Vi som skal ned i vekt - diskusjonstråden

[Nixnick]

Jeg har havnet helt utpå nå i vinterferien, så har absolutt ikke gått ned noe siden forrige uke! Fra neste uke er det strengt kaloriunderskudd igjen. 😅

Trøster meg med at jeg har kost meg med mye god mat og drikke denne uken da, og har hatt det ganske så herlig. 😄 

Selvsagt litt irriterende at det skal så «lite» til før vekta går opp, selv om det ikke er rent fett jeg har lagt på meg. Jeg lar meg påvirke veldig av tallene på vekta, og blir i supergodt humør når vekta går nedover. Tilsvarende sur når vekta går opp...

Satser på å være i grei rute før påske!

[Hvitløk]

Det er så inspirerende å se alle dere som går ned i vekt😊 har mål om å gå ned ca 12 kg, helst før sydenferie i sommer. Har lagt på meg etter to tette svangerskap og gleder meg til å føle meg vel igjen i de gamle klærne mine. Prøver å spise lavkalori, men nå nærmer det seg den røde uka og er veldig spent på helgen. Tygger tyggis for å døyve den verste søthungeren😂

[Ariana807]

Ny mandag, ny veiing, og ny måling.

I dag var jeg 79,2 kg. Vekta viste 78 tallet i et lite sekund før den fant ut at nei, ikke helt enda 😂 Men totalt ned 7,4kg siden jeg startet dette prosjektet 02/01-19. Ned ca 0,8kg i uke 👍🏻 Men er forberedt på at ting kanskje vil gå saktere jo mindre jeg blir. 

Mål blir loggført 1 gang i mnd. Målmessig er jeg nå ned:

Midje: 6cm

Arm: 0cm

Hofte: 3cm

Bryst: 5cm

Lår: 6kg

Det ser ut som om jeg krympe litt nesten over alt 👍🏻🎉 Armene... ja er ikke så mye å ta av der, så ser ikke så mye på den delen 😅😂

Endret 4. mars 2019 av Ariana807

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg trenger gode råd og håper noen har anledning til å svare. Det virker som dere har god greie på kosthold og trening.

Jeg hører om så mange som har suksess med lavkarbokosthold, men syns det virker veldig krevende? Fungerer det å kickstarte med lavkarbo og gå over til et mer karborikt kosthold når jeg har nådd akseptabelt midjemål og vekt? Eller går jeg fort opp i vekt igjen da, selv om jeg fortsatt passer på kalorikontroll?

Jeg skal ned 5-6 kilo, og ønsker å innarbeide en livsstil som både gir vektkontroll og ikke innebærer at jeg blir veldig opphengt i strenge regler for hva som er lov og ikke lov.

Tips mottas med takk. Tips til andre vektstabiliserende kosthold/livsstiler enn lavkarbo er jeg også takknenlig for. 

Anonymkode: 74512...bd0

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, 

Jeg trenger gode råd og håper noen har anledning til å svare. Det virker som dere har god greie på kosthold og trening.

Jeg hører om så mange som har suksess med lavkarbokosthold, men syns det virker veldig krevende? Fungerer det å kickstarte med lavkarbo og gå over til et mer karborikt kosthold når jeg har nådd akseptabelt midjemål og vekt? Eller går jeg fort opp i vekt igjen da, selv om jeg fortsatt passer på kalorikontroll?

Jeg skal ned 5-6 kilo, og ønsker å innarbeide en livsstil som både gir vektkontroll og ikke innebærer at jeg blir veldig opphengt i strenge regler for hva som er lov og ikke lov.

Tips mottas med takk. Tips til andre vektstabiliserende kosthold/livsstiler enn lavkarbo er jeg også takknenlig for. 

Anonymkode: 74512...bd0

Lavkarbo er en livsstil, ikke en kortvarig diett. Det er krevende i starten, men etterhvert går det som med alt annet. Uansett hva man velger, er starten krevende.

Anonymkode: 40bfc...059

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Lavkarbo er en livsstil, ikke en kortvarig diett. Det er krevende i starten, men etterhvert går det som med alt annet. Uansett hva man velger, er starten krevende.

Anonymkode: 40bfc...059

Skjønner. Takk skal du ha.

Anonymkode: 74512...bd0

[Gjest Monsieur Beau]

Jeg har i årevis prøvd ulike ting men aldri lykkes, har bare gått opp igjen og mer til. 

På nyttårsaften sluttet jeg med alt av snop og potetgull. Har valgt å ta et år uten - har ikke problemer med det. Jeg har ikke rørt noe siden da. Har et helt vanlig kosthold og begrenser prosjonene og gått ned en del. Spiser all mat og god mat. Er ikke opphengt i kilo eller kalorier, men ser på hele greien som "hva skjer med kroppen min når jeg ikke spiser snop/potetgull på et år". 

I tillegg så anerkjenner jeg det faktum at det ikke er nødvendig å trene for å gå ned i vekt. Det har faktisk veldig lite med den saken å gjøre. Trening er godt for helsen på alle mulige måter men har liten innvirkning på vektreduksjonen. 

Man trenger ikke telle kalorier, trene, slite, veie mat, gå på dietter, lure hele tiden på om det man spier er bra nok, være misfornøyd, tenke på mat og trening hele tiden. Mitt beste råd er å gjøre det enkelt for seg selv. 

På 7.11.2018 den 22.40, AnonymBruker skrev:

Dere som er på vei nedover? Hva gjør dere, helt konkret?

Og; damn, dere er utrolig flinke!!

Anonymkode: a16ef...aa7

 

Endret 4. mars 2019 av Monsieur Beau

[Zenobia]

Har veid meg hver dag gjennom helgen. Holder meg under 70 kg

[AnonymBruker]

Her er en fb gruppe som har fantastiske resultater på slanking!

Anbefales å sjekke ut, har selv hadt et kjempe bra resultat etter at jeg ble introdusert for gruppen å produktene 🤗

https://www.facebook.com/groups/171420253782541/?ref=share

Anonymkode: f7e9c...e18

[Skogstjernen]

"Mine innlegg"

[Gjest supernova_87]

I går var en dårlig spisedag. Det var generelt en dårlig dag. Den dårligste på lenge. Jeg lå og så i veggen i en time. Lå i senga i tre. Var ikke utendørs. Så når kvelden kom så hadde jeg lite motstandskraft, lite selvomsorg. Det var mer "når ting er så dritt, har det noe å si om jeg koser meg med litt mat". Jeg lot maten bli en krykke i går. Den dårlige dagen kunne i det minste bli litt bedre med å spise noe sjokolade, og noe chips og kjeks. Men ble den egentlig bedre? Det smakte godt i munnen der og da, men ble den bedre? Jeg vet ikke. Det var heldigvis bare snakk om kanskje 600-800 kalorier. ( )

Jeg savner maten. Jeg savner "trøsten". Lindringen. Pausen. I etterordet (forordet?) til boken Anorektisk (Ingeborg Senneset) som er skrevet av Finn Skårderud sier han at vi skal være ærlige mot oss selv om hva det "gode" med maten/spisingen/spiseforstyrrelsen er. Hva det er som gjør at vi holder fast i den. For selv om det er sykt og skadelig, så er det jo en grunn til at vi holder fast i den. Det slo meg veldig. Det har hjulpet meg veldig den siste halvannen måneden. Noen som ikke bare sier "det må du slutte med", og som tror det hele er udelt negativt. Da hadde jeg vel ikke fortsatt da, med å stappe trynet mitt med mat. Men jeg innser også at mye av det gode, det er på sikt skadelig og vondt. Det hindrer meg fra å finne andre positive mestringsstrategier. Men jeg savner maten. Savner den som man savner en destruktiv kjæreste, fordi "det var jo bra innimellom". Maten stilte alltid opp. Når ikke jeg engang gjorde det. 

Man får så dumme tanker. Jeg får så dumme tanker. Tanker om at jeg faktisk heller vil spise meg i hel, heller enn å forbli alene her, uten maten som redningen. Det har ikke noe å si om du blir så feit og tung at ingen kan bære kista når du dør som 30-åring. Så slemme tanker. Men tankene er ikke meg. Jeg må akseptere at de kommer, at de er der, jeg trenger ikke engasjere meg i dem. Og jeg vet, jeg vet, at jo, for meg så har det noe å si om jeg dør som 30-åring. Det har noe å si om jeg forblir så overvektig, for det er jeg som går glipp av aktiviteter og livet mitt. Hvordan kan det være så motstridende inni meg? Jeg vil ha liv, aktivitet, fjellturer, normalvekt, men samtidig så skriker det: MATMATMATMAT. Bolle-sjokolade-mersjokolade-smågodt-snop-bolle-donut-sukker. Det roper til og med etter vondt i magen, følelsen av å være fylt opp. For jeg vil ikke være tom. ... Hvor er følelsene egentlig? Når jeg føler meg tom, hvor rømmer de da?

Jeg vil ikke ha det sånn. 

Men i dag valgte jeg å dra på en prøvetime. Det var gøy. Jeg fikk god trening, det ga en god følelse. Men samtidig: jeg var den største der. Ikke en eneste annen som bikket 100 kg. Kanskje ikke engang 90 kg. Man kan se sånt. Jeg klarte ikke å holde tritt med step-koordinasjonen. På slutten klarte jeg ikke å gjøre øvelsene skikkelig, bena som hadde bært 113 kg i nesten en time begynte å få nok av å tråkke opp og ned på en stepkasse. Jeg fikk tanker om at jeg var i veien, at "feita burde holdt seg hjemme". Det er vondt å tenke sånt. Jeg likte ikke å se meg selv i speilet. Bortsett fra på styrkeøvelsene, jeg har god teknikk. God holdning. Jeg velger å drite i tankene om at jeg var i veien. Jeg velger å dra frem tankene om at det var gøy. Kroppen føles bra. Jeg er fornøyd med meg selv. Og jeg kan velge bort det som er skadelig for meg. Selv om jeg også kan lengte og savne. 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Rainstorm skrev:

I går var en dårlig spisedag. Det var generelt en dårlig dag. Den dårligste på lenge. Jeg lå og så i veggen i en time. Lå i senga i tre. Var ikke utendørs. Så når kvelden kom så hadde jeg lite motstandskraft, lite selvomsorg. Det var mer "når ting er så dritt, har det noe å si om jeg koser meg med litt mat". Jeg lot maten bli en krykke i går. Den dårlige dagen kunne i det minste bli litt bedre med å spise noe sjokolade, og noe chips og kjeks. Men ble den egentlig bedre? Det smakte godt i munnen der og da, men ble den bedre? Jeg vet ikke. Det var heldigvis bare snakk om kanskje 600-800 kalorier. ( )

Jeg savner maten. Jeg savner "trøsten". Lindringen. Pausen. I etterordet (forordet?) til boken Anorektisk (Ingeborg Senneset) som er skrevet av Finn Skårderud sier han at vi skal være ærlige mot oss selv om hva det "gode" med maten/spisingen/spiseforstyrrelsen er. Hva det er som gjør at vi holder fast i den. For selv om det er sykt og skadelig, så er det jo en grunn til at vi holder fast i den. Det slo meg veldig. Det har hjulpet meg veldig den siste halvannen måneden. Noen som ikke bare sier "det må du slutte med", og som tror det hele er udelt negativt. Da hadde jeg vel ikke fortsatt da, med å stappe trynet mitt med mat. Men jeg innser også at mye av det gode, det er på sikt skadelig og vondt. Det hindrer meg fra å finne andre positive mestringsstrategier. Men jeg savner maten. Savner den som man savner en destruktiv kjæreste, fordi "det var jo bra innimellom". Maten stilte alltid opp. Når ikke jeg engang gjorde det. 

Man får så dumme tanker. Jeg får så dumme tanker. Tanker om at jeg faktisk heller vil spise meg i hel, heller enn å forbli alene her, uten maten som redningen. Det har ikke noe å si om du blir så feit og tung at ingen kan bære kista når du dør som 30-åring. Så slemme tanker. Men tankene er ikke meg. Jeg må akseptere at de kommer, at de er der, jeg trenger ikke engasjere meg i dem. Og jeg vet, jeg vet, at jo, for meg så har det noe å si om jeg dør som 30-åring. Det har noe å si om jeg forblir så overvektig, for det er jeg som går glipp av aktiviteter og livet mitt. Hvordan kan det være så motstridende inni meg? Jeg vil ha liv, aktivitet, fjellturer, normalvekt, men samtidig så skriker det: MATMATMATMAT. Bolle-sjokolade-mersjokolade-smågodt-snop-bolle-donut-sukker. Det roper til og med etter vondt i magen, følelsen av å være fylt opp. For jeg vil ikke være tom. ... Hvor er følelsene egentlig? Når jeg føler meg tom, hvor rømmer de da?

Jeg vil ikke ha det sånn. 

Men i dag valgte jeg å dra på en prøvetime. Det var gøy. Jeg fikk god trening, det ga en god følelse. Men samtidig: jeg var den største der. Ikke en eneste annen som bikket 100 kg. Kanskje ikke engang 90 kg. Man kan se sånt. Jeg klarte ikke å holde tritt med step-koordinasjonen. På slutten klarte jeg ikke å gjøre øvelsene skikkelig, bena som hadde bært 113 kg i nesten en time begynte å få nok av å tråkke opp og ned på en stepkasse. Jeg fikk tanker om at jeg var i veien, at "feita burde holdt seg hjemme". Det er vondt å tenke sånt. Jeg likte ikke å se meg selv i speilet. Bortsett fra på styrkeøvelsene, jeg har god teknikk. God holdning. Jeg velger å drite i tankene om at jeg var i veien. Jeg velger å dra frem tankene om at det var gøy. Kroppen føles bra. Jeg er fornøyd med meg selv. Og jeg kan velge bort det som er skadelig for meg. Selv om jeg også kan lengte og savne. 

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver, og det høres ut som om du har en overspisingslidelse sånn som meg. Jeg har gått i terapi for å rydde opp i disse tankene, for jeg taklet det ikke helt på egenhånd. Får du hjelp?

Det er klart at man skal gjøre den viktigste jobben selv, men det hjelper å ha faglig hjelp også når mat og følelser er så tett knyttet sammen for oss. Det er ikke bare så enkelt som at man er "litt for glad i mat". 

Anonymkode: 899de...76d

[Gjest supernova_87]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver, og det høres ut som om du har en overspisingslidelse sånn som meg. Jeg har gått i terapi for å rydde opp i disse tankene, for jeg taklet det ikke helt på egenhånd. Får du hjelp?

Det er klart at man skal gjøre den viktigste jobben selv, men det hjelper å ha faglig hjelp også når mat og følelser er så tett knyttet sammen for oss. Det er ikke bare så enkelt som at man er "litt for glad i mat". 

Anonymkode: 899de...76d

Ja, takk for omtanken.  Jeg går i terapi, men mest for andre ting. Vi snakker om mat og overspising innimellom og det er nyttig, men det er vanskelig også innen psykisk helsevern å få skikkelig hjelp med overspisingsproblemene. For det å bli sykelig overvektig som følge av overspising er liksom ikke like alvorlig som andre ting, og jeg skjønner jo det, men det føles likevel av og til ut som man ikke blir forstått overhodet, og hvordan det å miste så kontrollen innimellom igjen påvirker deg negativt, når du bare får creds for å ikke skade deg på andre måter.  Og nei, det er ikke så enkelt som at man bare er "litt for glad i mat". 

--

I dag er også en dårlig dag. Jeg vet ikke helt hva som har skjedd. Kjenner på et tungsinn fra en annen tidsalder. Vil dempe alt med bøttevis med mat. 

Jeg skriver her for å minne meg på at jeg har friheten til å velge hva jeg gjør, hva jeg skal putte i munnen min og hvordan jeg behandler meg selv. Jeg har frihet til å velge å behandle meg selv bra, selv om jeg i dag hater meg selv. Det er mitt valg. Jeg kan velge å være offer, eller jeg kan velge å være sjef. Jeg kan velge avhengighet, eller jeg kan velge liv. 

Nå skal jeg gjøre mitt for å snu denne dagen. Jeg kan.

Endret 5. mars 2019 av Rainstorm

[Vera]

18 timer siden, Rainstorm skrev:

I går var en dårlig spisedag. Det var generelt en dårlig dag. Den dårligste på lenge. Jeg lå og så i veggen i en time. Lå i senga i tre. Var ikke utendørs. Så når kvelden kom så hadde jeg lite motstandskraft, lite selvomsorg. Det var mer "når ting er så dritt, har det noe å si om jeg koser meg med litt mat". Jeg lot maten bli en krykke i går. Den dårlige dagen kunne i det minste bli litt bedre med å spise noe sjokolade, og noe chips og kjeks. Men ble den egentlig bedre? Det smakte godt i munnen der og da, men ble den bedre? Jeg vet ikke. Det var heldigvis bare snakk om kanskje 600-800 kalorier. ( )

Jeg savner maten. Jeg savner "trøsten". Lindringen. Pausen. I etterordet (forordet?) til boken Anorektisk (Ingeborg Senneset) som er skrevet av Finn Skårderud sier han at vi skal være ærlige mot oss selv om hva det "gode" med maten/spisingen/spiseforstyrrelsen er. Hva det er som gjør at vi holder fast i den. For selv om det er sykt og skadelig, så er det jo en grunn til at vi holder fast i den. Det slo meg veldig. Det har hjulpet meg veldig den siste halvannen måneden. Noen som ikke bare sier "det må du slutte med", og som tror det hele er udelt negativt. Da hadde jeg vel ikke fortsatt da, med å stappe trynet mitt med mat. Men jeg innser også at mye av det gode, det er på sikt skadelig og vondt. Det hindrer meg fra å finne andre positive mestringsstrategier. Men jeg savner maten. Savner den som man savner en destruktiv kjæreste, fordi "det var jo bra innimellom". Maten stilte alltid opp. Når ikke jeg engang gjorde det. 

Man får så dumme tanker. Jeg får så dumme tanker. Tanker om at jeg faktisk heller vil spise meg i hel, heller enn å forbli alene her, uten maten som redningen. Det har ikke noe å si om du blir så feit og tung at ingen kan bære kista når du dør som 30-åring. Så slemme tanker. Men tankene er ikke meg. Jeg må akseptere at de kommer, at de er der, jeg trenger ikke engasjere meg i dem. Og jeg vet, jeg vet, at jo, for meg så har det noe å si om jeg dør som 30-åring. Det har noe å si om jeg forblir så overvektig, for det er jeg som går glipp av aktiviteter og livet mitt. Hvordan kan det være så motstridende inni meg? Jeg vil ha liv, aktivitet, fjellturer, normalvekt, men samtidig så skriker det: MATMATMATMAT. Bolle-sjokolade-mersjokolade-smågodt-snop-bolle-donut-sukker. Det roper til og med etter vondt i magen, følelsen av å være fylt opp. For jeg vil ikke være tom. ... Hvor er følelsene egentlig? Når jeg føler meg tom, hvor rømmer de da?

Jeg vil ikke ha det sånn. 

Men i dag valgte jeg å dra på en prøvetime. Det var gøy. Jeg fikk god trening, det ga en god følelse. Men samtidig: jeg var den største der. Ikke en eneste annen som bikket 100 kg. Kanskje ikke engang 90 kg. Man kan se sånt. Jeg klarte ikke å holde tritt med step-koordinasjonen. På slutten klarte jeg ikke å gjøre øvelsene skikkelig, bena som hadde bært 113 kg i nesten en time begynte å få nok av å tråkke opp og ned på en stepkasse. Jeg fikk tanker om at jeg var i veien, at "feita burde holdt seg hjemme". Det er vondt å tenke sånt. Jeg likte ikke å se meg selv i speilet. Bortsett fra på styrkeøvelsene, jeg har god teknikk. God holdning. Jeg velger å drite i tankene om at jeg var i veien. Jeg velger å dra frem tankene om at det var gøy. Kroppen føles bra. Jeg er fornøyd med meg selv. Og jeg kan velge bort det som er skadelig for meg. Selv om jeg også kan lengte og savne. 

Å @Rainstorm  Når du skriver får jeg frysninger. Du har en vanvittig fortellerevne, vet du det? Jeg ønsker deg alt, alt, alt, ALT i hele verden godt. Jeg heier på deg, for verden trenger akkurat deg. 

[Gjest supernova_87]

24 minutter siden, Vera skrev:

Å @Rainstorm  Når du skriver får jeg frysninger. Du har en vanvittig fortellerevne, vet du det? Jeg ønsker deg alt, alt, alt, ALT i hele verden godt. Jeg heier på deg, for verden trenger akkurat deg. 

Jeg tror frysninger er et kompliment. Tar det sånn. Jeg visste ikke det, takk!  Og takk for at du heier på meg, det trengte jeg i dag.

[AnonymBruker]

@Rainstorm Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i hva du skriver, og du er veldig flink til å beskrive og skrive nøyaktig hva jeg selv også føler til tider. Nå har jeg gått ned en del i vekt, og fettprosent, men jeg har fortsatt spist alt for mye dritt til tider som har gjort at jeg ikke går ned i vekt like fort. Men vet du hva? Jeg skal faktisk klare dette her, og om det betyr at det tar litt lenger tid, så har jeg i det minste min mentale helse i behold. 

Stå på! Du er rå 😄 

Anonymkode: 6a151...ceb

[Vera]

1 time siden, Rainstorm skrev:

Jeg tror frysninger er et kompliment. Tar det sånn. Jeg visste ikke det, takk!  Og takk for at du heier på meg, det trengte jeg i dag.

Oi, når jeg leser det jeg skrev nå, så ser jeg at jeg ikke var tydelig. Det var ment som et kjempestort kompliment, for når jeg får frysninger så er det av noe som er hjerteskjærende fint 😊 

[Vernis]

22 timer siden, Rainstorm skrev:

 

Men i dag valgte jeg å dra på en prøvetime. Det var gøy. Jeg fikk god trening, det ga en god følelse. Men samtidig: jeg var den største der. Ikke en eneste annen som bikket 100 kg. Kanskje ikke engang 90 kg. Man kan se sånt. Jeg klarte ikke å holde tritt med step-koordinasjonen. På slutten klarte jeg ikke å gjøre øvelsene skikkelig, bena som hadde bært 113 kg i nesten en time begynte å få nok av å tråkke opp og ned på en stepkasse. Jeg fikk tanker om at jeg var i veien, at "feita burde holdt seg hjemme". Det er vondt å tenke sånt. Jeg likte ikke å se meg selv i speilet. Bortsett fra på styrkeøvelsene, jeg har god teknikk. God holdning. Jeg velger å drite i tankene om at jeg var i veien. Jeg velger å dra frem tankene om at det var gøy. Kroppen føles bra. Jeg er fornøyd med meg selv. Og jeg kan velge bort det som er skadelig for meg. Selv om jeg også kan lengte og savne. 

Vil bare kommentere dette: Jeg trener step og styrke i sal. Har gjort det i mange år. Jeg har svært lite fokus på andre enn meg selv når jeg strever over stepen . Jeg tenker aldri at noen er for store eller for dårlig koordinert. Jeg har nok med meg selv. Still deg et sted i salen hvor du ser instruktøren godt.  Ikke gi opp. Det er supergøy etter en stund og husk at hvert eneste menneske i salen har vært ny og ukoordinert. De som suser feilfritt over stepen og henger med på alle instruktørens trinn går sannsynligvis fast på timen og kjenner programmet.  🙂

Endret 5. mars 2019 av Vernis
Skrivefeil

[Ariana807]

Da blir det nok en tellefri dag. Kanskje en gang i mnd e bra for motivasjonen 😅

Hele denne uka har bare... Jeg har ikke direkte «trykt i tryne», da jeg har telt alt jeg har spist. Men på onsdag klemte jeg i meg kanskje 15 smørbukker 😅😂 havnet på ~1850 kcal, så ikke sån uber fælt, men ... ja jeg tror jeg kunne trengt en dag og to med litt friere tøyler. Skal ikke spise en hel plate sjokolade, en pose chips og 1 kg med smågodt, men bare slappe av. Kose meg med kylling tandoori, litt snop, litt sjokolade og litt chips. Kan tenke meg uten å faktisk veie alt, at jeg ender opp på rundt 2200 kcal i dag, som ikke er direkte horibelt da  

Så gleder meg. Skal kjøpe Crimes of Grindewald på itunes, først se Fabeldyr og så den, og storkose meg i kveld! 😊👍🏻 Tror det kan være bra for sjelen å ha slike dager i ny og ne, så lenge man finner tilbake til kjøkkenvekta 👍🏻

Endret 8. mars 2019 av Ariana807

[Zenobia]

Jeg har veket av fra ukentlig veiing etter at jeg kom under 70-tallet. På tirsdag og i går så jeg 68-tallet; i dag er jeg oppe i 69,0 igjen. Og det føles helt greit! Har gitt bort to stk klesplagg som ikke satt godt på meg lenger.

Jippi - nå tar jeg helg