Mamma takler ikke unge mødre

[AnonymBruker]

Var din mor veldig ung selv, da hun fikk sitt første barn,ts?

Anonymkode: c9568...a32

[AnonymBruker]

Jeg var 24, var samboer og hadde leilighet, men ingen av oss hadde fast jobb. Men vi klarte oss fint for det, utrolig hva man klarer når man må. Levde ikke av nav nei. 

Jeg var absolutt klar for barn og alt gikk helt fint. Nå har det gått 12 år og jeg føler meg fortsatt ikke for gammel til å få baby igjen, men jeg kjenner jeg er glad for at barna mine nå er store. 

Ting er ikke svart/hvitt, folk anbefaler gjerne det man selv har gjort. 

Anonymkode: 9168e...f9c

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

 

Okei, jeg er 21 år gammel. Har mange venninner som er unge og gravide, og mange som allerede har fått barn, noen etablerte, andre ikke. Men det går da fint med dem alle allikevel, med både utdanning og økonomi! Hver gang jeg forteller mamma at en av mine venner venter barn får jeg alltid den samme «åh, stakkars dem..» «tenk å ødelegge ungdomsårene med barneskrik» «du bør vente så lenge som mulig før du får barn».

Jeg kjenner at det stikker litt hver gang hun sier det da jeg tenker mye på barn selv. Jeg har jobb, mann med jobb, katt, bil, leier et hus, og føler at jeg er klar for barn. Det hadde rett og slett vært fint å bli gravide en gang i løpet av neste år. Det skremmer meg litt og kanskje skulle annonsere graviditet snart. På grunn av mamma vet jeg ikke om jeg hadde turt å si noe som helst før jeg absolutt måtte.  Jeg har aldri vært den som har delt mine innerste tanker med  mor, vi er  nære men hun er ikke den jeg ringer når jeg er lei meg eller trenger råd. 

 

Hva skal jeg gjøre???

 

Anonymkode: 6d86e...d92

Høres ut som min mor. Her var det abortkamp som gjalt i tillegg, og da er jeg født på et tidspunkt der det er enkelt å regne seg frem til at hun akkurat ikke rakk å abortere meg da hun ble gravid som 19 åring. Ikke akkurat noe som fjør at du føler deg som et ønsket barn. Å bli gravid som ung ville vært en dødssynd i hennes øyne. Vel, såville skjebnen det slik at når jeg var ferdig m 6 års lang og tung utdanning, 3 års heftig spesialisering, gift, hus, bil, bra karriere og økonomien på stell, ja da viste det seg at jeg ikke kunne få barn selv. Det har tatt årevis med slit for meg å bli mamma. Og hun som jobba så hardt for å indoktrinere meg med at å få barn var en dødssynd er nå endelig bestemor. Etter 15 år m ufrivillig barnløshet. Og en ting vet jeg 100% sikkert; om min datter vil bli mor i ung alder, så stiller jeg opp 100% for henne. Det er hennes valg, ikke mitt.

Jeg sier ikke hva du skal gjøre eller ikke gjøre, men du kan jo minne din mor på at fertiliteten synker i befolkningen og at hvert 5.-7. Par strever med infertilitet. 

 

Anonymkode: fbacc...ffb

[Carrot]

Jeg var akkurat 19 og det har gått helt fint og jeg har både klart å fortsette utdannelse og ha full jobb mens jeg studerte med små barn hjemme og en mann som jobber ti ukers turnus hvor han var borte og hadde vanlig 8-4 jobb de ukene han var "Hjemme" så alt går - og mens det står på går det som sagt helt fint, men sett tilbake vil jeg ikke si til mine barn at det er noe å ha som mål. Men jeg ville heller aldri bruke ord som "ødelegge livet sitt" for det blir helt feil.

Hvor gammen var moren din TS når hun fikk barn? Hvordan var det for henne å ha barn? Snakk med henne om det, så kanskje du får mer forståelse av hvorfor hun sier det hun gjør - for det handler ganske sikkert om HENNE og ikke om deg eller vennene dine..

Dog er det en ting som er sikkert, de som har barn ser ofte ulikt på dette i fht de som ikke har barn - kanskje fordi de har kjent på kroppen hvordan det er, ofte ting man ikke snakker så høyt om. Ting som søvnmangel, hvordan gråten kan skjære i marg og bein, hvordan man kan bli sliten på en måte man aldri har kjent før, bekymringene for om barnet har det bra, om man er god nok osv - og opp i dette, som motvekt er gleden av å se barnet smile, snu seg, kjenne deg igjen, utviklingen, latteren..

[AnonymBruker]

Jeg var 20 da jeg fikk min første, og har aldri angret. Jeg får oppleve barna mine i så mange år ekstra ved å få dem som ung. Nå er jeg 35 og eldste er 15. Hadde jeg ventet til nå med å få barn, ville jeg jo lett ha vært 60 før minstemann var 20. 

Jeg har hatt masse energi, og tatt med ungene på teltturer, fjellturer, badeland osv. Jeg elsker å være mor og føler ikke jeg går glipp av noe. Men når det skal sies begynte jeg voksenlivet allerede som 16 åring, flyttet på hybel med kjæresten, gikk på skole, festet, jobbet og reiste mye i årene fram til jeg ble mor som 20 åring. Har man kun bodd hjemme og aldri forsøkt seg på egenhånd før man vil ha barn, så vil også jeg si stopp. Prøv deg litt på egenhånd, fest gjerne litt (så du blir ferdig med det og), reis og opplev litt.

Så utifra det du skriver så ser jeg ikke noen grunn til at du skulle vente. Lykke til

Anonymkode: b0881...8f8

[AnonymBruker]

De aller fleste som fikk barn i ung alder av de jeg kjenner har det gått veldig bra med.

Jeg er selv 25 år og har 3 barn. Vi eier hus og bil, mannen har fast jobb og jeg holder på med høyere utdanning.

Vet folk som ikke kjenner oss sikkert tenker sitt, men de som kjenner oss vet at barna våre har det bra, og vår unge alder har ikke vært negativ for vår del.

Jeg hadde kanskje vært ferdig med utdanning tidligere dersom jeg ikke fikk barn tidlig, men da tror jeg at jeg uansett ville måttet ta en annen utdanning, for jeg valgte feil da jeg var 16

Anonymkode: 5112a...351

[AnonymBruker]

En stor fordel med å få barn ung er at kroppen er bedre rustet til det. Komplikasjoner er vanligere hos eldre mødre. Min erfaring (ble mor som 23,27 og 30) er også at man takler nattevåk o.l. mye bedre når man er ung. Pluss at man er mer fleksibel, ikke har fått så mange "eksklusive vaner" ennå,  så omstillingen går lettere. Man hører så mye om totalt utslitte småbarnsmødre i dag, og jeg tror litt av årsaken er at de får barn så sent. 

Anonymkode: 831c7...1ca

[AnonymBruker]

Jeg er glad for at jeg fikk barn tidlig. 

 

Tror ikke jeg hadde orket småbarn etter jeg fylte 35, man må være i god form fysisk. 

Anonymkode: e4bee...154

[magikeren]

Moren din forsøker åpenbart å hindre deg i å få barn i din alder. Tenker at det kan være verdt å tenke over om mor faktisk har litt peil på modenheten og ansvarsfølelsen til ts og har rett i at ts burde vente

Personlig mener jeg det er et ekstremt fåtall som blir gode foreldre i begynnelsen av 20-årene. De aller fleste er veldig naive på den alderen, i kombinasjon med at 90% føler seg mer modne enn andre på samme alder. 

At noen er glad for at de fikk barn tidlig er heller ikke bevis på at de har vært gode foreldre. Kjenner selv noen foreldrepar som tror de har vært gode foreldre, men der barna deres (nå voksne) har fortalt meg i fortrolighet hvor negativt preget de ble av oppførselen til foreldrene gjennom oppveksten. De fleste foreldre tror vel at de er ok eller gode foreldre, men i min erfaring er mange ikke optimale foreldre der de er i stand til å lære barna sine hvordan håndtere følelser og "livet". Det går hips om haps og det er ofte tilfeldigheter som avgjør om barnet havner på nav eller tar høyere utdanning. Når foreldre kunne vært en viktig del der de på en kosntruktiv måte hjelper barnet utvikle mestringsfølelse og evne til å håndtere følelser og konflikt. Men det er et fåtall mennesker som lærer dette hjemmefra, det skjer mye oftere at foreldrene sine dårlig evne til å håndtere konflikt og følelser blir plukket opp av barna og den kjipe sirkelen fortsetter

Se bare hvor mange som gjår noe så fundamentalt feil som hvordan de roser egne barn og hvor ødelagte barn man kan få av det: https://www.aftenposten.no/norge/i/z7Rw/Ros-riktig---sa-flink-du-er-odelegger-for-barna

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Okei, jeg er 21 år gammel. Har mange venninner som er unge og gravide, og mange som allerede har fått barn, noen etablerte, andre ikke. Men det går da fint med dem alle allikevel, med både utdanning og økonomi! Hver gang jeg forteller mamma at en av mine venner venter barn får jeg alltid den samme «åh, stakkars dem..» «tenk å ødelegge ungdomsårene med barneskrik» «du bør vente så lenge som mulig før du får barn».

Jeg kjenner at det stikker litt hver gang hun sier det da jeg tenker mye på barn selv. Jeg har jobb, mann med jobb, katt, bil, leier et hus, og føler at jeg er klar for barn. Det hadde rett og slett vært fint å bli gravide en gang i løpet av neste år. Det skremmer meg litt og kanskje skulle annonsere graviditet snart. På grunn av mamma vet jeg ikke om jeg hadde turt å si noe som helst før jeg absolutt måtte.  Jeg har aldri vært den som har delt mine innerste tanker med  mor, vi er  nære men hun er ikke den jeg ringer når jeg er lei meg eller trenger råd. 

 

Hva skal jeg gjøre???

 

Anonymkode: 6d86e...d92

Hater å si det, men moren din har rett. 

Vil du være våken hele netter, sitte hjemme hver kveld mens andre venner lever ungdomsliv og er ute på byen, gi avkall på egne drømmer , ha dårligere økonomi (som 21 åring har du ikke god inntekt, hvis du i hele tatt har noen), ingen kleskjøp for alle pengene går til babyen, utgifter (budsjett som en voksen og ikke en ungdom; husleie, strøm, mat, og ingenting igjen til sminke etc),  leie bolig og måtte flytte igjen og igjen, droppe å kjøpe klær fordi barnet ikke orker butikker, være på en «kjedelig» lekeplass søndag kl 10 fordi dere bare må ut ellers blir det for bråkete (mens du får snapper fra gamle venner om at de akkurat har kommet fra tidenes fest og skal sove bort søndagen), kanskje ikke ha bil og måtte bære varer og en skrikende unge, være så utslitt at du ikke orker mer men enda kan du ikke sove fordi ungen skriker, sannsynligvis oppleve et brudd med barnefar som også er ung og kanskje ikke tar ansvar... 

det klokeste du gjør er å vente. Det er ikke rosenrødt og ca 1-5 prosent er kos og klem. Resten er for UNGE mødre forpliktelser, bekymringer, å ikke ha noe tid til deg selv, søvnmangel i uke på uke, ingen tid til å være slike kjærester som andre venner uten barn kan være, melkespreng, strekkmerker og hengemage. 

Er du virkelig klar for det? Kjære deg, tenk deg om. 

Hilsen tidligere ung mor. 

Anonymkode: 715fe...7d0

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Hater å si det, men moren din har rett. 

Vil du være våken hele netter, sitte hjemme hver kveld mens andre venner lever ungdomsliv og er ute på byen, gi avkall på egne drømmer , ha dårligere økonomi (som 21 åring har du ikke god inntekt, hvis du i hele tatt har noen), ingen kleskjøp for alle pengene går til babyen, utgifter (budsjett som en voksen og ikke en ungdom; husleie, strøm, mat, og ingenting igjen til sminke etc),  leie bolig og måtte flytte igjen og igjen, droppe å kjøpe klær fordi barnet ikke orker butikker, være på en «kjedelig» lekeplass søndag kl 10 fordi dere bare må ut ellers blir det for bråkete (mens du får snapper fra gamle venner om at de akkurat har kommet fra tidenes fest og skal sove bort søndagen), kanskje ikke ha bil og måtte bære varer og en skrikende unge, være så utslitt at du ikke orker mer men enda kan du ikke sove fordi ungen skriker, sannsynligvis oppleve et brudd med barnefar som også er ung og kanskje ikke tar ansvar... 

det klokeste du gjør er å vente. Det er ikke rosenrødt og ca 1-5 prosent er kos og klem. Resten er for UNGE mødre forpliktelser, bekymringer, å ikke ha noe tid til deg selv, søvnmangel i uke på uke, ingen tid til å være slike kjærester som andre venner uten barn kan være, melkespreng, strekkmerker og hengemage. 

Er du virkelig klar for det? Kjære deg, tenk deg om. 

Hilsen tidligere ung mor. 

Anonymkode: 715fe...7d0

Er viktig å være forberedt på at det er en jobb med barn, lite søvn, forpliktelser og mye bekymringer. Mye kan gå galt og forholdet vil gå igjennom en test, og mange klarer ikke å få forholdet til å vare. MEN du som flere får det til å høres som verdens verste avgjørelse å få barn, og når jeg leser det du skriver skjønner jeg ikke hvorfor folk tørr å få barn, ikke som 30 åring heller! Jeg tror at hvis man har det meste på plass, og er realistisk med jobben med barn forstår jeg ikke hva som er problemet? Er nok av dem som ikke burde få barn som ikke har livet i orden, men det høres ut som at ts har ting på plass og har flere i kretsen som har barn, så da går hun kanskje ikke glipp av så mye egentlig (om hun ikke har andre drømmer med livet enn barn og familie.) Men man må være realistisk ja, men hun høres ikke dum ut liksom 

Anonymkode: 39d2d...f09

[Carrot]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er glad for at jeg fikk barn tidlig. 

 

Tror ikke jeg hadde orket småbarn etter jeg fylte 35, man må være i god form fysisk. 

Anonymkode: e4bee...154

og det er man ikke etter 35 mener du?

Jeg er 47 og har ansvar for en toåring, en treåring, en fireåring, en åtteåring og de "store ungene" som er 12, 14, 18 og de som har flyttet ut da som jeg ikke lister opp  det får helt fint..

Endret 29. oktober 2018 av Carrot

[AnonymBruker]

Enig med moren din. Vent til dere i alle fall eier egen bolig. 

Anonymkode: 4eccf...de0

[AnonymBruker]

Skjønner at det er litt sårt når moren din er såpass tydelig, og når du gjerne kunne tenke deg barn snart. Men jeg er helt enig med henne. Jeg var 29, og i ettertid ser jeg at jeg burde ha ventet noen få år...(jada, kanskje hadde løpet vært kjørt for meg bla bla). Du har ETT liv. Du får aldri friheten og bekymringsløsheten tilbake etter barn...

Anonymkode: 7b9cf...a9d

[AnonymBruker]

Jeg er 30 år og enig med din mor. Fikk mitt første barn da jeg var 20 år og det har ikke vert lett. Det er fortsatt ting som skal på plass i livet når man er 20 år og hjernen utvikler seg fortsatt mye frem til man er 25 år. 

Anonymkode: 2ec62...6be

[AnonymBruker]

Det er jo ikke det at hun ikke takler unge mødre, hun vil bare ikke at du skal bli en av dem. Og siden du ønsker det, må hun da få si sin mening? Jeg er enig med moren din her. At du kjenner mange og har en slik holdning til det, understreker jo bare poenget hennes.

Anonymkode: e0f86...930

[Gjest GulSol]

5 timer siden, BearMama skrev:

frynsete

 

5 timer siden, BearMama skrev:

 

Det finnes ingen fasit på når en skal bli mamma, men jeg tenker at på mindre steder så er det oftere unge mødre og det blir lett en domini effekt ut av det fordi man tenker at man vil dele den babytiden med venninnene og så blir en smittet av verpesyken. 

Det høres sikkert koselig ut med barseltid og perm med trilleturer og cafeer, men det er mye som skjer både før og etter som jeg tror mange unge jenter ikke tenker over i babyboblen.

 Å gå gravid er ikke gøy. Som oftest innebærer det 3 mnd med den jævligste kvalmen der en konstant går med oppkast i halsen, man blir forstoppet, får ekkel luft i magen og man føler seg egentlig bare blubben, oppblåst og den gravidgløden allr snakker om; eksisterer ikke.

Andre trimester pleier å være relativ grei, men kroppen endrer seg mye og mange opplever at de får bekkenløsning som gjør at de blir temmelig invalide.

Tredje trimester.

Du er som en strandet sjøhval og bare det å knyte skolissene kan være en utfordring. Du kan ikke vente med å få ungen ut for magen er bare i veien, du har halsbrann, må tisse hvert 5. minutt og kroppen føles hoven(og jeg var relativt sprek og løp hva dag, men kroppen føltes tung og hadde masse vann i kroppen selv om). For å ikke nevne at søvnkvaliteten er ræva fordi magen er i veien i alle stillinger.

Å føde er vondt. Jævlig vondt, men det er ikke det verste i den forstand da det i det minste gjør at du slipper å gå gravid lenger. Med det kan medføre komplikasjoner som at du revner eller kan få livmorfremfall(I de enkleste tilfellene synker livmoren kun et stykke ned i skjeden, men nedsynkningen kan fortsette, så livmorhalsen blir synlig mellom kjønnsleppene (prolaps). I de uttalte tilfellene kan livmoren være synlig utenfor skjedeåpningen, og sammen med skjedenes for- og/eller bakvegg trekkes naboorganenes  (blære/endetarm)vegger ned.)

 

Så er det barsel. Ungen krever alt av deg 24/7 og kroppen din er ikke din lenger. Det er et matfat som må være tilgjengelig hele døgnet og selv om du ikke skulle amme så kan du allikevel få en unge som ikke vil ligge alene, en kreve å ha nærkontakt konstant(nei, man kan ikke trene babyer til å ligge alene, det er individuelt fra baby til baby og du vet ikke hvilken type du får). Sammenhengende søvn blir en stund til du ser noe igjen til og man kan bli temmelig frynsete i kantene med hormoner som tar helt av og får deg til å bli temmelig emosjonell. 

Man kan også risikere at babyen får kolikk. Forhold har røket over det. Mildt sagt er kolikk et helvete for alle parter.

Man kan også få fødselsdepresjon. Det må tas tak i asap ved å kontakte helsesøster så det ikke eskalerer i dyp depresjon. Mannen kan også få dette. Noen har opplevd at mannen blir helt fraværende og ikke vil ha noe med barn å gjøre.

Når babyen vokser til så vil den kreve mer og mer stimulering. I tillegg kommer alle de forskjellige utviklingssprangene som for de fleste er et helvete da ungen ofte får ekstreme humørsvingninger og mange vil få søvnproblemer i denne fasen(sleep regression). Den kan vare i alt fra 1 uke til flere måender(disse kommer jevnt de neste årene). Verst når de starter i barnehagen for da er man helt utkjørt om morgenen når en skal på jobb og ikke har sovet på natten på 3. uken.

Og dette med den koselige tiden man ser på film og TV med å kombinere barn og venner som one happy family med grillfester og latter rundt middagsbordet....det skjer sjeldent. Tiden strekker ikke til. Er man heldig har man tid til en kjapp middag eter jobb og henting i barnehagen før en skal ha litt kvalitetstid med barnet sammen før ungen skal være i seng til 19.00. Og så er det jo Lotto om barnet sovner 19 elle 23 så man vet ikke om man får så mye kjærestetid på kveldene. Og når helgen kommer så våkner ungen 06 både lørdag og søndag så å sove til 12 skjer ikke lenger.

Poenget er. Det er ekstremt mye ansvar og det er mye tyngre enn man tenker seg både fysisk og psykisk med et barn. Man må være selvoppofrende og man mister mye frihet og muligheten til å være impulsiv.

Når jeg var i 20 årene nøt jeg å ha friheten til å leve livet mitt i spontanitet. Mannen og jeg var kjærester, kunne sove ut i helgene, dra på ferier uten å tenke over noe annet enn at vi hadde med passet. Å dra på stranden her hjemme krever mer utstyr enn å reise på ferie uten barn 🤪 

Jeg sier ikke at alt over skjer, men mange tenker ikke over at det nettopp KAN skje. Og det skjer ofte. 

Å bli mamma er det beste som har skjedd meg, men jeg er glad jeg ventet for da jeg bar eldre og hadde levd litt fra meg og ikke minst fått mye mer livserfaring og blitt litt klokere, så var det å bli mamma etterlengtet. For jeg var klar til å sette et annet liv foran egne behov. Jeg hadde nok taklet å bli mor yngre, men jeg er sikker på at jeg er enn bedre mor i dag enn jeg hadde vært for 15 år siden. Rett og slett fordi jeg er tryggere på meg selv og vet at jeg ikke kommer til å savne «friheten» man har som barnløs.

Det er en grunn til at de fleste som blir unge mødre i ettertid sier de hadde ventet om de hadde skulle valgt om igjen. Ikke fordi man angrer på barna sine, men fordi hadde de kunne velge så hadde de levd et ubekymret liv med sprell og impulsivitet så lenge som mulig da man tidsnok havner i A4 livet med mye ansvar og rutiner. 

 

Dette 🙌🏼 Dere aner ikke friheten dere har før den er borte. 

[Antoinette]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har jobb, mann med jobb, katt, bil, leier et hus

 

Anonymkode: 6d86e...d92

Hvorfor leier dere hvis dere begge jobber?

Dere bør eie bolig før barn og du er ennå altfor ung. 

Bor dere på bygda? Føler dette ung-mor fenomenet også er et bygdefenomen.

[magikeren]

56 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Er viktig å være forberedt på at det er en jobb med barn, lite søvn, forpliktelser og mye bekymringer. Mye kan gå galt og forholdet vil gå igjennom en test, og mange klarer ikke å få forholdet til å vare. MEN du som flere får det til å høres som verdens verste avgjørelse å få barn, og når jeg leser det du skriver skjønner jeg ikke hvorfor folk tørr å få barn, ikke som 30 åring heller! 

Anonymkode: 39d2d...f09

Når man er litt eldre har man også litt mer sparepenger og er oftere villig til å gi avkall på de mer spontane greiene man vil være med på som yngre. Har du for eks reist en del som ung, så vil det ikke føles så kjipt å melde avbud på vennetur etter vennetur. Eller om du har festet noe og opplevd din del med slappe søndager, så føler du kanskje ikke så mye behov for det senere. Samt at kroppen din kanskje allerede har begynt å forfalle (overraskende mange som dropper treninga) så at du får litt slapp hud eller skader i underlivet er kanskje ikke like big deal, selv om det alltids er kjipt uansett.

Det er mye utvikling som skjer i løpet av 20-årene, jeg anser meg selv nesten som en annen person og personlighet nå i forhold til da jeg var tidlig i 20-årene. Ikke at jeg likte å feste og den slags, men prioriteringene, verdiene og verdensbilde mitt var ganske annerledes, jeg var veldig mye "dummere" den gang og er sjeleglad jeg ikke fikk barn slik jeg vurderte sterkt den gang. Nå når jeg er 30 ser jeg at barn er helt feil for meg og jeg skal ikke ha noen. Og som alle andre tenkte jeg at jeg var moden for alderen. Jeg festet jo ikke, drakk eller røykte heller ikke, symbolet på modenhet ikke sant? lol 😆

Når det er sagt, så får mange barn fordi de tenker at det ordner seg og at de vil klare det fint. Denne type avgjørelse er som regel basert mer på følelser enn fornuft. Mange romantiserer det å ha familie, barn og har siden de var unge sett for seg at det er det som er meningen i livet. For mange mennesker er det faktisk ikke et alternetiv å vurdere om, det eneste man vurderer er når

[Sokkar]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er ditt liv, men som mor til 21 åring selv så må jeg si jeg forstår henne, du har så mange år på å "bli voksen" enda, leve livet osv. Jeg fikk selv barn som 20 åring så kan ikke si så mye annet enn at jeg godt kunne ventet noen år. 

Anonymkode: d3502...b41

Signerer! Det gjekk heilt fint med meg, ungane har det godt. Men skulle gjerne venta eit par år