Gå til innhold
AnonymBruker

ADHD, utredning som voksen kvinne

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Hei! :)

Er det noen som har vært gjennom dette? Evnt hvordan kom du selv frem at du kanskje hadde ADHD? 

Jeg skal til psykolog snart, men føler meg så usikker på om det ikke er det, og føler at jeg sløser bort en hel haug med tid. Men samtidig så stemmer det så godt også. 

Noen tips? 

 

Anonymkode: 37ecf...44e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Jeg begynner utredning neste uke. 

Har lurt på hvordan to barn, med ulike fedre, kunne få ADHD, men slo meg egentlig ikke at jeg kunne ha det før en nær venninne fikk meg til å lese om ADHD hos kvinner. Det var som å lese om meg. Vilter har jeg ikke vært siden jeg ble tenåring, men det indre kaoset, at jeg tenderer til å brenne lyset i begge ender, og gjerne på midten og, det er meg! Jeg sliter meg selv ut! Har ikke ro på meg! Er for impulsiv, og hopper i ting uten å tenke gjennom konsekvenser. 

Det er ikke lett å få utredning! Jeg fikk først avslag, og måtte sende en veldig ærlig og personlig klage for å få utredning. Tilsynelatende har jeg fungert for godt, men sannheten er at jeg er utslitt. Utslitt av meg selv! Jeg klarer ikke å lytte til at kroppen er sliten, eller har vondt. Klarer ikke å ta hensyn til det, for jeg har ikke ro i meg. Jeg går på til jeg bokstavelig talt stuper. 

Kroppen min er utslitt nå! 

Du må ta det opp via legen din, og være forberedt på å få avslag først, med mindre du kan legge store problemer på bordet umiddelbart.

Anonymkode: c46f7...74e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg begynner utredning neste uke. 

Har lurt på hvordan to barn, med ulike fedre, kunne få ADHD, men slo meg egentlig ikke at jeg kunne ha det før en nær venninne fikk meg til å lese om ADHD hos kvinner. Det var som å lese om meg. Vilter har jeg ikke vært siden jeg ble tenåring, men det indre kaoset, at jeg tenderer til å brenne lyset i begge ender, og gjerne på midten og, det er meg! Jeg sliter meg selv ut! Har ikke ro på meg! Er for impulsiv, og hopper i ting uten å tenke gjennom konsekvenser. 

Det er ikke lett å få utredning! Jeg fikk først avslag, og måtte sende en veldig ærlig og personlig klage for å få utredning. Tilsynelatende har jeg fungert for godt, men sannheten er at jeg er utslitt. Utslitt av meg selv! Jeg klarer ikke å lytte til at kroppen er sliten, eller har vondt. Klarer ikke å ta hensyn til det, for jeg har ikke ro i meg. Jeg går på til jeg bokstavelig talt stuper. 

Kroppen min er utslitt nå! 

Du må ta det opp via legen din, og være forberedt på å få avslag først, med mindre du kan legge store problemer på bordet umiddelbart.

Anonymkode: c46f7...74e

Årh.... Det er så slitsomt å måtte kjempe sånn for å få hjelp! Blir jo bare stressa og ødelagt av det... Herregud. Du vet du hva, det er som om du skulle beskrevet meg nå!

Jeg er så superimpulsiv, har ikke impulskontroll om det så smalt! Shopping og økonomi, og valg, jeg takler det ikke. Jobber gjør jeg også. På ett tidspunkt hadde jeg 3 jobber, klarte ALDRI si nei, og jobber 19 timer ene dagen, 14 timer dagen etterpå, og 10 timer dagen der... Jeg kjenner det ikke på meg før jeg setter meg ned. Men blir så rastløs, og har sånn av den indre uroen alle snakker om, konstant føler meg nervøs og urolig! 

Det er mye som tyder på at jeg også har det, men jeg er så redd for å ikke bli tatt alvorlig, og bare få avslag... Sånn som du beskriver her. Det er så skummelt, du blotter jo deg TOTALT. Jeg er kun 24 år, og har prøvd meg på studiekompetanse (for å ta et eks) hele TRE ganger, feiler hver gang. 

Anonymkode: 37ecf...44e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Men hvordan finner du styrken til å få det igjennom? Jeg er så svar jeg.. Får jeg et avslag, går jeg i bakken. Samtidig som det gir meg følelsen av at det kanskje ikke er noe galt med meg. Årh, nei dette er ikke lett altså. Jeg vil bare få det unnagjort NÅ! Holder på å bli gal av å vente. 

Anonymkode: 37ecf...44e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvordan finner du styrken til å få det igjennom? Jeg er så svar jeg.. Får jeg et avslag, går jeg i bakken. Samtidig som det gir meg følelsen av at det kanskje ikke er noe galt med meg. Årh, nei dette er ikke lett altså. Jeg vil bare få det unnagjort NÅ! Holder på å bli gal av å vente. 

Anonymkode: 37ecf...44e

Her beskriver du også masse symptomer😉

Anonymkode: 5cb11...d03

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her beskriver du også masse symptomer😉

Anonymkode: 5cb11...d03

Hehe, ja.. Leste at folk med ADHD ble ekstremt utålmodige f eks. Meg i et nøtteskall! Jeg gikk f eks til dr dropin idag jeg for å få henvisning til psykolog, har legetime på fredag om en uke liksom... Men klarte virkelig ikke vente. Der har du impulskontrollen! 😄

Anonymkode: 37ecf...44e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Jeg hadde aldri sett for meg at jeg kunne ha ADHD før psykologen jeg gikk til på dps sa til meg at hun mistenkte ADHD, og at jeg burde utredes for det. Jeg har også bipolar lidelse, som jeg på det tidspunktet gikk til dps for. Jeg fikk derfor diagnosen som 18 åring (jeg er 20 nå), og livet er absolutt lettere med sentralstimulerende medikamenter. 

Jeg er ikke hyperaktiv, jeg er faktisk veldig lat. Dog har jeg en indre uro som gjør at jeg blant annet alltid må fikle med noe under forelesninger og lignende. Sliter veldig med repeterende oppgaver, samt å fullføre ting. Jeg er også veldig utålmodig. Sliter med å høre ferdig en sang, se ferdig en film, må alltid bytte mellom det jeg gjør, klarer ikke å holde på med samme ting særlig lenge. Takler ikke å vente på ting, alt må skje NÅ. Ironisk nok burde jeg få en pris i prokastinering, da jeg utsetter alle oppgaver til det nesten er for sent, ofte til det faktisk er for sent også. Sliter også med å fullføre det jeg begynner på. Har også elendig konsentrasjon (med mindre jeg er superinteressert i noe) og kobler alltid ut når foreleseren/læreren snakker. Å jobbe med oppgaver osv sliter jeg også med. Jeg er blant annet for utålmodig til å regne ut mattestykker. Fikk vel  rundt 5 i snitt frem til andre klasse på videregående, da ble fag vanskeligere og det fungerte ikke lenger å lese kapittelet på 1 time kvelden før prøven,  uten å ha fulgt med/gjort oppgaver på skolen, så da fikk jeg plutselig bare 3ere og 4ere. Jeg fikk i grunn et "sammenbrudd" på dette tidspunktet, ikke bare på grunn av karakterene selvsagt, men alt ble vel ganske mye for meg, også med tanke på bipolaren. 

Da jeg begynte med medisiner siste året på videregående klarte jeg faktisk å følge med i timen og gjøre oppgaver. Jeg fikk derfor 6ere og 5ere igjen med minimal innsats hjemme. Medisiner hjelper også på uroen, utålmodigheten, impulsiviteten osv. Jeg klarer blant annet å holde på med samme ting over lengre tid. I tillegg er det mye mindre "mas" i hodet, og jeg føler at jeg klarer å kontrollere tankene mine bedre, hvis det gir mening. 

Jeg vil legge til at min nærmeste venninne i forkant var overbevist om at jeg hadde adhd. Hun hadde sett en YouTube-video om adhd hos jenter og hun kjente meg igjen i alt. Hun sa at det omtrent var som å se en video som beskrev meg. 

Anonymkode: 8b344...6bd

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde aldri sett for meg at jeg kunne ha ADHD før psykologen jeg gikk til på dps sa til meg at hun mistenkte ADHD, og at jeg burde utredes for det. Jeg har også bipolar lidelse, som jeg på det tidspunktet gikk til dps for. Jeg fikk derfor diagnosen som 18 åring (jeg er 20 nå), og livet er absolutt lettere med sentralstimulerende medikamenter. 

Jeg er ikke hyperaktiv, jeg er faktisk veldig lat. Dog har jeg en indre uro som gjør at jeg blant annet alltid må fikle med noe under forelesninger og lignende. Sliter veldig med repeterende oppgaver, samt å fullføre ting. Jeg er også veldig utålmodig. Sliter med å høre ferdig en sang, se ferdig en film, må alltid bytte mellom det jeg gjør, klarer ikke å holde på med samme ting særlig lenge. Takler ikke å vente på ting, alt må skje NÅ. Ironisk nok burde jeg få en pris i prokastinering, da jeg utsetter alle oppgaver til det nesten er for sent, ofte til det faktisk er for sent også. Sliter også med å fullføre det jeg begynner på. Har også elendig konsentrasjon (med mindre jeg er superinteressert i noe) og kobler alltid ut når foreleseren/læreren snakker. Å jobbe med oppgaver osv sliter jeg også med. Jeg er blant annet for utålmodig til å regne ut mattestykker. Fikk vel  rundt 5 i snitt frem til andre klasse på videregående, da ble fag vanskeligere og det fungerte ikke lenger å lese kapittelet på 1 time kvelden før prøven,  uten å ha fulgt med/gjort oppgaver på skolen, så da fikk jeg plutselig bare 3ere og 4ere. Jeg fikk i grunn et "sammenbrudd" på dette tidspunktet, ikke bare på grunn av karakterene selvsagt, men alt ble vel ganske mye for meg, også med tanke på bipolaren. 

Da jeg begynte med medisiner siste året på videregående klarte jeg faktisk å følge med i timen og gjøre oppgaver. Jeg fikk derfor 6ere og 5ere igjen med minimal innsats hjemme. Medisiner hjelper også på uroen, utålmodigheten, impulsiviteten osv. Jeg klarer blant annet å holde på med samme ting over lengre tid. I tillegg er det mye mindre "mas" i hodet, og jeg føler at jeg klarer å kontrollere tankene mine bedre, hvis det gir mening. 

Jeg vil legge til at min nærmeste venninne i forkant var overbevist om at jeg hadde adhd. Hun hadde sett en YouTube-video om adhd hos jenter og hun kjente meg igjen i alt. Hun sa at det omtrent var som å se en video som beskrev meg. 

Anonymkode: 8b344...6bd

Så godt at du fant ut av det, og fikk hjelpen du trengte! Det du skriver her, herregud. Føler jeg leser om meg selv :S minus gode karakterer da... Har aldri fått til skolen, og gråt alltid til lekser da jeg ikke skjønte noen ting... Kom meg gjennom det da, med middelmådig snitt, og har fagbrev.. Har du den videoen? Den vil jeg gjerne se! :)

Men ja jeg skjønner godt hva du mener, går rundt med et konstant mas i hodet, og det er bare et eneste rot. Jeg er også VELDIG LAT!! Herregud, jeg er overbevist altså. 

Anonymkode: 37ecf...44e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

så heldige dere er som får ting unnagjort, og som ikke tenker konsekvenser.
Jeg er omvendt. tenker meg om så mye at jeg ikke gjør det til slutt. finner for mange grunner til å ikke gjøre det :( så blir livet bare kjedelig.

Anonymkode: 3d5ca...973

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så godt at du fant ut av det, og fikk hjelpen du trengte! Det du skriver her, herregud. Føler jeg leser om meg selv :S minus gode karakterer da... Har aldri fått til skolen, og gråt alltid til lekser da jeg ikke skjønte noen ting... Kom meg gjennom det da, med middelmådig snitt, og har fagbrev.. Har du den videoen? Den vil jeg gjerne se! :)

Men ja jeg skjønner godt hva du mener, går rundt med et konstant mas i hodet, og det er bare et eneste rot. Jeg er også VELDIG LAT!! Herregud, jeg er overbevist altså. 

Anonymkode: 37ecf...44e

Jeg gråt også av lekser, men ikke fordi jeg ikke forsto. Jeg gråt fordi jeg følte en sterk indre uro av å sitte ned å skrive f.eks regnestykker. Så det endte som regel opp med at jeg løste matteoppgavene o.l i hodet mens min mor skrev ned svaret.  Har aldri taklet repeterende oppgaver. Men det var lettere å "fungere" på barneskolen fordi da ble jeg tvunget i gang av mine foreldre, utover ungdomsskolen fikk jeg frie tøyler, og gjorde derfor svært lite. Har også vært ganske bråkete i timene. Jeg fant alltid noen å snakke med på skolen. Hvis ikke stirret jeg som regel ut av vinduet mens jeg dagdrømte. Jeg dagdrømmer fremdels ekstremt mye. Å få hjelp med adhd-en har vært uvurderlig. Jeg råder deg virkelig til å søke hjelp. Og bra at du fikk fagbrev! Karakterer er heller ikke alt i livet.

Jeg skriver på mobilen for øyeblikket, men jeg kan finne frem videoen i morgen. 

Anonymkode: 8b344...6bd

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

så heldige dere er som får ting unnagjort, og som ikke tenker konsekvenser.
Jeg er omvendt. tenker meg om så mye at jeg ikke gjør det til slutt. finner for mange grunner til å ikke gjøre det :( så blir livet bare kjedelig.

Anonymkode: 3d5ca...973

Du er ikke alene.. Jeg er sånn jeg også. Men jeg er så impulsiv og, at jeg bare gjør det. Noen ganger angrer jeg som en hund, andre ganger ikke. Må nesten bare rive plasteret, og bare gjøre.. Veldig vanskelig. Men hvordan kjedelig da?

Anonymkode: 37ecf...44e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gråt også av lekser, men ikke fordi jeg ikke forsto. Jeg gråt fordi jeg følte en sterk indre uro av å sitte ned å skrive f.eks regnestykker. Så det endte som regel opp med at jeg løste matteoppgavene o.l i hodet mens min mor skrev ned svaret.  Har aldri taklet repeterende oppgaver. Men det var lettere å "fungere" på barneskolen fordi da ble jeg tvunget i gang av mine foreldre, utover ungdomsskolen fikk jeg frie tøyler, og gjorde derfor svært lite. Har også vært ganske bråkete i timene. Jeg fant alltid noen å snakke med på skolen. Hvis ikke stirret jeg som regel ut av vinduet mens jeg dagdrømte. Jeg dagdrømmer fremdels ekstremt mye. Å få hjelp med adhd-en har vært uvurderlig. Jeg råder deg virkelig til å søke hjelp. Og bra at du fikk fagbrev! Karakterer er heller ikke alt i livet.

Jeg skriver på mobilen for øyeblikket, men jeg kan finne frem videoen i morgen. 

Anonymkode: 8b344...6bd

Tusen takk! Takk for at du tar deg tid til å svare så godt :)

På skolen, barneskole, ungdom og vgs. Jeg slet og slet, dagdrømte, tegnet i skrivebøkene, følge aldri med. Beskjeden jeg fikk fra lærerene til mamma, var at jeg gjør det jeg skal, men jeg må bare prøve hardere. Ser på YouTube videoer om damer og adhd nå. Vet ikke om det er en av de du har sett på, men send den i imorgen i tilfelle! Vil gjerne se. Og må bare si det av det jeg så nå, begynte å gråte jeg. Fordi jeg endelig føler det er noe som faktisk ikke stemmer med meg, som gjør at jeg er sånn. Det føles "godt" på en måte, og få en forklaring. Selv om jeg ikke er blitt diagnoser enda,så treffer det så sykt godt. Skulle bare ønske det ble utredet tidligere, og jeg kunne komme meg gjennom skolen, og faktisk bli det jeg ville... 

Anonymkode: 37ecf...44e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for link, men omg det var en lang tekst, også på engelsk!!!! Får se om jeg kommer meg gjennom 😂 har vært slik hele livet btw, så det kan nok ikke være kostholdet. 

Anonymkode: 37ecf...44e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Kanskje en video kan pirre interessen: 

 

Riktignok på engelsk. Kanskje du finner noe på norsk? Uansett, lykke til på reisen :)

Anonymkode: f3dd5...8a5

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hvordan finner du styrken til å få det igjennom? Jeg er så svar jeg.. Får jeg et avslag, går jeg i bakken. Samtidig som det gir meg følelsen av at det kanskje ikke er noe galt med meg. Årh, nei dette er ikke lett altså. Jeg vil bare få det unnagjort NÅ! Holder på å bli gal av å vente. 

Anonymkode: 37ecf...44e

Jeg ble forbanna, rett og slett. Det brukte jeg til å få motivasjon til å skrive en syngende klage. Den tok jeg med til legen, og egentlig skulle jeg ha sendt den selv, men da var luften gått ut av meg, og jeg fikk aldri somlet meg til å sende den inn. Typisk meg å gjøre ting halvveis! Gå på med iver, og så er jeg ferdig med ting når JEG er ferdig med det. Heldigvis var legen forutseende nok til å sende sin kopi, så mens jeg gikk daglig og tenkte "Nå må jeg få sendt klagen inn!", men så stadig glemte det for ting som var "viktigere" der og da, så fikk jeg brev om at klagen var tatt til etterretning. Takk lege! :laugh:

Jeg har ikke slitt med skole. Har tvert imot sklidd gjennom skolegang, fordi jeg lærer og husker utrolig godt. Har jeg hørt ting en gang, så sitter det. Det vil si, jeg sluttet midt i tredje klasse på gymnaset, fordi jeg var lei. Jeg mangler en bitteliten eksamen for å ha fullført mine studier. Har toppkarakterer, men må liksom spolere litt for meg selv. Det er også typisk meg! 

Tok resten av gymnaspensum som privatist. Da måtte jeg ha alle tre årene med norsk, inkludert særemne, og eksamen i muntlig, skriftlig og nynorsk. Klarte det med glans, selv om jeg hadde to uker på meg da jeg bestemte meg for å gjøre det. Det var umulig fikk jeg høre, men akkurat slikt trigger meg. Trenger på en måte press og et slags konkurranse- element i det for å la meg engasjere. Å jobbe jevnt over tid... nei det klarer jeg ikke å samle meg om! 

At jeg mangler en filleeksamen fra høyskolestudiene... vel jeg var forelsket, og reiste heller på tur med ham. Eksamen kunne jeg ta senere! Så fikk jeg jobb likevel, og først 10 (!) år senere kom jeg på tanken om å ta siste eksamen. Da var hele studieplanen lagt om, og jeg måtte ta fem fag istedenfor det ene. Så ble det aldri til! 

Men tilsynelatende har jeg fungert fint. Jeg kompenserer for mine mangler og problemer med å være svært smart og kjapp. Jeg har også veldig restriktive kontrollsystemer for meg selv på jobben, og setter veldig bånd på meg der. Det er helt nødvendig! Det er privat "galskapen" min leves ut. Jeg har slitt med forhold, alltid, men har funnet mannen som holder det ut. Jeg elsker ham med hud og hår, og hater han like intenst, av og til det ene, og av og til det andre. Det er lite av det mellom... men han takler det utrolig nok. 

Jeg kan finne på å kjøpe nytt hus på impuls, men er heldigvis temmelig økonomisk ellers. Iallefall så lenge det er litt "konkurranse" i det også. Det vil si at jeg klarer meg utrolig bra på utrolig lite, for da setter jeg alt inn på å klare det, men har jeg mye penger mellom hendene, og ikke samme drive for å spare, så kan jeg blåse bort penger på svært kort tid. 

Jeg takler de fleste utfordringer i livet mitt med å gjøre det til en konkurranse. Alt fra å løse oppgaver på jobben fortere enn tidligere, og fortere enn andre, til dette med penger. Med en gang jeg mister slikt konkurranse - fokus enten mister jeg interesse, eller ting glir helt ut. Derfor er jeg flink til å lure meg selv til at alt er en konkurranse. 

Men jeg er så ufattelig sliten av meg selv og dette jaget! Jeg er nå 43 år, og kroppen protesterer. Den er utslitt! 

Jeg håper at utredning gir klare svar, og er VELDIG klar for å forsøke medisiner! For jeg er på en måte fanget i meg selv. Hodet går i spinn, kroppen orker ikke mer, og det er ingen måter jeg kan rømme fra problemet, for problemet er meg selv.

Av og til får jeg utrolig trang til å bare rømme fra alt (derfor har jeg tidligere kjøpt ny bolig på impuls, som i en tro på at nye omgivelser vil gi meg en ny start), men så kommer jeg på at det kan jeg ikke, fordi JEG er problemet. Det hjelper ikke å flytte, hjelper ikke å bytte jobb, hjelper ikke å stikke fra alt, for så lenge problemet er meg, så vil "nissen følge med på lasset". Det er meg jeg er utslitt av! 

Likevel... det hender også at jeg tenker at jeg ikke ville vært foruten dette. Herregud så mye jeg har fått gjort på grunn av dette! Det har vært sorger, konflikter og tunge tider ja, men jeg har også fått utrettet mer enn de fleste. Tre hus har jeg nærmest på egenhånd pusset opp og solgt med god fortjeneste, og derfor har jeg også sikret meg og barna økonomisk. Jeg tenker at det var verdt det, selv om jeg nå sliter med både slitasjeskader og det at jeg generelt er utslitt... men det er nok nå! Nå orker jeg ikke mer! 

Anonymkode: c46f7...74e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainbowdash_90

Jeg har asperger syndrom og skal vel utredes for ADHD etter hvert når jeg har vært rusfri lenge nok. Det er en grunn til at jeg har ruset meg på sentralstimulerende midler da jeg får mye mer ro i meg. Tankekaoset roet seg og jeg blir kvitt mye av den indre uroen. 

Har alltid vært en dagdrømmer, og sliter med å holde fokus når jeg skal følge med. Selv når jeg leser høyt begynner tankene og vandre slik at jeg ikke får med meg det jeg leser høyt. Det er helt merkelig. I går var vi noen som spilte brettspill. Nesten hver runde glemte jeg meg av når det var min tur så de måtte hele tiden fortelle meg at det var min tur. Jeg må hele tiden stimulere meg selv ved å fikle med noe, riste på foten osv. Greier ikke sitte og følge med i en forelesningssal. Alt for mye som tar fokuset vekk. Har alltid fungert best når jeg har studert hjemme. 

Men sitter jeg i et stille rom og får oppgaver som jeg skal prestere på, for eksempel slike oppgaver man får under utredning av ADHD så skjerper jeg meg og jeg klarer det. Det bekymrer meg i forhold til utredningen. At det jeg sliter med ikke skal komme fram på de testene som gjøres. Jeg har også et konkurranseinstinkt som gjør at jeg presterer under press. 

Jeg er også veldig impulsiv som mange andre skriver her i tråden.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble forbanna, rett og slett. Det brukte jeg til å få motivasjon til å skrive en syngende klage. Den tok jeg med til legen, og egentlig skulle jeg ha sendt den selv, men da var luften gått ut av meg, og jeg fikk aldri somlet meg til å sende den inn. Typisk meg å gjøre ting halvveis! Gå på med iver, og så er jeg ferdig med ting når JEG er ferdig med det. Heldigvis var legen forutseende nok til å sende sin kopi, så mens jeg gikk daglig og tenkte "Nå må jeg få sendt klagen inn!", men så stadig glemte det for ting som var "viktigere" der og da, så fikk jeg brev om at klagen var tatt til etterretning. Takk lege! :laugh:

Jeg har ikke slitt med skole. Har tvert imot sklidd gjennom skolegang, fordi jeg lærer og husker utrolig godt. Har jeg hørt ting en gang, så sitter det. Det vil si, jeg sluttet midt i tredje klasse på gymnaset, fordi jeg var lei. Jeg mangler en bitteliten eksamen for å ha fullført mine studier. Har toppkarakterer, men må liksom spolere litt for meg selv. Det er også typisk meg! 

Tok resten av gymnaspensum som privatist. Da måtte jeg ha alle tre årene med norsk, inkludert særemne, og eksamen i muntlig, skriftlig og nynorsk. Klarte det med glans, selv om jeg hadde to uker på meg da jeg bestemte meg for å gjøre det. Det var umulig fikk jeg høre, men akkurat slikt trigger meg. Trenger på en måte press og et slags konkurranse- element i det for å la meg engasjere. Å jobbe jevnt over tid... nei det klarer jeg ikke å samle meg om! 

At jeg mangler en filleeksamen fra høyskolestudiene... vel jeg var forelsket, og reiste heller på tur med ham. Eksamen kunne jeg ta senere! Så fikk jeg jobb likevel, og først 10 (!) år senere kom jeg på tanken om å ta siste eksamen. Da var hele studieplanen lagt om, og jeg måtte ta fem fag istedenfor det ene. Så ble det aldri til! 

Men tilsynelatende har jeg fungert fint. Jeg kompenserer for mine mangler og problemer med å være svært smart og kjapp. Jeg har også veldig restriktive kontrollsystemer for meg selv på jobben, og setter veldig bånd på meg der. Det er helt nødvendig! Det er privat "galskapen" min leves ut. Jeg har slitt med forhold, alltid, men har funnet mannen som holder det ut. Jeg elsker ham med hud og hår, og hater han like intenst, av og til det ene, og av og til det andre. Det er lite av det mellom... men han takler det utrolig nok. 

Jeg kan finne på å kjøpe nytt hus på impuls, men er heldigvis temmelig økonomisk ellers. Iallefall så lenge det er litt "konkurranse" i det også. Det vil si at jeg klarer meg utrolig bra på utrolig lite, for da setter jeg alt inn på å klare det, men har jeg mye penger mellom hendene, og ikke samme drive for å spare, så kan jeg blåse bort penger på svært kort tid. 

Jeg takler de fleste utfordringer i livet mitt med å gjøre det til en konkurranse. Alt fra å løse oppgaver på jobben fortere enn tidligere, og fortere enn andre, til dette med penger. Med en gang jeg mister slikt konkurranse - fokus enten mister jeg interesse, eller ting glir helt ut. Derfor er jeg flink til å lure meg selv til at alt er en konkurranse. 

Men jeg er så ufattelig sliten av meg selv og dette jaget! Jeg er nå 43 år, og kroppen protesterer. Den er utslitt! 

Jeg håper at utredning gir klare svar, og er VELDIG klar for å forsøke medisiner! For jeg er på en måte fanget i meg selv. Hodet går i spinn, kroppen orker ikke mer, og det er ingen måter jeg kan rømme fra problemet, for problemet er meg selv.

Av og til får jeg utrolig trang til å bare rømme fra alt (derfor har jeg tidligere kjøpt ny bolig på impuls, som i en tro på at nye omgivelser vil gi meg en ny start), men så kommer jeg på at det kan jeg ikke, fordi JEG er problemet. Det hjelper ikke å flytte, hjelper ikke å bytte jobb, hjelper ikke å stikke fra alt, for så lenge problemet er meg, så vil "nissen følge med på lasset". Det er meg jeg er utslitt av! 

Likevel... det hender også at jeg tenker at jeg ikke ville vært foruten dette. Herregud så mye jeg har fått gjort på grunn av dette! Det har vært sorger, konflikter og tunge tider ja, men jeg har også fått utrettet mer enn de fleste. Tre hus har jeg nærmest på egenhånd pusset opp og solgt med god fortjeneste, og derfor har jeg også sikret meg og barna økonomisk. Jeg tenker at det var verdt det, selv om jeg nå sliter med både slitasjeskader og det at jeg generelt er utslitt... men det er nok nå! Nå orker jeg ikke mer! 

Anonymkode: c46f7...74e

Takk for supert svar! 

Håper du får masse god hjelp videre og at de tar deg alvorlig!

 

Visst jeg blir sint, eller føler meg urettferdig behandling kan jeg også finne på å skrive en lang sint melding. Og sende det. Selvom kritikken gjerne er urettferdig mot de den er rettet mot, men jeg gjør det så spontant. 

For meg så har egentlig dette ikke vært så bra(visst det er dette da, mye tyder på det, og jeg føler meg nesen 100% sikker på at det kan være ADHD, har aldri kjent meg så masse igjen i noe)

Jeg sliter økonomisk, har ikke noe sans for økonomi og bruker penger opp som om det skulle vært lekepenger... Det er utrolig kjipt. Jeg har et lån på ca 100 000 på lånekassen, og sitter igjen uten noe utdanning som jeg tok opp lån for. Klær kjøper jeg til meg selv hele tiden, fordi jeg føler jeg fortjener det. Det er veldig slitsomt .

Har også et stort konkurranseinnstinkt, men bruker det sjeldent. Fordi visst jeg ikke får det til, så blir jeg så himla irritert(forbanna) at jeg ikke gidder i det hele tatt. Så du er heldig sånn sett, at det har hjulpet deg opp og frem :)

Jeg vet ikke helt jeg altså.. Dette er så vanskelig, mental helse ER vanskelig. Og nå føler jeg at jeg ikke har det, jeg bare overdramatiserer og prøver og finne unnskyldninger. Det er en kjip følelse, har det slik konstant. Føler meg aldri god nok, og er egentlig bare til bry. 

Men jeg har også en forlovede som utrolig nok takler meg. Jeg kan være en pain in the ass hahaha.. Men han gikk da ned på kne :) Heldigvis har han en utrolig tålmodighet for meg, og vet hvordan han skal takle meg og hjelper meg gjennom dette! 

Anonymkode: 37ecf...44e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 time siden, Rainbowdash_90 skrev:

Jeg har asperger syndrom og skal vel utredes for ADHD etter hvert når jeg har vært rusfri lenge nok. Det er en grunn til at jeg har ruset meg på sentralstimulerende midler da jeg får mye mer ro i meg. Tankekaoset roet seg og jeg blir kvitt mye av den indre uroen. 

Har alltid vært en dagdrømmer, og sliter med å holde fokus når jeg skal følge med. Selv når jeg leser høyt begynner tankene og vandre slik at jeg ikke får med meg det jeg leser høyt. Det er helt merkelig. I går var vi noen som spilte brettspill. Nesten hver runde glemte jeg meg av når det var min tur så de måtte hele tiden fortelle meg at det var min tur. Jeg må hele tiden stimulere meg selv ved å fikle med noe, riste på foten osv. Greier ikke sitte og følge med i en forelesningssal. Alt for mye som tar fokuset vekk. Har alltid fungert best når jeg har studert hjemme. 

Men sitter jeg i et stille rom og får oppgaver som jeg skal prestere på, for eksempel slike oppgaver man får under utredning av ADHD så skjerper jeg meg og jeg klarer det. Det bekymrer meg i forhold til utredningen. At det jeg sliter med ikke skal komme fram på de testene som gjøres. Jeg har også et konkurranseinstinkt som gjør at jeg presterer under press. 

Jeg er også veldig impulsiv som mange andre skriver her i tråden.

Det gjør nok det. De vet nok hvordan de skal stille spm, og ser på hva og hvordan du svarer? Jeg vet ikke. Får håpe du også får god hjelp, og den hjelpen du trenger! :) Er ikke lett dette her.

Anonymkode: 37ecf...44e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Kvinne 32 her, fikk ikke utredning for ADHD selv gjennom fastlegen.. Var mye styr, etter 3 gang gav jeg bare opp.. 

Jeg fungerte også for godt til at de ville begynne. Jeg har jobb, hus,mann barn ja, hele pakken..

Til slutt gikk jeg inn på Volvat.no 

bestilte en time hos en psykriater dagen etter for utredning, og da tok det 4 uker , så var jeg begynt på medisiner.. Jeg hadde skyhøye score på testene.. 

Der var det ikke noe dill dall, det var rett på sak! 

Anbefaler dere å gå den veien.. 

Det koster litt, men det er ikke som å gå til fastlegen da, på Volvat skjer det ting..

Minner om at dere mister en del rettigheter vedr forsikringer (Spesifikt uføre, ) når dere er begynt på utredning.. Så ordne dere dette før dere begynner på utredning..

Lykke til.. Been there! 

Anonymkode: e9bab...f2d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her