn for noe, gjør det til en konkurranse, så SKAL jeg klare det! Da går jeg på, uansett hvor sliten jeg er. Jeg vurderer egentlig aldri å ikke kunne klare det. Så derfor fungerer dette med å lage alt om til en konkurranse for meg... MEN det er nok også derfor kroppen min er utslitt, og jeg har flere belastningsskader. Jeg har vond rygg og nakke, men har jeg bestemt meg for å fullføre noe, så gjør jeg det, uansett hvor vondt jeg har. Jeg har bokstavelig krøpet over gulvet for å fullføre ting jeg har satt meg i hodet. Jamret i smerter mens jeg fullfører, og likevel ikke kunne utsette. Jeg MÅ klare det! Der og da! Evner ikke å vurdere alternativer, eller ta hensyn til kroppens signaler.

Det er galskap! 

 

Anonymkode: c46f7...74e

Uff, ikke godt å ha det slik   ... Jeg undertrykker nok følelsene mine VELDIG. Jeg blir aldri sint, men du ser det lett på om meg om jeg er irritert. Får skikkelig knute i magen, og har lyst til å dra til noen. Haha. Håper du får den hjelpen du trenger, og blir tatt på alvor! 

 

Anonymkode: 37ecf...44e

[AnonymBruker]

Hvor mye koster privat utredning? 

Jeg fikk svslag, fordi jeg «fungerer». Dvs jeg har klart å skrape sammen en utdannelse, har jobb og familie. De skrev at de vurderte det dithen at jeg har moderate konsentrasjonsvansker, men fordi jeg fungerer så sier de nei til utredning. Kun de alvorligste tilfellene får, og jeg skjønner jo at de må prioritere. 

Anonymkode: 2b880...74f

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff, ikke godt å ha det slik   ... Jeg undertrykker nok følelsene mine VELDIG. Jeg blir aldri sint, men du ser det lett på om meg om jeg er irritert. Får skikkelig knute i magen, og har lyst til å dra til noen. Haha. Håper du får den hjelpen du trenger, og blir tatt på alvor! 

 

Anonymkode: 37ecf...44e

Takk for det! ♥️ 

Jeg håper du også får hjelp! Anbefaler deg å lese skrivet om ADHD hos kvinner, som ADHD Norge har på sin nettside. Mye god informasjon der! For det arter seg ofte veldig ulikt hos kvinner enn det man forbinder med ADHD. Det er ofte mer indre uro enn utagerende oppførsel. For meg var det skrivet iallefall en øyeåpner! 

Lykke til! 

Anonymkode: c46f7...74e

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mye koster privat utredning? 

Jeg fikk svslag, fordi jeg «fungerer». Dvs jeg har klart å skrape sammen en utdannelse, har jobb og familie. De skrev at de vurderte det dithen at jeg har moderate konsentrasjonsvansker, men fordi jeg fungerer så sier de nei til utredning. Kun de alvorligste tilfellene får, og jeg skjønner jo at de må prioritere. 

Anonymkode: 2b880...74f

Så kjipt Det er virkelig demotiverende og få avslag altså.. Får lyst å gi opp med en gang jeg leser dette... Jeg "fungerer" jo. Men jeg har ikke den utdanningen jeg egentlig vil ha, pga jeg er for dum for studier og skole.. Jeg har jo fagbrev, men jeg kjempa og gråt meg gjennom. Fagbrev i butikk er jo også det letteste du kan ta, for alt handler jo om logikk egnt.. Leste også at folk med ADHD gjerne jobber i butikk og med salg. Jeg kommer meg liksom ikke videre fra det, og jeg vil det. Men jeg får det ikke til, har prøvd og feilet så mange ganger, at studielånet mitt er oppi 100k, og her sitter jeg med kun fagbrev som jeg fikk gratis via vis. Jeg vil så gjerne, men jeg føler meg så lat og trett HELE tiden. Bare tanken på å starte familie stresser meg som et helvete, jeg kommer nok til å få fødesldeprrsejon om så er. Tanken på å ha ansvar for en hel familie og alt det innebærer. Nei, huff. Jeg håper de tar meg på alvor, selv om jeg ikke er et av de alvorlige tilfellene.. 

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for det! ♥️ 

Jeg håper du også får hjelp! Anbefaler deg å lese skrivet om ADHD hos kvinner, som ADHD Norge har på sin nettside. Mye god informasjon der! For det arter seg ofte veldig ulikt hos kvinner enn det man forbinder med ADHD. Det er ofte mer indre uro enn utagerende oppførsel. For meg var det skrivet iallefall en øyeåpner! 

Lykke til! 

Anonymkode: c46f7...74e

Tusen takk! ❤️ Jeg skal prøve å lese på det, det var himla langt da 😂 Har du fått diagnosen, eller er du under utredning? Hvordan tar de vare på deg? Tar de deg på alvor, eller skuer de deg unna for mer alvorlige situasjoner. 

Det er rett før jeg går på volvat, og tar meg forbrukslån for å få skikkelig hjelp. Men jeg kan jo ikke det... .

Anonymkode: 37ecf...44e

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for det! ♥️ 

Jeg håper du også får hjelp! Anbefaler deg å lese skrivet om ADHD hos kvinner, som ADHD Norge har på sin nettside. Mye god informasjon der! For det arter seg ofte veldig ulikt hos kvinner enn det man forbinder med ADHD. Det er ofte mer indre uro enn utagerende oppførsel. For meg var det skrivet iallefall en øyeåpner! 

Lykke til! 

Anonymkode: c46f7...74e

http://adhdnorge.no/content/uploads/2017/03/adhd-hos-kvinner.pdf

Er det denne du mener?

Herregud. Jeg er hele overbevist. Jeg sitter her og gråter fordi jeg kjenner meg sånn igjen, klarer ikke slutte. Sendte den til søsteren min og bestevenninnen min. De holder på å sender meg utklipp av artikkelen og at så og si det meste stemmer. Det må da være noe? Jeg er så redd for å bli avist. Dette er skummelt. 

Anonymkode: 37ecf...44e

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

http://adhdnorge.no/content/uploads/2017/03/adhd-hos-kvinner.pdf

Er det denne du mener?

Herregud. Jeg er hele overbevist. Jeg sitter her og gråter fordi jeg kjenner meg sånn igjen, klarer ikke slutte. Sendte den til søsteren min og bestevenninnen min. De holder på å sender meg utklipp av artikkelen og at så og si det meste stemmer. Det må da være noe? Jeg er så redd for å bli avist. Dette er skummelt. 

Anonymkode: 37ecf...44e

Ja det er den. 

Jeg ble også helt paff da jeg leste. Ikke absolutt alt stemmer på meg, men mye. Veldig mye! 

Jeg er akkurat i gang med utredning. Legen min er overbevist om at jeg har ADHD, og jeg selv også, men gjenstår å se hva konklusjonen blir. 

Jeg gråt ikke, jeg følte en enorm lettelse av å få en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er. Å skjønne det er ingen vidunderkur, men det var en følelse av at "Endelig endelig kan jeg bedre forstå hvorfor jeg er som jeg er!". Jeg har båret på så utrolig mye selvbebreidelse, men litt av den har jeg nå klart å legge bort, fordi jeg skjønner bedre hvorfor jeg er som jeg er. 

Det har gått noen måneder siden jeg leste dette og forsto, og på de månedene har jeg både brukt den forståelsen til å klare å tenke meg om litt mer, å minne meg på dette og vurdere litt før jeg lar impulser ta overhånd, og jeg har vært snillere mot meg selv når jeg "feiler". 

Selv uten å ha fått diagnosen, men selv skjønt at det må være slik, har det hatt gode konsekvenser for meg å innse dette. 

Anonymkode: c46f7...74e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det er den. 

Jeg ble også helt paff da jeg leste. Ikke absolutt alt stemmer på meg, men mye. Veldig mye! 

Jeg er akkurat i gang med utredning. Legen min er overbevist om at jeg har ADHD, og jeg selv også, men gjenstår å se hva konklusjonen blir. 

Jeg gråt ikke, jeg følte en enorm lettelse av å få en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er. Å skjønne det er ingen vidunderkur, men det var en følelse av at "Endelig endelig kan jeg bedre forstå hvorfor jeg er som jeg er!". Jeg har båret på så utrolig mye selvbebreidelse, men litt av den har jeg nå klart å legge bort, fordi jeg skjønner bedre hvorfor jeg er som jeg er. 

Det har gått noen måneder siden jeg leste dette og forsto, og på de månedene har jeg både brukt den forståelsen til å klare å tenke meg om litt mer, å minne meg på dette og vurdere litt før jeg lar impulser ta overhånd, og jeg har vært snillere mot meg selv når jeg "feiler". 

Selv uten å ha fått diagnosen, men selv skjønt at det må være slik, har det hatt gode konsekvenser for meg å innse dette. 

Anonymkode: c46f7...74e

Ja, det var nok derfor jeg gråt da jeg leste det. Fikk en slags forklaring på hvorfor jeg har vært slik, er sånn og har følt meg så rar hele livet! Slags lettelse som du beskriver

Hvordan har du brukt dette til din fordel, hvordan klarer du å kontrollere deg? Jeg merker etter jeg har lest og forstått. Så klarer jeg ikke gjøre noe med det uansett, jeg er så sinnsykt tiltaksløs og lat. Det er kjempe frustrerende, jeg vil gjøre noe med det, men får meg ikke til å gjøre noe som helst! "orker ikke", "er trøtt", "er sliten", "trøtt i hodet", "kroppen er sliten" er en av mange unnskyldninger jeg har. Kommer meg ikke unna, fordi jeg er så himla lat!!!!!!

Samtidig så gir det meg en følelse av dette ikke er det jeg har, at jeg overdramatiserer og leser og tenker alt for mye. Føler jeg bare finner unnskyldninger for å gi en forklaring på hvorfor jeg er sånn. Vet ikke helt altså

Jeg har fått en henvisning av legen + en psykologliste som jeg kan høre litt rundt med om de har noe ledig. Dette var hos dr dropin på torsdag. Skal til fastlegen på onsdag, for samme grunnlag som jeg gikk til dr dropin for. Er det da noe vits for meg da å dra til fastlegen, siden jeg har allerede en henvisning? Fastlegen min er helt ny, aldri møtt han. Måtte bytte da jeg flytta til ny by. 

Anonymkode: 37ecf...44e

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det var nok derfor jeg gråt da jeg leste det. Fikk en slags forklaring på hvorfor jeg har vært slik, er sånn og har følt meg så rar hele livet! Slags lettelse som du beskriver

Hvordan har du brukt dette til din fordel, hvordan klarer du å kontrollere deg? Jeg merker etter jeg har lest og forstått. Så klarer jeg ikke gjøre noe med det uansett, jeg er så sinnsykt tiltaksløs og lat. Det er kjempe frustrerende, jeg vil gjøre noe med det, men får meg ikke til å gjøre noe som helst! "orker ikke", "er trøtt", "er sliten", "trøtt i hodet", "kroppen er sliten" er en av mange unnskyldninger jeg har. Kommer meg ikke unna, fordi jeg er så himla lat!!!!!!

Samtidig så gir det meg en følelse av dette ikke er det jeg har, at jeg overdramatiserer og leser og tenker alt for mye. Føler jeg bare finner unnskyldninger for å gi en forklaring på hvorfor jeg er sånn. Vet ikke helt altså

Jeg har fått en henvisning av legen + en psykologliste som jeg kan høre litt rundt med om de har noe ledig. Dette var hos dr dropin på torsdag. Skal til fastlegen på onsdag, for samme grunnlag som jeg gikk til dr dropin for. Er det da noe vits for meg da å dra til fastlegen, siden jeg har allerede en henvisning? Fastlegen min er helt ny, aldri møtt han. Måtte bytte da jeg flytta til ny by. 

Anonymkode: 37ecf...44e

Mitt problem er at jeg er alt annet enn lat. Jeg må "virke", hele tiden. Må få gjort ditt og datt, og alt må være på stell, og alt må gå fremover. Det er så mye rot og "støy" i hodet mitt hele tiden at jeg MÅ ha orden rundt meg, ellers blir det for mye for meg. Så min utfordring er å sette meg ned. Jeg evner ikke å slappe av. 

Jeg bruker det at jeg vet om dette til å minne meg på at alt ikke MÅ gjøres nå. At det er bare et problem jeg har, og at kroppen min faktisk trenger å sitte ned. Jeg minner meg på hvordan jeg er før jeg kaster meg ut i prosjekter, og klarer dermed å begrense dem. Istedenfor at jeg skal gjøre det, og det og det denne helgen, så får jeg nøye meg med den ene tingen. Senke listen. Holde meg igjen. 

Jeg liker å lese, og engasjerer meg veldig i det jeg leser, så jeg bruker det til avslapning. Da sitter jeg i det minste i ro. Så jeg setter meg lesemål istedenfor gjøremål. Da "gjør" jeg noe, mens kroppen får hvile. Jeg minner meg stadig på at den trenger det. 

Jeg bruker alle triks jeg har lært meg for å "lure" meg selv til ting, og jeg tar meg selv i det når hodet går i spinn, og jeg bare "må" gjøre ting. Snakker meg selv til fornuft, og gjør avtaler med meg selv. "Du kan gjøre det der ferdig, men så skal du sette deg ned! Du har lyst til å slappe av!", eller "Ups, nå glemte du deg litt, og lot virketrangen ta over. Det var ikke så bra, men kanskje du trengte det for å slippe ut litt steam. Noen feiltrinn får man tåle!" 

Kanskje du kunne prøve det motsatte? Avtale små ting du skal gjøre før du slapper av? Ikke uoverkommelige ting, men litt og litt?

Prøv å få orden rundt deg først, om det er et problem, for har du ADHD kan rot rundt deg fort forverre problemet. Rot i hodet + rot i omgivelsene = totalt kaos og alt går i stå. 

Anonymkode: c46f7...74e

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mitt problem er at jeg er alt annet enn lat. Jeg må "virke", hele tiden. Må få gjort ditt og datt, og alt må være på stell, og alt må gå fremover. Det er så mye rot og "støy" i hodet mitt hele tiden at jeg MÅ ha orden rundt meg, ellers blir det for mye for meg. Så min utfordring er å sette meg ned. Jeg evner ikke å slappe av. 

Jeg bruker det at jeg vet om dette til å minne meg på at alt ikke MÅ gjøres nå. At det er bare et problem jeg har, og at kroppen min faktisk trenger å sitte ned. Jeg minner meg på hvordan jeg er før jeg kaster meg ut i prosjekter, og klarer dermed å begrense dem. Istedenfor at jeg skal gjøre det, og det og det denne helgen, så får jeg nøye meg med den ene tingen. Senke listen. Holde meg igjen. 

Jeg liker å lese, og engasjerer meg veldig i det jeg leser, så jeg bruker det til avslapning. Da sitter jeg i det minste i ro. Så jeg setter meg lesemål istedenfor gjøremål. Da "gjør" jeg noe, mens kroppen får hvile. Jeg minner meg stadig på at den trenger det. 

Jeg bruker alle triks jeg har lært meg for å "lure" meg selv til ting, og jeg tar meg selv i det når hodet går i spinn, og jeg bare "må" gjøre ting. Snakker meg selv til fornuft, og gjør avtaler med meg selv. "Du kan gjøre det der ferdig, men så skal du sette deg ned! Du har lyst til å slappe av!", eller "Ups, nå glemte du deg litt, og lot virketrangen ta over. Det var ikke så bra, men kanskje du trengte det for å slippe ut litt steam. Noen feiltrinn får man tåle!" 

Kanskje du kunne prøve det motsatte? Avtale små ting du skal gjøre før du slapper av? Ikke uoverkommelige ting, men litt og litt?

Prøv å få orden rundt deg først, om det er et problem, for har du ADHD kan rot rundt deg fort forverre problemet. Rot i hodet + rot i omgivelsene = totalt kaos og alt går i stå. 

Anonymkode: c46f7...74e

Jeg er også en rastløs person som må gjøre noe hele tiden. Men det må være ting som er gøy/kjekt/interreserer meg. Det ser ofte veldig rotete ut her hjemme... Hodet mot er et eneste stort kaos, det gjenspeiler i hvordan jeg har det hjemme. Noen ganger får jeg et innfall og rydder helt til det er slikt, og er helt kaputt resten av dagen. Men etter jobb, så er jeg helt ferdig, da havner jeg i sofaen og får ikke gjort en drit. 

Men det er det, jeg orker ikke gjøre noe. Det får vente tenker jeg. Jeg har ikke struktur eller noen ting, jeg må bli tvunget til det, klarer det ikke alene kun ved å "tvinge" meg selv. Håper jeg får litt hjelp, om så det er ADHD eller ikke! Godt du har funnet ut noe som fungerer for deg! Skulle ønske jeg klarte å ta tak i meg selv, jeg er veldig flink med ord jeg. Men å faktisk gjøre det, sliter jeg med. 

Anonymkode: 37ecf...44e

[AnonymBruker]

On 11/10/2018 at 9:33 AM, Rainbowdash_90 said:

Jeg har asperger syndrom og skal vel utredes for ADHD etter hvert når jeg har vært rusfri lenge nok. Det er en grunn til at jeg har ruset meg på sentralstimulerende midler da jeg får mye mer ro i meg. Tankekaoset roet seg og jeg blir kvitt mye av den indre uroen. 

Før du eventuelt får medisiner må du levere urinprøver i 6 måneder. 

Anonymkode: b42c5...b94

[Rainbowdash_90]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Før du eventuelt får medisiner må du levere urinprøver i 6 måneder. 

Anonymkode: b42c5...b94

Jeg leverer allerede urinprøver. Må ha vært rusfri i tre mnd før medisiner hvis jeg skal ha medisiner. Men det vet jeg jo ikke om jeg skal. 

[AnonymBruker]

Just now, Rainbowdash_90 said:

Jeg leverer allerede urinprøver. Må ha vært rusfri i tre mnd før medisiner hvis jeg skal ha medisiner. Men det vet jeg jo ikke om jeg skal. 

Ok, lykke til. Jeg fikk aldri medisiner siden jeg har en personlighetsforstyrrelse og sentralstimulerende øker da risikoen for psykoser. Er fortsatt helt udugelig 😕

Anonymkode: b42c5...b94

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også en rastløs person som må gjøre noe hele tiden. Men det må være ting som er gøy/kjekt/interreserer meg. Det ser ofte veldig rotete ut her hjemme... Hodet mot er et eneste stort kaos, det gjenspeiler i hvordan jeg har det hjemme. Noen ganger får jeg et innfall og rydder helt til det er slikt, og er helt kaputt resten av dagen. Men etter jobb, så er jeg helt ferdig, da havner jeg i sofaen og får ikke gjort en drit. 

Men det er det, jeg orker ikke gjøre noe. Det får vente tenker jeg. Jeg har ikke struktur eller noen ting, jeg må bli tvunget til det, klarer det ikke alene kun ved å "tvinge" meg selv. Håper jeg får litt hjelp, om så det er ADHD eller ikke! Godt du har funnet ut noe som fungerer for deg! Skulle ønske jeg klarte å ta tak i meg selv, jeg er veldig flink med ord jeg. Men å faktisk gjøre det, sliter jeg med. 

Anonymkode: 37ecf...44e

Jeg har veldig selvdisiplin. Har vært helt nødvendig for meg, for å klare å fungere. Orden er svært viktig. Lar jeg ting skli ut kommer jeg til et punkt der jeg ikke fungerer overhodet. Blir bare overveldet. Jeg får en følelse av at du er der. 

Anonymkode: c46f7...74e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har veldig selvdisiplin. Har vært helt nødvendig for meg, for å klare å fungere. Orden er svært viktig. Lar jeg ting skli ut kommer jeg til et punkt der jeg ikke fungerer overhodet. Blir bare overveldet. Jeg får en følelse av at du er der. 

Anonymkode: c46f7...74e

Hmm, ja, det kan virke som det ja. Jeg har ikke selvdisiplin i det hele tatt, skal jeg være ærlig. Hvordan får du deg selvdisiplin? Jeg vil gjerne bli bedre til "livet", og gjøre det fint og enkelt for samboeren min, men jeg har ikke energi føler jeg. 

Anonymkode: 37ecf...44e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ok, lykke til. Jeg fikk aldri medisiner siden jeg har en personlighetsforstyrrelse og sentralstimulerende øker da risikoen for psykoser. Er fortsatt helt udugelig 😕

Anonymkode: b42c5...b94

Jeg har borderline/emosjonelt ustabil pf og jeg har fått til ritalin til tross for der. Det er forresten kun ritalin og andre sentralstimulerende medikamenter med metylfenidat som virkestoff som i grunn ikke kan brukes hvis en har borderline eller dyssosial pf. Lisdeksamfetamin (elevanse, aduvanz) for eksempel har ingen interaksjoner med personlighetsforstyrrelser, i hvert fall ikke i følge felleskatalogen og dagens kunnskap (virkestoffet er relativt nytt). Så det er bare tull at man ikke kan ta medisiner mot ADHD hvis man har borderline eller dyssosial pf. Ingen kompetent psykiater ville påstått at å gå med ubehandlet adhd er bra for noen med dyssosial eller borderline pf. Ubehandlet adhd gjør bare vondt verre, og det er ingen tvil om at det forsterker symptomer som humørsvingninger, dårlig impulskontroll, sinneproblemer osv. Mange vil derfor oppleve bedring av disse symptomene ved bruk av sentralstimulerende medikamenter. Mine symptomer ble mildere av slike både Ritalin og lisdeksamfetamin.

Anonymkode: 8b344...6bd